Ilden og mennesket

_U7Q2385

-Følg med på nordlyset! Hold dere nede!
Pål må rope for å bli hørt, på kloss hold. Lavt huket kommer karene ut døra. I bue over dem hveser nordlyset, branngassen som er full av energi men så fattig på luft at den søker ut i det fri der den antenner med oksygenet i små glimt.

Brann

En skikkelig brann er overveldende å skue, det er så mye å følge med på. Hundre nyanser av flammefarger danser, og ti typer røyk puster og driver, og svulmer og velter. Fra alle åpninger lekker det, og i alle sprekker lyser det. Det gamle gårdshuset. Og hvilken symfoni av lyder! En brann er en dundrende sanseopplevelse, en villskap i mange dimensjoner. Og denne har ennå ikke kommet i gang…

Jeg merker hvordan hele det store huset sitrer og koker og knaker og freser, men ennå er det intakt i det ytre. Og ganske fredelig. Som en gammel mann mett av dage virker huset ganske innforstått med det hele. Dette er altså slutten, tenker det visst, ja, ja..

Gass, gass, gass

-Inn med propanen!
Nå begynner det. Man trekker en 11 kilos propanbeholder inn i ildmørja. Det kan ikke være trygt tenker jeg. Nei, det er meningen at det skal gå galt.

-Trekk unna, bakover! Vi har dekket til vinduene på innsiden, sier Pål, og døra slår innover. Så det burde ikke være noen fare for splinter, men en vet aldri.

Så står vi og venter på at den tunge stålbeholderen skal svikte, at gassen skal begynne å koke, og eksplodere. Jeg synes i grunnen det er nervepirrende nok å tenne lunta på en nyttårsrakett jeg. Ikke det at jeg ikke liker det, men dette er noe annet. Kommer taket til å fly til himmels? Kommer smellet til å døve ørene? Får jeg en trykkbølge i brystet gjennom trærne? De spinkle trærne lider, det er helvetes varmt. Selv tretti meter unna kjennes brannen som en sterk sol i fjeset. Det sier litt om solen, som jo også er en brann, litt lengre unna.

_U7Q0266

Med ett står en diger flamme ut av alle åpninger mot nord: det er sikkerhetsventilen som har åpnet seg, nå slippes det ut kokende propan og brannen våkner.
-Kommer’n til å gå Pål? Karene roper og lurer, det er ikke godt å si hvordan en propanflaske ter seg. Sist, i bobilen inne i tunellen, trodde de flaska hadde gått. Men det hadde den ikke… Man må være forbedret på det meste som brannmann.

Yrke: Brannmann

-Alt kan skje, det er en variert jobb, sier Pål Berger. Han forteller om to gamle damer som hadde satt seg i badekaret for å drikke hvitvin. Da de tappet ut vannet kom de seg ikke opp. Så da utløste de trygghetsalarmen og brannvesenet kom til. Det falt dem ikke inn at de kunne fylle opp igjen med vann. –Og så har vi jo kattene… Men nå har vi innført et krav om 48 timer i treet før vi kommer. Som jeg pleier å si: hvor ofte har du sett en død katt i et tre?

I motsatt ende av spekteret er det dystrere historier: terror og trafikkdød, drukninger og dyretragedier. Branner. Pål er leder for denne brannøvelsen der Drammen Interkommunale Brannvesen initierer en gruppe deltidsansatte rekrutter i flammenes mysterier. Mens de fast ansatte instruktørene får øve og prøve seg på nye luner fra den uforutsigbare motstanderen. Det er spenning i flokken; medium puls og svette rygger. Men mye latter. Klart det er spennende, det er jo en arketyp i guttesinnet dette her; å bli brannmann er et av de første kall.

