Fuglene og fantasien

 

011-DSC6571_sebrafink_A (Alle foto: Tore J. Birkeland)

Fuglene er tilbake. Arter som lenge har vært savnet sees igjen. Andre viser seg på nye steder for første gang. Antallet stiger, i alle fall mange plasser. Det er som vi oppe i alt det gale med vår bruk av verden finner et lyspunkt på himmelen, for også hos menneskene er fuglene i vinden som aldri før. Fuglebøker topper listene, nye skarer lærer seg sangene å kjenne, ornitologi er manges nye hverdagsfilosofi. En ny undring er tent; barnas intuitive følelse for fuglenes magi har smittet over på de som er eldre. Golf er på vei ut rapporteres det, nå er det fuglefotografi som gjelder. I Europas skoger, i metropolenes parker; ja selv på toppen av skyskraperne er fugletitterne på plass.

Men egentlig har fuglene bestandig hatt en særstilling i vår opplevelse av naturen. De utgjør på et vis en arketyp i menneskesinnet: både vidunderlige og truende –nesten transcendente– i sin frihet, sin uendelige alder og sin intelligens. Kanskje er det først og fremst det ubundne som trollbinder oss? Fuglene er jo farkoster for vår fantasi, for vår egen lengsel mot overskridelse. Ja, det er noe nærmest mytologisk over vår fascinasjon for luftens vesener: de som ikke lystrer tyngdekraften, de som ikke lystrer oss; de som er fri.

012-rosenstær

Og fuglene er så mye mer enn vi har trodd, sier forskerne. Fuglene har unndratt seg vitenskapen, av naturlige grunner, men ny teknologi og nye metoder gir etter hvert et innblikk i en forunderlig verden. Fuglenes intelligens og sosiale liv; deres sang og søvn. Fuglene er kanskje den arten som er mest avansert og samtidig lengst fra oss mennesker. Det i seg selv åpner for vide perspektiver og spennende tanker.

Seewiesen

Ingen steder er man nærmere gåten enn i skogen i øvre Bayern. Seewiesen heter stedet, basen for den mest poetiske naturvitenskap: Max Planck-instituttet for ornitologi. Det ligger for seg selv i skogen, trukket unna Bayerns bølgende landskap av åker og eng, blide kuer og blanke biler. Kommer man om kvelden møtes man av et prisme som lyser i skumringen lik en helligdom. En sitrende forventning bygger seg opp: hva slags fantastisk forskning bedrives her?

Max Planck Institut für Ornithologie Seewiesen

Neste dag tar informasjonssjef Sabine Spehn imot klokken ni og den hemmelighetsfulle porten åpner seg på lydløse skinner. Innenfor ligger spredte bygninger, skog, siv, en sjø. Moderne arkitektur og eldre bygninger om hverandre. Solcellepaneler og fine vedstabler. Buktende stier med forskere på sykkel. Først går veien til sjøen og det gamle gåsehuset.
–Det var her Konrad Lorentz gikk med gjessene sine hakk i hel, sier Sabine. Han grunnla dette stedet i 1954, sammen med Erich von Holst, og kalte det Seewiesen. Tre mil syd for München, 700 meter over havet. Oberbayerns myke landskap var perfekt, med sine sjøer, luftige skoger og myriader av fugler. De gjorde Seewiesen til et mekka for studiet av behavioristisk fysiologi, og i 1973 vant Lorentz og gjessene nobelprisen. Noen av forskerne vi skal treffe her kan være fremtidige vinnere, for dette stedet er fremdeles et mekka; den internasjonale fugleforskningens høyborg. I 2004 ble instituttet for behavioristisk fysiologi erstattet av det spesialiserte Max Planck-instituttet for ornitologi. Hovedsetet ligger her, mens en annen avdeling er å finne lenger vest, i Radolfzell ved Bodensee.

 

Hugin og Munin

Der er Simone Pika som holder til i det gamle gåsehuset, som dog aldri var gjessenes hjem, med Konrad Lorentz’ observasjonshus. Det er et herlig hus: utsikt over sjøen, enkle løsninger og gode materialer; lys og former som hos Bergman, på Fårö.
På 50 og 60-tallet var vitenskapen fremdeles mer poetisk enn i dag, og kunsten mer vitenskapelig. Noe av dette henger igjen her i Seewiesen, kanskje det fuglene selv som bidrar til det?
Men nå er det ikke gjess som gjelder lenger. Simone leder en forskningsgruppe som studerer ravners intelligens og fuglenes bruk av gester.

