Det hellige fjellet

Mount Athos Foto: Dimitri Koutsomytis

Mount Athos
Foto: Dimitri Koutsomytis

Fra Thessaloniki reiser vi mot sør-øst. Ut på den store halvøya som ligner en hånd med tre fingre som griper etter havet. Ut på den nordligste av de tre fingrene kjører vi, mot Athos. Til mysteriet; det hellige fjellet der den to-hodede ørnen hersker.

Athos er et sted uten like på jorden. En gang fantes det slike samfunn flere steder, men nå er bare Athos igjen. I over 1000 år har denne merkelige verdenen eksistert i fred her ute; isolert og myteomspunnet. Athos er hellig halvøy, forbeholdt den ortodokse kirken og dens svartkledde munker. De holder fast ved den troen som ble etablert i den første tiden etter at Kristus selv gikk på jorden. Og da Bysants falt og den opprinnelige kristne sivilisasjonen ble hjemløs i 1453, stod Athos igjen som det enslige fyrtårnet. Det er derfor denne greske halvøya er så grunnleggende viktig: Det er her Europa oppbevarer sitt sanne, hemmelige hjerte.

Himmelens port

Byen Ouranoupolis er siste utpost i den vanlige verden. Her ligger skarene og venter på en åpning inn til Athos. Ouranoupolis betyr himmelens port. Ikke rart folk fylker seg her. Jeg ser kvinner som har kledd seg i nonnegevanter og andre som har hengt på seg alle sine kors og gudommelige smykker. De vet at det ikke nytter, men vil vel føle at de har gjort et forsøk. For ingen kvinner får komme inn på Athos. Hele halvøya er viet Jomfru Maria og det betyr at intet hunkjønn kan sette sin fot på der ute. Eller pote, eller klov. Forbudet gjelder alle arter, –med et tusenårig unntak for katter siden de er så effektive mot slanger, rotter og mus.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Adgang

Men skarene av menn har et hellig visum i lommene og skal ut på Athos på pilegrimsferd. For alle som ikke er ortodokse er det temmelig besværlig å få et slikt dokument. Katolikker regnes som frafalne og er ikke særlig velkomne. Protestanter er bare en spøk egentlig, men ikke om du er journalist. Munkene er skeptiske til reportere. (CBS måtte vente i 10 år med å få komme inn, for å lage 20 av sine 60 minutter).

Det er fotograf Dimitri som med sine kontakter på innsiden har ordnet dette for oss. Visumet jeg får i hånden, mitt Dimanonitirion, er det prektigste dokument som har båret mitt navn. Papiret blir første møte med den to-hodede ørnen: Bysants’ segl; den ortodokse kirkens symbol. Det er samme ørn som man møter i Russland og Serbia og Bulgaria, ja over hele det ortodokse Øst-Europa. Forbindelsen mellom Bysants og den slaviske nasjon er gammel og dyp. Og den bærer i seg store visjoner for fremtiden…

Bysants' to-hodede ørn

Bysants’ to-hodede ørn

Russland og Bysants

Russerne er i flertall her i Ouranoupolis. Det handler om religiøs gjenoppvåkning, men også om noe mer: Det handler om en russisk fremtidsvisjon av geopolitiske dimensjoner. Det er nemlig ikke tilfeldig at Putin har vært på Athos flere ganger. For Putins prosjekt er ikke bare å gjenreise Russland som stormakt målt i politisk innflytelse, økonomisk- og militær makt. Det handler også om å virkeliggjøre den religiøse og metafysiske skjebne som er skrevet inn i Russlands historiske bevissthet. Russerne ser på seg selv som et utvalgt folk; nasjonen som skal føre kristendommen til sin endelige seier. Det var skjebnen de fikk i fanget den gangen i 1453, da Tsaren tok Konstantins krone og kalte Moskva det tredje Roma.