_U7Q5403-2

-Jeg var kokk jeg, sier Pål. Han er ikke ulik Charles Bronson der han står med klart blikk mot en bakgrunn av flammer. -Men så synes jeg liksom alt hadde kommet så lett til meg og gått av seg selv. Så jeg ville prøve noe som var vanskelig. Å være brannmann er vanskelig. Det krever mye på mange måter. Både mot og sinnsro, fysisk og psykisk styrke. Viljen er viktig; du må liksom ha en vilje i deg som er sterkere enn andre signaler i kropp og sinn. For eksempel er det ikke bare, bare å jobbe på taket under en brann. Om det er et høyt hus med bratt tak kan det være ganske drøyt å balansere langs mønet: tjue meter ned, mens det brenner under føttene dine. Men det må du. HMS betyr noe litt annet for redningsfolk enn ellers i samfunnet. Men vi tar forhåndsregler, selvsagt. Gjør alt så trygt som mulig. Tester folk på balanse, høydeskrekk og klaustrofobi. Vi vil se handlekraft. Men vi vil ikke ha cowboyer, sier Pål, det er det siste vi ønsker. Folk som tar sjanser blir en fort en fare. Men dem luker vi stort sett ut under prøvetiden.

Det ble ingen bombe ut av propanen. Men nå er huset overtent og for oss med vanlige klær er det umulig å gå nærmere enn tretti meter. Brannmennene poserer for bilder, gliser og legger armene om skuldrene på hverandre. De oppfyller den internasjonale kodeks om at brannmenn skal ha bilder av laget ­–av gutta– foran flammene. Det er ikke mange arbeidsplasser i dag som har samme esprit de corps som man finner blant brannmenn. Når et hus er overtent og det ikke er mer å gjøre kan man ta bilder.

Cobra

-Vi kunne fremdeles gått inn, sier Pål, vi kunne reddet den venstre delen av huset. Har vi nok vann kan vi kontrollere ganske ville branner. Også har vi en del moderne hjelpemidler som gjør brannslukking i dag til noe ganske annet enn det var for 30 år siden. For eksempel det vi kaller en Cobra Skjæreslukker. Det er en ekstrem høytrykksspyler som tilsetter stålkuler til vannspruten slik at den kan skjære gjennom vegger, til og med betong. Da kan vi komme til med vann uten å gå inn i bygningen. Vi skjærer oss inn til problemet, nesten som en kirurg. Noe av det samme gjør vi med slukkespyd som borer hull i veggen og så finstøver vannspruten på innsiden. Også har vi jo skumteknologi nå som er veldig bra; vi kan skumlegge vegger og bygninger og sikre dem uten å måtte stå å spyle og kjøle med vann hele tiden.

Pyromantikk?

 Et par karer spyler jevnlig de små furuene nærmest ildmørja. Det damper av vannet, de stakkars trærne ynker seg stille, jeg merker at ytterstoffet i jakka er glovarmt enda jeg står langt bak. Varmen slår inn i meg med digre gufs. Allikevel er det så godt å stå ved et bål, det er bare å innrømme det. Jeg nyter denne husbrannen. Det er litt rart, for jeg synes det er et fint gammelt hus. Jeg er glad i slike hus. Noen har bygget det med sine hender, et hjem. Men det er så deilig å stå ved ilden: varmen fra bålet, det er som en urgammel tiltrekning og ro. Også er det så tilfredsstillende å se på, man blir aldri lei av å se på et bål. Mens jeg snakker med Pål klarer jeg ikke se bort fra flammene, hele tiden ser jeg på brannen isteden for på mannen. Men han er vant til det, så vi snakker side om side mens vi ser ilden herje og danse; mens stokker faller, stein sprekker, murer smuldrer, vinduer knuser og det renner smeltesnø i strie svarte elver fra taket som koker i flammer og vanndamp.

Det er noe med ild som sitter helt i dypet. En glede og en frykt, en avhengighet; en tilbedelse kanskje? I alle fall en dyp fascinasjon som aldri gir seg, som alltid er den samme.

 _U7Q0678

 

Det var engang et menneske

En gang i menneskehetens barndom satt vi frosne og uvisse under kosmos. Kommer dette til gå? Så lynte det i horisonten, busken brant og vi var berget.

Ild er liv. Ild er vår eldste venn. Ilden førte menneskeheten frem. Ilden var selve spranget, ur-oppvåkningen, ilden var det som forandret alt. Likevel er vi fremdeles redd; flammene er fortsatt farlige, mektige.

Da vi klarte å kontrollere ilden ble alle reglene forandret: vi ble enestående med ilden, vi klatret ut av naturens lovmessige byggverk. Vi ble herrer over varme og kulde, lys og liv. Herrer over alle andre arter, over jorden. Vi ble mennesker. Stor hjerne, hender som kan gripe: viktig ting. Men det var ilden som gjorde forskjellen. Dog, om vi skal være helt ærlige må det innrømmes at vi faktisk arvet ilden. Man har funnet bevis for kontrollert bruk av ild for nesten 800 000 år siden, i Israel. Altså før det vi kaller mennesket, homo sapiens.