010-DSC6428_ravner_BW

–Vi assosierer bruk av gester med armer og hender, sier Simone. Men det viser seg at mange dyr peker og bruker gester. Det er et kjennetegn ved arter som avhenger av stor grad av samarbeid. Ravner er slik, de peker med nebbet og bruker hodet og halen til gester og fakter.

–Og vi er bare helt i starten av å forstå hvor intelligente de er, forteller hun. Det pågående prosjektet i forskningsgruppen hun leder dreier seg om å sammenligne menneskebarn, aper og ravner med hensyn til tidspunktet de begynner å benytte seg av gester i sin orientering og kommunikasjon med omverden. Ravnene er tidlig ute.

014-DSC5553_Simone_Pika

Andre funn blant ravner og kråkefugler (corvidae) bekrefter at de er blant de mest intelligente skapninger som finnes. Simone forteller om eksperimenter der ravner har blitt presentert med et sett av fem forskjellige verktøy for å få ut en godbit ut av en felle. Ravnene velger riktig verktøy uten å prøve dem i praksis, bare ved å se på dem og vurdere funksjonen. Det er det bare mennesker som er i stand til, ikke en gang sjimpanser kan fremvise den type vurderingsevne.

Simone forteller også om den Ny-Kaledonske kråken Betty som ble berømt idet hun selv laget seg en spesialtilpasset krok hun kunne fiske godbiter ut av et rør med. Slik bruk av teknologi er enestående i dyreverden, og kråkene kan til og med bruke ett verktøy for å modifisere et annet, såkalt meta-verktøybruk. Dette har forskerne funnet ut blant annet ved hjelp av ørsmå kameraer montert på magen som filmer fuglene uten å forstyrre. Når de ikke forstyrres fremviser kråkefuglene forbløffende evner til problemløsning, samhandling og kreativ lek.

Simones ravner er i forskjellige aviarier, det vil si enorme bur, rundt om på instituttets anlegg. De voksne får vi treffe, og de viser alle tegn på å studere oss like mye som vi studerer dem. Det var nok ikke en tilfeldighet at Odins kloke rådgivere, Hugin og Munin, var nettopp ravner.

Store, svarte og lure hopper de rundt. Legger hodet på skakke, sier noe. Det er selvsagt ikke mulig å være sikker på gestene de gjør ovenfor hverandre. Men man merker –med en følelse av fremmedartet undring– at fuglene bedømmer tilskuerne; at de vet utmerket godt hva som foregår. Vitenskapens sakte opprulling av dyreverdens intelligens gir en mye og tenke på, ikke minst det at vi –subjektene som forsker på objektene– også studeres.

Ah, who can we prevail upon
To use in our need? Not angels, not humans,
and the insightful animals already note
we’re not very securely at home
in the interpreted world
(Rainer Maria Rilke)

Ravnene med unger får vi ikke se, de må ikke forstyrres. Igjen og igjen blir det gjort klart at det hjørnet av anlegget må vi holde oss borte fra. Det er en deilig følelse av at ravnene og deres barn er hellige, de skal ikke forstyrres, de må få tenke på sitt i fred.

Fra gåsehuset ved sjøen går veien videre til instituttets mest teknisk avanserte fasilitet. Fra studiet av fuglenes kommunikasjon og intelligens, med sitt herlige innslag av mytologi, kommer vi til det molekylære nivå av ornitologien, til fotonmikroskopet.

Nevrogenese

Moritz Hertel er høy og tynn og hyggelig, og litt keitet med høyt bukseliv. Slik en hyperintelligent forsker skal. Han skalperer små sebrafinker for å se inn i hjernen deres med vitenskapens beste briller: fotonmikroskopet. Det høres grusomt ut, men han forsikrer at fuglene ikke lider noen nød der de lever med bar skalle. Jeg lurer litt på hvordan han kan være så sikker på det, fuglenes ukjente sjeleliv tatt i betraktning. Men vitenskapsfolk er jo selv så sikre, og det smitter.

