Kunstens Elvedal

Ved det Tyrrenske hav

Atelier sul Mare: Vannbærerne. Foto: Paulina Cervenka

Atelier sul Mare: Vannbærerne. Foto: Paulina Cervenka

Noen kaller Atelier sul Mare et kunsthotell.
-Men de tar feil, sier Antonio Presti.
Det er han som har bygget dette forunderlige stedet på nordkysten av Sicilia, i landsbyen Castel di Tusa mellom Palermo og Messina. Hotellet er ikke et feriested med kunstnerisk dekorasjon, ikke et utvidet galleri. Det er et samtidsmuseum det går an å bo i; en samling kunstverk i form av hotellrom.

Rommene er reiser innover. -Det er du selv som er kunstverket, sier Antonio Presti.
-Hvert rom er et unikt verktøy for å oppleve deg selv og komme i berøring med ting som du ikke har kontakt med i livet for øvrig.

Foto: Paulina Cervenka

Foto: Paulina Cervenka

Det er altså gjestens indre som står i fokus. På dette hotellet skal man ikke slappe av, nyte vante distraksjoner og kroppens komfort. Værelsene har ikke tv, internett eller minibar, ikke noen form for standardisert velbehag. Mange har ikke engang lamper. Rommene er laget i metall og keramikk, betong og mosaikk: kompromissløse kunstverk som åpner seg i digre vinduer mot havet. De er svarte, røde, skinnende hvite; i gull eller leire. De har ikke møbler. Skulpturer, installasjoner og merkelige mekanismer har erstattet det vanlige hotellrommets praktiske utrustning. Det er senger, men de er snarere digre obduksjonsbord der du kan skjære gjennom ditt hverdagsliv; de er romskip og flygende tepper for sjelens natteferd. Man bør vite hva man går til her, og ville det. Det handler om å gi seg hen og la kunstnernes visjoner bringe deg frem: til en ny oppvåkning. Om du i det hele tatt klarer å sovne.

Profetrommet: en hyllest til Yemen og Pasolini. Foto: Paulina Cervenka

Profetrommet: en hyllest til Yemen og Pasolini. Foto: Paulina Cervenka

Men for å virkelig gripe hva det hele dreier seg om er det nødvendig å se bakenfor hotellet, i både tid og rom. For Atelier sul Mare er bare begynnelsen på opplevelsen; bare den tilreisendes utgangspunkt for å ta del i Antonio Prestis store visjon. På en uendelig mye større skala venter noe bakenfor: Fiumara d’arte, eller «kunstens elvedal».
Det er en samling enorme, ikoniske skulpturer spredt langs den steinete dalen som strekker seg fra Castel di Tusa innover i landet mot vulkanen Etna. Ti monumenter over et strekk på tjue kilometer. Fra hav til fjell. Reist ett etter ett, over 25 år, til syklusen var ferdig og visjonen fullendt med Pyramiden på den 38. breddegrad.

 

Pyramiden på den 38. breddegrad. Foto: Paulina Cervenka

Pyramiden på den 38. breddegrad. Foto: Paulina Cervenka

 

Fiumara d’arte

Høyt over det Tyrrenske hav står pyramiden i solglødende jern. På sin ensomme kolle trekker den blikket oppover. Den står som påminnelse, sier folk, -et enkelt kall om å våkne, for en verden som sover. For dette er ikke et gravkammer. Det er en hyllest til livet.

Devozione alla bellezza, sier Antonio Presti. -Å gi seg hen til skjønnhet. Det er hele poenget. Skjønnheten som er overalt. Det går bare an om du forstår at all skjønnhet springer fra deg selv, bare du er vakker. Mitt prosjekt er å bidra med verktøyene til dette enkle prinsipp. Skulpturene her fungerer som fokus og ramme slik at menneskene endelig ser seg selv. Det er en enkel filosofi, men det er mitt liv.

