Fiolinmakerne

P5134303

Tre kan i noen menneskers hender være edlere enn gull.
Enkelte typer tre, som for eksempel bosnisk lønn og rød alpegran. Gammelt tre; utvalgt virke voktet som en skatt. En fiolinmaker kan forvandle et slikt stykke tre til et vidunder av klang og glød, et kunstverk som med årene kan nå en verdi som overgår nesten alt annet vi mennesker formår å skape.

Mennesker og materialer

Det er jo slik: det som virkelig koster noe, det lages fremdeles av menneskehender, og av naturlige materialer. I den store Nille-butikk som verden har blitt, går det fremdeles trøffelhunder i skogene, det ligger mirakler på lur i vinmarkenes jordsmonn. I sveits fikler menneskehender med urverk som koster mer en hel kinesisk klokkefabrikk. I Sverige lages senger av hestehår som koster en årslønn. I London og Milano sys dresser av ull fra fjerne fjellgeiter. Og i små verksteder rundt omkring i de store kulturbyene i verden forvandler en liten gruppe eksperter utvalgte stykker tre til musikkinstrumenter som streber etter magien som ble fanget en gang for lenge siden, av mesterne i Cremona.

Hvem er så menneskene som trekkes til dette gammelmodige faget? Hva er det som kaller i dem, som gjør at de velger treverk og linolje, høvel og kniv, fremfor datamaskiner, tall og papir? Navnene på de jeg finner i Norge tyder på kontinentale aner, det er latinske og tyske klanger. Et eksempel er fiolinmaker Urs Wenk-Wolff, som jeg skal møte senere. Men det begynner motsatt, med en nordmann ved navn Ola som jobber i København.

Violinmaker Hvamstad

P5134330_2

Ola er ikke eksentrisk, ikke en romantiker som drømmer om Mozart og Mediciene, så vidt jeg kan bedømme. Snarere en ganske ung og litt stillfaren naturelsker fra Alvdal. En praktiker er kanskje riktig å si. Jeg kjenner ham litt fra før. Vi dro på jakt en gang, i heiene øverst i Østerdalen. Det var på den tiden jeg ikke hadde sko og gikk barfot i den kalde lyngen. Ola ristet på hodet, men sa ingen ting. Jeg har hørt siden at det blir fortalt historier om den barbeinte reinjegersvenn i traktene rundt Alvdal. Han de måtte hysje på fordi han trodde man kunne synge på jakt.

Og den gangen, etter at vi var vel i hus fra den ulende vind, uten å ha felt noen rein, ble jeg fascinert av Olas beretning om fiolinbyggerfaget. Denne uforandrede tradisjon som ingen vitenskap eller teknologi synes å bite på. Dette håndverk fremdeles hyllet i mystikk og gåter, og jakten på den perfeksjon som Stradivari og Guarneri oppnådde for mer enn tre hundre år siden.

Hemmeligheten

-Det er en evig diskusjon, sier Ola. Stadig nye teorier kommer på banen. Hva er det som gjør de gamle italienske instrumentene så enestående? Vi har jo muligheten nå, til å analysere det meste, og kan nok finne frem til de enkelte ingredienser og elementer. Men metoden kan vi jo ikke analysere oss frem til. Og ikke alle parametere og tilfeldigheter som spiller inn i en helhet.

Verktøy

Ola sier violin, selv på norsk. For det gjør man i Danmark. Og det står på et vis bedre til håndverket, tenker jeg, når jeg ser skiltet i verkstedet i Frederiksberg. Veggene er behengte med gammelmodige verktøy og instrumenter. Treskjefter gløder av lakk og fett og år med bruk. Stål blinker; kobber og bronse.

