Sangen om Sils-Maria

P6154558Jeg har fått værelset ved siden av Nietzsche sitt. Det gir meg i grunnen litt dårlig samvittighet, for hans rom er lite og mørkt og knirkete, mens mitt har tre vinduer, dobbeltseng og sjeselong. På natten lurer jeg litt på om han spøker her. Men så kommer jeg på at det var jo her i Sils-Maria at Zarathustra kom forbi. Det omvendte av et spøkelse, en ufødt!  En alltid allerede ferdig.

Engadin heter dalen som munner ut i sjøene her oppe på 1800 meter. Oberengadin.
Her står liksom verden og vipper, holder pusten, før den elleville nedfarten ned Maloja- passet til Italia. De høye, kjølige sjøene markerer vannskillet mellom de to store systemer: Donau og Po. Og på samme måte som vannet søker hver sin retning og hvert sitt hav, er også kulturen og språket her i sitt stille vippepunkt. I Sils-Maria møtes den Latinske og den Germanske verden. Sils er altså en slags trone, en gjennomsiktig, identitetsløs, ja viljeløs, sone. Kanskje det er derfor dette stedet er en så unik adresse i Europeisk åndsliv? Eller er det er luften, fargene, været? Noen peker på Bovis-skalaen: det skal ha blitt målt høyere verdier i Sils enn noe annet sted i verden. Alle hellige steder har høye målinger av denne esoteriske livsenergi: man kjente slikt før i tiden, på kroppen, særlig prester, yogier, filosofer og kunstnere.

P6144532

Nietzsche oppdaget Sils-Maria. Her kunne han endelig arbeide. 2000 meter over godt og ondt fant han sitt balansepunkt, den tilstand av likevekt og ro som han hadde vandret så lenge for å finne. Han elsket høytrykket, den klare luften og det faktum at selve Sils er et flatt sted i en bratt verden. På stiene kunne kan gå uanstrengt og tenke. Han var jo nesten blind og kunne ikke klatre og speide i fjellet. Men han så nok til å kalle Sils et møte mellom Finland og Italia: Nordens lys og lynne den ene veien, og den andre: Italias røde glød i fjellet, og dragninger mot Middelhavets lidenskap.

Egentlig lengtet jo Nietzsche alltid etter Hellas, og jeg lurer på om Sils-Maria egentlig er Hellas, slik Hellas engang var. Odyssevs Hellas: det er som hin fjellø Ithaka her har blitt invertert: havet har blitt lite, men fjellene store. Sjøene er blå og krystallklare med dristige klipper og hvite strender. Lerketrærne er så grønne, og så myke. Hvor ofte drømmer du om å være naken ved synet av barskog? Kroppen liker seg i Sils. Det merket nok den ømfintlige Nietzsche. Sansene kommer ut av hodets huler og jubler. Men det er et lys her som treffer mer enn bare øynene. En klar, tindrende verden, som istedenfor å by opp til tvekamp og utfordre en stakkar –slik den gjør om sommeren i Norden– snarere kryper innenfor og avklarer også der.

P6154570

Nietzsche lengtet etter Hellas. Men han fant Sils. En liten landsby med bønder og noen fiskere. En håndfull tunge steinhus. Jeg sitter her nå. Og lurer på dette med Zarathustra…

Det er ikke så vanskelig å gripe Zarathustras tale. Europas menn har syntes det, de har følt at Nietzsche krevde en eller annen umulig kraftanstrengelse av dem. Og derfor har de søkt hjelp i gutteklubber, folkemengder, ild og overbevisning. Ikke så rart, for Nietzsche selv dro seg jo på et vis opp etter fingerneglene. Ren vilje på to bein. Ikke et ensomt menneske, men ensomhet blitt til menneske. Men til sist, oppe i Sils, kom altså Zarathustra forbi, og det var visst forløsningen. For boken til Nietzsche handler om landskapet bortenfor viljen. Det handler ikke om mer, men om mindre. Budskapet er så enkelt: alt er motsatt av det du tror, og grunnen til det er at det du tror med ikke kan føre deg noe sted. Det enkleste vi som mennesker noensinne kan si er jeg vet ikke. Og det holder. Legemet og jorden trenger ingen ord. Og sinnet vil bare slippe, men får det ikke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Psykologer er et godt eksempel. De sier de kjenner sinnet. Men de kjenner bare modellene. Språkets modeller. Inn i et speilhus på tivoli vil de føre deg, for å finne frem. De sier de har utforsket sitt eget sinn, for de har vært i psykoanalyse i fem år. Som om de ansatte ved statens kartverk skulle kunne spore snøleoparden? Som om du lærer livet i skogen å kjenne langs stiene?

