Når en by skal fødes på ny

P9195500

Der historien hadde blitt lagt øde, var det kunsten alene som kunne bygge opp igjen lagene av en knust hukommelse; bare et kulturprosjekt med virkelig styrke og dødsforakt kunne atter gjøre jorden fruktbar. (Ludovico Corrao)

Gibbelina: Spørsmålenes by

I Sicilias tørre, kuperte innland finnes en by som forsvant og ble født på ny. Historien om Gibbelina er historien om et av de største sosiale, arkitektoniske og kunstneriske eksperimentene i Europa etter krigen. Det er også en beretning om hva ideologiske drømmer består av, hvordan en fremtid kan –eller ikke kan– planlegges, hvem som i så fall er skikket til det, og hvordan det 21. århundre er forskjellig fra det 20.

Det er 45 år siden gamle Gibbelina ble utslettet av et voldsomt jordskjelv som fanget hele verdens oppmerksomhet vinteren i 1968. Ut av dette ble det født en drøm: Europas ledende arkitekter, kunstnere og intellektuelle gikk sammen for å skape en ny, perfekt ramme for en befolkning som hadde blitt gjort hjemløs. Nye Gibbelina ble således til et formidabelt eksperiment, –som fremdeles pågår. Byen er et arkitektonisk laboratorium, et utstillingsvindu for samtidskunst og en arena for banebrytende teater, poesi og musikk. Men Gibbelina er også et samfunnsvitenskapelig case-study for alle som går i tanker om å bygge en by. En advarsel egentlig.

P9195651

For drømmen om Gibbelina har begynt å minne om et mareritt. Det skal sies at meningene er delte om hva historiens dom over eksperimentet egentlig blir. Men den økonomiske krisen som har rammet Sicilia så hardt gjør at hele det fantastiske byprosjektet tilsynelatende heller mot ny undergang, –en ny mektig stillhet lik den etter skjelvet. Og det er noe langt mer tragisk over Gibbelina enn bildene på krisen vi er vant til å se i form av tomme boligkomplekser i Spania og Irland. For i tilfellet Gibbelina er det jo ikke snakk om økonomisk spekulasjon og boligbobler, men snarere om et sjelelig overmot. Det er nesten som om høyere makter har ønsket å straffe dem som siktet for høyt. –Eller kanskje bare demonstrere at kunst og kultur ikke er størrelser vi mennesker kan bygge på; at kunstnere ikke er til å stole på? Muligens er Gibbelina således et symbol på forskjellen mellom forrige århundre og dette: Et bilde på den eksistensielle situasjon vi befinner oss i nå når alt er økonomi; på hvor liten innflytelse kultur har i vår samtid; på hvor lite de dype emosjonelle kreftene har å si i vårt nye globale samfunn.

–Gibbelina er vakker, sier folk på Sicilia, og sukker før de fortsetter, –men det er en by av spøkelser. Den økonomiske krisen har visst større kraft enn kunsten. Hvem vet hvilken vei det går med Gibbelina?

Terremoto

Det var natten til 14. Januar 1968. I hele dalen lå folk og sov. De mange landsbyene og små middelalderbyene lå fredelige på sine koller og åskammer. Belice-dalen var fattig og temmelig isolert; en av de mest tilbakestående delene av Sicilia. Folk drev med jordbruk på gammeldags vis. Det var en seig standhaftighet over denne befolkningen, de hadde bodd her i århundrer, klart seg, levd på sitt vis uten store forandringer av noe slag. Men det var en fattig befolkning uten noen særlige framtidsutsikter. Det ble vanskeligere for den enfoldige bonden på Sicilia når verden for øvrig utviklet seg i rasende fart i tiårene etter den annen verdenskrig. Folk i Belice hadde forsøkt å ta skjeen i den annen hånd: de hadde marsjert for bedre infrastruktur og støtte til modernisering. De hadde marsjert mot mafia og korrupsjon. De hadde forsøkt å våkne fra den isolerte dalens enfoldige slummer.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Mange våknet dessverre ikke da det katastrofale jordskjelvet rammet Belice denne natten. 25 landsbyer ble lagt øde, 100 000 mistet hjemmene sine. 1000 mennesker døde, mange av dem i dagene som fulgte, fordi hjelpen kom så sent frem. Det var den største tragedien. Europa var forferdet over det som skjedde: Hvordan kunne noe slikt finne sted i vår verdensdel?

