Om lysets og mørkets fremtid

lysforurensning

 

Les på harvest:

 

Eller her:

 

Den mørke øya

I Santa Cruz de La Palma er gatelysene oransje og skinner bare ned mot jorden. Som nedadvendte ansikter under munkekutter, i gløden fra talglys i hendene. Også hus, butikker, juledekor og reklame skinner litt dunklere enn vanlig. Dette skaper en stemning av forgangen, før-elektrisk tid. Gammel landsbymagi og sjørøverhavn. Man tror kanskje det er fordi dette er et varmt og tilbakeskuende sted, der kveldsvinden nå rundt jul er blålig og myk, slik at menneskene helt naturlig velger varsomme og vennlige lamper. Men det er loven som bestemmer lyset her. Ett av ytterst få steder i verden som har vernet mørke. Et sted kan hende, som viser vei mot en ny måte å tenke på; som sier at i det overveldende kunstige lyset som skinner stadig sterkere og videre over verden blir vi faktisk blinde.

I all tid har mennesket bekjempet mørket. Fra ilden ble mestret til Edisons glødelampe, og videre til vår tids verden av allestedsnærværende lys. Ilden ble betraktet som et ran fra gudene, Prometevs stjal den og Zevs ble rasende. Det var et syndefall og et frigjøringsprosjekt, det var første skrittet på vitenskapens og opplysningens sti. Denne ildens og lysets mytologi har sine røtter i det som alltid har blitt betraktet som en urokkelig sannhet ved menneskets psykologi: Vi frykter mørket. Vi frykter det vi ikke kan se.

Lyset er godt –står det skrevet– det lar oss forstå og bestemme over jorden. I vestens tenkning ble det en gang smidd en ubrytelig forbindelse mellom sannhet og det å se. Derfor har vi sakte med sikkert brakt mer og mer kunstig lys inn i verden. Det har vært en kamp mot naturen og universets lover. Og nå kan det virke som mennesket har stukket av med en endelig seier. Det ser man på de nyeste bildene tatt fra den internasjonale romstasjonen. Kloden gløder, de mørke feltene er så få, utdøende.  Men samtidig finnes det tegn i tiden på at den evige sannhet om kjærlighetsforholdet mellom mennesket og lyset slår sprekker. Det er krefter i verden som ønsker mørket tilbake. Noe i dypet av menneskeheten har våknet i protest mot fraværet av natt, mot den volden vi øver mot jordens og døgnets naturlige rytme. Det er stadig flere som merker at vi har mistet noe i alt lyset, at vi har kanskje mistet evnen til å virkelig se…

Øya La Palma er et sted der nettopp det å se er motivasjonen for å verne mørket. Et vitenskapelig hensyn ligger til grunn. Men det kan også tenkes på i videre forstand. Fra sin base på Kanariøyene deltar IAC (Instituto de Astrofísica de Canarias) og det tekniske kontoret for beskyttelse av himmelkvalitet (Oficina Técnica para la Protección de la Calidad del Cielo) i en global mobilisering for beskyttelse av firmamentet. Det handler om grunnleggende menneskelige erfaringer, heter det i oppropene. Det å få oppleve virkelig natt, en tent stjernehimmel, beskrives som en menneskerett. Å erfare mørket er både biologisk og psykologisk avgjørende hevder mange. Det handler ikke bare om naturlige rytmer og sykluser; hvordan alt liv pendler –ja pulserer– mellom lys og mørke, søvn og aktivitet. Det handler også om en gjenoppdagelse av menneskelig varhet og en sammensatt sanselighet, en femfoldig oppmerksomhet i verden; en form for orientering som millioner av år har innstilt i oss. La Palma og øyas unike himmellov blir således et utgangspunkt for en betenkning om lysets og mørkets fremtid.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Roque de los Muchachos

 

Høyt over havet, skyene og tåken ligger et sted så fredelig, så uutgrunnelig og evig, at det det slår en med styrke at her er man ute av verden. Tolv teleskoper står langs kraterkanten. En familie av einstøinger ligner de; i slekt, men med behørig avstand. Former lik kirker og templer, orienterte mot himmelen. I sølv og blendende hvitt. Noe her bringer tankene til Påskeøya, disse gåtefulle figurene som speider utover havet. Sovende står teleskopene og venter på natten, med store, hvelvede hoder. Selv i hylende vind, er det på et vis stille her. Ingen støy fra mennesket. Og selv i strålende sol merker man  en forventning om en natt som skal komme med virkelig mørke, et løfte om sann natur. Man føler det i den forstand at stedet er urokkelig. Mennesket er bare en speider, her vet man at universet selv bestemmer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Alle steder på øya er bundet av egne lys-lover, forteller den finske astronomen Tapio Pursimo. Det gjelder også vestkysten av Tenerife 100 kilometer borte. Ingenting skal få lov til å forstyrre observatoriet –Roque de los Muchachos– ved toppen av det vulkanske krateret Caldera de Tiburiente. Et sted som fra naturen side er helt unikt for observasjon av nattehimmelen. 2400 meter over havet, over skyer, vær og forurensning; vendt mot Atlanteren med ryggen mot de andre Kanariøyene, turistene og den glødende verden. Skyene legger et lokk på verdens flimmer og støy. Det sies at forholdene her kan være like gode som i før-industriell tid. Og Spanske myndigheter har altså fulgt opp med strenge restriksjoner. Alt utelys må vende mot jorden. Ved midnatt reduseres alle gatelyktene på øya til halv, oransje styrke. Ingen industri eller kommersiell aktivitet er tillatt over 1500 meter, der skyhavet ligger. Fjernlys på bilene er forbudt opp mot anlegget. Når solen går ned må nysgjerrige bort: ingen lys, lykter, flammer eller uforvarende blitzer kan få lov til å blinke når de store teleskopene våkner til liv idet solen synker i vesthavet. Langsomt og lydløst åpner de sine hvelvede luker. Sakte vrir de seg på sine oljeglatte plattformer. De stiller seg inn mot nye mål ute i det ytterste rom: sorte hull og supernovaer, stjernetåker og pulsarer.

