Antikythera-mekanismen

WHOI-ANTI-141007-037s-650x350

En dramatisk bukt preger innseilingen. Fjellsidene er bratte, nesten som et krater er denne bukten med sin snevre åpning mot havet. En perfekt naturlig havn som gir trygghet for stormen, –om man finner den.

Slik ankommer vi altså en av Middelhavets minst befolkede øyer; øde, sagnomsuste Antikythera. Navnet som klinger så gåtefullt, –som forbindes med en historie så forbløffende, en gjenstand så utrolig, at man tar seg i å lure på om det kan være er sant.

Det begynte for hundre og femten år siden. Svampdykkeren kom opp fra dypet med forferdelse i fjeset; han hadde sett døde mennesker, nakne kropper, hester…
Men egentlig begynte det jeg skal fortelle om for over to tusen år siden.
Og for oss starter reisen i Athen.

_DSC5014

 

Først er det en viss sammenstimling i den svale vestibylen. En mengde ansatte med navneskilt fylker seg om oss, mellom hvit marmor og mosaikker i antikkens farger: rød-toner, sort og oker. I alle retninger, det vi si tre, ser jeg lange gallerier med utallige skulpturer, fresker og relieffer. Det er montre med smykker og vaser. Det er våpen i bronse og dødsmasker i gull. Agamemnon ser min vei. Men ikke noe av dette kan måle seg med skatten vi har kommet for å se. Det mest hemmelighetsfulle objektet på hele Nasjonalmuseet for arkeologi, ja kanskje på noe museum i det hele tatt.

Vi hentes av en vakt som tar oss med gjennom museet. Sammen traverserer vi gallerienes labyrint via et antall dører som er enten bevoktede, låste og eller usynlige. Bakenfor publikumsarealene lever museet sitt eget hemmelige liv, og jeg må skjule en sitring: jeg befinner meg i en virkelighetens Indiana Jones film!

Vi smyger mellom alskens uvurderlige skatter –tusenvis av år gamle– liggende i kasser med strå, hengende i taljer, monterte i stativer. En gjeng profesjonelt utseende mennesker holder på med å klargjøre en samling makeløse objekter for reise over Alpene, til Basel. De har vernesko, kaki-tøy og intercom på øret. Noen smiler, men de fleste skuler mistenksomt. Blodig alvor er gresk arkeologi. Så lei ble visst grekerne til slutt, av at alle andre skulle grave opp deres fortid og stjele den, at de har satt bremsene på og blitt smått fanatiske, kanskje over-kontrollerende med hensyn til utlendinger. Men fremdeles er Hellas enhver internasjonal arkeologs gjeveste tumleplass. Og dit vi skal senere, der ute i havet, er det så store ting på gang at hele verden er med.

_DSC5069

Vi blir vist inn på kontoret til Nomiki Palaiokrassa; arkeologen som er vår vert i dag. Kontoret er ubeskrivelig kjedelig; brunt og goldt. Vinduet sitter så høyt på veggen –og den er høy– at det føles som en sjakt. Her er ingen bilder, kart eller plakater; ingen artefakter, kunstobjekter, bøker eller instrumenter. Er dette kontoret til en gresk arkeolog, eller tilhører det en klerk i en Kafkabok? For det er unektelig noe Kafka-aktig på gang her: et antall ansatte kommer og går, de snakker om lover og paragrafer og prosesser: vi skulle ha søkt om løyve til å spørre om lov. Av direktøren og direktoratet og departementet.

–Men jeg skrev jo, sier jeg…
–Du skulle sett bunken på min pult, skriker den strenge saksbehandleren som står i døren. Tror du ikke jeg har annet å gjøre?

