Den cinematiske øya

4

Alle fotografier: Giuseppa Vittorini

Jeg står på balkongen min som henger ut over brygga og ser på denne stille fiskehavnen som er så velkjent for folk over hele verden uten at noen riktig vet hvor den er. I horisonten ser jeg Capri, den mest berømte øya i Napoligolfen. En veldig klippe er det, så mektig og vakker at alle viktige mennesker –fra Odyssevs og Aeneas og Romerske keisere, til samtidens magnater, kunstnere og skjønnheter– har måttet innom for å se og bli sett. Capri og Napoligolfen er synonymt med en særegen form for estetisk opplevelse som setter sinnene i bevegelse: den blendende naturlige skjønnheten, det uvirkelige fargespillet mellom himmel og hav, den vulkanske dramatikken, og ikke minst den nesten ufattelig rike kulturen.

Men det er allikevel en annen øy i denne golfen som er den virkelige perlen, en liten øy som med rette kan kalles Middelhavets cinematiske juvel. Det er nemlig til vesle Procida og denne havnen jeg nå ser ut over –La Coricella– at filmskaperne har søkt når de har villet fange den særegne stemningen av Middelhavs-Italia som verden er så glupsk på; stemningen som danner innbegrepet av det vakre livet. Det var her mesterverket Il Postino –Postmannen– ble spilt inn. Det var disse husene og menneskene, disse klippene og denne utsikten som dannet den dypt romantiske og rørende kulissen for den poetiske filmen som fikk en hel verden til å huske at det er hjertet, ikke hjernen, som er vårt viktigste organ. Deler av filmen ble spilt inn på Sicilia, men det var Procida som bidro med hjertet.
Det var også her Hollywood fant den rette livsnyterstemningen til The Talented Mr. Ripley: seilbåtene på det asurblå havet, fiskerne, de pastellfargede husene, de trange smugene, de små rustikke barene med de enfoldige men vakre menneskene.

7

18 filmer har blitt spilt inn på Procida. Store stjerner har bodd i disse husene og vandret i disse smugene. Jude Law, Matt Damon, Gwyneth Paltrow, Sofia Loren og mange flere. Folk her husker dem alle. Noen av stjernene var vennlige, sier de, andre kjøligere. Noen passet inn her på Procida og ble ett med stemningen, noen var mer ute av sitt rette strømlinjeformede element. Men ingen har vært mer hjemme her enn Massimo Troisi, den Napolitanske skuespilleren som både co-regisserte og spilte hovedrollen i Il Postino. Og ingen skaper slike følelser blant folket her på øya som han. De blir varme i blikket, mange tar til tårene. –Han var som en bror for oss alle sammen. Det fineste menneske jeg har møtt, sier en, det fineste menneske som denne golfen har fostret. Alle i hele Napoliregionen holder av Troisi som en nær venn. Han uttrykte hvem vi er, sier de. Han viste frem vår sjel: lun og sylskarp på samme tid; et varmt, skjevt blikk på verden; en dyp forståelse av selve det menneskelige.

il-postino 2

Grunnen til at mange gråter er ikke bare Troisis menneskelighet og at Il Postino var et slikt poetisk mesterverk. Det er noe mer, noe som også ga filmen en ekstra dimensjon: Troisi var døende mens han spilte de stillfarne, vakre postmannen som ble venn med den store dikteren Neruda. Troisi fikk aldri se filmens virkning, han døde før den traff verden. Å se Il Postino og vite at postmannen i virkeligheten er døende, er rett og slett nesten uutholdelig rørende, også for meg.

Nede på kaia ligger den enkle, hulelignende baren som ble laget for filmen. Det er her postmannen møter kjærligheten. Og etter filmen, som er fra 1994 (–jeg kan ikke tro det er tyve år siden, sier alle) fortsatte driften. På veggene henger bilder av Troisi, på kaia står sykkelen hans. I de bratte smugene oppover mot kirken kjenner jeg igjen øyeblikk og fasader fra flere av filmene som er spilt inn her. Ned denne bakken kjørte Jude Law sin Vespa, i den butikken jobbet elskerinnen hans. Overalt i denne lille landsbyen ser du glimt av den magiske cinematiske stemningen, og stedene er markerte med plakater som forteller om filmene og øyas cinematiske historie. Fra kaia hører jeg lyden av slageren Tu vuò fà l’americano, den napolitanske klassikeren som mange utlendinger forbinder med det sorgløse syd-Italia, og som alle her på øya kan. Du vil være amerikaner, betyr det.

DSC_6974

Og en av folkene her på brygga har visst fått det til, han bærer kallenavnet Il Americano. Han står utenfor restauranten sin og myser. Morsk og blid samtidig. Han snakker slik mafiaen gjør på film, en herlig karikert engelsk, etter 20 år America. Men de siste 20 årene har han bodd her og fått med seg det meste.

–Jeg har jobbet med dem alle, skryter Il Americano. Matt Damon og Jude Law, Sophia Loren og Massimo Troisi. Han var som en bror…snufs. På veggen i restauranten sin har han bilder og avisutklipp som bevis på sin omgang med stjernene. Mange en gang har La Coricella summet av filmsettets liv. Men nå er det stille.

