Tramonto di Sicilia

P9175374

I Palermo kjører man konsekvent med ett hjul på hver side av stripene som skiller feltene i de brede bymotorveiene. Nel mezzo del cammin di nostra vita. Men det er ikke mange biler, det er stille og langsomt og få banditter ute i natten.

Mot øst langs kysten. Å reise mot øst er å ville fødes på ny. Å reise mot vest er å ville leve evig. Det er Østens og Vestens filosofi. Sicilia er begge deler, senter i kompasset: øyet i spiralen som sakte spinner mellom Europa og Afrika, Asia og … Amerika.

I Cefalú er det så trangt at jeg slår av speilet på den nye, hvite golfen. Hvorfor dette renn i de trange smug? Jeg var i hælene på en scooter. Man ville slippe unna mitt spørsmål om Crowley. Den mørke fyrsten slo seg jo ned her i Cefalú, fant et hus med okkult ry og skapte sitt tempel, Abbey of Thelema. Aleister Crowley: satanisten, mystikeren, fjellklatreren; den narkomane sexologen.  Navnet klinger ikke vel på Sicilia. Et grøss henger igjen. Realitetenes mørke er man vant med her: kynisme, svik og vold; frykt og sorg. Men det okkulte? silencio… Man viker, stikker av, hals over hodet på scooter. Den hvite golfen, denne rasjonalitetens prektige farkost, blir for bred og uføyelig der i smugene.
-Som ikke nås av den gule komet som sirkler i mektige sveip rundt den digre fyrlykten over byen.
-Som viser det Tyrrenske hav at her er klippen i Cefalú.

Mot sør. I barokkbyen Noto treffer vi søtsakens sannhetssøker. En kjøkkenets Falcone, som kjemper mot mafiaen med mat.. Mafia betyr falskhet og uvitenhet, sier Corrado Assenza, men maten min er sann. Han lager den beste isen på Sicilia, og de beste kakene. Han er alkymisten som lurer hver naturlige ingrediens –hvert frø, hver rot, hver nøtt og frukt– til å oppgi sine dypeste hemmeligheter. Han finner nyansene, balanserer strimene av smak, baker kaker av te og plomme, vill fennikel og grønn sitron; lager en meta- sjokoladeis av søte tomater, bitter kaffe og salt sardin.

P9135254

Noto ulmer som honning i solnedgangen. Kalksteinen kjæler med varmen den fikk, i katedralen høres sentimental musikk. I denne byen er hver kant en snirklete bord, hvert hjørne et ansikt, hver søyle en helgen og hver flate en mosaikk. Der så mye følelser at det helt renner over for Sicilianerne. Ikke rart Platon ikke fikk noe sving på staten sin, i nabobyen Syracusa. Mot alle disse hete følelsene spiser man is. Is, is i uendelige mengder og varianter. Til frokost som en burger der kjøttet er gelato og brødet brioche. Eller så spiser man en hel meny av kjølig sukkermat. Vi får et brett på vår B&B: det er tre varianter av saftisen granita; det er cannolini, cassata, fruktpaier og kremmerhus med syltetøy; kompotter, fruktraguer; ricottakremer, bakelser og kjeks. Mon tro om Sicilias ukontrollerbare følelser bare er et utslag av sukkersjokk om morgenen?

Néné Carnevale står under mandeltrærne ute i lunden en tidlig morgenstund. Han er så rørt over at vi har kommet, selv om vi bare slumpet forbi hans stykke land. Han gir oss sin frokost, en berlinerbolle stor som en loff –med ricotta, påpeker han: oh, mamma mia, ricotta! Han blir helt yr bare ved å huske på at ricotta finnes. Han gir oss is, gir oss mandler og uendelige brosjyrer om det fineste hjørnet av verdens fineste øy. Han holder hodene våre, han kysser oss på begge kinn. Han gråter en skvett. Han vil ha brev og telefoner. Lov å ringe! sier han.

P9195670

Forbi Pachino, Avola og Syracusa. Kjører feil i Catania, spiser i Enna, ser på Etna. Finner frem til den sagnomsuste elvedalen Fiumare d’arte der ti monumenter står og skuer. Samtidskunsten som ruver så mektig at selveste Cosa Nostra valgte å stikke sin sorte hale mellom de hjulbente bondelegger og la denne mannen, Antonio Presti, realisere sin visjon.

På hotellet hans nede ved havet, i Castel di Tusa, er rommene reiser innover. Kunstnere fra fjern og nær har kommet og arbeidet frem sine ideer, i form av hotellrom. De har lagt sine fliser, skåret sin rekved; de har fiklet med opplevelsesapparater, sveiset sine plater, malt i metalliske farger og satt inn de store glassene mot havet. Til gjestene har de skapt sine kosmiske antagelser, sine kunstneriske referanser, sine hyllester og sjelelige fullbyrdelser.