På samme måte som med Jødene og staten Israel er det derfor en religiøs grunntone i det nye Russlands politikk. Dette bekreftes av at det i Kreml finnes seriøse strategiske doktriner for erobringen av Istanbul: Russland skal ta tilbake det hellige sete for den ortodokse tro, man skal gjenerobre Bysants. Når tiden er moden. Og det er kanskje i lys av dette man også må forstå dagens Russiske oppførsel i de øst-europeiske hav: Krim og Balkan, Syria og Athos: brohoder mot Bysants.

Første dag: Inn til Athos

Halvøya var en gang skilt fra fastlandet av Xerxes-kanalen som den store perserkongen lot bygge da han skulle invadere Hellas for å straffe de frekke grekerne. Kanalen finnes ikke lenger, den har ikke eksistert på 2500 år. Men allikevel er Athos avskåret fra omverden, for i Typikon –halvøyas tusen år gamle, bysantinske grunnlov– står det at ingen vei som hjul kan rulle på kan bygges mellom hovedstaden Karyes og omverden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Altså må vi i båt. Skuta stopper ved hvert kloster langs kysten utover halvøya. De ligger der ensomme og isolerte. Vidunderlige, intrikate borger i fjellsidene; gylne havner langs havet. Landsbyen Dafni er det siste stopp for fergen, her venter bussen som skal ta oss til Karyes oppe på ryggen av halvøya.

Bussen er stappfull og snegler seg oppover vågale veier. Den vingler og vralter, og slurer på girene mens den sklir i sleip gresk gjørme. Skogene er store, tette og grønne. Det er hasselnøtt, valnøtt og kastanje og mange andre varmekjære, herlige treslag, –blandet med furu og andre mer stikkende, tørre skapninger.

Stavronikita Foto: Dimitri

Stavronikita
Foto: Dimitri

Framme

I hovedstaden er det egentlig bare én gate og ikke mange hus. Det er ikke mye som skal til for å være nervesenter i en verden som på mange vis er uforandret siden 900-tallet. Men det finnes det politi- og brannbiler. Et postkontor og et slags rådhus, eller parlament. Det er her munkenes regjering sitter og bestemmer over Athos. Hvert kloster sender én representant, og så velger de igjen en slags regjering. Greske myndigheter er her ute fordi de får lov, sier munkene. Ikke omvendt. Athos er selvstendig. Det er en Guds stat på jorden, på gresk jord.

Karyes

Karyes

Ingen kvinner

Guds stat er altså fri for hunkjønn. Det er en rar følelse å omgås mange mennesker, men ikke se spor av noe kvinnelig hele dagen. Og det er en merkelig stemning blant mange av mennene. De fleste er alvorloge og besluttsomme. Noen er muntre og glade. Men en del virker også usikre og utilpass. Det er noe unaturlig over hele Athos –overnaturlig kan hende– det er jo hele poenget. Men folk reagerer forskjellig på denne ute-av-verden opplevelsen. Noen blir konsentrerte, andre blir urolige og tar til flasken.

For det selges godt med alkohol i Karyes. Butikken bugner av vodka og russisk øl. Ny-religiøse russerne (skurkaktige i sitt glinsende treningstøy) og hjemløse grekere skåler i billig sprit her ute ved virkelighetens ytterpost. Mange grekere kommer jo hit av ren nødvendighet: Det er jo gratis å bo og spise hos munkene. I prinsippet kan en hjemløs vandre fra ett kloster til det neste, i to måneder. Tre dager kan man bli, sier regelen, på hvert av de tyve. Men mange blir jo for alltid.

Athos er farlig

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Athos er farlig, sier folk i Hellas. Vær forsiktig så du ikke blir igjen der uteOg jeg kan bekrefte at Athos er farlig: for den du tror du er, for ditt ego. Athos er stedet som lar deg miste alt, om du tør; som lar deg legge hele livet bak deg og begynne på nytt. For mange er det den utveien de har lett etter. En munk sier det slik: Jeg opplevde at jeg hadde mistet livet mitt. Tiden bare gikk. Så kom jeg hit, og nå er livet mer virkelig enn jeg ante var mulig.

