Vilje til Prakt

hotel-waldhaus-07-19-13-d2-waldhaus

 

484403_511225435609090_1783581502_n

Engadin heter dalen som munner ut i sjøene her oppe på 1800 meter.
Her står liksom verden og vipper, holder pusten, før den elleville nedfarten ned Maloja- passet til Italia. De høye, kjølige sjøene ovenfor St. Moritz markerer vannskillet mellom de to store systemer: Donau og Po. Og på samme måte som vannet søker hver sin retning og hvert sitt hav, er også kulturen og språket her i sitt vippepunkt. I Sils-Maria møtes den latinske og den germanske verden. Stedet er på et vis en frisone hevet over strid og brytninger; 2000 meter over godt og ondt, sa Friedrich Nietzsche. Nesten som en trone. Det er kanskje derfor Sils-Maria er slik en unik adresse i europeisk åndsliv? Eller er det naturen selv? Fjellene? Luften? Lerkeskogen? Noen peker på Bovis-skalaen: det skal ha blitt målt høyere verdier i Sils enn noe annet sted i verden av denne esoteriske livsenergi. Slikt har folk visst å ta i bruk: filosofer, kunstnere og hotelleiere.

-I Sils-Maria vil du treffe både åndsmennesker og spøkelser, sier en mann på veien. Du vet når du er fremme.

Han har rett. For i Sils-Maria ligger Waldhaus. Allerede på lang avstand gjør «huset i skogen» seg gjeldende med et slags sitrende nærvær. Det er noe uutgrunnelig og verdensfjernt med Waldhaus, men også noe uimotståelig. En poetisk ro. Blikket dras umiddelbart mot det vakre og eksentriske bygget som liksom later som det gjemmer seg i skogen, for nettopp slik å invitere.

Eksklusiv eksentrisitet

Man stopper opp og merker forventningen stige. For noe ved Waldhaus varsler om et minne som skal til å skapes. Man ser sval luksus, man ser diskresjon, men også noe mer. Selv på avstand aner man den vidunderlige, eklektiske sjel: de hundre og førti værelser som ingen er like. Den blinde conciergen som kjenner deg på stemmen og leser braille på den tunge nøkkelen din. Musikantene som spiller på hundreårige Steinway-flygler og fioliner laget av alpegran fra Val di Fiemme. Hallens fôrede avlukker i eik der man (og bare der) tar frem sin mobiltelefon. Biblioteket der Thomas Mann skrev. Hundene som hviler i salongen. Sølvkannene med kaffe. Den private sveitsiske vinen. Følelsen av å våkne i et rom i tårnet, se alpene i alle retninger og merke høytrykket i hodet. Synet av den oransje tennisbanen der den solbrune, gråhårede treneren roper på italiensk mens kunden svarer på retoromansk. Bifallet fra lunsjens skogterrasse like ved, der det grilles steinbukk, ørret og høylandsfe. Innendørsbassenget som er føyet inn i skogbunnen som en kile av krystall. Den luftige skogen som gir slikt et spill av lys og skygge. Tårnene som ruver over den. Salene og salongene som alle vender mot øst for at ingen aftensol skal forstyrre gjestene mens de leser. De høye lerketrærne som står tett inntil vinduene slik at de filtrerer alpelandskapet og gir utsikten en dybde som strekker seg langt inn i rommene. Man mistenker at de visste hva de drev med, de som bygde her i 1908.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

A family affair

Siden den gang har én familie eid og drevet hotellet. Waldhaus er det eneste 5-stjerners hotellet i Sveits som fremdeles er på familiehender. Kjedene står ennå svakt i hotelfagets hjemland, men blant de store klassiske etablissementene måtte de fleste familiene kaste inn håndkledet på 70-tallet. Waldhaus holdt stand. For Waldhaus skiller seg ut. En unik beliggenhet –eksklusiv isolasjon– og en visjon:

-Vi tilbyr ikke bare et rom og et opphold, men et sted å leve, sier familieoverhodet Felix Dietrich. I hundre år har vi holdt fast ved tanken om at hotellet er gjestenes andre, virkelige hjem. Han peker på glassdørene: Waldhaus, a family affair since 1908, står det. Det henspiller på vår familie, sier Felix, men også på gjestene, staben og hele filosofien.