-Kniven er viktigste verktøy, sier Ola. Man må finne et blad som funker. Det ligger trefliser utover benkene, det står flasker med oljer, lakk og tinkturer. Det skinner i blanke fioliner som viser sin flammelønnsbuk der de henger på rekker og rader. Noen nye, noen gamle. Men alle er gamle i vesen og sjel; det er liksom ikke innovasjon som står i høysetet her, i alle fall ikke slik vi kjenner det fra Silicon Valley og Google og Danmarks kaospiloter som skal tenke nytt og omvendt om alt. Hvamstad føyer seg inn i en tradisjon, sier han, av norske fiolinmakere som har reist til København. -Jeg vet i alle fall om to, selv om det var på 1800-tallet da…

Lakk

P5134305

Lenge var det hevdet at lakken til Stradivari var nøkkelen, sier Ola. Og over hele verden kokte man lakk, på jakt etter formelen. Men så gikk ekspertene bort fra den forklaringen. Det ble tenkt at det var grunningen av treet som gjorde så store utslag. Og så begynte mange å snakke om at selve kvaliteten på treverket var en annen i gamle dager. Men det er ikke sannsynlig. Vel har det kommet forurensning i luften og endringer i klima. Men trærne vi bruker er allikevel gamle også nå. Og fra de samme plassene. Det siste, og kanskje mest pragmatiske forklaringen er at det rett og slett er alderen som gjør de gamle instrumentene så bra. Kanskje blir det vi bygger i dag like bra om tre hundre år?

En bestilling

Jeg vil vite hvordan prosessen med å bygge et nytt instrument arter seg og later som jeg er en pengesterk og lovende fiolinist. -Jeg vil ha det beste du kan bygge sier jeg. Pris og tid er uten betydning. Snakk meg nå gjennom det hele..

-Da begynner jeg med å spørre hvilken fele som skal være forbilde. Og da mener jeg hvilken spesifikke fiolin, ikke bare epoke eller land eller bygger, med det unike instrumentet.

Individer

Så folk kjenner enkeltinstrumentene ved navn og vesen?

-Ja i den divisjonen vi snakker om her, så vil man velge et enkeltinstrument som forbilde, som oftest en av de berømte italienske fioliner selvsagt. Utfordringen blir så å skaffe informasjon om dette instrumentet. I beste fall ville jeg få lov til å studere det personlig, men kanskje må jeg nøye meg med å lese om det og se og lytte på internett. I alle fall er det viktig at jeg lærer mest mulig om forbildet.

En vinternatt uten måne

Så kommer treverket. Det skal være lønn i sarg og rygg, sier Ola. Det må være bosnisk lønn, slik har det alltid vært. Men lokket skal være av alpegran hugget i Val di Fiemme. Han er egentlig litt usikker på om det er Val d’isere, eller Val di Fiemme, men faller ned på det siste. Skisteder er de jo begge.
-Og de virkelige seriøse instrumentmakere har tradisjonelt reist ut i skogen og valgt trærne selv.

-Som Michelangelo og marmoren i Carrara?

Lige Precis. Man velger treet og det må felles om vinteren før nymåne. Månen trekker på treets safter, det er ikke spøk. Så vil den profesjonelle leverandøren –skogsmestrene– sørge for at det blir kløyvt i kiler, eller kakestykker, og lagret forskriftsmessig.

100 års tørke

Problemet er at treet helst skal tørke i ti år før man kan arbeide med det. Der jeg ble skolert i Tyskland var normen ti år. Da sier det seg selv at jeg må ha et lager, ingen kunde vil vente på at treet tørker. Noen italienske instrumentmakere insisterer på at treet skal være lagret i 100 år, da har vi en helt annen dimensjon ved det hele. Det betyr at trevirke går i arv og at man må tenke svært langsiktig. Det gjelder for meg også: jeg måtte bygge opp verktøy og treverk over en periode før jeg kunne komme i gang.

Tradisjon er ikke bare en håndverksmessig og laugsmessig dimensjon skjønner jeg, det handler også om selve råmaterialene. Det går nesten ikke an å lage feler uten at det er tradisjon i bildet. Men hvorfor akkurat disse trærne? Hva er så spesielt med lønn og gran? Gran høres jo litt ordinært ut innvender jeg, selv om den vokser i Val di Fiemme?

Lyd

Lønna velger vi egentlig mest for de fine flammene i strukturen. Men lokket, som er av gran, er helt avgjørende. Det handler om stabilitet ved lav tetthet, det vil si at treet er både lett og stivt. Gran er uovertruffen i så måte.

Og hvorfor er det så viktig at lokket er lett og stivt?