Han forklarer: –For å forstå dette må man vite hva Kristus mente da han sa: Jeg er Alfa og Omega. Det betyr at han er altet, og det betyr at å følge ham er å søke alt og ikke forsake noen ting. Det er som å stå på et utsiktspunkt: du ser hele landskapet, mens ingen der nede ser noen helhet.

Fader Sokrates

Det er et rørende møte: fotograf Dimitri treffer igjen sin gamle venn Sokrates for første gang på 20 år. Dimitri dro til Norge. Sokrates dro i kloster. Det er Fader Sokrates som er vår kontakt på innsiden av denne mystiske verden, det er han som skal åpne dørene og forklare de tusenårige tradisjonene, gåtene og spådommene. Han har vært her i 20 år, og han stråler: sunn og glad synes jeg han virker, snar til å le; en mann på toppen av sin livskurve. Han vil ikke si hva det var som skjedde for 20 år siden, som fikk ham til å reise hit. Men han sier at han alltid hadde lengtet etter det rene hjertet. Og her på Athos fant han endelig det.

Fader Socrates. Foto Dimitri Koutsomytis

Fader Socrates. Foto Dimitri Koutsomytis

Koutloumousi

Koutloumousi heter Sokrates’ kloster. Grunnlagt på slutten av 1000-tallet, viet guds transfigurasjon. Med sine 35 munker er det et middels kloster på Athos, veldrevet og vakkert, men ikke så overveldende som noen av de andre. Koutloumousi har derimot en annen glorie knyttet til sitt navn: Fader Paisios er den største helgen fra Athos i moderne tid. Han er berømt i hele Hellas og den ortodokse kirke. Og frem til sin død i 1994 var det her ved Koutloumousi han holdt til.
I klosterets dunkle celler skal jeg senere få høre hans rystende presise forutsigelser om ting som allerede har skjedd. Og jeg skal bli fortalt om hva han har sett i en fjernere fremtid: om Russerne, Bysants og Dommens Dag.

Koutloumousi

Koutloumousi

Sokrates inviterer på middag. Men vi får ikke sitte med munkene. Gjennom en glugge ser jeg dem lange innpå, mens én leser fra bibelen. Hvorfor slik hastverk?
Det er fordi munkene må være ferdige idet Abbeden slår i glasset. Når klosterets leder har spist opp, må alle andre også gi seg. Gjester slipper heldigvis å forholde seg til dette. Og jeg spiser rolig videre: grønsaksgryte med gammelt brød.

Guds rus

Vi er sene og må låses ut, for vi skal ikke sove her denne natten. I halvmørket på stien utenfor klosterporten møtes vi av småløpende skråling. Det er en mann som kommer for sent. Portene har stengt, han får ikke sove her inne i natt. Så han forteller oss heller sin historie.
-Jeg kom hit for å få bukt med mitt rusproblem, sier Kristos Alexandros. Jeg har vært her i tre år. I alle klostrene har jeg bodd. Jeg har sett undere og opplevd hellige mirakler. Troen min er sterk. Men jeg har også sett det andre: klostermafiaen. Han senker stemmen: tør dere be meg snakke om det? Det er stille i gatene. Kattene smyger, vinden har pause.
Tja, vi tør.
Men han tør ikke selv. Han vil heller feste.
–Jeg har ikke rørt droger på 20 måneder, men jeg tar en fest. Og nå skal vi drikke!

Kristos Alexandros. Foto: Dimitri

Kristos Alexandros. Foto: Dimitri

Nei, det skal vi ikke. Vi skal legge oss tidlig for å forsøke å falle inn i den døgnrytmen som gjelder på Athos. I alle klostrene begynner morgenmessen klokken tre eller fire. Munkene står gjerne opp klokken to. Det betyr at man går tidlig til sengs, gjerne før ti.

Jeg ligger og tenker at alle narkomane egentlig er himmelstrebere. Dragningen mot rus er dypest sett en dragning mot transcendens. Jeg tror rusens flukt er et vrengebilde av den grunnleggende oppvåkning –den virkeliggjøring av sitt innerste vesen– som alle mennesker egentlig lengter etter.