Nordic Optical Telescope

Tapio tar i mot ved Nordic Optical Telescope, et av de tolv forskjellige teleskopene som utgjør Roque de los Muchachos, hovedanlegget til European Northern Observatory. (Motsatsen, European Southern Observatory ligger i Chile). NOT er i seg et nordisk samarbeide, bygget og brukt av de fire land. En astronom må ofte finne seg i å jobbe langt hjemmefra. Som nyankommet julegjest fra Norge, og således solfortryllet, synes jeg det må være en behagelig tilværelse. Tapio trekker på det, joda, selv om vi er jo temmelig isolerte her ute. Men verdens observatorier ligger på slike steder, så isolasjon er en del av jobben for oss som er så heldige å få plass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tre steder i verden utmerker seg: La Palma, Hawaii og den høye ørken i det nordlige Chile. Her ligger verdens ledende observatorier, på himmelstrebende vulkaner. La Palma og Hawaii er øyer, beskyttet av havet rundt og stabile værforhold med høytrykk og lite nedbør. Også vulkanene i Chile er øyer, i verdens tørreste ørken, Atacama. Et observatorium bør ligge nær ekvator, forteller Tapio, siden det astronomiske året er lengst der. Samtidig ikke for nærme, siden ekvator er belte for tropisk uvær og høy turbulens i atmosfæren. Og de bør ligge høyt, ikke først og fremst for å komme nærmere stjernene, men for å beskyttes mot gråvær, jordens forurensning og sivilisasjonens støy. Mørket er forutsetningen, lys problemet, og alle observatoriene er beskyttet av lys-lover lik den på Kanariøyene.

Det sier seg selv at det er lettere å regulere lyset på en øy som La Palma, sier Tapio, enn det er ved for eksempel Los Angeles. Der ligger det et berømt observatorium, men det er ikke viktig lenger; byen lyser for mye. Tidligere var det Teide-observatoriet på Tenerife som var hovedsete her ute, men på 80-tallet flyttet man til den mindre øya La Palma: lengre ut i havet, med færre mennesker, mindre forstyrrelser.

Den nordiske kikkert, bygget i 1988, er i følge Tapio et gammelt, moderne teleskop, i motsetning til noen av de andre her oppe, som er nye, gammeldagse. Teknologien var banebrytende den gang, og er fremdeles på høyden. Alle nordiske land bidro, med forskjellige komponenter og teknologi. Et teleskop er en teknologisk bragd, man kan ikke kjøpe delene og kopiere andres løsninger. Mye må gjøres for første gang.

Hjertet i teleskopet er et digert speil vender seg mot himmelen når luken åpnes ved solnedgang. 2.53 meter i diameter. Lyset som treffer speilet, kastes inn i et mindre speil som sitter i sentrum av parabolen, lik mottakeren i et tv-parabol, og derfra sendes det tilbake inn i et rør og inn til brikken som fanger lyset digitalt. Teleskopet er altså et gigantisk kamera. Her settes ikke øyet til enden av en kikkert. Det tas bilder, som prosesseres av datamaskiner og studeres på skjermer. Speilet fungerer som en lupe: jo større konkav flate, jo mer lys fanges på bildebrikken. Om vi skulle komme til å sikte mot solen, sier Tapio, vil all innmaten brenne opp, akkurat som med et forstørrelsesglass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Slike bilder er lette å forstå, de stemmer jo med egen erfaring. Men astronomiens betingelser er kompliserte. Tapio og hans kvinnelige kollega fra Latvia, fniser litt når jeg åpenbarer min manglende kunnskap om lysets fysikk.

La oss begynne med øyet sier Tapio, og tar blokken min for å tegne. Det menneskelige øyet kan se i spekteret mellom 400 og 700 nanometer, omtrent. Men vi har teleskoper som kan se langt mer, de fanger opp fotoner som beveger seg i mye lengre bølger. Under 300 nm, derimot er vi blinde. Atmosfærisk avskjæring, kaller vi det. Jorden er beskyttet. Alt lys med bølger kortere enn 300 nanometer –det vil si høyfrekvent stråling som er svært farlig for oss– absorberes av atmosfæren. Det når aldri jorden, kan ikke sees av verken øyet eller teleskoper.