Nå blir det teknisk, og Hvamstad myser mot meg før han tar sats for å forklare om lydens, klangens og instrumentenes gåter. Lyd er jo vibrasjon, sier Ola. Men strengene alene har ikke mulighet til å lyde ut et stort rom. Noe lyd blir det, men ikke mye. Derfor må vi ha en klangkasse som kan sette større volumer av luft i vibrasjon. Det er altså selve kassen som må vibrere: svingningene sprer seg fra strengene, til stolen og så til lokket og kassen. Men mest lokket. Siden selve lokket skal vibrere må det være sterkt og lett, slik at det fort tar opp svingningene fra strengene og setter vibrasjonene ut i rommet. Det betyr at instrumentet lyder høyt.

Og det 21 århundre har altså ikke funnet noe som er bedre enn gran?

-Tja, det finnes fioliner i karbonfiber. En slik vant faktisk en blindtest mot en Guarneri, så hvem vet…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pris

En gammel italiener kan koste både ti og tyve millioner. Rekorden er over 100 millioner, for instrumentet kjent som Vieuxtemps Guarnerius de Jesu.
Hva koster et nybygg, hva blir prisen for min bestilling? Og hvor lang tid trenger du?

-Omtrent 70 000 kroner og to hundre timer trenger jeg. Du kan få en kinesiskbygget fele for 3500; jeg må kunne tilby alle typer instrumenter. Men der er ikke treet lagret mer en høyst nødvendig, for å få ut de verste spenningene. De kinesiske felene er fabrikks- instrumenter, selv om de bygges for hånd.

-Mye av tiden går med på de ganske subtile prosessene med behandling av treet. Det skal grunnes og limes og lakkes, alt med produkter jeg lager selv. Lim koker jeg av dyrebein, og lakken er en hemmelig mixtur av linolje og harpiks.

Pigment

Så viser han meg UV skapet på bakrommet der kaffen tidligere også kom fra. Et foliekledt kammer. Der skal felene få naturlig farge. Det er et solarium for smekre kropper i lønn og gran. Fargen teller. Ikke minst når det gjelder lakken. 7-8 strøk.

-Lakken er et stort felt, sier Hvamstad. Det er mange muligheter for å ødelegge alt man har gjort så langt. Derfor er lakken noe av det viktigste å vanskeligste. Typen jeg bruker tørker sakte. Det legger tid til prosessen også. Det er ikke uten grunn at man lenge trodde lakken var Stradivarius store hemmelighet. Men slik var det altså ikke, sannsynligvis…

Faktisk var ikke Stradivari regnet som best i samtiden. Det var først etter at fiolinene hans ble bygget om senere, slik at de lød høyere, at de begynte å bli virkelig bra. Også er det dette med alderen da…

Urs Wenk-Wolff

_MG_9972

-Et fiolinmakerliv er så altfor kort, sier Urs Wenk-Wolff. En mann av ubestemmelig alder og med sterk tysk aksent i sin perfekte norsk. Men han klager ikke der han sitter i sin Mursteinsvilla på Uranienborg, breddfull av LP plater, gamle møbler og alle typer ting som lages best av tre.

Ja, jeg har en kjærlighet til treverk sier Urs. Jeg begynte å bygge små trebåter som liten gutt. Og så, 12 år gammel ble jeg sendt til en fiolinmakermester i München.

Men han vokste opp i Lindesnes.

-Lindesnes er ikke hva det engang var, sier han. Mine foreldre flyttet dit fra Tyskland for å finne det urørte. Nå er det i høyeste grad rørt.

Oppvarming

Urs er først litt genert, men det lyser opp i øynene hans når det viser seg at jeg gjerne vil snakke om de mer åndelige sidene ved å være fiolinmaker. Han har valgt et liv der han jobber med hendene, men nå våkner visst et sinn som også elsker tenkningen og det abstrakte. –Akk, jeg må ha kaffe, sier Urs forsiktig, -jeg merker at hjernen er langsom, og det vil jeg ikke nå. Dette er spennende.