Det er sønnene Claudio og Patrick som har tatt over nå, de er femte generasjon.

Men det tar tid å bli en ekte sveitsisk hotelier; det tar tid å lære seg alle gjestene å kjenne, lære seg navnene også på barna, og hundene. Claudio forteller at mange av gjestene kjenner ham bedre enn han kjenner dem, han har trådd sine barnesko i salongene. Nå har han ansvaret for mat og drikke, mens broren Patrick tar hånd om rom og booking. Men full oversikt over det hele har ingen av dem, ennå. Derfor er det Felix som viser rundt og forklarer.

-Vi legger vekt på at gjestene skal trives i fellesrommene, sier Felix. Man skal kunne finne ro, men også det sosiale. Som i et familiehjem.

Og det er sant det han sier: alt det som er påtrengende i verdens hotellobbyer og fellesrom, det mangler her. Ikke en tv-skjerm noe sted, ikke noen butikk, ikke reklame, ingen spesielle tilbud eller forsøk på mer-salg av noe slag. Huset i skogen er en nøye avstemt biotop. En avsondret, selvforsynt verden med et flertall av faste gjester (mange har mer enn tusen døgn på Waldhaus). -Høflige, vennlige gjester, forteller en mann i landsbyen: europeere stort sett, en og annen amerikaner; ingen oligarker, sjeiker eller nyrike kinesere. Å bo her er en tradisjon som går i arv; familier legger over tiårene igjen nok penger til å kjøpe en norsk hyttegrend. Det er en formel som kan virke usannsynlig i vår tid; helt til man kommer til Waldhaus.

Frau Adler

90-årige Elfi Adler har vært fast gjest i 56 år. Nå bare to ganger om året, tidligere tre og fire. Hun kommer ved starten av sommersesongen –i år den 12. juni– og på nytt mot slutten, i midten av oktober. Første gangen kom hun om vinteren. –Jeg vil at du skal oppleve Waldhaus, sa mannen hennes. Men da brakk hun benet, så siden har hun unngått snøen.

-Jeg har Waldhaus å takke for at jeg blitt så gammel, sier hun. Rynkefri, nesten pikeaktig, med gul jakke og staver. Hun har et fast rom. De fleste har det, slik at mange av de 140 forskjellige værelsene på et vis er en adresse.  Som mer tilfeldig besøkende kan du velge etter utsikt, etasje, størrelse og stil. Det finnes 8 kategorier av rom, pluss suitene. Og alle kategoriene kan fås i hver av stilartene nostalgisk, klassisk, og moderne. Det spesielle er at siden hvert værelse er unikt, blir de noe langt mer enn bare et nummer. Hvert rom har sin historie. Selv folk i landsbyen nikker når du forteller hvilket som er ditt.

325 er moderne, men som perlemor: vinduer mot øst og sør, en balkong som hviler over lerketrærnes topper, dype tepper og myke sølvgrå tapeter, et bad du ikke vil ut fra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Noen av de nostalgiske rommene har toaletter i eik. Patrick Dietrich påpeker at mange britiske gjester gjerne vil ha disse hundre år gamle doene. Og britene har alltid likt seg, på tyvetallet gikk det direkte tog fra London: The Engadin Express: First class only. Men når de gamle toalettene ryker er det ugreit; sist gang måtte de helt til Brüssel på auksjon for å finne en erstatning. Det er i det hele tatt kostbart å holde et hotell fra 1908 i original stand. Men det må til for å holde Waldhaushistorien levende.

Hesse

Hermann Hesse er en del av historien. Nobelprisvinneren bodde til sammen 370 døgn på hotellet på 50-tallet, og nå arrangeres Hesse-dager hvert år. Seminaret samler litterater og distingverte professorer fra rundt omkring. De tøfler rundt i Waldhaus’ saler og stråler, glade for å følge i forfatterens fotspor. Men én mann skiller seg ut i den lille flokken. Han fanger alle blikk, med manke og bart som skinner av sølv. Utrolig nok bærer han navnet Silver. Silver Hesse er Hermanns barnebarn, arkitekt og byplanlegger fra Zürich. Han er her for å fremlegge noen av Hesses brev til sønnene, og for å høre om nye analyser av farfarens verk.