Oppropet

Som en reaksjon på denne tragedien oppstod det et stort engasjement i Italia og utover i Europa; en kraft som rettet sitt fokus mot byen Gibbelina, en av de hardest rammede i dalen. En bemerkelsesverdig kampanje kom i gang. Gibbelina skulle gjenoppstå, befolkningen skulle få en ny start, ting skulle bli bedre enn før. Drivkraften bak denne kampanjen var borgemesteren i Gibbelina, en mann med betydelige organisatoriske evner (som senere skulle finne veien helt til senatet i Roma). Ludovico Corrao mante frem sin store visjon for Gibbelina: det var kunsten som skulle lime sammen igjen det ødelagte samfunnet; det var samtidskunsten som skulle være den førende kraft, –som med djervhet og dødsforakt skulle skape en ny og strålende fremtid.

Inspirasjonen hentet han fra en annen Siciliansk historie. Byen Noto, syd på øya, ble rammet av et svært jordskjelv i 1693. Den gangen ble det bestemt at hele byen skulle flyttes og bygges på nytt i datidens barokke stil. Én stil, én overordnet visjon skulle skape den nye byen. Folk tvilte og protesterte, men de ble tvunget og flyttet. Og Noto reiste seg som et vidunder av honningfarget kalkstein. Det vil si, ikke alle så det vidunderlige først, det tok litt tid før folket følte seg hjemme i denne kulissen av samtidskunst og ny arkitektur. Men med tiden ble Noto berømt og velstående på grunn av sine bygninger. Skjelvet og den dristige rekonstruksjon ble byens varige frelse, nå står den på Unescos liste.

P9135254

Noto

Det var denne muligheten Corrao så med Gibbelina: En ny fødsel i samtidskunstens tegn. Et dristig trekk som ville vinne verdens oppmerksomhet og sikre en evig plass som en kulturdestinasjon. Noe mye større og bedre enn gamle Gibbelinas enfoldige landbruksøkonomi. Og takket være mediedekning av tragedien hadde jo Gibbelina hele Europas sympati.

Det gikk ut et opprop til kontinentets kunstnere: Vær med å skape den nye byen. Gi et verk til Gibbelina. La tragedien skrives om til et kunstverk av en by.
Og kallet ble hørt. Byen vokste frem fra visjonære arkitekters planer. Berømte kunstnere kom til, fra Italia og Europa, og skapte store skulpturer til plassene og parkene; de skapte kunstverker til museene, de satte opp teater, skrev musikk og poesi. Det ble ikke spart på noe, for det fantes penger. «Fenomenet Gibbelina» –gjort stort av medias dekning og appellen til Europas samvittighet– sørget for en enorm tilstrømming av ressurser, og dermed mennesker og ideer. Det var kunstnerisk dugnad, intellektuell realisering og økonomisk boom alt i ett. I mer enn to tiår var Gibbelina en hot-spot for skapende samtidskunst; et oppdrag som tiltrakk seg de beste. På 70-, 80-, og langt ut på 90-tallet, summet det av aktivitet.

Det var store greier å være med på, sier folk i Gibbelina, stort å være vitne til. Som en Olympisk vertskapsrus må det ha vært. Borgermester Corrao skrev den gangen: Fra vår visjon har nye Gibbelina sprunget frem: en by født av en drøm, et hasardspill, en utopi; en by som har blitt et skattkammer for samtidskunst, et laboratorium for samtidskulturens språk og tegn, et enestående museum i det fri.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

 

En dal som er solrik og grå

Vi kjører langs åskammene i dalen Belice. En filosof og en fotograf på reise inn til episenteret for det gamle skjelvet. Høsten er varm og vindruene modne. Det er temmelig kupert og vanskelig å få oversikt over landskapet. Dalen er brutt opp av en mengde høydedrag, koller og kammer. Veiene snor seg rundt landskapets former som belter rundt en kropp, og man vet aldri helt hvilken retning man kjører eller om veien fører noe sted i det hele tatt.