006-DSC5640_fotonmikroskopet_B

Det vidunderlige fotonmikroskopet, som Moritz har bygget selv (med bruksanvisning), kan se inn i fuglehjernens nevroner. Stamcellene som skal studeres markeres med grønt fluoriserende protein som han injiserer i form av et modifisert virus, ikke ulikt HIV, men uten noen sykdom til følge. Dette viruset fungerer som en kontrastvæske som markerer stamcellene i hjernen. For det er dette som er gåten under lupen: hvordan lager stamcellene nye nevroner?

-Det har vært en av biologiens store dogmer, forteller Moritz, at nye nevroner ikke skapes etter fødselen, hos noen art. Voksen nevrogenese heter det (adult neurogenesis); en hellig gral med hensyn til sinnets aldring og de nevrologiske sykdommenes gåte. Man trodde lenge at ingen nye nevroner kom til, at hjernen ikke kunne vokse, eller reparere seg selv. Men det viste seg å være feil, forteller Moritz. Oppdagelsen ble først gjort hos kanarifugler på 80-tallet. Og nå vet vi at også deler av menneskehjernen kan fornye seg.

Studiene av fugler er modeller for undersøkelse av menneskehjernen. Og implikasjonene er potensielt enorme. For ved nevrogenese vil jo i prinsippet nye, friske hjerneceller kunne erstatte ødelagte. –Jeg forsker på hva som gjør at en stamcelle blir til et nevron i disse sebrafinkene, sier Moritz; hva som bestemmer og utløser nevrogenesen. Svaret kan ha betydning langt utenfor de flyvendes rekker…

 

Det promiskuøse genet

016-DSC6517_Bart_Kempenaers

Professor Bart Kempenrais er Moritz’ rake motsetning. Han liker ikke fugler i bur. Han vil studere dem i det fri, helst i polare strøk der det ikke er så mye busker og trær som hindrer sikten. På det store kontoret sitt, med peis og lave vinduer som ser ut over sjøen og skogen, forteller han om oppholdene i Norge og Alaska.

–Jeg elsker de polare viddene, sier han, oversikten, tydeligheten.

Bart er direktør for avdelingen for behavioristisk økologi og evolusjonær genetikk. Forskningen handler om fuglenes seksuelle adferd og hvordan den betinges av gener. Det forskes på ekteskap, partnerskap og utroskap; parring, unger og oppdragelse. Det forskes på kjærlighet, kjønnsroller og de sosiale strukturene som finnes blant fuglene for å sikre at genene bæres videre. Og det spesifikke prosjektet handler om promiskuitetens evolusjon.

Gåten er som følger: hvorfor er hun-fugler promiskuøse når alt tilsier at det ikke lønner seg?

At hanner ønsker å spre sine gener mest mulig er jo en kjent sak, men hvorfor hunner har denne oppførselen er ikke så enkelt å forklare, for i de fleste tilfeller innebærer det ganske store negative konsekvenser for disse hunnene og avkommet deres.

Det sosiale stigmaet som promiskuøse kvinner tradisjonelt har møtt, kaster lys over dette, påpeker Bart: Det er lett å tro at det handler om kultur og gammeldagse maktstrukturer. Men i følge evolusjonsbiologien er det naturen selv som legger føringene, oppførsel som ikke lønner seg, blir straffet. Den sosiale kode er bare en refleksjon av den Darwinistiske grunnlov som skal sikre artens spredning og overlevelse. Promiskuøse kvinner har blitt frosset ut fordi de ikke er bra for arten. Promiskuøse hun-fugler er likeledes et problem, likevel klarer ikke evolusjonen å luke bort denne oppførselen.

I tiår var dette et mysterium, forteller Bart.

Vi behavioristiske økologer tror at alt handler om tilpasning til stadig bedre biologisk funksjon. Men promiskuitet hos hun-fugler rimer ikke med teorien om at evolusjonen alltid jobber for å optimalisere videreføringen av genene. Derfor tror vi at det finnes et promiskuøst, egenrådig gen, som hunnene arver av sine fedre.

Dette er jo også interessant med hensyn til såkalte æresdrap blant mennesker, sier Wolfgang Forstmeier, en av forskerne i Barts gruppe. Jenter som er løse på tråden har sannsynligvis arvet det av sine fedre. Så når æresdrap finner sted –for å beskytte familiens ære– er det egentlig bare fedre som slår ned på den arven de selv har gitt videre.

019-57DSC6188_hvem_da

Sebrafinkene

Igjen er det sebrafinker som utgjør forskningsobjektene. Disse små, livlige australske fuglene er modell-fugler for ornitologene fordi de liker seg godt i fangenskap. De formerer seg så snart det settes parrings-stativer inn i burene.