Kastalien

Jeg tenker på Hermann Hesses roman Glassperlespillet der det i høylandet i alpene ligger et sted, Kastalien, dit man drar, ut av verden, for å drive med musikk, kunst, tenkning og til sist, det forunderlige glassperlespillet. I Kastalien er alle ting gamle, det vil si tidløse. Kunnskapen, teknikkene, tankene: alt sammen er av en slik dyp sannhet at verdens gang for øvrig ikke egentlig betyr noe særlig. Slik er det til dels også på verkstedet til Urs Wenk-Wolff. Fiolinene er jo ikke forandret på minst 300 år, ikke teknikkene heller, eller materialene. Musikken er også gammel. Spiller han selv?

Det flyktige og det håndfaste

Joda, han har spilt både fiolin og bratsj. -Men egentlig er det liten sammenheng mellom det musikalske mennesket og håndverkeren, sier Urs. Musikken er ikke praktisk, den er så abstrakt. Når du jobber med tre, og med hendene, er det jo det praktiske som står i fokus. Det handler om taktilitet, sanseerfaringer, gamle teknikker og materialer: det er nesten som en kunnskap som sitter i kropp og hender.

Jeg forteller at jeg –som har jobbet med musikk og med å skrive– ofte føler en dragning mot en mer reell sanselighet, en mer fysisk dimensjon ved arbeidet. Men at jeg ikke tåler for mye. For eksempel kunne jeg aldri vært keramiker; alt sølet på kurset jeg tok gjorde meg ille til mote: søl og vann, og leire og gørr overalt. Jeg lengtet etter en penn og et stykke papir. Eller en Mac.

Synlig arbeid

-Det er rart hvor mange som har jobber som ikke viser hva jobben er, sier Urs, uten å sikte til meg, tror jeg. Jeg tror det er viktig for barn å se at foreldrene jobber med noe som har en form og et vesen: at jobben viser frem sitt innhold for sansene. For det er slik barn lærer og inspireres. Barna mine elsker å være her på verkstedet, her er alt ekte, alt er reelt, ikke virtuelt som resten av verden. Det vekker en dyp grunnfølelse for hva man vil her i livet. Jeg synes synd på alle de som ikke blir vist noen egentlige eksempler på hva det går an å bruke livet til: når alt bare er tall eller ord, eller noe virtuelt. Da jeg var 12 visste jeg intuitiv at det var fiolinmaker jeg skulle være i dette livet. Det ga en veldig trygghet.

_MG_0100

Kaffen er ypperlig. Jeg berømmer den. Huset er meget godt bygget, sier Urs. Og det er kjøleskapet også, med tykke kjøleribber bak, i motsetning til dagens tynne tinnremser.

Gjenstandens skjønnhet

-I Skandinavia lærer vi ikke barna å se skjønnhet. Det estetiske er borte fra skolen og mye av hverdagen. Jeg fikk meg en utfordring da jeg skulle undervise på en fiolinmakerskole i Sverige. Jeg prøvde å lære bort evnen til å begeistres over et instrument, men det var ikke lett. I Paris, der jeg en gang jobbet hos en berømt fiolinmaker, fikk vi ofte inn spesielle instrumenter til butikken. Da kunne de andre stå rundt instrumentet og nyte synet, fulle av begeistring for selve estetikken. Først fikk jeg ikke til å beundre på den måten, men etter hvert lærte jeg det jeg også. Det handler om å se noe dypere enn bare form og symmetri, det handler om å se en utstråling, se det samme vi ser i et menneskes øyne.

Jeg forteller om et møte med en lærer som ga meg litt innsikt i hvordan malerkunstens store mestere gjemmer liv og spenning i dypet av bildene. Er det samme utstråling Urs snakker om i fiolinen?

Bortenfor perfeksjon

-Formen som Andrea Amati kom frem til midt på 1500 tallet var perfekt. Han var et geni, og instrumentet er uten feil, det er som en oppvåkning: et opplyst mennesket som med ett vet at slik er en fiolin. Men Guarnerien der på veggen (plakat) er ikke perfekt. Den er teknisk ufullkommen, men allikevel en av verdens beste fioliner, fordi den har en særlig dybde, en unik utstråling. Jeg tror det rett og slett kommer av den kjærligheten som Guarneri -og Stradivari- hadde til faget sitt, sier Urs. En kjærlighet så dyp at den stiller det tekniske litt på sidelinjen, den ligger i måten de skapte hvert instrument som et individ på.