Det har vært et fryktelig uvær nylig og jordmasser har sklidd ut. –Forsiktig, sier en veiarbeider, –la strada é bruta. Jeg spør ham om retningen til ruinbyen Poggioreale. Han peker og smiler og virker glad. Men veien er virkelig bruta; vi må kjøre slalåm mellom steiner og dynger av størknet gjørme. Og det er vanskelig å finne fram, for mange av veiene i Belice munner fremdeles ut i intet etter skjelvet for 45 år siden. Og det henger et slags usynlig slør over landskapet; en gråtone synes jeg; som om støvet aldri har lagt seg. Kanskje det er stillheten? Det er en merkelig følelse av at den store stillheten etter skjelvet fremdeles behersker denne dalen.

Poggioreale

En port stenger veien inn til landsbyen. Ingen adgang! står det på et skilt. Og så står det noe om å vise respekt; at det er et gravsted, og at området er tv-overvåket. Det stemmer: Jeg blir overrasket over å se videokameraer på hjørnene av de første ruinene.

For dette er altså ruinbyen. Poggioreale er det intakte minnet etter skjelvet, det er landsbyen som ble frosset i tiden den vinteren i 1968 og som siden har vært dalens urørte vitne. Skiltet til bakeren svinger i vinden, rustent og nydelig. Lukten av brød må ha spredd seg i nettverket av trange gater med sine balkonger og små uteplasser. Man kan formelig se hvordan folk snakket sammen fra balkongene, hvordan man skålte, sladret og kanskje spilte musikk. Et klassisk italiensk skue: en by som er gammel, trang og særdeles levende.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Mye er smadret, men mye står jo også. Så alle kan se at det er ikke naturen alene som bestemmer i slike tilfeller: her har det vært menneskelige beslutninger som avgjorde; politikk og penger, prestisje og makt. Senere skal vi få høre om kostnadene ved de forskjellige avgjørelsene etter skjelvet i Belice. Vi skal få høre at i tilfellet Gibbelina så kunne den gamle byen ha blitt bygget opp igjen stein for stein –til bedre standard enn noen gang– for de pengene det kostet bare å ha befolkningen boende i midlertidige leire mens nye Gibbelina ble bygget. Folk rister på hodet når de forteller dette. Byen er jo ennå ikke ferdig…

Cretto di Burri

Vi kjører mot gamle Gibbelina, som ble hardest rammet av alle. Men det er en usynlig ruin. Noe har skjedd her, og det er ikke godt å si hva det er man ser, når man får øye på det som engang var en by.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Den bratte åssiden er dekket av et tykt lag med bølgende betong. Som et uhyre teppe dekker betongen hele den gamle byen. Dette er Crettoen; skulpturen som setter befolkningens følelser i sving, –et av verdens mest monumentale kunstverk; kunstneren Alberto Burris bidrag til Gibbelinas sorgprosess, til den katarsis som skulle finne sted.

Skalaen er så enorm at selv Faraoene i det gamle Egypt ville ha syntes det var i overkant. Verdens største skulptur sies det at Crettoen er; nesten hundre tusen kvadratmeter stor, en grå vidde som sprer seg utover åssiden, men som er gjennomskåret av et nettverk av renner. Stiene gjennom betongen viser hvor veiene i Gibbelina engang gikk. De skaper et kart over en byplan som engang var, slik at man kan ane strukturen, logistikken, livet –i byen som ble borte.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Det er bratt og stille i Crettoen. Busker vokser i betongens sprekker, ett sted ser man deler av ruinene gjennom et hull i skallet. Murstein og plank. Det er rart å tenke på at hele den knuste byen ligger under dette dekket; butikker, skoler og hjem; hermetikk, og leker, tøy og smykker, vin og bøker..

Noen få besøkende strever seg opp langs de bratte gangveiene. Det er stille, varmt og grått. Og det er tungt. Om meningen var å sikre en evig tyngde over et sorgens sted, har kunstneren lykkes, tenker jeg. Men det var ikke det som var meningen.

Meningen var å gi den døde en god begravelse. Meningen var å gi Gibbelina fred. Byen som huset 5000 mennesker skulle bli hyllet i et slør. Slik var tanken til kunstneren: Et hvitt slør slik den døde svøpes i på Sicilia. Et hvitt slør som viser at den døde egentlig bare sover. Et hvitt slør som symboliserer den store fred. Det skulle være Crettoens symbolske kraft, i kontrast til Poggioreales skrikende ruiner.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Men sløret er ikke hvitt lenger det er grått. Og det duvende teppet sprekker. Man får slett ikke en fornemmelse av søvn, men snarere av noe som ikke fant fred. Og dermed et frampek om en ny begynnelse som uteble.