Hun er i grunnen litt skummel. Men Nomiki er heldigvis trivelig.
–Nå er de jo her, sier hun, jeg inviterte dem.
–Jeg har hørt noen si at en god arkeolog er en død arkeolog, kommenterer fotograf Dimitri senere. –De har en voldsom makt. De stikker kjepper i alles hjul, skal du grave et hull i hagen må de konsulteres. Og ingen politikere tør utfordre arkeologene.
Jeg registrerer at nesten alle arkeologene på museet er damer. Mon det? Kanskje er det å bli arkeolog et slags feministisk prosjekt her i Hellas, undrer jeg, som å bli general liksom: uimotsagt, med nesten uinnskrenket makt?

–Vi har kommet hit for å se på Antikythera-mekanismen, sier jeg, og skrive en artikkel om den.
–Hva vet du om mekanismen? svarer Nomiki med et litt flakkende blikk, som spør jeg om noe delikat.
–Ganske mye, sier jeg, jeg har jo lest meg opp. Men det er noe annet å faktisk se den, snakke med forskerne, og ikke minst besøke øya der de fant den.
–Dere skal ut dit ja, sier hun og ser bort.

Det jeg vet er dette:

Antikythera mekanismen er sannsynligvis den viktigste og mest gåtefulle gjenstand som er funnet fra Antikken. Den omtales ofte som verdens første –analoge– datamaskin, et stykke teknologi som det skulle ta femten hundre år før Europa igjen kunne prestere. Det andre århundret før Kristus stammer den fra, og at noe slikt kunne lages da… Det er en merkelig følelse å sette seg inn i hva det betyr; en undring som nesten er nifs. Det er som om hele vår moderne verden nesten begynte for to tusen år siden, men så trakk det hele seg, i siste liten, –som om utviklingen ble redd for sin egen fart.

antikythera_mechanism_by_beaudeeley-d4vemhr

 

Man kan diskutere hva som er det viktigste arkeologiske funnet noensinne; hva som har kastet mest lys inn i fortidens mørke. Er det Rosettasteinen som lot oss forstå egyptiske hieroglyfer? Er det dødehavsrullene? De gnostiske gospler? Funnet av Troja? Angkor Wat? Det er mange kandidater, men i mine øyne tilhører Antikythera-mekanismen en egen kategori, for den har en tilsynelatende vedvarende kraft til å skrive om historien og forandre vår oppfatning om hva vi mennesker engang visste, ja hvem vi engang var.

Den moderne historien begynte som sagt for 115 år siden, det var i påsken. Da dykkeren kom opp og fortalte hva han hadde sett nede på bunnen, ante kapteinen på den lille skuta med fattige svampdykkere –de hadde søkt ly ved Antikythera på vei til Afrika, og så bestemt seg for å prøve lykken mens de ventet på været– hva det kunne være snakk om. Han dro selv ned til bunnen og kom opp med en arm av bronse.

Dykkerne hadde funnet noe som ganske raskt ble anerkjent som helt avgjørende viktig. De varslet greske myndigheter og ble hyret av dem til å berge skatten. I løpet av en intens periode ­–som kostet én dykker livet og lammet to andre (50 meters dyp var egentlig over grensen den gangen)– dro de opp en skatt fra havet som ingen hadde våget tro kunne finnes. Flere av de fineste skulpturene fra antikken, mange av praktstykkene her på Nasjonalmuseet, stammer fra dette vraket. Mesterverk i bronse, som Antikyhera-ungdommen, Filosofen og mange andre.

Antikythera_philosopher

Det vesentlige med disse skattene –som med alle marine arkeologiske funn– er at det som hentes opp er frosset i tid. I motsetning til mye av det man finner på land, har forsvinningen i havet skånet disse tingene fra all videre manipulasjon. Man kan være sikker på at skulpturene er originale og ikke senere kopier. De har sin opprinnelige form, om enn fortæret av to tusen år med saltvann. Det var også tilfellet med den uformelige klumpen som dykkerne hentet opp, omtrent så stor som dugelig nistepakke. Det var uråd å si hva det dreide seg om, men den var av bronse, og den hadde et gåtefullt preg. Noe tilsa at denne klumpen var viktig, hva enn det var.