 

Fire, walk with me

Da vi lærte å kontrollere ilden fikk vi et overtak, ikke bare på alle andre dyr, men på elementene. Vitenskapen regner med at det var ilden som gjorde at mennesket kunne spre seg til kaldere klimaer. Med våre ganske hårløse kropper har vi ikke noe i nord å gjøre. Men ilden forandret det. Vi kunne beskytte oss, klare oss. Ilden var superkrefter i menneskets hender: rovdyr holdt seg unna der våre forfedre satt i en liten klynge rundt denne forunderlige lysende gestalt. Alle dyr frykter ilden, men mennesket hadde altså vendt det hele om. Ilden gjorde det mulig å spise annerledes enn før, vi fikk i oss mer næring, kunne fordøye bedre, kunne spise flere ting, ble sterkere, levde lengre og bedre. Vokste i antall. Spredte oss. Brukte ilden til å koke men også forme andre ting: herde tre, brenne leire, etter hvert lærte vi å smelte og forme, smi og støpe. Ilden gjorde nesten alt mulig. Vi slo oss ned, ble bofaste, vi hadde jo ilden. Ilden var sivilisasjonsbyggeren. Ilden fulgte mennesket over alt. Ilden var nesten som staten: den ivaretok alle behov. Ildstaten.

Arven fra ilden: teknologi

Nesten all teknologi kan på et vis spores til ilden, og forstås via ilden. Ild er energi. Energi og teknologi er som mann og kvinne. Fremdeles er det så uendelig mye av det vi bruker og trenger og tar for gitt som henter sitt vesen fra ilden som fenomen, fra ilden som teknologi. Nesten alle våre motorer er forbrenningsmotorer: det blusser og flammer og eksploderer og smeller inni hver nyeste Mercedes fremdeles; mer enn hundre år etter at man oppfant spetakkelet. Til varme bruker vi i det store og det hele ild fremdeles; i peisen så klart, men først og fremst når vi skal lage strøm som vi så kan brenne i panelovnene. Lampene er fremdeles ild i bunn og grunn: det gløder og antennes gasser. Lys er ild, finnes det egentlig noe annet lys enn ild, noen annen varme? (Termodynamikkens nullte lov: all varme er lik) Solen er jo ild. Verden drives egentlig av én ting alene. Vi selv er ild: i kroppen foregår det forbrenning, energiomsetning, metabolisme, termodynamikk. Vi eldes ved oksidasjon; vi brenner langsomt opp, men det er jo det å brenne som er å leve. Ild er liv, rett og slett.

Ildvåpen

Men det er også ild som er best egnet til å drepe. Alle våpen er ild-våpen: det er nesten ingen som stikker og hugger lenger. Det skytes og sprenges; det er ild alt sammen. Fra den primitive mestringen av ild gikk utviklingen videre til tjære og fakler, talglys og oljelamper. Man lærte seg noe om fett og flammer. Så kom de første små skritt inn i kjemien og pyroteknologien. Eksperimenter, ulykker og flaks ga oss etter hvert krutt, fyrverkeri og eksplosiver. Ofte var det alkymistene som ledet an. I jakten på gull og ungdomskilden var de fryktløse på sine primitive laboratorier. De lagde ild av stein, ild av urin. Og ild er jo en form for gull kan man si..

Gresk ild er en historie for seg: tatt i bruk av det bysantinske riket rundt år syv hundre var denne strålen av flytende ild et fryktet våpen, særlig til sjøs. Ilden var nemlig klebrig og seig, den festet seg til alt, var umulig å slukke og brant selv under vann. Men så forsvant kunnskapen om den fryktinngytende greske ilden en gang på 1400 tallet. Før den så dukket opp igjen på slagmarken et annet sted, en annen gang, under navnet napalm…

Hva er ild?