Andre dag: I cellen

Vi har kommet tilbake til Koutloumousi og fått tildelt hver vår celle. Min er enkel og kald, men jeg har en seng og et lite skrivebord. Gluggen i den metertykke veggen vender østover. På veggene er henger det ikoner: det er Kristus selvsagt, og et par helgener jeg ikke kjenner. Men standarden er tross alt ganske god. Det krever ingen asketisk tapperhet å sove her. Når de skrur på varmen kan det bli riktig hyggelig. Og dette får man altså helt gratis. I tre døgn kan hvem som helst komme hit og få ly og mat. Ganske utrolig tenker jeg.

–Tradisjonen med å ta i mot pilegrimer handler ikke simpelthen om å være vennlig og gjestfri, forteller Fader Sokrates.
-Kristus var en fremmed. Vi må alle sammen øve oss på å ta i mot den fremmede. Ikke bare fysisk, men metafysisk.

Foto: Dimitri

Foto: Dimitri

Men for pilegrimen er det altså ly det handler om. Fysisk ly, men også i overført forstand: Klosteret gir ly fra livets strev. Pilegrimen kan få oppleve en pause, i Guds fred. Kanskje handler det om få en smak av et liv han engang ønsker å velge? Enhver har muligheten til å be om opptak i et kloster. Man kan be om å få bli, inngå en prøvetid. Men å få bli for godt krever en endelig avgjørelse og et løfte. Man må være villig til å gi opp alt annet, bryte alle bånd. Man må ønske å dø, som borger av verden.

Broder Philippe

-Jeg føler meg ferdig med verden, sier Broder Philippe fra Sverige.
–Jeg er 53 år gammel, jeg har opplevd mye. Men det vanlige livet har ikke så mye mer å tilby meg.
Det er to år siden han lot seg døpe her i Koutloumousi. Han trodde han skulle bli den gangen.
–Men fremdeles hadde jeg en dragning mot det vanlige livet, sier Philippe; jeg ønsket meg et siste forsøk på en ny start der ute.
Det gikk ikke så bra. Nå er han klar for å bli her for godt og bli en del av fellesskapet av sortkledde brødre i den tusenårige borgen.
–Det er en veldig trygghet sier Philippe.

Broder Philippe Foto: Dimitri

Broder Philippe
Foto: Dimitri

Bønn

–Den sorte fargen er for å vise at vi er klare til å dø, sier Fader Chrysostom.
–Ingen blir noensinne klare, men det er målet. Vi følger Kristus, vi møter døden med visshet om evig liv.
Fader Chrysostom er Abbedens sekretær og en høyt utdannet mann som snakker flytende engelsk og har øyne som lyner av intelligens og overbevisning. Han har vært i klosteret siden han var 23.
-Et Munkeliv er et soldatliv, sier Fader Chrysostom. Vi ofrer alt; vi lider, vi kriger. Og våpenet er bønn. Ingenting gjør større forskjell i verden enn bønn.

Slike utsagn vekker en dyp skepsis i mange mennesker. Er det ikke veldig enkelt, ja egoistisk, å sitte på en isolert halvøy og be? Hva tjener verden på det? Men spørsmålet er om man egentlig vet hva bønn er for noe..

Fader Chrysostom hjelper meg.
–Bønn vil si å overføre den kjærligheten du har i ditt hjerte til et allment energifelt, sier Fader Chrysostom. Den som lukker opp sitt hjerte kan ta i mot denne kjærligheten. Å be er egentlig bare å åpne sitt innerste vesen på en slik måte at man både kan gi og få. Den som åpner hjertet får tilgang til den ubegrensede, udelelige summen av kjærlighet som er menneskehetens felles grunnfølelse, som er summen av alle hjerter.