Det kan høres ut som ideene til en drømmer og en romantiker. Men på Sicilia har det hatt enorme konsekvenser. Selveste Cosa Nostra måtte gi tapt for denne naive ideen. Antonio Prestis prosjekt har forandret Sicilia. Ikke bare denne dalen, men hele samfunnet. Overalt lyser folk opp når navnet hans nevnes: vinbønder og kokker, lærere og ministere. Antonio er nesten en helgen, en hvit ridder og en lysende, ubesudlet farsfigur, -på denne øya så preget av menneskehetens mørke sider: kriminalitet og korrupsjon; frykt og vold; svik og sorg.

Antonio Presti ved skulpturen «It could have been material». Foto: Paulina Cervenka

Antonio Presti ved skulpturen «It could have been material». Foto: Paulina Cervenka

Antonio Presti

Han ser ut som en mafiaboss. Vide klær, stadige sigaretter. Forfengelig og uberegnelig. En småkonge som gjør nøyaktig hva han vil mens alle tilhengerne rundt ham på Atelier sul Mare  –som er basen­– logrer og bukker. Slik er førsteinntrykket.

Men etter litt tid med mannen kommer noe annet fram: den genuine varmen og selvironien, de store, uselviske visjonene og den ufravikelige livsfilosofien, -først og fremst i form av en ganske fullstendig mangel på interesse for det nesten alle andre mennesker er så fanget av: «The General Motor Company of the world does not concern me», sier Antonoio Presti. Jeg bryr meg bare om skjønnhet. Jeg bryr meg bare om min sjel.

Og det er sjelen til folk han er ute etter. Det vil si, han vil sette den fri. For Fiumara d’arte er egentlig terapi. Det er ikke en kunstsamling, ikke en arena for konsepter, tolkninger og tenkning. Snarere et Stonehenge, en helligdom; et sted der selve elementene har fått form.
-Fiumara er et sted for ritualer, sier Antonio. Det handler om kunstens opprinnelige kraft til risse i tid og rom og gi mennesker en form de kan se helheten gjennom.

 

Kunsten

Vi står ved en enorm skulptur på stranden. Vinduet fra havet heter den. Et blått betongvindu på 20 x 20 meter, vendt mot solnedgangen og det Tyrrenske hav. På vinduskarmen hviler en veldig sort bjelke, som stikker ut i rommet på andre siden. Bjelken representerer muligheten til å slippe fri, forklarer Gianfranco Molina, som er Antonio Prestis høyre hånd. –Bjelken er døden. Men skulpturen viser oss at vi også i livet er frie til å fly ut i den evigheten vi ser gjennom vinduet.

Vindu fra havet, eller Monument over en død poet.

Vindu fra havet, eller Monument over en død poet.

-Mitt prosjekt har vært å finne den enkleste, mest ikoniske måte å peke på, sier Antonio Presti. -Noe som er tydeligere enn tenkning. Skjønnhet skal ikke, og kan ikke, forstås, sier han. Den kommer ned, den manifesterer seg når du selv har riktig sinnelag. Derfor må kunsten være som et veiskilt, for å løfte blikket, fange oppmerksomheten og åpne sinnet.

-Da jeg begynte sa nesten alle kritikere som kom hit at jeg var en romantiker, new-age spirituell og følelsesfilosof. Men nå sier alle at jeg er en stor mesen, en mester, en leder. De vil at jeg skal sitte i senatet i Roma. Suca! (Siciliansk slang : sug den) Jeg er ingen ting, jeg eier ingenting, betyr ingen ting. Jeg bryr meg bare om skjønnhet. Å eie kunst er stupid. Kunsten som system er stupid, for det gjør at nesten all kunst er auto-referensiell. Den forholder seg bare til kunsten som institusjon, til et system: ideer, iscenesettelser, «events» og penger. Kunsten er kunstig. Den åpner ikke for den skjønnhet som er der allerede.

Men det er nettopp den skjønnheten som gir folket her på Sicilia styrke til å stå i mot mafiaen og den gamle mentaliteten, sier Antonio. -At kunsten nettopp ikke er et system eller en forretning. Det mest grunnleggende er å gi en visjon av frihet; skape en opplevelse av at mennesker alltid egentlig er frie. Oppdagelsen av egen skjønnhet gjør det, fordi det er linsen man så ser hele verden gjennom.