I et stort rektangulært rom på instituttet ligger en lang rekke bur etter hverandre, med hundrevis av små fugler. Det lyder som en sammenpresset jungel der inne, bak enveis glass. Fuglene bør ikke se for mye av det som skjer på utsiden. Så lenge de opplever å være i fred går livet sin gang i burene. Det virker som de storkoser seg.

011-DSC6643_sebrafink_C

Et av funnene er at fugler som selv får lov til å finne sin partner, såkalte kjærlighetsekteskap, får promiskuøse unger, mens barn av arrangerte ekteskap blir mer trofaste.
-Men generelt er sebrafinkene ganske løse på tråden, sier Wolfgang.

-Større fugler, som lever lengre og har tøffere forhold, er som regel mer trofaste. Noen arter, som albatrossen, er blant de mest trofaste dyr vi kjenner til, de former livslange ekteskap. Men små fugler med korte livsløp, oppfører seg annerledes. For dem lønner det seg med mange partnere på kort tid. Fra dette kan vi slutte at grunnen til at mennesker er såpass trofaste –helt ekstraordinært trofaste faktisk, dyreriket sett under ett– er at vi lever så lenge.

-Vårt samfunn er bygget opp rundt en livslang ekteskapsmodell, sier Wolfgang, og samfunnet optimerer vår oppførsel. Det styrer hvert kjønn nærmere sitt «behavioristiske optimum». Fra et evolusjonsperspektiv er det samfunnet vi har den beste måten for hver og en av oss å spre genene på.

Dette kan gi enhver noe å tenke på: Én ting er at ekteskapet jo vitterlig er svekket, og hva sier biologien til det? Men viktigere er at mange så lett (og gjerne) tror at vi mennesker styres av kultur, ideologi, religion og politikk… Men alt dette er bare form: innholdet og meningen kommer annenstedsfra. Biologi som vitenskap er alltid en oppvåkning fra troen på at vi selv bestemmer så mye over våre liv og vår verden. Det er noe reflektere litt over for alle som vil vie livet til å gjøre verden bedre: Verden er faktisk optimal, og blir bare bedre og bedre!

011-DSC6643_sebrafink_D

–Men sebrafinkene er fulle av avvik, sier Wolfgang. Jo mer jeg studerer dem, jo mer tenker jeg at de er ganske dumme. Mye ved deres oppførsel henger ikke på greip, de motarbeider seg selv. Det er en gåte, for det er ingen tvil om at det hele er skrevet i genene (life is a script). Men denne teksten er tilsynelatende full av selvmotsigelser og paradokser. Saken er at den så komplisert at jeg tror vi aldri kommer til å forstå den.

 

Kart og terreng

Igjen får man noe å tenke på: hvordan kan vitenskapen si at naturen er dum, samtidig som den innrømmer at den virkelige koden alltid unndrar seg? Hvordan kan forskere være så sikre på at alt står skrevet i genene når det samtidig er klart at ingen forstår det som står skrevet? Er det ikke en selvmotsigelse å være helt sikker på noe man ikke vet hva er? Evolusjonsbiologene er sikre på at det ikke finnes fri vilje. Det passer ikke inn i den Darwinistiske modellen. Men for å få den til å passe med avvikende oppførsel stipulerer man egenrådige gener. Om fri vilje betyr å (kunne) gå mot naturens lovmessighet og pre-determinisme, kan man spørre seg: hva er forskjellen på fri vilje og egenrådige gener?

Denne form for sikkerhet, som allikevel alltid er relativ, minner oss om hva vitenskap er for noe, og at forskerne av og til glemmer det selv. Det handler jo alltid om en hypotese. Vitenskapen er på sitt beste når den finner feil ved hypotesen, men havner i selvmotsigelser når en teori holdes fast ved grunnet overbevisning. Alle vet at det ikke går an å irettesette terrenget om kartet ikke stemmer, fordi da har man misforstått hva et kart er, og hva orientering er. Kartet må hele tiden tegnes om: vitenskapen er i evig revisjon, og ingenting kan være helt sikkert.

 

Max Planck-selskapet

Men med hensyn til dette er Max Planck-selskapets samling av forskningsinstitutter tross alt en ganske enestående institusjon. Mange har nok støtt på dette navnet fra den tyske vitenskapsverden. Det assosieres med noe fremragende, med priser og prestisje; banebrytende forskning og toneangivende publikasjoner. Men få vet hvor annerledes, hvor radikal den modellen som ligger til grunn for Max Planck-selskapet egentlig er.