Først sover jeg i Jord og ild. Hele rommet er kledd i blanke terrakottaskår. Sengen er et flygende teppe, en pidestall i den blanke grotte. Det flyr ut over det Tyrrenske hav. Jeg klamrer meg fast og drømmer om arabiske netter.

P9155269

Neste natt er det Månens mysterium. Månen som har steget ned på jorden og blitt varm. Alt er gull: gulv, vegger og tak. Dørene er gull, toalettet. Jeg er Tut Ank Amon i en omvendt sarkofag.

Så er det Sigismunds tårn som står for tur. Sort er verden, rommet illuderer et middelalderkrypt. Dypt står den digre, runde, roterende sengen, i bunnen av en svart silo. Men i taket åpner lukene seg mot månen. Slik, sier den kunstneriske instruks, skal man merke at ingen er fanget så lenge han kan se månen. Men det trekker fra det blottede firmamentet og jeg blir hes.  En meget urolig natt, men det hadde nok bedret seg om jeg satt på livstid. Da ville åpningen der oppe vært hele min verden: en fugl, et fly, et stjerneskudd. Skyene, lyset: vakkert også når det farer over meg.

Devozione alla bellezza: å gi seg hen til skjønnhet. Hvor enn, overalt. Det er Antonio Prestis filosofi, hans liv. Det går bare an om man ser at all skjønnhet springer fra en selv, sier han, bare du er vakker. Og det er kunsten som hjelper deg til det. Den hjelper deg frem til erkjennelsen at om du gir deg hen, så avslører verden sin altomfattende skjønnhet. Det er din perfeksjon.

Om dagen tar vi oss opp opp til pyramiden på den 38. breddegrad. Skjønnhetens breddegrad. Pyramiden som trekker livets blikk oppover, rusten og nydelig. Det er selve den Sicilianske jorden som her har brutt ut av seg selv. Menneskets evne til geometri er nok det naturen setter mest pris på med oss. Jorden og jernet og steinen får form, det er sikkert stas for dem.

P9175330

Og dyrene får noe å undres over de også. I betonglabyrinten øverst i dalen kan man møte på okser som har tatt seg inn for å beite på de smale stiene. Labyrinten symboliserer fødsel, dalens begynnelse, elvens kilde. Labyrinten er sinnet, livet, frihetens gåte. Og der inne kan man altså fremdeles møte Minotauros.

Atelier sul Mare er det atter lunsj. En skare samler seg hver dag for å logre rundt Antonio Presti. Det er ministre til stede. Vi får irrgrønn linguine med ricotta salata og en rødglødende chilisaus for å minnes at Sicilia også er Arabia. Den Sicilianske maten er vidunderlig er den ikke? Alle ser på meg med funklende øyne. Jo, ganske vidunderlig. Men det er cappuccinoen til Claudio som får meg til å se i taket og hviske. Hvordan kan noe såpass rettfram lages så mye bedre av en Siciliansk altmuligmann enn verdens beste baristaer i verdens rikeste land?

P9175274

Utpå kvelden blir det opplyst at vi invitert til Presidenten på middag. Presidenten av den semiautonome delstaten Sicilia. Jeg tenker på utvalget av mitt av skjorter. To. Og lurer på om jeg kan ta pysjamasbuksen også til denne anledning? –Den nye blå som ser ut som en vanlig sommerbukse om jeg ikke viser båndet i livet. Men Antonio vil ikke spise med Presidenten i kveld.

Han er sur fordi New York Times ringte. Redaksjonen ville vite om journalisten hadde betalt for seg. Om det var profesjonelt og objektivt? Hadde han overholdt avishusets ethos? Suca! hveser Presti (Siciliansk slang: «sug den»): denne selvhøytidelige profesjonalitet. Dette fiktive alvor. Som om det spiller noen rolle om han betalte eller ikke. Som om sjelen kan betales. Som om devozione alla belezza beror på slike forestillinger om såkalt etikk. Suca til politikken også: systemer som lar mennesker tro at systemene er nødvendige… Presidenten: en bra fyr, men hva så? Bryr sjelen seg om bra og dårlige folk?

Og vi norske journalister kan liksom ikke komme til Presidentens middag på egenhånd. Det er i Prestis dragsug at man har en sjanse her på nordkysten. Han er en helgen på Sicilia. Jo mer han sier at alt folk tror er tull, desto mer hengivne blir de. Jeg er glad for denne muligheten til endelig å få en rolle i Life of Brian.

Så vi drar i stedet til Castelbuono, steinsoppens egen by. Rundt et smykke av en Normannisk festning, med fungi og cinghiale i skogene. På Nangalarunni spiser vi steinsopp i fem varianter før vi runder av med villsvin under trøffel. Vinen er så god at jeg glemmer å spørre. Det er nok ikke meningen at jeg skal.