Vitenskapsfolk er skråsikre på verdens grunnlov. Universet er skrevet i matematikk sier de og forveksler sitt eget software med jordens hardware. ’Bokfink’ heter ikke det samme på retoromansk og koreansk, hva tror du bokfinken mener om det? Evolusjonsbiologene sier fuglene synger fordi hormoner i hjernen bestemmer det slik. De sier at evolusjonen er absolutt og skjønner ingen ting av presters sølibat. Har de ikke kjent det hvite lyset i toppen av hodet? Kjenner de ikke seksualitetens virkelige gåte? Har de ikke hørt at Gud er død? Enhver gud: alt du tror på, all overbevisning; alle modeller for sannhet, alt du sier du vet; alle ledere, -alle du så gjerne vil følge, så du kan slippe å følge deg selv. Borte. Det er Nietzsches budskap. Religionen sier at alt begynner med Gud. Vitenskapen sier alt slutter med Gud. Nietzsche sier at ingenting begynner eller slutter. Overmennesket trenger intet narrativ. Overmennesket ler av alle grunner til å leve.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Nietzsche-Haus er det tre rom til bruk for studenter, forskere, romantikere og grinebitere. Egentlig er det fire, men det siste er kvistværelset og der er det lavt og rart. Jeg har fått vite at bare én annen er i huset nå, en fransk psykoanalytiker som arbeider med Hölderlin. Jeg hører henne, att og fram i det knirkete gamle huset, men ser henne ikke. En mystisk skjønnhet fra Sorbonne? Jeg tipper hun er ganske farlig. Og så tar jeg henne på fersken ved kjøleskapet. Liten og rund og ikke særlig ung, og med en gang vil hun snakke om Freud. Og da tenker jeg på Zarathustra igjen, som Nietzsche jo måtte omvende. Fra spøkelse –fra profet og en som vet– til en ufødt: en som umulig kan vite, fordi ingen kriterier for slikt finnes.

Den virkelige Zarathustra kom fra det østlige Persiske høylandet, Alexanders Bactria, og talte om godt og ondt og den ene gud. Nietzsches Zarathustra kommer ned fra Sils- Maria og forteller at Gud er død, og dermed dualismen. Det finnes ikke to; ikke gud og menneske, ikke deg og meg, ikke dette og det. Overmennesket er den som bryter ut av denne dype dualismen og dermed transcenderer seg selv. Mennesket må alltid overvinne seg selv, livet er farlig for ’livet’, sier Nietzsche. Nok en gang er det lett å la seg forlede: er det en viljesakt, en gladiatorkamp, han vil ha oss ut i? Nei, det er så enkelt det hele: det er bare å være stille, det er nok. For derigjennom vil du nå helt opp på den andre måten: verden vil vise seg for deg, om du lar den. Livet vil bli virkelig. Kroppen din vil vise hvordan den elsker jorden, om du bare makter å holde kjeft. Også bak kjeften.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det knirker i huset og kirkeklokkene slår hvert kvarter. Nei stille har det ikke akkurat vært etter Nietzsche. Ikke i Europa og ikke i Sils-Maria. Hit flokket i stedet alle som selv visste at de måtte våkne, men ikke helt kunne tro det var enkelt. Hermann Hesse og Thomas Mann tilbrakte meget tid i egnen. Mann ville prate og posere. Hesse ville helst stå på ski med Manns datter. Det forteller Hesses barnebarn Silver, som jeg treffer i en bakke. (Men hvordan kunne hans foreldre vite at han skulle få en slik praktfull, helgrå manke som gammel?) Hit kom Proust og Tagore, Rilke, Celan og Dürenmatt; Cocteau, Max Frisch og Thomas Bernhard. Svenska Akademien burde kanskje ha opprettet et konsulat? Giacometti var fra trakten, Chagall kom på besøk. Det ble malt, modellert og fotografert, dagen lang. Richard Strauss og Rolf Liebermann sang. Hit kom Einstein og Jung og Adorno. Sistnevnte ville gjerne spise med samme gaffel som den Thomas Mann engang hadde brukt, til plommekake, på eventyrhotellet Waldhaus. Men ingen kunne med sikkerhet peke på riktig gaffel, så mange år etter.

