Antikythera-mekanismen

WHOI-ANTI-141007-037s-650x350

En dramatisk bukt preger innseilingen. Fjellsidene er bratte, nesten som et krater er denne bukten med sin snevre åpning mot havet. En perfekt naturlig havn som gir trygghet for stormen, –om man finner den.

Slik ankommer vi altså en av Middelhavets minst befolkede øyer; øde, sagnomsuste Antikythera. Navnet som klinger så gåtefullt, –som forbindes med en historie så forbløffende, en gjenstand så utrolig, at man tar seg i å lure på om det kan være er sant.

Det begynte for hundre og femten år siden. Svampdykkeren kom opp fra dypet med forferdelse i fjeset; han hadde sett døde mennesker, nakne kropper, hester…
Men egentlig begynte det jeg skal fortelle om for over to tusen år siden.
Og for oss starter reisen i Athen.

Les videre

Advertisements

Philippe

Om kvelden snakker jeg med Philippe igjen. Det vil si, han snakker. Som en sinnssyk. Han forteller om sine to ekteskap, fire forlovelser, utallige jobber, reiser og eventyr. Han snakker om kupp og overfall, gambling og penger og høyttravende prosjekter. Han snakker om Bibelen og Koranen, Septuaginta, Gnosis og Kabbala; numerologi, astrologi og magi. Han snakker om slekten sin; han kjenner historien bakover i minste detalj, i mange generasjoner. I sitt eget liv husker han alle datoer, alle hendelser, alle navn og forbindelser. Hjernen hans er en demning, som nå brister, og han ler litt selv av denne fossens larm. Han har lest uendelig mye, om nesten alle ting: juss, økonomi, historie, filosofi og vitenskap. Religion i alle former og forstander. Men mest av alt esoterisk stoff virker det som. Han har en umettelig appetitt på alt det som kan skrives i formler og koder. –På alt det menneskets hjerne kan prosessere og produsere, alt det sinnet kan innvikle. Han virker å forholde seg til virkeligheten som en eneste stor kode.

Er han gal? undrer jeg. Besatt? Hva er det de kloke munkene ser i denne mannen? Trenger han deres hjelp, eller er han allerede halvt hellig? Et medium? Eller bare en mytoman gambler med ADHD?

–Søker du enkelhet? Spør jeg. Fred? Det virker som åpenbare spørsmål.
–Det er kvinnene som har vært det vanskelige, sier Philippe. Så mange relasjoner, men aldri det jeg søkte. Jeg har dårlig samvittighet for min datter på tolv, og min sønn på 20 som jeg aldri har sett. Men nå tror jeg ikke jeg orker den verden lenger. Nå blir jeg her. Jeg har opplevd nok. Jeg har vært rik og jeg har vært fattig. Begge deler, mange ganger. Jeg har vunnet og tapt gjennom hele livet. Jeg elsker å ha mennesker rundt meg. Jeg elsker å prate. I klosteret får jeg jo det. Bare jeg lærer meg gresk, det må jeg priorotere.

–Men mest av alt søker jeg den hellige ånd. Jeg vil bli gudommelig, sier Philippe. Da er det i orden at jeg må vaske tøy og brette putevar en stund. Det spiller ingen rolle. Jeg har god tid. Jeg er 53 år gammel, men nå trer jeg jo på et vis ut av tiden.

Harry’s Bar

_11A3307

Alle foto: Giuseppa Vittorini

Harry’s Bar er nesten like symbolsk for Venezia som kanalene og gondolene. Og det er med god grunn, for denne baren har gitt mye til verden, og fått enda mer tilbake.

  Les videre

Den cinematiske øya

4

Alle fotografier: Giuseppa Vittorini

Jeg står på balkongen min som henger ut over brygga og ser på denne stille fiskehavnen som er så velkjent for folk over hele verden uten at noen riktig vet hvor den er. I horisonten ser jeg Capri, den mest berømte øya i Napoligolfen. En veldig klippe er det, så mektig og vakker at alle viktige mennesker –fra Odyssevs og Aeneas og Romerske keisere, til samtidens magnater, kunstnere og skjønnheter– har måttet innom for å se og bli sett. Capri og Napoligolfen er synonymt med en særegen form for estetisk opplevelse som setter sinnene i bevegelse: den blendende naturlige skjønnheten, det uvirkelige fargespillet mellom himmel og hav, den vulkanske dramatikken, og ikke minst den nesten ufattelig rike kulturen.

Les videre