-Dette er heksemel, sier Øystein Foss. I tidligere tider ville vi kalt ham trollmann, ildmaker, pyromancer. Men når stedet er Blindern sier vi heller kjemiker, ingeniør og formidler. Foss viser barn og unge vei inn i gassenes, flammenes og fargenes kjemiske verden. -Heksemel finnes overalt i naturen, kråkefot-sporer er det, Lycopodum clavatum. De er nesten like fine som nano-pulver, så det kommer ikke luft til om når de ligger i ro og da nytter det ikke tenne på. Men se nå..

_U7Q0627

Han lar hånden falle brått og en stor ildkule flammer opp.
-Når jeg gjør slik kommer det oksygen til og da antenner sporene voldsomt, for de består av fettsyrer og magnesium. Eksperimentet med heksemel kan fortelle mye om ildens vesen mener Foss.

Ja hva er egentlig ild? Det er jo nettopp dette mest grunnleggende spørsmål jeg har kommet for å få svar på.

-Det er en kjemisk reaksjon mellom et brensel og oksygen, sier Foss. Det som skjer er at når vi tilfører varme så reagerer oksygenet i lufta med atomene i brenselet. Oksygenet «slår» i stykker atombindingene i brenselet, slik at det oppstår gass og blått lys. Derfor er alle flammer egentlig blå. Men den blå gassen er ikke selv varm. Varmen oppstår når oksygenet reagerer med atomene som har blitt slått løs og danner nye stoffer. Dette kalles oksidering. I denne prosessen «rister» atomene, og det er denne ristingen som gir varme idet bevegelsen overføres, for eksempel til huden vår. Grunnen til at flammer som oftest er gule er at det er for lite oksygen til stede slik at forbrenningen blir ufullstendig. Det betyr at det dannes sotpartikler. De er svarte, men når de varmes opp, så gløder de gult.

-Jakten på ildens gåte har avfødt mange fantastiske teorier, forteller Foss. Mange fremskritt ble gjort på eksperimentell basis opp i gjennom, og teknologi utviklet, men virkelig kausal forståelse av ilden satt langt inne. Det var ikke før på 1700-tallet at man begynte å forstå det kjemiske grunnlaget. Opp til da florerte det av innfallsvinkler og hypoteser. I lang tid regnet man jo ild som ett av de fire grunnleggende elementer, som alle ting bestod av. Ilden stod for et metafysisk prinsipp mer enn et fysisk og kjemisk fenomen. Det er en fremmed tanke for oss i dag, men på én måte kan man si at det lå en intuitiv innsikt i dette bildet også, for ild er jo en grunnkomponent for livet, ved forbrenning, oksidering, metabolisme: overgangen fra masse til energi.

-En mer moderne teori postulerte et særskilt flammestoff, flogiston. Tanken var at alt som er brennbart inneholder flogiston, og at ild er frigjøringen av flogiston. Det vi ser når noe brenner, flammen, skulle altså være flogiston som slapp fri. Det var kanskje en teori som stemte med den intuitive opplevelse av ild, nemlig at et heftig stoff liksom «står ut» av det som brenner. Men sannheten er jo altså ganske motsatt, for det er jo en reaksjon med lufta som skaper ilden. Ild er et møte kan man si, noe som trenger to; en slags kjærlighet..

Pyromani

En bondegård brenner. Høye, ville flammer lyser opp den stille vinternatten er sted i Norge. Folk har kommet til, noen står lamslåtte, noen hulker og jamrer, noen organiserer redning og slukking. Pyromanen er blant dem.

_U7Q5360

-Ofte er han blant slukkerne, forteller Pål Berger. Han vil være en helt. Og er han ikke aktivt med, så er han nesten alltid i mengden. Han er nær. Han opphisses av blålysene, skrikene, kaoset. Av alvoret. Derfor har politiet lært seg å filme og fotografere blant folkene som strømmer til en brann. Og om du dukker opp på bilder fra to tre branner, da har du et forklaringsproblem. Noen drar seg vekk og opp i høyden for å få utsikt til sin dåd. Jeg husker en som valgte den løsningen, jeg kjente ham fra før, fra ungdommen. Han var alltid litt rar. En tusseladd. Han ville vel synes, og det gjør man jo som pyroman. Brannen lyser opp i dobbel forstand. Det er alvor, en brann betyr innmari mye. Så brannstifteren blir jo på et vis viktig, det kan man ikke benekte.