Museo Civico

Men nede i nye Gibbelina, 17 kilometer unna, er mange overbeviste om at denne skulpturen skal bli stedets redning.
–Crettoen er et fantastisk kunstverk, sier Tommaso Palermo som er direktør på bymuseet i Gibbelina. –Den vil sette Gibbelina på kartet. Og verden vil oppdage at Gibbelina er et levende utstillingsvindu for noen av de mest spektakulære kunstverkene som er skapt i moderne tid. Gibbelina vil bli som Noto, –som Firenze, nikker han med ettertrykk.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Tommaso er om lag 55 år, ser det ut til. Han husker skjelvet, husker oppropet, håpet og løftene. Og han er sterk i troen fremdeles. Overbevist, sier han. Jeg synes han har en utstråling som om store krefter i hans indre ikke blir brukt. Rolig, kanskje livstrett, kanskje bare tålmodig? Kanskje speiler han selve Gibbelina?

På Museo Civico oppbevarer han bevisene for Gibbelinas storhet: kunstverkene, skissene, bilder av berømte kunstnerne i sving. Og museet er også utstillingsvindu for de videre planene: Gibbelina er jo ikke ferdig, langt i fra! Tommaso viser modeller og skisser av hvordan byen skal vokse videre.

Problemet er bare at så mange ikke deler hans tro. De unge drar vekk, arbeidene har stoppet opp i den økonomiske krisen, stillheten har bredd seg og forfallet begynt. Gibbelina er en by uten nerve nå. Og jeg undrer meg på om folk noensinne har følt eierskap og likt seg her, eller om de bare ble dratt med i en malstrøm som nå er stilnet. For det finnes liksom ingen tegn på standhaftighet og lojalitet. Snarere er det dissolusjon og flukt i luften.

Og det virker ikke som om omverden tiltrekkes heller, slik planen var, –til tross for den djerve arkitekturen og kunsten, –til tross for at det handler om et slikt enestående interessant eksperiment. Museet er stille: Ingen gjester, ingen kunststudenter, ingen arkitekturentusiaster, ingen aktivitet.

P9195622

 

–Vi har ingen ressurser til å sette Gibbelina på kartet sier Tommaso. Det kommer nesten ingen besøkende hit, i alle fall ikke utlendinger. Alt er stoppet opp. Vi går og venter på bedre tider, og på å bli oppdaget, sier han med et smil.

Det fine med det er at han har tid til å sette av hele dagen til oss. Vi snakker på italiensk –som jeg ikke kan– og på engelsk –som han ikke kan– og så på fransk som begge kan litt. På fransk blir vi enige om at det er behov for en tolk.

En reise gjennom en fremtid som allerede har blitt gammel

På andre siden av byen skal det finnes en kvinne som kan oversette. Vi kjører den hvite leiegolfen gjennom det konseptuelle, grå-beige, bylandskapet. Overalt står det digre geometriske skulpturer i stål og betong; 70-tallets gave til kunsthistorien. De peker mot himmelen –mot fremtiden var det vel tenkt– men ingen mennesker løfter blikket. Det er stille og tomt. –Som om selve livet ble lei av denne intellektuelle stormannsgalskap, tenker jeg. –Som om tomheten er denne befolkningens protest mot å bli overprøvet og få en by i fanget ingen kjente seg igjen i, full av kunst som ingen forstod.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Kontrastene til byen som forsvant er enorme: der den gamle byen med sine 5000 sjeler var bratt og intim, tradisjonell og høyst levende, er nye Gibbelina flat, åpen og steril.

Og det verste er altså det faktum at den forfaller selv før den har blitt ferdig. Overalt er det store åpne områder der ugresset vokser høyt og søppel samler seg. Det er fremtidige tomter og byggeplasser; hele Gibbelina er dimensjonert for noe større, for flere mennesker, flere gjester, ja mer liv enn det som er her nå. Og de store parkene og friområder er ikke i bedre skikk. Folk føler intet ansvar for disse tomrommene i byen virker det som, ingen bruker dem og ingen bryr seg. Alle som besøker Gibbelina vil tenke det samme: at dette har vi sett før, og det var i land uten demokrati. Denne visjonen har vi støtt på før, og det var på det røde 70-tallet. Dette spøkelset har vi kjempet med allerede, og det handlet om en mangel på innsikt menneskelig psykologi. Utfallet er seg selv likt, og det handler om fremmedgjøring. Så hva er spesielt med Gibbelina?