Tsaravopoulos_1_En

Først lå den urørt og uforstått i noen måneder på museet i Athen, det samme vi sitter på nå, før noen begynte å undersøke klumpen nærmere. Man oppdaget at det fantes tannhjul inne i rusten og forvitringen. Mange tannhjul. Man kunne ane tall, skrift og symboler. Det måtte være en slags maskin, en mekanisme. Men hva til?

Puslespillet

Utforskningen av Antikythera-mekanismen har nå vart i hundre og femten år. Men det første store gjennombruddet kom først på nitten-femtitallet da man tok i bruk røntgen for å se inn i klumpens indre. Den var, og er, veldig skjør –og kan slett ikke plukkes fra hverandre. (Og den består for øvrig av fragmenter allerede. Tre av dem, de største, står i montere her på museet). Røntgenstrålene kunne fortelle mer om tannhjulene og girene. Det var enda flere av dem enn man hadde ant, en forbløffende kompleksitet. Og nå kunne tennene på tannhjulene telles og bevegelsene begynne å beregnes. Det ble klart at det dreide seg om astronomiske kalkuleringer; tannhjulenes interne logikk syntes å stemme med månens faser og planetens baner. Det var en regnemaskin rettet mot himmelen, kanskje en mekanisme for å se inn i fremtiden?

Men man kom ikke videre: det var uråd å tyde skriften og symbolene. Den presise funksjonen til denne maskinen unndro seg: hvordan virket den egentlig? Hvilke prinsipper lå til grunn? Hvilken kosmologi og matematikk var brukt i utarbeidelsen av denne verdens første datamaskin? Hvem bygde den; når, hvor og til hvem?

Forskningen på mekanismen fortsatte, men det var først på 2000-tallet at nye gjennombrudd kom. Et nytt forskningsprosjekt ble lansert og banebrytende teknologi skulle vise seg å lede frem til en løsning på gåten, i alle fall ganske nære en løsning. Moderne røntgen –i form av en 8-tonns maskin bygget spesielt til å studere mekanismen– kunne se langt dypere inn i den enn tidligere. Avanserte fototeknikker, og ikke minst skanning med det ypperste av MRI- og PET- maskiner (som er baserte på kjernefysikk) avslørte detaljene som tidligere hadde vært usynlige. Man fant 70 tannhjul; man kunne se hvordan de virket sammen, i tre dimensjoner; man kunne telle tenner og lese symboler. Man fant også at det forelå en bruksanvisning risset inn i de ytre bronseplatene. Og den var skrevet på en type gresk som kunne bestemmes: det var korintisk dialekt, altså måtte den være laget i Korint, eller kanskje den korintiske kolonien Syrakus på Sicilia? Det var der oldtidens største matematiker og oppfinner, selve Arkimedes levde; kunne Antikythera-mekanismen være hans verk?

Teamet som arbeidet med dette forskningsprosjektet –The Antikythera Mechanism Study Group (Med biprosjektet The Antikythera Mechanism Research Project) var sammensatt av greske, britiske og nord-amerikanske fagfolk. Det var astronomer, matematikere og teknologer; historikere og lingvister. For å løse puslespillet måtte man trekke på kunnskap fra alle disse feltene. Hver på sitt vis bidro de til å forstå hva det dreide seg om.

_DSC5019

Konklusjonen er som følger:

Mekanismen var en boks i tre og bronse, på størrelse med en rommelig skoeske. I museets Antikythera-rom, der fragmentene vises frem, er også flere reproduksjoner utstilt. Det er tolkninger, selvsagt, men sannsynligvis ganske like originalen.
En håndsveiv på siden av boksen drev det kompliserte maskineriet. På begge sider var det (ur-)skiver som viste forskjellige ting: hvordan stjerner og konstellasjoner forandret posisjon, hvordan planetene beveget seg i sine elliptiske baner, og –utrolig nok– også månens relative fart: en viser med en roterende sfære på tuppen viste hvordan månen beveget seg uregelmessig, noe som i teknisk forstand er nesten utrolig å få til siden det forutsetter tannhjul som kan forsinke og akselerere sin bevegelse. Hvordan den som bygde mekanismen fikk til det, har vært en gåte.