Fader Chrysostom Foto: Dimitri

Fader Chrysostom
Foto: Dimitri

Et bilde: På samme måte som elektrisitet føres inn og hentes ut av et felles strømnett –slik at vi kan skru på en ovn en vinternatt og varmes av en energi som ble produsert et helt annet sted– på samme måte er altså menneskets kjærlighet tilgjengelig i et verdensomspennende nett. Å be er simpelthen å skru på strømmen.

Dommens dag i det østlige Middelhav

Så forteller munkene meg om spådommene til Fader Paisios. Det er med et grøss jeg hører en historie om en fremtid som jeg også har hørt skissert av analytikere i samtiden.

Først blir det borgerkrig i Tyrkia. Landet blir splittet i tre og alliansen med Amerika brister. Amerikanerne kommer til å forsvinne fra Middelhavet, og det åpner for det slaviske korstog. Russerne kommer til å erobre Istanbul og ta kontroll over Balkan, Hellas og Tyrkia. Og så går de mot Jerusalem. Det bygger seg opp til en verdenskrig. Alt kommer til et endelig oppgjør om Jerusalem. Men et kors vil komme til syne på himmelen, og våpnene stilner. Det er Gud som gir menneskene én siste sjanse, og vi får en kort gullalder. Men så kommer dommens dag. Russernes gjenerobring av Bysants og Jerusalem er egentlig varslet om den siste tid. Alt dette så Fader Paisios.

–Det som er sikkert, sier Fader Chrysostom mens han slurper tyrkisk kaffe, er at vi grekere hadde hatt det bedre under russisk beskyttelse enn under amerikansk. Amerikanerne har tatt så mye fra oss. Russerne ville latt den dype greske sjel få leve i fred.

DSC04559

Mat, helse og penger

Til middag er det spagetti med rød saus og ost.

-Men spiser dere ost da? sier jeg himmelfallen. -Dere har jo ikke hundyr.. Jeg trodde ikke det fantes ost på Athos jeg.
-Vi kan spise ost annenhver dag, sier munken som passer på oss i spiseavdelingen for villfarne. Han ser temmelig dyster ut, men når han smiler lyser det.
–Annenhver dag olje og ost. Fisk på helligdager og til fest. Aldri kjøtt. Vin på søndager.

Dietten på Athos er berømt. Greske helsemyndigheter gjennomført en stor undersøkelse her ute. Og det de fant vekket oppsikt i hele verden. Forekomsten av kreft, hjerte- og karsykdommer og demens er tilnærmet lik null. Munkene på Athos lever lenger og er friskere enn noen annen gruppe i den vestlige verden. Dietten kalles et mirakel og kopieres vidt og bredt. Men ingen kan si nøyaktig hva som gir disse fantastiske resultatene: er det maten alene, eller livsstilen? Døgnrytmen, det sunne arbeidet, den sjelelige freden?

–Tradisjonelt har Athos vært ganske sjølberga på mat, sier Fader Chrysostom. Men nå kommer nesten all maten fra fastlandet. Alle pilegrimene gjør det nødvendig å importere mye. Ost og korn og kaker og kaffe; det kommer med lastebil fra Thessaloniki.

Og pengene?

–De kommer fra eiendommer som klostrene har på fastlandet, forteller Fader C.
–Det er en del av det eldgamle systemet: keisere og konger har gitt Athos gaver og midler til å eksistere på sitt særegne vis. Mange av klostrene har hatt betydelige landeiendommer som de nå har byttet inn mot mer praktiske besittelser, som oftest forretningsbygg i Athen og andre storbyer. Det er krevende å kombinere et åndelig liv med finans, men det er nødvendig for å kunne holde klostrene ved like og ta i mot pilegrimene. Derfor må munkene som sitter i rådet for hvert kloster og styrer med slike ting være veldig erfarne og ha kommet langt på sin åndelige ferd.