Hesses bøker handler om veien til selvstendighet. Han likte ikke ledere, sier Silver, han ville at mennesker skulle slutte å la seg lede.

Den mest forunderlige boken, Glassperlespillet, bringer leseren til Kastalien; en tenkningens og kunstens høyborg et sted i alpene. Dit trekker man seg tilbake for å spille det uutgrunnelige glassperlespillet. Er det Sils-Maria som er modellen?

Nei, Hesse kom hit fordi kona ville vekk fra varmen, sier Silver. Og han likte ikke egentlig det intellektuell miljøet her. Når Thomas Mann ville diskutere ville Hesse heller stå på ski med Manns datter. (Filosofen Adorno derimot, ville gjerne spise med Manns gaffel, men ingen kunne med sikkerhet peke den ut, så mange år etter).

Et bilde av de to forfatterne viser en Mann som poserer og er meget klar over seg selv, og en Hesse som smiler og vil videre ned bakken.

sriimg20080929_9784974_2

Gjesteboken

Men disse to vennene er bare én side i den utrolige gjesteboken.
Man leser: Tagore og Dürrenmatt, Primo Levi og Thomas Bernhard; Einstein, Jung og Adorno. (Habermas kommer fremdeles hvert år). Tenkerne fulgte i Nietzsches fotspor. Og kunstnerne selvsagt; enda mer følsomme, enda mer trollbundet av dalen Engadin. Giacometti var fra trakten. Chagall kom, Max Liebermann og Joseph Beuys. Richard Strauss og Otto Klemperer, Luchino Visconti og Max Reinhardt. Ikke bare én gang, men igjen og igjen. Sils-Maria og Waldhaus ble et hjem: man kan selv tenke seg hva som har blitt unnfanget i dette huset i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og det spesielle er at de fortsetter å komme. Det er ikke nostalgi som lokker, det er en vedvarende magi. David Bowie, Gerhard Richter, og Kathryn Bigelow. Snart starter filmingen av Olivier Assayas’ Sils-Maria, et lesbisk drama med Juliette Binoche, Kristin Stewart og Chloe Grace Moretz.

Claudio synes det er merkelig at alle vet så mye om denne filmen, mens han selv ikke har fått vite noen ting (sic.) Men han regner med at Waldhaus blir en av karakterene, som så ofte før. For hotellet er ikke bare et hus, det er en skikkelse, et nærvær man bygger tanker og historier rundt. Hotellet er locus for magien i Sils; slik har mange kunstnere sett det.

Norske Rune Guneriussen er ikke uenig. Han er her for første gang, på befaring for et kunstprosjekt. -Man merker at det er noe med stemningen her i dalen. Vanskelig å sette ord på, men ganske spesielt.

Engadin

Ja, hva er det egentlig ved Engadin som har trukket slik på tenkere og kunstnere?
Felix har flaks, for i samme øyeblikk kommer en teaterregissør forbi.
-Kjære Caroline, kan du hjelpe meg med dette spørsmålet? Caroline Schenk har vært gjest siden hun var like høy som salongbordet. Hennes foreldre før det. Og så deres foreldre. Og deres.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

-Det er lukten sier Caroline. Hele Engadin lukter av Arven, sveitsisk stein-furu. Og så er det selvsagt fargene. Lerkeskogen er smaragdgrønn og myk. Den slipper gjennom så mye lys, skogbunnen er et eventyr.

Ved sjøene lukter det også vidunderlig, sier Felix. Mange forteller at dette stedet minner dem om Middelhavet.

Nietzsche

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var Friedrich Nietzsche som satte Sils-Maria på kartet. Her fant han den fred og arbeidsro han hadde lett etter så lenge. Det var her han hamret ut de maniske og vakre passasjene i Slik talte Zarathustra, boken som varslet verden om at Gud er død.

Han kalte Sils et møte mellom Finland og Italia, sier Felix. Den ene veien så han Nordens lys og farger. Den andre veien, om kvelden, skinner fjellene rosa og varmt og hvisker om Italia.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men egentlig lengtet Nietzsche alltid etter Hellas: det greske lyset og den høye blå himmelen; fargene og havet. Og kanskje fikk han oppfylt drømmen her i alpene? Engadin er ikke så forskjellig. Sjøene er klare, med dristige klipper og kritthvite strender. De blinker dypblått mot lerkskogenes irrende grønt. Og over det hele troner snøfjellene.