Bølgen, foto: Paulina Cervenka

Bølgen, foto: Paulina Cervenka

Bakgrunnen

Men det begynte på et vis i mafiaens mørke også for ham. Det er det som er historiens utrolige utgangspunkt. Antonio var arving til en av Sicilias største betong- og entreprenørvirksomheter, som faren hadde bygget opp fra ingenting. Det var farens selskap som bygde de fleste veiene her nord på Sicilia. Betong var nøkkelen, den samme betongen som senere skulle bli nøkkelen i den store transformasjonen. Men det som skjedde først var at faren, Angelo Presti, ville at Antonio skulle ta over konglomeratet. Og det var i første forretningsmøte at Antonio fikk oppleve realitetene med forretningsdrift på Sicilia. Hadde det dreiet seg om et annet sted, kunne farens legende vært solskinnshistorie, men på Sicilia var virkeligheten en annen.

Korrupte politikere, bestikkelser; trusler, makt og mafia. Antonio skjønte at faren i bunn og grunn var en mafiaboss og han selv var i ferd med å bli del av denne felles sak, Cosa Nostra. Han nektet. Samtidig var faren svært syk og måtte til Roma for kreftbehandling. Antonio ble med og i Roma traff han en rekke kunstnere han følte slektskap med. Det ble starten på visjonen om å bruke selskapet, bruke de enorme rikdommene og ikke minst selve betongen, til noe annet. Han vil bruke den samme betongen som hadde vært et middel i mafiaens hender til å skape skjønnhet. Han unnfanget ideen om å fylle farens dal med store skulpturer. Han ville la samtidskunsten hjelpe folk til å løfte blikket mot noe bedre. Og i kunstens tegn ville han utdanne dem, bygge opp noe fra grunnen av, lære folk om de tingene som Sicilias samfunn ikke kunne vise dem.

Ariadnes labyrint: dalens begynnelse, symboliserer fødsel. Her inne kan man møte okser som har gått seg vill. Foto:Paulina Cervenka

Ariadnes labyrint: dalens begynnelse, symboliserer fødsel. Her inne kan man møte okser som har gått seg vill. Foto:Paulina Cervenka

Mafia og uvitenhet

-Uvitenhet er Cosa Nostras betingelse, sier Presti. -For mafiaens mentalitet er at alt er business. Fiumara d’arte er et verktøy mot denne uvitenhet, denne mangel på opplysning som binder menneskene til å alltid strebe etter noe som andre kan kontrollere. Kunsten lærer folk om alt det mafiaen, politikken og systemene ikke kan røre: om den skjønnhet og frihet som ingen kan ta fra dem.

–Vi tar inn mange barn fra familiene i våre skoleprosjekter sier Gianfranco Molina. Mafiaens barn får utdannelse og et nytt perspektiv. Jeg vet at vi har forandret en del unges livsvei på denne måten. Vi jobber med kunsten som et verktøy for en ny type læring: vi jobber med økologi, naturfilosofi og kunnskap om mennesket selv. Og familiene lar det skje, vi har ikke noen problemer med mafiaen nå.

Motstanden

Men slik har det ikke alltid vært.
-Da jeg startet prosjekt i 1986 var det en kamp mot alle, sier Antonio.
-Vanlige folk skjønte ikke hva det dreide seg om. De følte ikke at skulpturene hadde noe med dem eller hjemstedet å gjøre. Faren min hadde gitt dem arbeid, men jeg ville bare gi dem kunst. Prosjektet virket fremmedgjørende. Men det var fordi de hadde den gamle mentaliteten å stri med. Det er ikke gjort over natten å få folk som er vandt til at verden dreier seg utelukkende om penger, familier og allianser, til å åpne seg for det motsatte perspektivet. Men skulpturene selv har forandret det: at de faktisk står der, på tross av alt, har fått folk til å lære. Kunsten symboliserer alternativet.