Tredje dag

I den kalde grå morgenen samles pilegrimene i klosterets varme velkomstkrypt. Det er en slags kafé, og alle bestiller tyrkisk kaffe. Den smaker uklart, slik tyrkisk kaffe gjør, full av bunnfall. Men det er slik de liker den her. Og gjestene i varmestua er ydmyke og fulle av respekt for munkene. Jeg synes det er et underlig, rørende skue å se hvordan alle kysser munkenes hender, bukker og korser seg. Det er interessant å se denne enorme respekten som disse mennene nyter, de som har tredd ut av verden. Det er som om alle anerkjenner at munkene har gjort et valg på alle andres vegne. På menneskehetens vegne.

Foto: Dimitri

Foto: Dimitri

For Athos er svært internasjonalt. Blant de over 2000 munkene er de fleste europeiske nasjoner representert, og mange andre. I dette klosteret er det både grekere, russere, tyskere og svensker, og sikkert mange flere. Men det er så stor forskjell på munkene. Grekerne er små og mørke og konsentrerte. Men tyske broder Erasmus er høy og mager, og litt nervøs. Han er svært opptatt av djevler og demoner; engelens krig, Dyret, Antikrist og tallet jeg ikke kan skrive…

Det onde

Når mørket har senket seg setter vi oss ned. Han forteller at det farligste av alt er å tro at det er uvitenhet som fører til ondskap. Det er nemlig omvendt; det er det onde som fører til uvitenhet. Det er djevelen som jobber i deg, derfor må du alltid frykte det onde.

–Jeg har selv sett en demon ble drevet ut, sier han. Det var her i klosteret. Det var ingen tvil, intet menneske kan skrike slik.

Jeg går til cellen min og blir liggende og undre meg over denne besettelsen med Satan. Er det slik at man på et vis må dyrke det man skal bekjempe? Må man insistere på at fienden er reell for selv å holde fast ved den strenge troens sti?

Broder Erasmus mener det farligste av alt er å slutte å frykte djevelen. For da har han vunnet, da har det onde blitt vanlig, tilforlatelig. Men jeg lurer på om det ikke er mer sant at det eneste vi har å frykte er frykten selv. Og at det farligste ikke er å slutte å frykte, men derimot å frykte det å ikke frykte.
Er kjærlighet betinget av frykt? Må vi være redde for å søke Gud? Jeg håper ikke det.

Foto: Dimitri

Foto: Dimitri

Jordisk og himmelsk kjærlighet

Jeg spør noen av munkene om det er slik at de har kommet hit etter en krise i livet. Og hva er denne krisens form og innhold? Men ingen vil svare på dette. Det er et personlig anliggende, og det forstår jeg. Men jeg mistenker at det i mange tilfeller handler om kvinner. Det virker som mange har opplevd en krise i sin kjærlighet. Er det dette som er den psykologiske grunnmuren her: at kvinnen ble umulig å hanskes med? –At man elsket for mye, for sterkt, og ble avvist på en måte som er umulig å bære? Jeg synes det virker slik på mange av ansiktene jeg ser. Det er en sorgtung uskyld i øynene. Det er som om mange lengter etter å ikke trenge å overskride seg selv på den måten klosterlivet krever. Den åndelige vei er jo å transcendere det fysiske, det jordbundne, det endelige.

Vi er ikke dyr, sier munkene, vi er engler.

Foto: Dimitri

Foto: Dimitri

Fjerde dag

Det er søndag morgen og alskens lyder har fylt natten. Klokker og bjeller og den dumpe rumlingen fra gong-gongen i tre. Den lyder temmelig buddhistisk synes jeg, men det er jo så mye som er østlig med den ortodokse kirke. Mer og mer går det opp for meg at Østens mystikk er seg selv lik, fra Athos til Butan, fra Moskva til Shaolin.

Natten til søndag er en feiring av nattens mysterium her i klosteret. Det er som julaften: gull, røkelse og myrra, –gjennom den mørkeste natten. Slik gjør den ortodokse kirken vargtimen til en vake, og sårbarheten i sinnet snus til et fortrinn: hjertet har lettere for å åpne seg. Rasjonalitetens lys står svakt og følelsenes kontakt med sjelen er sterk.