En av bartenderne er gresk: jeg elsker skogene og fargene, sier han. Da jeg kom hit følte jeg at jeg kom hjem.

Stab og språk

En annen bartender snakker plutselig norsk. Det kreves ikke, det holder med tysk, engelsk, fransk og italiensk. -For staben i første etasje. Alt det viktige foregår i første. Det er tilsynelatende alltid minst én ansatt per gjest. Effektivisering og innstramminger er ikke i vokabularet på Waldhaus, det ville ingen godta. Her er yrkesstoltheten stor, servicen plettfri, sjargongen kløktig og språkene mange. Men det er italiensk som er arbeidsspråket. I alle fall nedover i hierarkiet, det vil si i etasjene, sier Amaury Tix, og peker betydningsfullt i taket slik en fotballspiller peker på Gud.

Men det står ikke akkurat på yrkesstoltheten i etasjene heller. Rommene ryddes minst fire ganger om dagen, eller idet man går ut. -Noe stuepikene alltid, på uforståelig vis, får med seg uten noen gang å synes i gangene eller banke på.

Amaury lærte norsk i Trondheim. Fremdeles svært ung ser han for seg en karriere på Waldhaus nå. I Sveits er det en karrierevei å komme inn på et Grand Hotel. Mange av de ansatte er godt voksne. Her møter man mennesker, ikke arbeidskraft. Det er mye som fungerer slik det alltid har gjort i dette landet. Det er som det gamle Europa har trukket seg opp i høyden, og forskanset seg mot den virkelighet som overalt ellers forteller oss at alt gammelt og fint er ulønnsomt.

Frau Adler påpeker at det er få som kan gresk og latin nå for tiden. Da hun var liten var det gjengs. Selv lærte hun engelsk og fransk på tredvetallet, men fikk snart forbud mot å praktisere. Hun mistet det aller meste på den tiden, alle mannlige venner på østfronten. Men det synes å ha gitt henne en veldig utholdenhet: 90 år gammel er hun munter og frisk i kinnene. Det har hun Waldhaus å takke for, gjentar hun, og en spesiell Demeter- vin hun er opptatt av. Men på Waldhaus er det Sveitsisk vin som gjelder.

Kjøkkenet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kurt Röösli har verdens vakreste kjøkken. Det digre rommet åpner seg i enorme buede vinduer slik at alpene lener seg inn over de tyve kokkene som arbeider langs øya som ligger i rommets lengde. Ved vinduene tar Kurt i mot gjester til chef’s table. Han har vært ved Waldhaus i 22 år. Det dreier seg om klassisk cuisine, men det er trakten som gir kjøkkenet både innhold og mening. Få steder er prinsippet om lokal forankring og kortreiste produkter mer genuint enn her. For her er det den eneste måten å gjøre det på, mener Kurt. Hans leverandører kunne ikke eksistert uten hotellet. Og Kurt kunne ikke laget mat uten dem. Listen over bønder som lever av, med, og for Waldhaus er ikke lang, men det er på det rene at symbiosen er total og lykkelig. Fra Engadin og nabodalene får Waldhaus alt av kjøtt, fugl, og vilt. Frukt og Grønnsaker fra høye gårder. Honning fra alperosens bier. De alpine sjøene gir fisk. Og fra skogen: nøtter og kastanjer; sopp, urter og bær. Det er i det hele tatt svært lite som må hentes fra lavlandet og verden bortenfor. Så er da også folk i trakten litt mistenksomme overfor alt som er fra lavlandet.