Så skal vi inn i landet til den enfoldige Sicilianske bonden, til Mafiaens arnested og vedvarende beitemark. Til dalen Belice der landsbyene ble pulverisert da jorden fikk nok av denne enfoldighet i 1968. Terremoto. Ordet skjelver slik jorden gjorde. I Poggioreale står ruinene urørte. Ikke bare tiden, men hele skriket står her digert og stille.

P9185429

Men det er Gibbelina som er symbolet. Gibbelina skulle fødes på ny. Som Noto den gang i 1693. Arkitektur og kunst skulle gi det rystede landsbyfolket en ny start, nytt håp. Det gikk ut en appell til verdens kunstnere: Gi et verk til Gibbelina! Kom hit og skap en fremtid. La den nye byen bli en oase av kunst og skjønnhet.

Problemet var bare at i 1970 var ingenting skjønnere enn betong. Og ingenting mer vederkvegende for sjelen enn gigantiske geometriske figurer i stål og betong på store livløse plasser. Det var en tid for menn med hornbriller og skjerf og ideer. Ikke en tid for enkel innsikt i jordnær menneskelig psykologi. Så da byggeboomen la seg, og kunstnerne dro hjem til nord der de kunne gå på Uffizi i smug, kom den store stillheten tilbake. Stillheten etter skjelvet. Som den nye byen synes å fange i sin flate, grå tone, dag etter dag. Særlig etter finanskrisen kom inn fra havet og la seg som en tåke over Sicilia.

P9195651Luisa er søt og søkende. Det er en Siciliansk sorg i hennes mørke, arbeidsløse blikk. Alle vet at sorgen kan være vakker. Og derfor er det vanskelig: skal man knipse vekk denne sorg, og dermed denne særskilte skjønnhet, med sine norske Gudefingre? Skal man si: dra til Stavanger, jobb i oljo. Du kan lage cannoli til de norske brandene, til meg.. Gift deg med meg, jeg kan gi deg vinteren i gave. Ja, hva kan egentlig Norge lære henne? Ingenting formodentlig. Hva kan et land som fornekter sjelen gi en sjel som sørger?

Nei, det er kunsten som kan redde Gibbelina og frelse hjertene som dunker så stille og tungt. Håpet er fremdeles sterkt, hos de over femti. De som lot seg forføre av intelligentsiaens betong, som har investert sitt liv i dette håpet. De sier det om og om igjen: Michelangelo var ikke populær i sin samtid. Renessansens nytenkende byggverk ble hånet. Den samme forvandlig vil komme til Gibbelina. Med tiden. Vi vil løftes av mesterverkene som kunstnerne ga oss.

Det er Cretto di Burri man har mest tro på. Betongteppet som dekker gamle Gibbelinas ruiner, sløret som markerer at byen sover. Verdens største skulptur. Det hvite sløret som også refererer til den dødes hvite sengetøy, slik skikken er på Sicilia. Men Crettoen er ikke hvit lenger, den er grå. Grå som dalens solrike dager. Grå som vindruene de blå. Grå som håpet. Grå som nye Gibbelina. Grå er verden når sjelen føler seg fremmed.

P9185455

Vi har ikke noe håp her på Sicilia sier Lucia på 35: Nel Mezzo del cammin di nostra vita.
Så trist, sier jeg.
Ja, veldig trist. Det er arven fra gamle dager på Sicilia. Den rene gleden ble brutt. Vi bor på verdens vakreste sted. Det kan vi se, men ikke leve. Det er vår skygge, vår skjebne.

P9195549

Som den gamle latinske teksten sier:

Sicilia est magna insula in Europa. Magna est fama Siciliae, sed fortuna Siciliae non bona est. In Sicilia vita est dura. Terra et aqua sunt bonae, sed familiae sunt magnae. Magnae silvae in Sicilia non sunt. Viae parvae et non bonae sunt. Vita est dura in Sicilia, et fortuna non bona est.
In Sicilia, sunt parvae et magnae puellae. Parvae puellae pupas amant, Magnae puellae aquam portant. Familiae puellas bonas amant. Familiae Siciliam et famam Siciliae amant, sed fortunam duram non amant.

(Sicilia er en stor øy i Europa. Stor er Sicilias berømmelse, men skjebnen er ikke god. Livet er hardt på Sicilia. Jorden og vannet er godt, men familiene er store. Store skoger finnes ikke. Veiene er små og ikke gode. Livet er hardt på Sicilia og skjebnen er ikke god.

På Sicilia er det små og store piker. Små piker elsker dukker, store piker bærer vann. Familiene elsker kjekke piker. Sicilianske familier elsker Sicilias berømmelse, men ikke den harde skjebnen).

Advertisements

4 thoughts on “Tramonto di Sicilia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s