Men det mest bemerkelsesverdige er at den viste sol- og måneformørkelser både fremover og bakover i tid. Ved hjelp av mekanismen kunne man se langt inn i fremtiden og bli fortalt det nøyaktige tidspunktet formørkelser skulle skje, og ikke bare det: også hvilken type formørkelse. Det hele var basert på eldgamle babylonske beregninger, den såkalte Saros-syklusen.

Mer kuriøst er at det også fantes en skive som indikerte hvor og når de forskjellige greske sportslekene skulle finne sted (det fantes nemlig tre pan-hellenistiske leker i tillegg til de olympiske).

Som sagt var det språket, og også typen kalender (hver gresk bystat hadde nemlig sin egen kalender) som indikerte at mekanismen kunne være av Korintisk opphav og kanskje bygget av Arkimedes i Syrakus. (Noe som også underbygges av at Cicero nevner en maskin av denne typen som romerne stjal med seg fra Syrakus).

_DSC5043

–Men det er noe annet som tyder på at den ble bygget på Rhodos, forteller Nomiki.
–Ut i fra himmellegemenes posisjoner, som mekanismen angir for gitte tidspunkt, har man kunnet beregne fra hvilke breddegrader observasjonene som ligger til grunn er gjort, og det stemmer blant annet med Rhodos. Det andre som peker dit, er at astronomen Hipparkhos virket der i det relevante tidsrom, og det var han som først forstod seg på fenomenet med månens varierende fart. Det tyder på at mekanismen kan ha blitt unnfanget av nettopp Hipparkhos på Rhodos en gang rundt år 140 fvt.

Men alt dette er usikkert. Og Nomiki understreker at det trengs mer forskning før man kan si at man har kommet til bunns i mysteriet. Hun legger heler ikke skjul på at det har vært strid mellom forskerne.

–Det er alltid en maktkamp i vitenskapen sier hun, om hvem som oppdager hva, og hvem som sitter på svaret. Jeg tror ikke jeg skal gå inn på den siden av saken, men la meg si dette: at det har vært, og er, et drag av ugjennomsiktighet over forskningen.
Hun lar det skinne gjennom at det er motstridende interesser her, kanskje mellom enkeltpersoner, kanskje mellom fagfelt, kanskje mellom gresk nasjonalfølelse og internasjonale institusjoner.

Det er også et åpent spørsmål hvor mekanismen var på vei, hvem som eide den eller skulle ha den. Teorien er at skipet som gikk ned ved Antikythera var romersk og at det var på vei til Roma med skatter fra Hellas. Tidspunktet for forliset er fastsatt til omkring år 60-70 fvt. Det spekuleres også i typen skip: kan det ha vært et av Romas kornskip som for anledningen var lastet med skatter? Det var de største skipene i antikken, legendariske kjemper som kunne bære mer enn tusen tonn last, som hadde plass til hundrevis av passasjerer; som hadde staller og biblioteker om bord, og flislagte bad med varmt vann på kran. Å finne ett av disse har vært marinearkeologiens hellige gral, som å finne oldtidens Titanic. Det kan være en av disse som ligger ute ved vindblåste Antikythera.

Altså må vi dit ut.

antikythira_lighthouse_wp

Vi ankommer i kveldens mulm. På kaien ser jeg flere av sjefene for det store marinarkeologiske prosjektet som er på gang. Jeg kjenner dem fra bilder. Men de kjenner ikke oss så klart, og ser rett forbi. Jeg tenker at det er best å vente til i morgen med å introdusere meg. Jeg planlegger en Stanley: Dr. Foley I presume? En av lederne for ekspedisjonen er nemlig den amerikanske marinarkeologen og oseanografen Dr. Brendan Foley. Jeg ser for meg samtaler om arkeologi og filosofi og oldtidens kosmologi, mannen er jo PhD fra MIT. Men slik skal det ikke gå.