Fader Gavril Foto: Dimitri

Fader Gavril
Foto: Dimitri

Etter messen, som har vart nesten hele natten, er det lunsj. Det er en dugelig stuing av brede bønner med lubne stykker fetaost. Og det er vin på bordene. Så kommer det ouzo og kaker. Så mer kaker og kaffe. Alle munkene er blide. Søndagen er herlig.

Simonopetra: den tohodede ørnens rede

Mens munkene koser seg, reiser jeg videre. Igjen med båt. Og da vi legger til kai ved foten av den stupbratte fjellsiden blir jeg så overveldet at jeg nesten glemmer å gå i land. Høyt over meg ruver noe jeg aldri har sett maken til: Simonopetra, det mest spektakulære klosteret på hellige Athos.

Simonopetra

Simonopetra

Klosteret er bygget på en klippe så bratt og utilgjengelig at det selv i dag virker umulig å konstruere noe her. Men det fikk de altså til, i 1260 omtrent. Jeg ser sortkledde munker haste langs spinkle balkonger, hundre meter over bakken. Kan et slikt sted virkelig finnes?

Stien snirkler seg opp fra havet mellom tornekratt og løvtrær. I hårnålssvinger flankert av murer og benker; små pagoder, drikkefontener og utsiktsposter. Det er gamle segl og kristne symboler hugget inn i fjellet. Igjen ser jeg Bysants’ tohodede ørn. Om det finnes et ekte rede for denne mektige fuglen –dette symbolet på den ortodokse, sanne kirken– så er det her: Simonopetra.

Jeg tar igjen er gruppe Ukrainere som huier: Sportsman, no smoke! Jeg gliser og gjør de berømte langrennsbevegelsene. Sotsji! jubler de, heia Norge!

Oppe i klosteret får jeg sprit og vann og vingummi til velkomst. Og så får jeg et fint værelse med tre senger og ti pledd og utsyn over Middelhavet. Simonopetra er liksom lysere enn klostrene hittil, synes jeg. Vestvendt og luftig. Det har blitt sol og litt varmt. Men også munkene er lysere til sinns virker det som.

Simonopetra

Simonopetra

Munken som passer stiene

Jeg treffer en som gjerne vil snakke. Og han viser meg rundt og forteller i timevis. Han er solbrun og sterk, for han jobber med å rydde stiene; helt ned til havet, og helt opp på fjellet. Han har vært her i 20 år nå.
–Jeg valgte Simonopetra fordi de er så flinke til å synge her, sier han. –Liturgien er så vakker, den er virkelig. Ikke bare automatisert mumling, men noe som rører sjelen og åpner hjertet.

Munken A

Munken A

Også ville han hit fordi det er et veldig internasjonalt kloster. De har for eksempel en fransk munk som var berømt filosof og anarkist i 68. Og litt lenger ute bor verdens beste fotografmunk. En eneboer som heter Fader Nikon, men han bruker Canon.

Munken som passer stiene –han heter bare A– tar meg med til den lille kirkegården. Det er det vakreste sted jeg noen gang har vært. En liten hylle i berget, full av blomster og sol, både vektløs og tidløs. Dette er Elysion, tenker jeg. Det er synd at jeg må dra nå. For på Simonopetra har jeg endelig funnet det Athos jeg drømte om: en solfylt borg på en klippe.

Elysion

Elysion

–Når du kommer tilbake blir dette cellen din, sier munken senere. Han viser meg et lite rom med fine tregulv og et vindu mot den blå bukten. Jeg ser at hele rommet svever; høyt, høyt over havet.

Advertisements

3 thoughts on “Det hellige fjellet

  1. Merkelig historie, som om du bare stod med en fot i den, bortsett fra de siste linjene fra Simonopetra. Og jeg skjønner deg. 🙂 Disse mennene med sorgtung uskyld i øynene, har møtt dem jeg også. Nesten som barn. Den virkeliggjøringen av sitt innerste vesen…den bruker vi alle lang tid å finne da. Tror du det er mulig å komme raskere til målet, og hva skulle en gjøre ?
    Tusen takk for en varm historie.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s