En kurve kastet fra tidens skuldre. Foto: Paulina Cervenka

En kurve kastet fra tidens skuldre. Foto: Paulina Cervenka

-Politikerne var også negative og forsøkte å stanse prosjektet med den begrunnelse at det grep inn i naturen, forteller Antonio. Han tar oss med til den første skulpturen som ble reist, i 1986. It could have been material er en 15 meter høy form i betong som ser ut som en sjablong, en slags abstrakt sort-hvit tegning i landskapet.
-De mente at kunstverket ødela dalens naturlige egenart. Men senere bygget de den gigantiske motorveiviadukten over her, sier han og ler, som de tydeligvis ikke mente grep inn i naturen. Egentlig dreide motstanden seg selvsagt om penger og den forbindelsen mellom politikk og mer eller mindre lovlig business som er oppskriften på Sicilia.

Og det var fra Cosa Nostra den direkte trusselen kom. Ikke bare ville Antonio bygge kunstverk som de ikke kunne gjøre noen business ut av. Verre var det at han la ned hele betongvirksomheten og fjernet en stor motor i det Sicilianske forretningssystemet der mafiaen fungerer som delvis kriminelt nettverk, delvis legitim virksomhet.

Det toppet seg i året 1993, da to bomber gikk av i resepsjonen på Atelier sul Mare, som Antonio nylig hadde bygget. Ingen ble skadet, men advarselen var gitt.

-Du vet at det er på tide å dra vekk, sier Gianfranco, når folk ikke hilser på deg lenger på gaten. Her på Sicilia er det et varsel om at noe mye verre er i emning. Så kom bombene og Antonio flyttet. Og i flere år var prosjektet lagt på is. Han ville starte på nytt i Umbria. Men så kjente han den dragning alle Sicilianere har mot sin øy, og bestemte seg for å dra tilbake.

Landsbyen Castel di Tusa, med hotellet Atelier sul Mare. Foto: Paulina Cervenka

Landsbyen Castel di Tusa, med hotellet Atelier sul Mare. Foto: Paulina Cervenka

 

Prestis kunstnere

Nå hilser alle på Antonio. I 2005 kom en lov som beskytter parken. Myndigheten bruker den som symbol og arena for læring. Under vårt besøk er flere ministre innom for å søke råd og sole seg i glansen. Presidenten av Sicilia –som har delvis selvstyre– inviterer til middag: Antonio med gjester. Men Antonio vil ikke spise med Presidenten denne kvelden. Han har annet fore, dessuten er han sur fordi New York Times har ringt. Redaksjonen ville vite om journalisten som hadde levert en sak til dem hadde betalt for seg. Om det var profesjonelt og objektivt? Hadde han overholdt avishusets strenge presseetiske regler? Suca! hveser Presti: -Denne selvhøytidelige profesjonalitet. Dette fiktive alvor. Som om det spiller noen rolle om han betalte eller ikke. Som om devozione alla belezza beror på slike forestillinger om såkalt etikk.

Likevel er han glad for å snakke med journalister. For han har et budskap å spre. Et budskap som allerede trekker folk hit fra hele verden. Særlig kunstnere. Alle vil jobbe med Antonio og ta del i miraklet Fiumara d’arte. Men det er ikke slik det fungerer. Han må finne dem. Og det må stemme, det må være en dyp personlig kjemi til stede; en forståelse for filosofien.

-Kunstnere som arbeider etter kunstverdens føringer har ikke noe her å gjøre, sier han. Men de som har lyset i seg, de jobber jeg med. Det er de som har skapt skulpturene, og hotellet her.

 

Rommene

 

Foto: Paulina Cervenka

Foto: Paulina Cervenka

I 20 år har utvalgte kunstnere kommet til hotellet og arbeidet frem sine visjoner sammen med Presti. 20 år har gitt 20 rom, og prosessen fortsetter. Fremdeles trenges det flere verktøy til arbeidet med sjelen, sier Antonio. Og Atelier sul Mare vokser. Rommene er svært ulike –som kunstnerne– men det er visse fellestrekk: det er nesten alltid elementene som står i fokus: jord og ild, luft og vann; lys og mørke -solen og månens gang. Det er et grunnstoffenes galleri, det er primær geometri, men det er også poesi: på veggene, i gulv og tak er det dikt og inskripsjoner; med lysende skrift; med runer og hieroglyfer, på mange alfabeter. Hellige ord finnes alltid i øyekroken et sted.
-Ord som bærer mer enn tenkning, sier Presti.