Én mann på brygga skjønner dog hvem vi er, 85-år gamle Vangelis Kalkanakos, som er vår vert på den vesle øya. Han har satt av sine private rom til oss og har øyne som stråler i mørket. Nå har han kommet for å hente oss i sin bitte lille, bulkete bil som slurer seg opp de bratte bakkene fra havnen i første gir. Det viser seg at han er alles vert, hotellet hans er eneste sted å bo nemlig, (til ubehag for Dr. Foley..).

_DSC5433

Vangelis smiler lurt og spanderer grillspyd på stedets spisested, nede blant de 20 husene i landsbyen Potamos. Bare 40 fastboende har Antikythera, en av de mest sparsomt befolkede øyene i hele Middelhavet, et vil si: av øynene som faktisk har fastboende året gjennom, har få færre enn Antikythera. Det er på sett og vis passende at det er her det ligger, vraket som regnes som det viktigste av alle antikke skipsvrak; det mest myteomspunne, det som har flest hemmeligheter i behold, antakelig..
En tørr klippe er denne øya, en stormhavn men også en nådeløs fare, i stredet mellom Kreta og Peloponnes. Den markerer skillet mellom Egeerhavet og det Ioniske hav, og dette stredet var passasjen for skip som skulle fra det gamle Hellas til Roma. Det er nettopp den reisen som er bakgrunnshistorien for dette mystiske vraket, og denne ekspedisjonen som etter alle solemerker er den det viktigste marinarkeologiske prosjektet som foregår i verden i dag. Return to Antikythera er den første utforskning av vraket siden Jacques Cousteau lå her med sitt skip Calypso i 1976 og gjorde det man da anså som det best mulige søk i dypet i forbindelse med produksjonen av filmen Diving for Roman Plunder. Cousteau var her også på 1950-tallet; det var første besøk på bunnen siden oppdagelsen og bergingsarbeidet i 1900. Det har altså bare vært dykket på vraket tre ganger tidligere. Det er fordi greske myndigheter har holdt en jernhånd over det forliste skipet, fordi det har vært hemmelig nøyaktig hvor det ligger, og ikke minst fordi dypet –50 meter og mer– har gjort det umulig for ikke-profesjonelle å lete etter det. Det har holdt røvere unna.

_U7Q0033

Men så, i 2012 kom tillatelsen fra greske myndigheter og det det ambisiøse Return to Antikythera prosjektet ble lansert: et samarbeid mellom Det greske kulturdepartementets avdeling for undersjøisk arkeologi, verdensledende Woods Hole Oceanographic Institution med base i Massachusetts USA, og også andre forskningsmiljøer. Med fjoråret som det reelle startskuddet tar Return to Antikythera mål av seg å være den definitive vitenskapelige undersøkelsen av vraket: en gradvis og systematisk utgravning –begrenset til en ganske kort sesong hvert år– med det beste teamet som kan samles og en teknologisk utrustning uten sidestykke.

I bukten ligger en diger Yacht stilt til disposisjon av en Gresk milliardær. På himmelen svever droner. Det har blitt bygget helikopterlandingsplass og 4G internett på øya, bare for ekspedisjonen. I dypet summer miniubåter. Dykkerne har datastyrte «mixed gas, closed circuit rebreathers», altså tanker som lar dykkerne bruke samme luft om og om igjen ved å skrelle bort CO2 og tilføre oksygen. Det gir dem langt mer tid på bunnen enn konvensjonelt scuba-utstyr. I fjor testet man også en exosuit: en romdrakt for dypet, det vil si en ubåt man «kler på seg», som gjør det mulig å være på bunnen nærmest så lenge man vil. Men i fjor var det så dårlig vær at man knapt fikk dykket. Derfor er det i år det skal skje. I juni laget man et detaljert 3D kart over vrakstedet ved hjelp av miniubåter utstyrte med stereokameraer. Og nå, endelig, i dagene som ligger foran oss, er det klart for å atter dykke etter skatter.