sriimg20080929_9784974_2

Jeg klyver opp til Waldhaus og snakker med litterater og tenkere om Nietzsche, Hesse, Heidegger og Mann. Waldhaus er fem generasjoner av fem stjerner: et slott og et sammensurium, et kompromissløst men også fabelaktig eksentrisk sted. Hotellet later som det gjemmer seg i skogen, ikke for å skjule seg, men for å invitere ved sin tilslørthet. Som Heideggers Aletheia: når selve jorden stiger frem i verden, fordi verden har blitt lokket av jordens skjelmske, halvt tilslørte, smil.

Ikke slik nå. I Waldhaus’ salonger blir det atter klart: tysk tenkning er en kastrert kjempe. I alle fall den anerkjente. Filosofi har blitt sosiologi og såkalt etikk. Egentlig bare politikk, altså økonomi. Tyskerne er så fryktelig redde for seg selv, for å tråkke feil, at de synes Habermas er en stor filosof.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Frankrike derimot er alt psykoanalyse, de elsker alt som er selv-forførende (som ikke må forveksles med det som i Heideggers forstand er selv-tilslørende). Inn i speilhuset, inn i labyrinten.. Den franske damen på Nietzsche-haus vil psykoanalysere Hölderlin, hun vil bruke hans ord som piler og skilter mot de egentlige ord. Scrabble, er den europeiske tenkning blitt. Ingen bryr seg om jorden. Britene har faktisk utviklet en egen filosofi basert på mangelen på jord. Ingen driver med filosofi slik Nietzsche gjorde, selv om også han brukte mange ord på det usigelige. Til han ga slipp.

Den tyske kultur er glad for at Nietzsche ble gal; man er sikker på at han ble gal. Det er tryggest. Men jeg lurer, ble han gal? Var det ikke bare det at han slapp taket i den strukturerte virkelighet som det krever så mye krefter og overbevisning –så mye metafysikk– å holde fast ved? Er det ikke det han egentlig mente med Zarathustra? Å slippe taket? At Gud er død betyr nemlig ikke bare at tradisjonell metafysikk; det transcendentale og det hinsidige er lagt øde. Det betyr at all sikkerhet er borte, rammene hvorved noe i det hele tatt kan vites. Hva betyr det å leve uten å vite?

Det er da man blir til overmennesket. Den som har overvunnet seg selv, ved å tre ut av enhver ramme. Det er da man blir en rallende stakkar, en dement, et barn, en evig ufødt. En alltid allerede ferdig.

(Tillegg av Jago Brandt: Det er det umenneskelige som er det menneskeligste av alt. Det er anelsen av det ubestemmelige andre. Men også omsorgen for det konkrete andre: for dyrene, for naturen, for kloden.
Slik det er en akseptert akt av menneskelighet å ta imot den fremmede, er det en større akt av menneskelighet å ta imot det umenneskelige. Den overfladiske interessen for folk, slik folk forstår seg selv og sin verden –slik verden lager rammer for folk– den legger halve virkeligheten i mørke. De (og det) som ikke utrykker seg i verdens rammer, eller kan rammes inn, de blir således skygger. Er skyggene utstøtte? Nei omvendt, skyggene er kildene. Skyggene er ikke døde, men ufødte; ikke forviste men allmektige.
Noen vil helst ikke forstå det, men sjelen er umenneskelig. Det er det Nietzsche mener når han sier at ’livet’ er farlig for livet.)

P6224854_2

Advertisements

2 thoughts on “Sangen om Sils-Maria

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s