Det spesielle med Gibbelina er at her var det Europas ledende kunstnere som stod for planene, ikke dogmatiske politikere. Dette er ikke bare en tidstypisk kulisse; Gibbelina skulle jo være selve mesterverket. Byen skulle være selve innbegrepet av den sen-modernistiske samtidskunsten og arkitekturen, eksempelet som skulle bestå tidens test, og dermed bli definerende for en hel epokes estetikk. Gibbelina skulle bli som Firenze, Noto og Asmara; et strålende eksempel i kunsthistorien.

Byplanen

–Det er ikke så rart folk ikke trives her, forklarer arkitekten Gioacchino de Simone fra Universitetet i Palermo.
–Byplanen her er helt sinnssyk sett fra et italiensk perspektiv. Den kunne kanskje fungere hos dere i Norden, men for en Sicilianer er det absurd å skulle leve slik med digre brede gater, åpne plasser, symmetri og orden i et flatt landskap. Det er fullstendig fremmed og ikke et miljø noen her har kompetanse til å leve i. Derfor mener jeg eksperimentet er forfeilet. Mange vil si at det slett ikke er over og at det er for tidlig si. Men jeg mener at prosjektet har spilt fallitt, fordi selve byen er så vanskelig å bo i.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Han viser et rustent skilt over byplanen som står på torvet. Bolighusene ligger i krumme gater, symmetrisk ordnet som ribbeina på slakterens plansje. De springer ut fra en ryggrad som er hovedgaten, og så ligger store plasser og offentlige bygg ordnet rundt denne. Det hele er nøye uttenkt og ordnet; fjernt fra hvordan en by ser ut som har vokst frem i bratt terreng gjennom hundrevis av år. Det ser ut som en amerikansk forstand skapt rundt bilen og privatsfæren. I gamle Gibbelina var det knapt plass til biler, det var jo en trang middelalderby der alle funksjoner og sfærer grep inn i hverandre, der folk bodde sammen, som en storfamilie, en klan.

Betongen

Men byplanen er én ting, jeg undrer meg om ikke byggematerialet er vel så viktig?
Kanskje er den store forskjellen på Noto og Gibbelina simpelthen en forskjell på kalkstein og betong? Der Noto gløder i solnedgangen, og varme følelser spiller seg ut i de honningfargede gatene mens vakker musikk fyller kirkene. –Der er Gibbelina grå selv i solen. Dunkelt vakker ved skumring og demring, men stille og livstrett gjennom dagen. Er det kan hende slik at selve materialet er utslagsgivende på helt andre måter enn det man trodde den gangen på 70-tallet da man snakket om Gibbelina: Utopia Concreta?

P9195549

–Den gang da betong var ikke bare arkitekturens, men også kunstens foretrukne materiale? Kanskje betong simpelthen er feil? I alle fall på Sicilia? Kanskje alle dens ingeniørmessige fordeler har en bakside i form av en menneskelig dissonans fordi det går for fort å bygge? Fordi man kan bygge så grenseløst og stort? Så ubetenksomt men likevel varig?

–Menneskesjelen har problemer med betong, sier en mann jeg treffer litt senere.
–Betongen er fremmedgjørende, og det samme er samtidskunsten. Det er derfor Gibbelina er en by uten sjel, uten håp. Menneskene har liksom mistet forbindelsen til seg selv i denne byen. Gibbelina er ikke en ramme der man kjenner seg hjemme. Derfor er det heller ingen som bryr seg om byen. Den forvitrer før den er ferdig.

Katedralen

Katedralen er et eksempel på det. Den fremstår som en fantastisk, nesten kosmisk visjon. Den stråler i skumringen som et transcendent objekt, noe fra en Kubrick-film. Arkitektonisk er dette en av Gibbelinas virkelige skatter. Men nettopp derfor er historien om kirken desto mer symboltung og tragisk. For problemet med denne katedralen var at den begynte å falle sammen bare noen år etter at den var ferdig, etter at menneskene i Gibbelina hadde ventet på sitt nye gudshus i 18 lange år.