-På 20 år som rettspsykiater har jeg ikke kommet bort i en eneste ekte pyroman, sier Randi Rosenquist, tidligere leder av den rettspsykiatriske kommisjon. -Men da legger jeg den snevre definisjonen til grunn, den som er seksuelt betinget. Den fullblods pyromane, sier Rosenquist, er brannstifteren som står i buskene og manerer mens han ser på flammene. Den typen er uhyre sjelden, han har jeg ikke har sett noe til. Men det er likevel en del som åpenbart har et spesielt forhold til flammer og ild, og som starter branner uten noen rasjonell forklaring, eller uten å være psykotiske eller forvirret. Så vi må nok tenke på opphisselse i en videre forstand. Og det er åpenbart glidende overganger her: et mennesket som søker bekreftelse, som søker å vise seg –eller bare ønsker hjelp, og finner en løsning ved å stifte brann– er det mennesket en pyroman?

Barn og ild

Rosenquists vitnemål overrasker meg. Jeg har ikke reflektert over denne distinksjonen. En brannstifter er altså ikke en pyroman, nesten aldri en pyroman.. Under 2 % av ildspåsettere er pyromane hevder den finske psykiateren Nina Lindberg som har studert hundrevis av tilfeller. Pyromani må ikke forveksles med ildspåsettelse og brannstiftelse. Det er tusen grunner til å tenne på. Rasjonelle grunner. Forståelige branner. Det kan være forsikringssvindel. Det kan være uvilje til å følge rivningsforskrifter. Det kan være for å skjule spor. Det kan være for å hevne seg. Sjalusi. Det kan være fordi man er full og vil finne på noe artig. Brann er jo artig. Det kan være tusen forskjellige psykologiske forstyrrelser som gir seg utslag i ildspåsettelse. Sinne, avmakt, ensomhet, forvirring, rop om hjelp og så videre. Men ikke noe av dette er egentlig pyromani.

Og så er det jo det faktum at vi alle har likt å «pyrre» litt. Det er jo en av barndommens første viktige riter: å leke med fyrstikker, leke med ild. Alle barn har kjent på makten med fyrtøyet. Mange har tent på litt her og der. Det er tilsynelatende normalt, som en slags dyp evolusjonistisk bekreftelse på at «jo, jeg er også av menneskeslekten, det er vi som behersker ilden det.». Å tenne på litt er således et slags overgangsrite. Amerikanske etterforskere stipulerer at barn er involvert i minst 50% av alle påtente branner. Så det er barn som er de store brannstifterne, simpelthen fordi de er barn. Det sier noe om hvor dypt i oss dette forholdet til ild sitter. Det er en medfødt fascinasjon, noe evolusjonen har skrevet inn i vår programvare, og det med god grunn: ild er både overlevelse og den største fare: ild er den primære redningen og et primære våpenet for mennesket. Ild er liv, og ild er død.

_U7Q0673-2

Men noe går galt når instinktet i barnet ikke modnes til noe annet, når driften ikke mettes eller temmes. For pyromani er ikke barnestreker. Eller kanskje det er nettopp det det er? Handler det om voksne som fremdeles er barn, som har stoppet opp et sted, som må søke bekreftelse og utløp i det mest primitive; som fremdeles må tenne på, så lenge etterpå? Tja, det er også noe mer, det er noe med selve flammene…

Pyromaner forteller at de føler en veldig utløsning ved å se brannen fenge. Det er et trykk som har bygget seg opp, en demning av følelser, som brister. De kan føle en dyp ro idet de har tent på. Eller ekstase. Det ligger en opphisselse ved følelsen av makt, av noe ukontrollerbart, som menneskene blir helt lamslåtte av. Frykten gir makt: det er en pyroman løs; hele samfunn settes på hodet av slike trusler og tanker.

Ildmenn

-Jeg tror opphisselsen må forstås i videste betydning sier Torkil Damhaug, psykiater og forfatter av flere kriminalromaner, blant dem Ildmannen. -I psykoanalytisk forstand er jo seksualiteten et langt større og dypere prinsipp enn bare det rent kjønnslige: det handler jo om livs-kraft og om livs-energi som kan og vil komme til utløp på mange forskjellige vis. Seksualitet, makt, destruksjon og ild er ikke så fjerne begreper i så måte.