004-DSC5446_arkitektur_2

Max Planck-selskapet for Vitenskapens Fremme het egentlig Keiser-Wilhelm-selskapet, men skiftet navn etter krigen og ble oppkalt etter den nye lederen, den nobelprisvinnende fysikeren Max Planck. Det er en stiftelse for grunnforskning med rundt 80 institutter over hele Tyskland, og etter hvert noen utenfor. Nesten hver tysk by av en viss størrelse har et Max Planck institutt, noen flere. Og det spesielle er at Max Planck er frittstående og eksiterer parallelt med universitetssystemet som en dynamisk utfyllende størrelse i rommet mellom de etablerte fagfelt, strukturer og hierarkier.

Den grunnleggende filosofien er nemlig å hele tiden tilpasse seg vitenskapens egen utvikling slik at når det dukker opp nye muligheter, nye forskningsfelt og kombinasjoner –i skjæringspunktene mellom de etablerte fagene– så vil Max Planck-selskapet etablere nye spesialiserte institutter. Derfor finnes det Max Planck institutter for veldig spesifikke og ganske sære forskningsfelt. Det finnes for eksempel institutter for evolusjonær antropologi, biogeokjemi, eksperimentell medisin, empirisk estetikk, kjemisk økologi, utenomjordlig (extraterresterial) fysikk, psykolingvistikk osv., osv.

Det helt enestående er at når et nytt felt –et skjæringspunkt, eller en avstikker fra de mer etablerte disiplinene– er utforsket, eller viser seg å være en blindgate, så stenges hele instituttet. Det finnes altså ingen varig tilknytning til sted, campus eller tradisjoner. Max Planck institutter kommer og går, slik vitenskapens egentlige dynamikk tilsier.

 

Harnack-prinsippet

Dette henger sammen med den andre vesentlige bjelken i denne modellen, nemlig det såkalte Harnack-prinsippet. Det tilsier at institusjonen bygges opp rundt enkeltstående fremragende forskere. Enkeltindivider tildeles midler, fasiliteter og lokaler, og får selv velge en stab. Det er forskeren som bygger opp institusjonen rundt seg, ikke omvendt. Pengene kommer fra tyske føderale- og delstatsmyndigheter, men det er forskeren selv og hans eller hennes personlige interessefelt og ekspertise som definerer instituttet i både form og innhold. Altså radikalt annerledes enn universitetssystemet. Og det har noen helt utrolige fordeler…

–Det aller beste for en vitenskapsmann, sier Bart Kempenrais, er å være personlig økonomisk uavhengig. Da kan man virkelig forske som man vil. Men det nest beste er å være ved Max Planck!

Bart er en av tre direktører ved Seewiesen. Det betyr at han har fått en helt uhørt tillitt og makt over egen forskning. En direktør blir valgt for å drive sin egen forskning frem innenfor Max Planck-rammene. Det vil si at vedkommende får tildelt midler og fasiliteter uten tidsbegrensning. Og han får som sagt selv ansatte sin stab av forskere. Sammen skaper de altså en gruppe dedikert til helt spesifikke prosjekter, disse menneskenes helt særlige interessefelt, uten noen form for inngripen eller krav om tilpasning til et system. Her er det forskerne selv som bestemmer alt, uten å måtte bekymre seg den usikkerheten som plager alle andre i det moderne universitetssystem som alltid lever på tidsbegrensede midler og kontrakter.

–Jeg synes universitetssystemet er bortimot tragisk, sier Bart. Det produseres så uendelig mye meningsløst sludder bare for å tilfredsstille kravet om selve institusjonenes liv, underbygge karriere-hierarkiet og imøtekomme presset om å publisere. Kampen om midlene og posisjonene gjør at fokuset har blitt på selvopprettholdelse innenfor et system, og ikke på forskningen i seg selv. Det er en vanvittig sløs med ressurser, og det skaper lite genuin forskning. Som i ethvert system, har det blitt til at selve systemet er det viktigste. Det er nøyaktig det motsatte av det som skjer hos oss. For hos Max Planck er det slik at om direktør dør, eller det ikke rekrutteres nye forskere og skapes nye ideer innenfor et felt, så stenger vi instituttet. Det er selvsagt helt uhørt i et system der karrierer og økonomi avhenger av at det hele består og helst vokser. Den jobben som ti stykker kunne gjøre for femti år siden, i for eksempel byråkratiet, krever nå hundre mennesker. Slik er det også i vitenskapen. Det er tragedien. Det er derfor Max Planck er et frirom, ikke bare for forskningen men også et eksistensielt frirom.