Selv vinen er stort sett sveitsisk. Somellier Oscar Comalli forteller at sveitsisk vin er på nivå med det beste fra Frankrike og Italia. Men siden arealene er så små lager nesten ingen produsenter mer enn 30 000 flasker i året. Det betyr at lite eller ingenting går til eksport. -Jeg tror det meste går til Waldhaus, sier han med et smil, her er det ingen som vil ha noe annet. Fem av seks viner til chef’s table er sveitsiske. Flotte viner, og en overveldende variasjon fra et lite land. Det er fønvinden som gjør det, sier gjestene rundt kjøkkenbordet, og det spesielle klimaet som hver dal har.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De sveitsiske vinene står seg selvsagt ekstra godt til maten som er dyrket og høstet i de samme dalene. Vinden og solen og jorden gjør sine mirakler, og elementene er på et vis gjenkjennelige; som metaforer lager de broer over produktenes og smakenes skillelinjer. Torsken er det eneste vesentlige på menyen som kommer langveisfra. Den er fra Alaska, noe Kurt tilsynelatende skammer seg litt over (den kunne jo vært norsk). Men kalvekjøttet er fra sidedalen, forsikrer han, og alle er enige om at det kan man smake. Det er bankfolk og diplomater; kontinentale mennesker som snakker fem språk om hverandre og er ganske heftig opptatt av hvilket pass Hannibal brukte, og hvorfor.

Hvorfor Waldhaus virker

Waldhaus er bevis på en virkelighet som man kan ha vanskeligheter med å tro på i Norge. Alle de distingverte, luksuriøse innslagene er sanne på et merkelig vis. Her har man klart å skape en atmosfære som helt reelt flater ut sinnets bølger. Her er det ingen som pusher noen ting, verken seg selv eller andre.

Hvorfor skulle det ellers sitte så mange enslige ved bordene i frokostsalen? –Langsomt nippende sin te og lesende Neue Züricher Zeitung. Eller fredfullt lyttende til den klassiske trio eller det mekaniske piano som spiller sine sarte musikkruller i den blå salong.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi har mange enslige som faste gjester, forteller Claudio. Jeg tror det er fordi vi legger slik vekt på fellesrommene og poenget med at hele huset er et hjem. Mange føler noe godt ved å kunne sitte og lese blant andre mennesker, uten å nødvendigvis snakke med dem. Det er en følelse av felleskap.

Spøkelsene

Og hva med spøkelsene? Tja, det er mange typer spøkelser. Statsminister Chamberlain var gjest på Waldhaus, og ses stadig i gangene i november og mai, når hotellet holder lukket. Men det var kan hende noe annet mannen i dalen tenkte på? Kanskje mente han det verdensfjerne element? -Sils som et sted for tilflukt, med alt hva det kan bety..

Det har vært mange grunner til å trekke opp i høyden i de siste hundre år av europeisk historie, og Waldhaus’ gjesteliste fra politikk, finans og adel er da også like bemerkelsesverdig som tenkernes og kunstnernes tilstrømming.

Eller mente han at det er Nietzsche selv som spøker?
Filosofen hadde sitt siste gode år her i Sils før han fikk sitt mentale sammenbrudd. Men nei, Nietzsche ville aldri spøke her, for det var jo i Sils han traff Zarathustra. Det var her høytrykket og solen krøp inn i hans sinn. Det var vandringene på de flate stiene i denne bratte verden som ga ham fred.

Natur, tid og rom

Sils-Maria er rett og slett et vidunderlig vakkert sted. 3000-meters topper kranser den åpne dalen rundt de lange sjøene. Lenger bak venter Piz Bernina på over 4000 meter. I lerkeskogene er lyset og temperaturen i vidunderlig balanse: når du vandrer på de røde stiene merker du en slags likevekt, et skogens svar på dykkerens neutral bouyancy. Og skogen er full av liv. Stadig møter man rådyr, murmeldyr og store fugler som ikke rømmer men venter, og spør: kjenner du det, du òg?

 P6134468

-Natur, tid og rom, sier Felix Dietrich. Fra Waldhaus strekker sidedalen Fex seg innover i fjellene til breen. Dalen er bilfri, hestedrosjer trekker folk gjennom de små grendene. Langs veien beiter Yak og Lama. Her blomstrer engene i femten farger, det skinner i skifer på gamle steinhus, overalt er det kjølige steintrau med springvann. Og man kjenner høytrykket: hele kroppen merker at noe spesielt omfavner og bærer den. Det er som en perfekt, uthvilt morgenstund har satt seg i hele naturen, og bare varer ved.

Advertisements

One thought on “Vilje til Prakt

  1. Du beskirver det nå veldig vakkert også, alt dette. Og jeg synes bestandig det gir litt ekstra kjøtt til benet, når du omtaler malere og filososfer i deres virkelig liv, og ikke bare gjennom det de malt og skrevet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s