DSC_6987

Hvorfor er det så lite turister her, spør jeg, hvorfor har ikke Procida blitt utviklet som destinasjon? Det er jo en grunn til at alle filmene spilles inn her, stedet er jo uten like?

Vi liker egentlig ikke turister noe særlig, sier Il Americano. Procida har en spesiell historie sier han, etter å ha påpekt sin autoritet på feltet ved det faktum at familien hans har bodd på øya i 600 år. Procida har alltid vært en øy for sjøkapteiner. Vårt største bidrag til verden er ikke filmer, men kapteiner. I mange, mange generasjoner har mannfolkene her utdannet seg til kapteiner og styrmenn og dratt til sjøs. Det betyr at to ting: at det har vært godt med penger på øya –Procida var lenge den rikeste øya i verden i forhold til antall innbyggere– og at når sjøfolkene kom hjem, så ville de være i fred. De ville hjem til sine koner og barn og leve et stille liv. Det er også grunnen til at det ble så mange av oss etter hvert: det blir mye lengsel og elskov av den slags. Og Procida har alltid hatt sin egen rytme: fredelig, vakker og rik.

DSC_7012

Det han sier om kapteiner kan bekreftes av at mange av de jeg møter rundt i gatene og butikkene har vært i Norge. De kjenner faktisk norskekysten godt, har arbeidet på norske skip og så videre. Det er mange likhetstrekk mellom Procida og Norge blir vi enige om; en maritim kultur, folk som har det godt i eget selskap, og penger på kistebunnen.

En pensjonert kaptein forteller at han hadde ansvar for å føre katamaranferjer fra Vestlandet til Napoligolfen. –Det var artig sier han, med unntak av Biscaya.
Det er de samme båtene som trafikkerer her som betjener rutenettet av hurtigbåter langs vestlandskysten i Norge.
En annen gammel kaptein bor i Australia og kommer til Procida om sommeren for å male. Det er mange slike: kapteiner som blir kunstnere, som deler livet mellom Procida og utlandet. De kommer tilbake til lyset, skjønnheten, varmen, maten og røttene. Procida er ikke bare en cinematisk øy, men en øy for kunst og estetikk og skjønnhet i alle former. Italienere elsker jo skjønnhet: devozione alla belezza, å gi seg hen til skjønnhet. Det betyr noe for dem som mange av oss andre ikke helt forstår. Det handler om å se skjønnhet i alt, om å søke skjønnhet, om å leve i skjønnhet.

2420

Det er derfor folk på Procida ikke vil ødelegge øya si med hoteller og turister. Og de som ikke drar ut og blir kapteiner, de blir fiskere, slik har det alltid vært. På kaia i La Coricella er det en stemning fra en annen tid, et annet Europa enn det vi oftest får oppleve: trebåter, hauger med garn og grupper med gamle fiskere som reparerer dem. Ingen biler. Bare trapper fører hit ned. Hunder og katter, gamle menn og barn. Fiskerne forteller om vanskelige tider: myndigheten lager stadige regler, de får ikke fiske som de vil. Middelhavets frukter må vike for importert oppdrettsfisk, blant annet fra Norge. Det er trasig, sier de gamle. Men de virker salig fornøyde. Langsomheten råder, en bedagelig atmosfære. Procida er som sagt skånet for mye av samtidens støy.

DSC_6959DSC_6952

Men noen pynter til fest. Det skal være prosesjon dagen etter. Øyas helgen skal bæres ned fra kirken på toppen av klippen. De forskjellige menighetene skal vandre i sine kapper og gyllene gevanter. Hele øya skal være med. Det er en religiøs prosesjon, men det er også en fest. Å leve med havet har alltid gjort folk litt ekstra religiøse, og på denne øya er det en særskilt prakt over det hele. Pengene har blitt brukt til kirker og gull og glitrende kapper. Fra vinduene henger folk ut sine beste sengetepper for å vise at de er velbeslåtte. Hele landsbyen tetner til av pynt og stasplagg, helgenbilder og alskens gyllen utsmykning.

2926

–I gamle dager bar de helgenstatuen ut i vannet, sier fiskerne. Men nå er det ikke slik lenger. Det er kjedelig, alt taper seg.
Men under selve prosesjonen dagen etter er det ikke kjedelig. Det vrimler, det messes og synges. Alle er nede på kaia, når mørket kommer blir det en stor fest. Presten på talerstolen minner om at folk på Procida ikke må miste motet, til tross for den økonomiske krisen som herjer. For på Procida har de alltid klart seg. Procida er nemlig helt unik, en skatt verdt å forsvare.

37

Advertisements

One thought on “Den cinematiske øya

  1. Får vi håpe, at verden fortsetter med å bare husker øya når det skal spilles inn film, og glemmer den igjen etterpå.
    Det var en lysende reise gjennom tid og rom å lese artikkelen, takk 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s