Og det vitenskapelige resultatet? Max Planck er en av verdens største produsenter av nobelpriser, med 17 priser under Max Planck-navnet, og ytterligere 15 før det.

Dette tiltrekker selvsagt forskere fra hele verden. I Seewiesen er det forskere og studenter fra mange land. De kommer til skogen utenfor München, og kommer således til et sted mange ikke helt kunne tro fantes.

 

Fuglenes søvn

Niels Ratteborg kom hit fra Amerika. Men han har danske foreldre, fra Aarhus. Hans felt er søvn og hans funn om fuglenes og dyrenes søvn vekker stor oppsikt på søvnens og nevrologiens felt generelt.

018-DSC5743_Niels_Ratteborg

-Vi har gjort en fantastisk oppdagelse, forteller Niels. Men du kan ikke skrive om det før det blir publisert som vitenskapelig artikkel senere i år. Dessverre.
Informasjonssjefen, som også er tilstede, understreker dette mange ganger: forstår jeg konsekvensene om jeg røper hemmeligheten? Kjenner jeg prinsippet om utestengelse fra de toneangivende naturvitenskapelige bladene?

Rattenborg har jobbet med dyr og søvn lenge, og med mange arter. Fuglene er særlig interessante fordi de har samme søvnfaser som pattedyr, selv om de i evolusjonen skilte lag med oss for hundrevis av millioner av år siden. De er jo dinosaurer! Derfor er fuglene og deres søvn en port til søvnens tidligste vesen, til søvnens evolusjon og søvnens gåte.

Rattenborg forteller om et stort prosjekt tilbake i tid da han forsket på søvn på oppdrag fra DARPA (Defense Advanced Research Projects Agency), det hemmeligste rommet innerst i Pentagon; det amerikanske militærets mest gåtefulle og nytenkende hjernecelle; kontoret skal sørge for at USA aldri blir overrasket av sine fiender teknologisk, men alltid skal ha evnen til overraske dem. Dette har gitt det sivile liv en del ny teknologi også, for eksempel internett.

-De var veldig interesserte i hvordan de kunne få soldater til å klare seg på mindre søvn, forteller Rattenborg, helst ikke noe søvn i det hele tatt. Men alle vi som jobbet med dette ble enige om at om vi fant et svar på denne gåten, så ville vi ikke fortelle dem det…he,he.

 

Teknologi

Niels er heldig. For han lever i en tid der forskningen hans får store håndstrekninger av teknologiens fremskritt. For å studere søvn vitenskapelig er det nødvendig å kunne overvåke den sovendes hjernebølger. Det er det alle elektrodene og ledningene er til, når mennesker undersøkes på søvnlaboratorium. EEG kalles instrumentet som måler hjernebølgene. Man kan selv tenke seg muligheten av å feste slikt utstyr på en fugl, uten å forstyrre den naturlige livsførsel.

007-DSC5740_teknologi

Men nå.. Niels finner frem en bitte liten brikke, ikke større enn en firkantet femtiøring. Den er så liten at den kan festes på fuglen i det fri: en liten datamaskin som samler opp informasjon, som inneholder både EEG og GPS for å kunne spore fuglen. Men også i dette tilfellet må den kobles til ørsmå elektroder på fuglens skalle, via ledninger tynne som hårstrå. Alt dette kan festes på fuglen ute i felt, uten at det hemmer, og uten inngrep, bare med lim. Det er dog et spesiallim, laget for mennesker med dårlig blære faktisk, (men hvordan det hjelper dem skal forbli usagt).

En i Rattenborgs team, Bryson Voirin, skriver morsomt og utførlig om prosedyrene i sin blogg i New York Times. Ornitologi i felt preges av en vidunderlig blanding av sofistikert vitenskap og improviserte MacGyver-løsninger. –Og ikke så rent lite klatring, bushing, og fysisk slit. Slik er det, enten i Panamas jungel eller på Alaskas hvite vidder.