P9195500

 

Folk forteller meg denne historien med mye alvor og ettertrykk. Forstår jeg hvor viktig det er for en jordskjelvrammet katolsk befolkning å få en ny kirke? Forstår jeg hva det betyr å leve med en midlertidig kirke i nesten en hel generasjon? Forstår jeg hvorfor den nye kirken aldri kunne rette opp på denne skaden, uansett hvor praktfull den er?
Ja, jeg forstår det. Rekkefølgen ble feil i Gibbelina, håpet svant før de viktigste brikkene var på plass. Det som skulle kommet først kom sist. Ideene trumfet behovene, samtidskunsten gikk foran troen og tradisjonen.

–Men nå er taket satt i stand igjen, forteller Tommaso i bilen. Han føler tydeligvis at han har mye å svare for. Han tror på Gibbelina, han tror på visjonen. At kirken fikk forfalle er vanskelig å bortforklare. Hvordan kan noen tro på denne byen etter den historien, tenker jeg. Hvem er det som tar dette eksperimentet på alvor nå?

Lucia og krisen

Lucia heter tolken. Hun er vakker på en litt sorgtung måte, med mørke, søkende øyne. Hun er 35. Midt på livets vei i følge Dante, –uten retning, sier hun selv. I Gibbelina finnes ikke arbeid, ingen fremtid. Hun vil prøve seg i Milano. Engelsk har hun lært i London der hun jobbet et år på en restaurant. Og det er ikke så veldig mye engelsk hun har lært. Så vi fortsetter på en blanding av engelsk, italiensk og fransk. Det har kommet flere mennesker til, mange vil mene noe og samtalen dreier inn på mange temaer der i byggevarebutikken som Lucias onkel driver.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Vi snakker om den økonomiske krisen som har rammet Sicilia så hardt, vi snakker om resten av Europa og fremtiden. Vi snakker om Mafiaen og Sicilias skjebne. Men mest av alt snakker vi om Gibbelina; det store eksperimentet som går så dårlig. Generasjonene som står mot hverandre.

Lucia forteller at alle yngre mennesker har mistet troen på Gibbelina. De finnes verken arbeid eller noe annet å gjøre som fenger unge folk. De store visjonene og ideene om kunstens kraft er bare tomme ord. Og byen er tom. Hvis omverden hadde kommet til Gibbelina for å bivåne arkitekturen og kunstverkene –hvis det hadde funnet sted en slik bekreftelse fra utsiden– hadde det kanskje vært annerledes. Da hadde kanskje de unge også sett nøyere på sin egen by og følt stolthet. Da hadde de kanskje selv blitt kunstnere, eller i all fall bitt tennene sammen for bli. Men ingen slik bekreftelse finnes –«museet Gibbelina» er tomt– og byen har ingen iboende kraft som kan få de unge til å ønske seg en framtid her. Snarere er de åpne for alle andre alternativer virker det som. Det er ganske tydelig at Lucia nok ville dratt hele veien til Norge om vi hadde foreslått det. Heller et ukjent, kaldt nord enn denne gudsforlatte plassen; denne tomme scenen.

De som har investert et liv

Men for de eldre er det annerledes. De har ikke mistet troen på Gibbelina. De opplevde selv skjelvet og tiden som fulgte. De opplevde den voldsomme tilstrømmingen av kunstnere, arkitekter, filosofer, reportere og penger. De opplevde den sterke visjonen, den sterke fremtidstroen. Og som alle andre som levde gjennom den perioden har de investert så mye i denne ideen, i dette håpet. De har jo egentlig investert hele livet.

Og de setter sin lit til én kjensgjerning: –Det tar alltid tid før ny kunst blir anerkjent, sier Tommaso. –Se på Michelangelo og alt hva de bygde i Renessansen. Folk forstod det ikke med en gang, det tok tid før mesterverkene ble anerkjent. Og det samme vil skje her. Etter hvert vil folk få øynene opp for Gibbelina. Verden vil oppdage at dette er en av de mest unike samlingene av samtidskunst i Europa; en av de mest gjennomførte arkitektoniske prosjektene i hele verden. Gibbelina kommer til bli et valfartssted. For samtidskunsten vi har her er like sterk som det beste fra andre epoker. Det vi opplever nå er bare forsinkelsen, det er stillheten før kunstens kraft gjør seg gjeldende.