Møtet

 Gamle Vangelis, som altså er alles vert, tar oss med for å møte lederne for prosjektet Dr. Theotokis Theodoulou fra det greske kulturministeriets avdeling for undersjøiske antikviteter, og nevnte Dr. Foley fra Woods Hole Oceanographic Institution. Og det blir raskt temmelig merkelig..

–Hva! har dere tatt dere ut hit uten løyve eller invitasjon? utbryter Dr. Theodoulou. Det må være en misforståelse; hele verden ønsker å være her nå og bivåne vårt arbeid, men vi har sagt nei til alle. Kulturdepartementet har lagt lokk på alt, en embargo: vi får ikke snakke med noen; dere kan ikke ta bilder av verken oss, utstyret eller noe av det vi finner. I alle fall ikke av det vi finner.
-This is very awkward, sier Foley, you should’t be here. Han er ikke blid.

Ja, det må være en misforståelse her, sier jeg. Vi fikk beskjed fra deres presseansvarlige, Yanis, at det bare var å komme. Han og jeg har både utvekslet e-poster og snakket på telefonen. Timingen er perfekt sa han til meg, dere kommer akkurat når teamet samles, så dere får møte alle sammen. Sees på Antikythera!

Sjefene skuler til hverandre: alfahanner er de, både dykkere og doktorer i arkeologi, og åpenbart folk som er vant til å dominere sine omgivelser.

–Jeg skal snakke med departementet i morgen sier T.

Men dagen etter blir det bare vanskeligere.
Vi ser hvordan hele gjengen står opp i gryet. Jeg undrer om de også tenker på Homer og hans beskrivelse av «rosefingrede Eos» når solen farger himmelen rød før den stiger fra havet. Men det ser ikke slik ut. Snarere er det iphones i alle hender mens de baler og romsterer med mengder av utstyr og laster kraftige biler som skal rulle ned i havnen. Det er vanntette kasser, metalldetektorer og slamsugere. Det er våtdrakter, gummisko, kniver og masker. Det er dykkertanker som blinker med elektroniske øyne, det er miniubåter i kar og kameraer av alle slag. Alt sammen er merket med HUBLOT. Det sveitsiske luksusklokkemerket er en viktig sponsor og dykkerne bærer digre Hublot-ur på armen. Hublot har også laget en klokke inspirert av Antikythera mekanismen (for den regnes som klokkekunstens genesis) men akkurat det uret er litt for komplisert til å være med her.

To av dykkerne er et par: britiske Phil Short og Gemma Smith er blant verdens absolutt ledende tekniske dykkere. De fniser og flørter i sine forberedelser. Amerikanerne er høyrøstede og profesjonelle på sitt breiale vis. Stillere er de greske marinedykkerne som er sikkerhetsteamet: om noe går galt er det de som skal redde folk opp fra dypet. Men alle er blide, for dagen er ung og været er fint, og nå skal de ut på skattejakt av en type som verden svært, svært sjelden byr på i våre dager.

Utover bukten bærer det i raske dykkerbåter. De forsvinner rundt kappet ved buktens munning og vi står igjen med lengsel i hjertet. Ikke at jeg trodde vi skulle få være med båtene ut, i alle fall ikke med i kvelden i går i mente.
Men kanskje blir det ordning når de kommer inn igjen..

Da teamet kommer i land går vi etter hvert for å lodde stemningen. Den er ikke videre god.

–Hvem skriver dere for, sukker Foley. Vi svarer flinkt og er høflige og greie. Vi spør om det er noen mulighet for å gjøre noen intervjuer; snakke med dykkerne? Vi skal jo ikke publisere før om lenge, i et norsk magasin. Vi er jo bare ute etter å formidle en spennende historie, alle vinner vel på det? Men nettopp spenningen er selve problemet her; de er så klar over hvor spesielt det er det de driver med, at de er livredde for at vi skal spolere det stramt regisserte opplegget deres.

–Det er ingen medier her, sier Foley. Det ser dere selv. Hvorfor skulle vi la et norsk blad få være med på dette når vi har sagt nei til de store over hele verden? Vet dere ikke at det bare er inviterte som får være her? Og ingen er invitert, ikke denne gangen.