Men det har blitt lettere med den nye teknologien: det som før krevde et laboratorium kan nå samles i en kvart fyrstikkeske. Men ett problem består: batteriet. Ennå har ingen kunnet lage en energikilde som ikke er uforholdsmessig stor, og det lille batteriet som fuglene kan bære gir ikke lang observasjonstid. Og jo lenger avstand den må sende signaler over, jo kortere blir levetiden. Derfor har studiene fremdeles sine klare begrensninger: det er ikke slik at en fugl får på en sender og så kan fly over Stillehavet mens menneskene følger hjerneaktiviteten.

 

Vindtunnelen

Men de nye senderne er likefullt en revolusjon i forhold til hvordan man har jobbet så langt. Det er nesten litt trist, for en av Seewiesens store fortrinn og attraksjoner var muligheten til å studere fugler i luften, i fullkommen ro. Det handler om den sagnomsuste vindtunnelen.

008-DSC6044_vindtunnelen

En gang trente de astronauter her, forteller Niels Rattenborg. Det er derfor taket er hvelvet, et planetarium. Men astronautene forsvant og fuglene tok over. Man bygde en vindtunnel, en av bare to i verden av dette slaget. Digre vifter blåser vinden inn i en tunellsløyfe; et svært kammer sørger for at vinden strømlinjeformes, eller lamineres, før den når selve flyvekammeret. Det er ikke stort, men så er det heller ikke ørner som prøver vingene i denne fantastiske flysimulatoren.

-Vi bruker rosenstærer, sier Rattenborg, de er lydige og flinke til å fly i tunnel. Nina er ikke her i dag, det er hun som kjenner dem best og de gjør alt hun sier. Men nå har hun gjort hele leiligheten sin til en rugekasse, og hun er hjemme for å passe på at nye generasjoner får en trygg landing.

-Vi får se om de vil fly også når jeg ber dem om det.

Så åpner Niels burene og fuglene flyr ganske lydig inn i sideåpningen på vindtunnelen. Der inne blåser det ganske mye, men ikke voldsomt. Så de setter seg litt på en vagle først. Men så hiver de seg ut i det, en, to, tre fugler. De flyr ganske ivrig, på stedet, slik at forskerne kan observere og måle. I denne tunnelen er det mulig å montere på dem utstyr, elektroder, og måle både kroppens og hjernens aktivitet og verdier. Det er det som er det fantastiske med denne tunellen: man kan studere fuglenes flukt, i et laboratorium.

012A-DSC5774_rosenstær_3

-Vi kan projisere stjernehimmel og landskap her inne, sier Rattenborg. Og således undersøke fuglenes orienteringsevne og navigasjon. Men i praksis er det såpass liten plass at det er ikke fruktbart å prøve å manipulere på den måten. Hastighet, krefter og energibruk derimot, kan vi måle her med stort hell. Nå har vi teknologi til å studere fuglene i det fri, men med hensyn til noen ting vil vi jo kunne manipulere forholdene. Det er den type undersøkelser som en vindtunnel vil brukes til i framtiden: nesten som en tredemølle.

 

Fuglenes sang

Når den blå timen nærmer seg og du hører svarttrosten synge med det gule nebbet sitt, da kan du være sikker på at det er en hann. I Europa er det bare hannene som synger, fordi Europa tilhører den tempererte sone. I Tropene synger begge kjønn. Det stiller spørsmålet: hvorfor synger fuglene? Hva er sangens funksjon? Hva mener fuglene når de synger?

-En fugl synger ikke fordi den vil, sier Professor Manfred Gahr. Han er direktør for avdelingen for behavioristisk nevrobiologi, og prosjektet er å avdekke mekanismene rundt fuglenes sang. -Jeg tror ikke på fri vilje, sier han, heller ikke i mennesket.

017-DSC6563_Manfred_Gahr

–Det vi vet er at i den tempererte sonen avhenger fuglesang av testosteron. Når testiklene krymper, rundt midtsommer, da stilner også fuglesangen. En svarttrost kan ikke synge uten hormoner som utløser denne oppførselen. Det vet vi fordi hunner som gis testosteron begynner å synge.

Dette gir jo perspektiver også på menneskets sang og musikalitet: er det slik at sang og ønsket om å utrykke seg i melodi også hos oss egentlig handler om hormoner og evolusjonens dype kode som skal sikre oss make og avkom? Ja, kanskje det..

