Sangen om Sils-Maria

P6154558Jeg har fått værelset ved siden av Nietzsche sitt. Det gir meg i grunnen litt dårlig samvittighet, for hans rom er lite og mørkt og knirkete, mens mitt har tre vinduer, dobbeltseng og sjeselong. På natten lurer jeg litt på om han spøker her. Men så kommer jeg på at det var jo her i Sils-Maria at Zarathustra kom forbi. Det omvendte av et spøkelse, en ufødt!  En alltid allerede ferdig.

Les videre

Vilje til Prakt

hotel-waldhaus-07-19-13-d2-waldhaus

 

484403_511225435609090_1783581502_n

Engadin heter dalen som munner ut i sjøene her oppe på 1800 meter.
Her står liksom verden og vipper, holder pusten, før den elleville nedfarten ned Maloja- passet til Italia. De høye, kjølige sjøene ovenfor St. Moritz markerer vannskillet mellom de to store systemer: Donau og Po. Og på samme måte som vannet søker hver sin retning og hvert sitt hav, er også kulturen og språket her i sitt vippepunkt. I Sils-Maria møtes den latinske og den germanske verden. Stedet er på et vis en frisone hevet over strid og brytninger; 2000 meter over godt og ondt, sa Friedrich Nietzsche. Nesten som en trone. Det er kanskje derfor Sils-Maria er slik en unik adresse i europeisk åndsliv? Eller er det naturen selv? Fjellene? Luften? Lerkeskogen? Noen peker på Bovis-skalaen: det skal ha blitt målt høyere verdier i Sils enn noe annet sted i verden av denne esoteriske livsenergi. Slikt har folk visst å ta i bruk: filosofer, kunstnere og hotelleiere.

Les videre

Jaktslottet Raasjøen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har selvsagt lest mange ganger om denne spesielle, overmannende lukten av blod. Lukten som Djengis Kahn etter sigende måtte kjenne i neseborene for å få sove. Nå plasker den dyprøde væsken ut av dyret, og bloddampen stiger i rommet. Lukten er søtlig, med en ang av jord og jern sammen med et mer kvalmende, drømmeaktig innslag. Slik lukter altså livet, når det er slukket og fosser ut av buken, ned på plasten i slaktehuset der hundene lepjer det i seg.

Les videre

Fortellinger om tåke

Vintertåke på Hurum

Om forvirring har et annet navn så er det tåke. Det kan enhver vandrer skrive under på. Når sansene bedras blir alt uklart, også på innsiden. Men det finnes noe verre, en egen frykt for tåke, en nebulafobi-Den særegne tåkeskrekken som får mennesker til å forskanse seg innomhus mens de venter på at vinden eller solen skal drive bort den snikende fiende.

Hva er det man frykter?
I dette essayet skal jeg fortelle,
om giftig tåke og lunefull skodde.
Om sanser som bedras, mennesker som går vill.
Om forvirring og nebulafobi.
Om skip ute av kurs og blinde fly.
Om forsvinninger i natt og tåke.
Om rus og romantikk og kallet
fra underjorden.

Les videre

Åndenes hus er tomt

«Forøvrig mener jeg Litteraturhuset må brennes». Cato, 11 år

Les saken i Morgenbladet

Om klubbhus

 
Vi husker alle barndomsdrømmen om et klubbhus. Et eget sted, gjerne med et visst preg av citadell. Forestillingen om klubbhuset var forbundet med tanker om viktige og hemmelige planer og en slags opphøyet distanse til verden forøvrig. Klubbhuset skulle være et sted vi drev med vårt, uten tid eller tanke for de andre, som undret seg over hva vi holdt på med der inne.
Sannheten var selvsagt at vi ikke drev med noen verdens ting. Klubbhuset var hele klubben. Den fysiske rammen fungerte som en slags legemliggjøring av den oversvømmende fantasien som behersket oss. Derfor ble også klubbhuset ganske fort uinteressant: fantasien flakset videre; idet drømmen om basen ble realisert, forstod vi at det ikke var fire vegger vi hadde ønsket. Kanskje forstod vi også at det aldri ville være noen vits å bygge hus til fantasien fordi den var for uendelig til å kunne huses.
Les videre

Via Bob Dylan: om samtid og sannhet og jord

Hva er viktig og hva er sant i følge Bob Dylan? Og hvor er det forankret?
Dylan vil i denne teksten tjene som et eksempel; en stilisert fanebærer for en måte å se virkeligheten på. Han er musiker og poet, foreslått til nobelprisen i litteratur flere ganger. Han er også kunstmaler. Man kunne si at han også er en fremstående sosiolog, samfunnsviter og journalist. I fem tiår nå har han fremvist en spesiell følsomhet for tidsånden; for den sosiale, politiske og eksistensielle virkelighet. Men jorden vet han ingenting om, det vil si selve stoffet i denne verden vi lever i.

Les videre

Glassperlespill og arkitektur

Om opplevelser vi ikke kan snakke om.

Den store filosofen Wittgenstein mente at språklig mening er det samme som å få (minst) én annen til å forstå. Det man ikke kan dele på denne måten er meningsløst. Men det betyr ikke at det ikke er sant. Han kalte dette ”det mystiske.”
Les videre