Kjøkkenet på Waldhaus

P6174678

Jeg plasseres på midten av langbordet. Slik kan jeg lytte og konversere i alle retninger. Den rike tyskeren til venstre for meg er en slags krokodille. Han brummer og surkler.  Selskapet hans har kommet hele veien fra Berlin for å sitte ved dette bordet. Til høyre sitter sveitserne, med klokkene sine. Var jeg en tyv, ville jeg nå kunne prise meg lykkelig for min kløkt som hadde bragt meg helt til Chef’s table på verdens vakreste kjøkken.
-Der digre buede vinduer lar alpene lene seg inn over de tyve kokkene som raker i ild og rører i gryter langs øya i midten av rommet, mens solen blinker i øynene på skaren av kelnere som stadig heller hemmelig sveitsisk vin i glassene. -For god til eksport, sier somellieren. -Vi er i sveits, her beholder vi det beste selv.

Banksjefen rett ovenfor meg er tysk og klager. Over Merkel og India og alle de dyre stedene han har vært på ferie som er så kjedelige. Men han elsker fisk, og Waldhaus. Konsulen ved hans side later som han følger med. Jeg også, for det går fort. Alle snakker minst fire språk, og veksler hele tiden mellom dem. Det er så  mye å snakke om. Safari og vin og skattetrykk. Men riktig livlig blir det ikke før jeg drister meg til å dreie samtalen inn på dette vanskelige tema som alltid henger over en her i alpene…Hvilket pass var det Hannibal brukte? Det går en iling gjennom forsamlingen. Mennene retter ryggene, kvinnene fniser og slapper av. Det vet vi ikke! hyler banksjefen, opphisset og lykkelig. Han er historiker på si, og beundrer åpenbart ingenting i denne verden mer enn romerne. Den gamle sveitsiske konsulen ved hans side hvisker om noen sære pass som ingen andre kjenner. Smale, vanskelige steder, sier han. Berlinerne synes det er så varmt i Italia. Og jeg høster latter og ros da jeg påpeker at det ikke bare var å gå langs kysten, for der ligger Monaco, og ingen vet helt hvordan man skal forholde seg til Monaco. Ikke engang Hannibal.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sommelieren skjærer ost og skjenker vin og forteller at han kjenner alle produsentene og at vi må nyte nå for dette er så eksklusivt at vi kan glemme å smake det igjen i utlandet. I kjelleren på dette eventyrhotellet så jeg både Lafite-R, Margeaux og Cheval B. Vi kunne velge viner selv sa han, til denne spesielle anledning, men mente det visst ikke på den måten.

Nå kommer desserten inn. Det er en flytende kulp av sjokolade, med svivler av sølv og perlemor, og flak av gyllen sprit som marmorerer den brune magma. Skjeen er av hvit sjokolade, med blomster malt i blodet fra et eller annet japansk innsekt. Skogsblomster og bær og lange nåler fra lerketrær ligger rundt, -sammen med iskremen og nøttene. Og på hver store tallerken: et lite måleinstrument; det ser ut som et lite barometer. Det måler verdier på bovis-skalaen. Intet sted i verden har høyere verdier enn Sils-Maria, og da særlig kjøkkenet på Waldhaus.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s