Og det brukes teknologi: I Lysets rom spiller skjulte lamper mystiske fargesekvenser. Og selvlysende skrift på veggene trer frem. Hele rommet blir en bok du sover i. Her kan gjesten selv eksperimentere med lys og mørke og merke hvordan et indre lys tennes når det ytre forsvinner.

Lysets rom. Foto Paulina Cervenka

Lysets rom. Foto Paulina Cervenka

Andre rom har ikke lamper i det hele tatt: Månens mysterium symboliserer månen som har kommet ned på jorden og blitt varmet av solen. Alt er gull: gulv, vegger og tak. Dørene er gull, toalettet. Og når solen går ned er det bare gullets gjenskinn gjesten får. Og noen stearinlys.

Rommet som heter Jord og ild er kledd i blanke terrakottaskår. Gulv, vegger og tak. ingen møbler, ingen distraksjoner, ingenting. Bare sengen og store vinduer mot havet. En celle der sinnet skal finne seg selv, sier Gianfranco Molina, -trekke seg tilbake til sitt stille punkt, fødes av jord og ild og fly ut over det Tyrrenske hav.

Jord og ild: hele rommet er kledd i terracotta

Jord og ild: hele rommet er kledd i terracotta

Profetrommet er kledd i leire og strå. Det skal bringe tankene til Yemen. Og til poeten og filmskaperen Pier Paolo Pasolini som elsket Yemen. Rommet er egentlig en leilighet: døren senkes som en vollgravsbro før en lang svart gang fører til en labyrint av speil. Her skal man renses for fjernsynets makt, sier Gianfranco. Når man er fri beveger man seg til et virkeligere land, Yemen. Endeveggen er igjen et digert vindu: her kan man se filmen om den sanne verden.
På badet er det et uhyre rørsystem langs vegger og tak. Det er en bilvaskehall. Man kan la seg spyle ned og tørke av en diger vifte i taket. For Pasolini ble drept av skurker i en bil, og kunstneren vil si at vi alle er den bilen, og nå kan vi vaske den. Bort.

Sigismunds tårn illuderer middelalderens fangehull. Dypt står den digre, runde, roterende sengen i bunnen av en svart silo. Men i taket åpner lukene seg mot månen. Slik, sier den kunstneriske instruks, skal man merke at ingen er fanget så lenge han kan se månen.

I Vannbærerens rom sover man i en hule kledd i kobber, en trakt som munner ut i vinduet mot havet: som en krabbe kan man krype ut av sitt skall, la tankenes bygning bli igjen, og kaste seg i sjøen. Mens i Fugleredet blir gjesten gitt ly av naturen: soverommet er en stor spiral. Hvite vinger i betong som ligger rundt sengen som er dekket av fjær.

Vannbærerne, foto: Paulina Cervenka

Vannbærerne, foto: Paulina Cervenka

Det er 20 rom. Den som vil oppleve dem alle, og gå gjennom hele denne kunstneriske verktøykassen for å lære om seg selv, må sette av lang tid. For hvert rom krever mer en én natt for å sette deg fri. Men bare én eneste natt er en også opplevelse. Du våkner kanskje ikke uthvilt, men du har i alle fall sovet i et kunstverk.

Fin

Fiumara d’arte er bygget ferdig, men stiftelsen med samme navn forsetter sitt arbeid. Nå har Antonio sett seg ut en ny dal i nærheten av Palermo. Et nytt sted som har bruk for samtidskunstens kraft. Og i Catania, Sicilias nest største by, har stiftelsen store prosjekter på gang i noen av de fattigste forstedene. Det dreier seg blant annet om å ta bilder av beboere i de digre blokkene og projisere dem i enormt format på murveggene. -Å se seg selv i tusen kvadratmeters størrelse gjør du våkner, sier Antonio. Du ser at du er vakker.

PS: Atelier sul Mare har også regulære hotellrom for de som vil oppleve Fiuamara d’arte uten å eksperimentere med sine netter, eller de som bare vil bade i det Tyrrenske hav.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s