Jeg leser rapporter fra Amerika: pyromanen overlapper på mange måter med psykopaten. Det kan handle om et blindt fokus på seg selv, der andre mennesker og konsekvenser blir helt borte og uten betydning i jakten på egen tilfredsstillelse. I slike tilfeller vil den pyromane ofte være i stand til å leve et dobbeltliv, og det er i denne gruppen vi finner noen av de verste, som brannmannen John Orr fra California. Man regner med at han stod bak flere tusen branner mellom 1984 og 1991. Utrolig nok var det bare én av dem som tok liv. Orr var ikke bare brannmann men brannetterforsker, og det var først da en av hans kolleger begynte å forfølge teorien om en psykopat som levde et maksimalt utspekulert dobbeltliv at Orr ble avslørt.

Jeg spør Pål Berger om han har opplevd at noen har søkt seg til brannvesenet av gale grunner. Det avviser han, og jeg forstår at spørsmålet ikke faller i helt god jord. Det er vel fordi det er et spørsmål som ikke kan avvises. Egentlig er det jo opplagt at noen brannmenn, om enn bare én av tusen, søker jobben fordi han elsker flammer. Og det som er helt sikkert er at når mennesker får problemer med liv og psyke så finner de gjerne et utrykk for sin fortvilelse i noe som er nært, for eksempel i jobb og virke. Politimannen som stjeler, brannmannen som tenner på: det er noe veldig potent med denne selvmotsigelse; kanskje det sterkeste utrykk mange føler de har til disposisjon. Det er jo et slags selvmord.

-I de fleste tilfeller er det psykiatri som ligger til grunn, sier Damhaug, eller simpelthen mennesker i en livskrise. Mange tenner på i desperasjon, som et rop om hjelp. Eller de føler seg små og oversett.

Herostratos

En av de mest ikoniske –og ironiske– historiene om pyromani handler nettopp om en slik forsmådd kar, Herostratos. Han var så lei av å bli oversett at han i år 356 fvt. bestemte seg for å tenne på Artemis-tempelet i Efesos, et av oldtidens syv undre. Siden motivasjonen var berømmelse la han ikke skjul på at det var han som stod bak udåden. Han ble dømt til døden, og for å sette en stopper for flere slike innfall bestemte myndigheten seg også for å gjøre det straffbart med døden å nevne hans navn. Ingen skulle huske Herostratos og hans dåd. Ironien er selvsagt at det var nettopp dette som gjorde Herostratos virkelig kjent. Den dag i dag har vi uttrykket «herostratisk berømmelse» som betyr at en udåd er grunn til berømmelsen, eller at man søker berømmelse for enhver pris.  Slik en ære som Herostratos vant –et internasjonalt begrep som overlever gjennom årtusenene– er det færreste pyromane forunt. De fleste sitter bare igjen med mer skam, litt psykiatri, litt fengsel.

Jeg ringer rundt til alle fengsler jeg finner på Østlandet. Men ingen har en pyroman til soning. En brannstifter da? spør jeg. Men de skiller ikke på dette i fengselsvesenet. Det overrasker meg at det er så få som sitter inne for dette. Kan det være at mediene er mer opptatte av pyromanen enn det det virkelige bildet tilsier? Er det rykter og sensasjon som er drivkraften bak de store oppslag, denne umiddelbare reaksjon når det er en brannstifter på gang? I så fall er det jo mediene som er pyromane, det vil si det er leserne, folket. Det er vi som er besatte av ild.

Ild og religion, kulter og magi

Zoroaster fire

Mange steder har folk tatt konsekvensen av dette og grunnlagt sekter og egne ild-kulter. Fra Amerika kan man lese om Fire lovers, The burn club. En kar kaller seg The fire Ninja; han er en vellykket advokat som blir ild-mester når mørket senker seg. I slike grupper av likesinnede kan folk få utløp for sin pyromani, sin pyromantikk, i mer eller mindre lovlige rammer. Gjerne om natten, og gjerne med innslag av andre halv-dunkle riter. Det er ofte seksualitet blandet opp med ilden.

Men ild har også alltid symbolisert noe mye mer abstrakt og overmenneskelig. Ilden har representert sannhet og renhet. I renessansen var pyromansi en av de syv forbudte typene spådomskunst, sammen med geomansi, hydromansi og så videre: altså evnen til å spå i ild, jord, vann.