-Fuglenes sang avhenger av visse strukturer i hjernen, sier Manfred. Det er velkjent at melodi –evnen til å sette sammen flere toner i et mønster– ligger i visse nevrologiske strukturer og kretser. Evnen til å lære nye lyder og kombinere dem, ligner menneskets evne til språk.

Er så fuglesang språk? Er det mening, informasjon som formidles?

-Det finnes ikke vitenskapelig bevis for at det er informasjon i sangen, sier Manfred. Og vi kjenner ikke funksjonen til de forskjellige typene sang som mange fugler kan produsere. Men det er forskjell på sang og skrik. Sangen er mer kompleks, og har en kompleks biologisk funksjon. Det vi vet er at syngingen fungerer, for sangfugler er den mest suksessrike av fuglenes taksa. Jo mer en fugl synger, desto mer suksessrik er den kan man si: Sebrafinker kan for eksempel synge 10 000 ganger om dagen. Og de er blant de mest suksessrike av alle arter, de reproduserer fort og mye…

Dette bør kanskje vi mennesker ta til etterretning? Den som synger er den biologiske vinneren.. Kanskje bør vi ta vår egen lyst og evne til sang som en indikasjon på om vi lever det livet vi egentlig burde leve?

-I tropene synger fuglene året rundt, sier Manfred, og der har sangen en mer sosial funksjon. I Europa handler det om partnere og parring, i en kort tidsperiode. Men i tropene synger begge kjønn, for å opprettholde sosiale funksjoner og kanskje kommunisere mer komplekse former for samhandling.

Det betyr vel at det tross alt må være mening i fuglesangen?

-Ja, på generelt plan gjør det det. Vi vet at sangen har en funksjon. Og vi leter etter svar på hva forskjellige typer sang betyr mer spesifikt. Men det er svært vanskelig å finne frem til. Vitenskapen kan ikke bevise en bestemt mening, fordi det strengt tatt krever at vi forstår hele komplekset av mulige funksjoner og intensjoner, hvilket jo er det samme som å selv være fugl. Vi kan se at noe virker på en måte, og hvordan dette spiller ut. Men nyansene, vekslingen, meningen, unndrar seg.

Vitenskapen er altså sikker på at ingen fugler synger av fri vilje, samtidig som det er klart at sangen har mange forskjellige nyanser og funksjoner. Spørsmålet blir da: hvor stort register skal til, hvor stor variasjon i automatisert oppførsel må det være snakk om, før vi kaller det et språk? Og er det mulig å tenke seg et språk uten å bruke det? Kan man bruke uten å velge? Fritt?

Manfred mener at verken fugler eller mennesker har fri vilje. Men for oss som tror på fri vilje avslører en sammenligning mellom fugler og mennesker at konflikten mellom programmert oppførsel og fri vilje egentlig er et spørsmål om definisjon. Kanskje vi mennesker ikke har noen fri vilje. Men så lenge valgmulighetene oppleves så uendelig store, innenfor det biologisk determinerte register som er vårt –innenfor språket vårt– så er vi ved det fenomenet som vi kaller frihet. Og hvem kan si at fuglene ikke opplever det samme? Ikke bare synger de vakkert, kommuniserer og peker; leker og lager verktøy. De kan attpåtil fly.

 

Fremtiden

Jeg tillater meg å spå. Vitenskapens langsomme erkjennelse av dyrenes intelligens er bare i første fase. Allerede nå vet vi ting om dyrenes sjelsevner som bare for noen tiår siden var helt utenkelige; ting som ikke passer med den dypt innarbeidede forestillingen om at mennesket er alene; at mennesket er unikt og suverent, og dermed har rett til å gjøre hva vil med resten av naturen. Denne utviklingen vil fortsette. Simone Pikas ravner er kanskje spesielle, men lignende oppdagelser skjer på tvers av artsspekteret. Vi vil etter hvert finne at alle dyr er noe langt mer enn vi har trodd. Om vi våger.

For spørsmålet blir dette: hvordan kan vi holde fast ved vår utbytting av dyrene når vi ikke lenger kan benekte deres følelser, deres intelligens, deres språk, deres frihet? Hvordan kan vi unnlate å tilskrive dem verdi når vi vet dette? Og hvordan kan vi da fortsette?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

One thought on “Fuglene og fantasien

  1. Tilbaketråkk: Fuglene og fantasien | 1000 birds

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s