Men det er jo en fri øy, sier fotograf Dmitri, som ikke liker å bli herset med i eget land.

Da eksploderer Dr Foley: I’m done talking with you guys, smeller det. Vi har akkurat dykket ned på 55 meter, vi er utslitte. Det siste vi trenger en hodepine til, men det er nettopp det dere er. Vi har brukt tolv år på å få lov til å dykke her. Vi bruker to millioner dollar i året på dette prosjektet, alt avhenger av at vi gjør det riktig. Don’t fuck with me, sier han og slår en ølboks flat med neven. Om dere spolerer dette, ja da ligger dere så tynt an som dere ikke trodde var mulig.

Man kan si hva man vil om amerikanere, men gentlemen er de ikke.

Stemningen er altså noe anstrengt og det hjelper ikke at vi alle sammen bor oppå hverandre. Jeg blir gående rundt, litt i overkant smygende –litt skuddredd liksom– for det er noe eget til å bli truet med bank av store amerikanere med enda større folk i ryggen: milliardærer fra Silicon Valley er inne med penger, og tunge vitenskapelige institusjoner er involverte, –som ikke aksepterer slinger i valsen. Jeg skjønner for så vidt at teamet er litt på tuppa. Ikke minst fordi greske myndigheter kan være lunefulle: et avvik fra deres stramme regime og alle tillatelser kan bli inndratt. Foley er redd for å miste goodwill og kanskje tape sjansen til å utforske Hellas’ havbunn; den gjeveste skattkiste for en undervannsarkeolog. Jeg kan jo skjønne det. Men likevel: vi har ikke gjort noe galt –vi hadde jo fått klarsignal om å komme– og det er litt slitsomt å bli behandlet som en spion.

_DSC5420

Og så blir vi faktisk politianmeldt for spionasje: Gamle Vangelis har tilbudt å vise oss vrakstedet fra land. Han vet hvor det er, alle på øya gjør det. Så vi kjører innover den steinete, øde øya i hans vrak av en Subaru; snirkler oss over tørre felt av skarpe steiner, hilser på villgeitene, spiser noen fiken i en liten lund –de beste jeg har smakt: varme i hånden og så i munnen, og så søte at det er som om tungen tror den holdes for narr. Og så ser vi dykkerbåtene nede på havet og skuer altså selve vrakstedet. Dimitri tar noen bilder, men vi går ikke særlig nære. For det er en stemning i luften, en følelse av at vi ikke bør utfordre dette ytterligere; snarere holde oss utenfor synsvidde. For sent, skal det vise seg, for de har droner i luften!

_U7Q0145

Tilbake på hotellet blir vi altså truet med politi; for å ha spionert på det hemmelige vrakstedet, for å planlegge å røpe statshemmeligheter. Men den ene politimannen på Antikythera er ikke med på det. Lokalbefolkningen er på vårt lag. Vel er det gjevt med stor ekspedisjon på et søvnig sted, men de oppfører seg ikke alltid godt. Alle vet jo hvor vaket ligger, sier de lokale, dette er bare tull. Og Vangelis forteller så under hånden at Foley ble møtt med samme skuldertrekk fra politiet da han først ville at hotellet skulle ha politibeskyttelse. Ikke rart han ble lang i maska da vi troppet opp, til oppredde senger i den gamle mannens egne rom.

Nytt fra dypet?

Jeg prøver å pønske ut hva de leter etter, om det er noe spesifikt de håper å finne.

En ting er at de skal undersøke vraket vitenskapelig og ikke overse noen ting. De har altså laget nøyaktige digitale 3D kart av hele vrakstedet slik at de kan gå systematisk til verks. Spørsmålet om selve skipets størrelse, hjemstavn, mål og skjebne er en viktig del av dette. Men de leter vel også etter konkrete, kanskje «savnede» gjenstander? Kan det være håp om flere deler av selve mekanismen, eller en Antikythera-mekanisme nummer to? Flere kunstskatter står helt sikkert på ønskelisten. I fjor fant de et spyd i bronse; digert. Det må ha tilhørt en svær statue, og den er det ikke funnet spor av. Er det den de drømmer om? En Athene-statue av ukjent størrelse, der hun står i sin vogn? –For det må ha hørt en vogn til de fire marmorhestene som ble hentet opp i 1900..