Og vi kjenner alle til den skrekkelige praksisen med ildprøven som har blitt praktisert i mange kulturer opp gjennom historien. Tanken var at ild alene får mennesker til å si sannheten. Det var nemlig ikke bare det at ilden var smertefull, som enhver annen tortur, det var noe med selve ilden som avdekket sannhet. Det som er renset av ild er utvilsomt, derav de gamle tradisjoner og ordtak om å døpes i ild, prøves ved ild, sverge ved ild og så videre. Ilden lutret og frelste mennesket.

Zarathustra

Det ser vi tydelig i de mange religioner som har benyttet ilden som et potent symbol.

Den kanskje mest berømte ild-kulten finner vi i den Zarathustriske religion; tilhengere av den første profet Zarathustra eller Zoroaster. Dette er en religion eldre enn Kristendom og Islam, det var Zarathustra som først bragte budskapet om den ene gud: monoteismen. Storhetstiden er allerede to årtusener bak oss, men det finnes fremdeles tilhengerne over hele verden, også i Norge. Dog er det særlig Sentral-Asia som har vært tyngdepunktet. Der har Zarathustras lære eksistert siden tidenes morgen. Det var der den oppstod og det er der den lever videre, delvis i skjul, delvis blandet opp med Islam.

I denne lære er altså ilden viktig: Zarathustra så på ild som det dynamiske element ved Ahura Mazda, den ene gud. Ilden tilsvarer derfor på et vis den hellige ånd i Kristendommen. I denne religionens templer brenner en hellig, evig ild, og når en tilhenger av Zarathustra står foran denne ilden så føler han at han står foran Guds strålende kraft. En kraft som gjennomskuer mennesket. Derfor er ilden symbol på sannhet, renhet og tillitt mellom Gud og menneske.

Mithra

Forestillingen om ild som en pakt; som symbol på en kontrakt mellom mennesket og gud –og mennesker seg i mellom– finner vi sterkt representert i den mystiske Mithra-kulten. Egentlig var Mithra en guddom som var enda eldre enn Zarathustra, og forestillingene om ilden hos Zarathustra var således en arv. Men det var gjennom Zarathustra og Alexander den Stores felttog østover at Mithra-kulten fikk nytt fotfeste og fant sin plass i vesten. Særlig blomstret denne uutgrunnelige religionen opp i Romerriket rundt Jesu fødsel og i de første århundrer av vår tid. Mithra var således den argeste konkurrenten til kristendommen i en periode. Men det var en ganske annen type tro.Mithra

Mithra-kulten var en mysteriereligion, en hemmelig praksis hyllet i magiske riter og det største hemmelighold. Den var bare åpen for menn, og særlig tiltrakk den soldater. Det er sannsynlig at fokuset på ild, og på ilden som symbol på en kontrakt, fremstod som et sterkt uttrykk for lojaliteten til keiseren og den militære æreskode. Kanskje hadde Mithra-kulten vel så mye til felles med Frimureri og hemmelig selskaper som med religion i vanlig forstand. Det som er sikkert er at Mithra forsvant ganske brått på 300 tallet, og svært lite er igjen. Nesten ingenting er egentlig kjent, for det virker ikke som om én eneste tilbeder noen gang brøt løftet om hemmelighold. Mysteriet Mithra bare forsvant.

Det finnes dog noen som mener at Mithra fremdeles tilbes; at det brenner en hellig ild i noen få hemmelige Mithra-templer også i dag. Det betyr i så fall at ilden har brent uavbrutt i flere tusen år; at samme ild har blitt voktet og tilbedt siden Keisernes tid.

Ilden er et symbol på evighet, på en uforanderlig prosess, på universets grunnlover.

Noen vil kanskje si at det er minst like høyverdig å tilbe ilden som å tilbe guder og profeter. Hvorfor ikke? Ilden er jo egentlig allerede Gud, og har alltid vært det.

Advertisements

2 thoughts on “Ilden og mennesket

  1. Jeg lurer på om jeg kan får lov til å bruke deler av denne teksten til en fortellerstund på steinalderdagene ved Varanger Samiske Museum? Jeg har nettopp lært meg muntlig fortelling og teksten kommer ikke til å bli fortalt i sin helhet, men som en 5 minutters historie om ild/bål.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s