Lucia ser ned og smiler oppgitt over denne naivitet. Det er for sent, tenker hun visst. Det er som om Gibbelina har rukket å bli et bilde som de unge bare vil glemme. Eksperimentet har på et vis blitt selv-utslettende, de store visjonene har blitt sin egen verste fiende, de driver folk av sted. Dette er jo tragediens essens tenker jeg: Mennesket som prøver for hardt straffes. Det er nettopp det edle som slås ned på av gudene. Gibbelina er således et bilde på den klassiske greske tragedien: det er selve den gode hensikten, det for store hjertet, som blir kilden til fallet. Helten er han som ikke overlever.

Gibbelina

Foto: Paulina Cervenka

Fin

Det ironiske –eller kanskje det er en meget dyp sammenheng jeg ikke overskuer– er at det nettopp er den greske tragediediktningen som har vært ett av Gibbelinas store kulturelle satsningsområder. Det er Orestiadi-spillene som er flammen i Gibbelinas nåværende liv. Her setter berømte regissører opp Aiskylos’ Orestien og andre klassiske mesterverk som er omarbeidet til Siciliansk av store poeter og tonesatt av kjente komponister.

Til dette kommer det folk i tusentall fremdeles. Det jubles over kvaliteten og dybden i Gibbelinas scenekunst. Men Orestiadi finner bare sted én gang i året; et par uker med liv. Og det er kanskje dette som er den dype ironien, eller skjebnen: at selve byen Gibbelina egentlig bare er en scene, en scene for sin egen tragedie..

P9185429

Historien begynte med en forferdelig tragedie i moderne forstand, i form av et jordskjelv. Men den ser ut til å slutte i mer klassiske vendinger, der det er mennesket selv som er skyldig. Nå skal det jo sies at bildet fortsatt kan forandres, og den europeiske økonomiske krisen er jo ikke Gibbelinas skyld. Men kanskje kan konklusjonen på eksperimentet likevel være denne, at når kunstnere og intellektuelle skal eksperimentere og sette sine visjoner ut i livet, så bør de gjøre det på en scene. Ikke lage en scene ut av en befolknings hjem.

En annen, mer generell erkjennelse, er at de kreftene som folk i Europa satte sin lit til for bare noen få tiår siden, virker å være spilt ut på sidelinjen nå. «Kultur er vesentlig» sier dagens politikerne, men alle vet at det hele nå bare er en slags bi-aktivitet til den faktiske og målbare virkelighet: den vitenskapelige, teknologiske og økonomiske verdensorden. Kunst og kultur er kvalitativ bruk av tid til overs. Men det betyr ingen ting. Det representerer ikke lenger noen kjerne i måten vi lever på, eller noe kompass på veien videre. Ingen ville finne på å la kunstnere planlegge en by i våre dager. Ingen politikere ville i dag våge å foreslå at et samfunn skulle bygges på verdiene det ble satset på i Gibbelina. Det er kan hende både en lettelse og en tragedie.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements

3 thoughts on “Når en by skal fødes på ny

  1. Vi ser i dag den samme tragedien utfolde seg i Bjørvika: http://permaliv.blogspot.no/2014/06/a-clash-of-harmony.html

    Og Crettoen leder tankene mot minnesmerket på Utøya, hvor man skal forevige sjelens sår med å skape et tilsvarende sår i landskapet. For slik å sørge for at sjelenes sår aldri kan gro.

    Heldigvis er det tyvende århundre, framskrittets århundre, forbi. Aldri har vi sett større tilbakeskritt, vi har utarmet jordens ressurser og fylt jordens overflate med arkitektonisk skrot. «Small scale crap and large scale crap», som Christopher Alexander sier det i et foredrag: http://www.youtube.com/watch?v=mDwbK_rqyGM

  2. Intressant bloggpost, vi tycker samma i saken.Det
    här är en riktigt bra blogg.Vi i partiet letar efter författare med talanger utöver
    det vanliga Och vi fastnade för dig.

    Kan vi få tag på med dig?.Kan inte hitta emailadress.

    Bästa hälsningar

    Marxist

    Leninisterna i Borås

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s