Kjærlighet

Jeg biter meg merke i at Urs har en annen forklaring enn Hvamstad på mysteriet med de italienske mesterne. En mer romantisk forklaring vil noen si. Og Urs legger ikke skjul på at han tror på sjelen som kilde til liv og kunst, og på hjertets energi. Han nøler først med dette, men kommer til at jeg som filosof vil tåle å utsettes for litt av instrumentmakeriets metafysikk.

Så svaret på hvorfor disse instrumentene er uovertrufne, sier jeg, og sannsynligvis aldri kan overgås, er altså rett og slett mengden kjærlighet som byggeren følte? Begeistringen de la inn i hvert instrument?

Cremona og kopiene

Ja, og omstendighetene da. Cremona var en by, uten like…Et øyeblikk i verdenshistorien som det ikke finnens så mange av. Dessverre er det blitt slik nå at mesteparten av fiolinbygging handler om å kopiere. Men som alle vet, en kopi har aldri originalens vesen: selv om alt er likt, helt matematisk og vitenskapelig likt, er det allikevel en forskjell. Og den forskjellen er hele saken!

Hva kjennetegner så en god Wenk-Wolff?

Mine feler er som sportsbiler med stive fjærer og stor motor, det vil si gode kjøreegenskaper og mye energi. Det er viktig at instrumentet er potent i musikerens hender, ellers kan alt være tapt der oppe på scenen. Det er lett å lage feler som er myke og behagelige, men dirrende potens er vanskelig.

Skal han bygge en toppfele vil det komme på 150 000 kroner, omtrent. Da vil han bruke noe av treet han nettopp har kjøpt, over hundre år gammelt. Et fiolinmakerliv er som sagt altfor kort, sier Urs, -uten tradisjoner og langsiktighet ville vi ikke kunnet skape noe av verdi.

_MG_9882

Kjenn ditt tre

-Når man kjøper nytt tre kommer det med sertifiseringer, bevis på når det ble felt. De seriøse garanterer dagen for hogsten, sier Urs, det skal være rett for ny måne, når vinteren er på sitt kaldeste. Da er det minst saft i treet, som betyr at det er minst fare for at det skal vri seg og skape problemer senere. Jeg sier at jeg er kjent med disse ritene rundt trefellingen.

-Men visste du at det er tidspunktet for felling som avgjør om tre blir markspist? Regelen gjelder alt tre, sier Urs. Jeg kan garantere at finner du en markspist bjelke i kjelleren din, eller en stol eller en fele, så er treet felt på feil tidspunkt. For krypene er jo ute etter sukkeret i sevja. Uten sukker ingen kryp, noensinne.

Lang tids ferd mot kunnskap

Jeg tenker på hvordan vi mennesker finner ut slike ting. For det er jo sånn med så mye; ganske ufattelig presis kunnskap som det må ha tatt uendeligheter med prøving og feiling for å finne ut av, årtusener med eksperimenter, og ikke minst en evne til å huske og gi kunnskapen videre. Det er denne type kunnskap som faktisk fort kan forsvinne, og det nytter ikke tro at vitenskapelig analyse kan hente den frem igjen.

Paven og lakken

Urs forteller om lakken som ble brukt i Cremona: en lakk av bare naturlige resiner og oljer. Det heter seg at det var klosterapoteket som lagde lakken, en gammel oppskrift. Cremonas magi ble brutt, sier legenden, da paven la ned forbud mot å lage lakken, fordi han synes det var for verdslig et virke for munkene.

Med fiolinen inn i framtiden

Verdien av menneskelig kunnskap, av å gjøre ting fra grunnen av, selv styre det hele, kommer klart frem i fiolinmakeryrket. Jeg tenker på hvor få som har det slik, hvor få som er selvstendige, sjølberga på denne måten, i sin egen kunnskap, sin jobb..

Jeg tenker også på hva det betyr for ens arbeidsmodus å vite at det du bygger kan bli et enestående instrument, men først en gang lenge etter at du er død. Det krever en viss tidløshet i lynne, en tilhørighet. Og ikke minst må det gjøre noe med hele evnen til å være nøye.. Som å sende en sonde til det ytre rom er det å bygge en fele, det er en budbringer inn i framtiden…

Advertisements

One thought on “Fiolinmakerne

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s