Kanskje er dog Athene sklidd lenger ned i dypet, for vraket ligger på en hylle. Hvem vet hva som kan skjule seg der nede, om dette faktisk var antikkens største skip, et oldtidens Titanic, –for de rikeste reisende på Caesars tid, som Foley har formulert det..

Det blir spekulasjoner. Det nytter ikke spørre, for nå er vi jo allerede anklaget for spionasje og bør heller foreta et taktisk tilbaketog til Kreta. Der, forteller Dimitri, kan vi søke tilflukt i fjellene. Blant de uregjerlige folkene som ingen gresk statsmakt noen gang har fått kontroll på. De er meget vennlige, sier Dimitri, bare du drikker det som bys og er tålig flink med gevær.

Altså til Kreta! Fergen henter oss midt på natten. Den kommer fra Peloponnes. Og idet vi border kjører to biler ut på Antikytheras kai. De har Kulturdepartementets påskrift.

–De må ha funnet noe, sier Dimitri, noe av betydning. Ellers hadde ikke departementet sendt lukkede varebiler i natten.

Antikythera

Nattseilasen byr på tid til ettertanke. Stjernehimmelen er tent. Natten på havet er som fløyel og jeg føler at jeg flyter også i tid. Dette er jo nesten samme reise som det de engang gjorde, på det store skipet som forliste. Men jeg ser ikke stjernehimmelen slik de gjorde, fergens grelle lys legger slørete lag av utilgjengelighet mellom meg og verdensrommet. Og jeg kjenner en fattigdom som minner meg på hva en professor sa, om hvorfor de gamle grekerne var så geniale, hvordan de kunne bygge noe slikt som Antikythera-mekanismen. Stjernehimmelen var deres skjerm, sa han. De kunne avsløre naturens dype hemmeligheter fordi de stor i direkte kontakt med den.

Og det tror jeg er et godt svar: det gamle Hellas og den utrolige blomstring av intellekt og kreativitet er egentlig bare et skussmål på hvor langt vi mennesker kan nå om vi virkelig konsentrerer oss, om vi oppsøker tingene i seg selv og ikke bare lever i avskygningene; strømmen av abstraksjoner og distraksjoner; den virtuelle verden vi selv har skapt.

Coda:

Den 25. september ble det holdt en pressekonferanse i Basel der man på grandiost vis skulle fortelle om årets funn fra Antikythera-vraket. Basel fordi byen nå huser en storartet utstilling av Antikythera-skatten fra museet i Athen (det var den som ble pakket ned da vi romsterte i bakrommene på nasjonalmuseet). Og fordi det jo foreligger en forbindelse til klokkemerket Hublot og til klokkekunstens verden, såkalt ­haute horlogerie. Der er Basel en viktig by.

Men det er noe av et antiklimaks å høre hvordan det har gått. Varebilene i natten hadde visst ikke vært et varsel om undere fra dypet likevel. Noen krukker og vaser, og ellers stort sett bare hverdagslige biter og fragmenter. Dette kan gi ny innsikt i skipets historie og skjebne, blant annet ved å gjøre isotopiske tester på bly-fragmenter fra kjølen som kan gi indikasjoner om skipets hjemstavn. Men noen skatter var det ikke snakk om.

Karma tenker jeg…

Er så eventyret over? Er den mystiske fortellingen allerede fortalt, –med det som ble hentet opp allerede for lenge siden?

Dr. Foley mener ikke det. Vraket er langt fra ferdig utforsket, sier han i presseskrivet.
Det kan fremdeles by på uante overraskelser. Og arbeidet vårt fortsetter. Neste år.

Håper han har rett.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s