Bortsett fra MAGIC da, sier de, og peker ned i åssiden mot noen enorme speilparaboler som står ute i fri luft. De ser det umulige. MAGIC-teleskopene (Major Atmospheric Gamma-ray Imaging Cherenkov Telescopes) er de mest fintfølende av alle instrumentene her oppe. De fanger ikke opp lys, men spor av det lyset fra verdensrommet som atmosfæren stanser. Dette kalles Cherenkov-stråling, eller gammaglimt. Teleskopene speider etter de ørsmå glimtene som flakker på himmelen når gammastråling treffer atmosfæren. Dette lyset, som har den høyeste energi av all kosmisk stråling, slipper ikke gjennom, men møtet med veggen skaper et glimt. Dette kan MAGIC teleskopene fange opp og slik bestemme retningen på gammastrålingen og beregne kilden i det ytre rom. Slik ser MAGIC det umulige, det som ikke når frem til oss. Folkene på MAGIC blir sinte vis vi glemmer å dimme billyktene, sier Tapio. De er de mest nervøse av oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tenker på denne beskyttelsen og den hverdagslige bevisstheten vi har rundt  UV-stråling, solkrem, ozonlag og forurensning. Vi er opptatte av hvordan vår bruk av verden ødelegger denne beskyttelsen vår; vernet mot de skadelige strålene fra det ytre rom. Vi tenker på huden. Men vi tenker ikke normalt på den forurensning vi selv skaper med verdens lys. Vi er så vant, kan hende til å være blendet, at vi ikke ser at vi ikke ser.

Lyset før og nå

Jeg forklarer astronomene at det er disse perspektivene som egentlig ligger meg på hjertet. Jeg vil skrive om lys og mørke som menneskelige opplevelser, sier jeg; om hvordan det påvirker oss å leve i en verden der halve virkeligheten –erfaringen av mørke– er nedkjempet av kunstig lys.

Vitenskapsfolkene ser på hverandre. Hva er dette for en underlig innfallsvinkel? Er det et triks?

Om jeg befinner meg i skogen om natten vil jeg gjerne ha en skikkelig lykt, sier Tapio, eller en stor bryter, ha, ha. Vitenskapsfolk er ofte svært pragmatiske, ja noen ganger blinde, for det som i filosofien og psykologien kalles den opplevde virkelighet. Tapio kjøper ikke helt tanken om at mørket har en subjektiv verdi, han føler visst at denne ideen er litt dunkel og mistenkelig. Jeg vil jo ha lys slik at jeg kan se, slik at jeg kan orientere meg. Alle praktiske oppgaver i livet krever jo lys, sier han muntert, som om annet enn praktiske oppgaver ikke fantes. Men her oppe er det jo motsatt. Her er det mørket som gjør at vi kan se. Vi går på jobb når solen går ned.

Hans kollega ser litt annerledes på det. Da jeg var liten elsket jeg den svarte himmelen, sier Olesja Smirnova. Det er en romantisk følelse som lå bak at jeg ville bli astronom, jeg ville vie meg til stjernene og den svarte, uendelige himmelen. I Riga var det et observatorium som lå femti kilometer utenfor byen, men nå er det ubrukelig. I vår tid må vi til steder som dette.

Noe av motivasjonen for denne historien, for betenkningen om lysets og mørkets fremtid, kommer fra samme opplevelsen i Norge. På fjellet, der hyttene ligger, i skogen og langs fjorden, kunne man for ikke så lenge siden skue den store nattehimmelen. Konstellasjonene var tydelige, melkeveien hvit. Man kunne gå ut av hyttens varme, levende lys, og stille seg under kosmos. Slik kunne man se verdens bakgrunn, man kunne se sammenhengen. På et vis kunne man sanse hva for et sted vi mennesker er, selv om man kanskje ikke forstod så mye. Det var kan hende den dype, barnlige undringens viktigste opplevelse. Men nå er selv fjellet opplyst. Penger siver inn i setergrendene, fjellet «utvikles,» hvite lys tennes og står på, året rundt. Lyset følger rikdommen. De som har råd lyser opp hver krok av eiendommen, selv når de ikke er der. Kunstig lys har alltid symbolisert rikdom, bare de fattige måtte slukke og spare. Få steder er det tydeligere enn i det norske hyttefjellet. Da jeg var liten var simpelthen det å gå utenfor hytta om kvelden et eventyr. Nå er det verken skummelt eller forunderlig, for naboer og lys har trengt seg på.

Mørket har trukket seg tilbake fra grendene, til det virkelig høyfjell, vidder og nasjonalparker. Men selv der er himmelen i uro: fly og satellitter seiler over det sorte natthavet. Vi ser dem, og minnes også på at de ser oss. Bildene fra ISS og NASA forteller det. Så lenge vi lyser synes vi. Mørket har alltid vært vårt skjul. Motsatt av mytologien om frykt og fare –eller i alle fall som en parallell sannhet– har mørket hele tiden også vært en kilde til beskyttelse; til å jevne ut oddsen mellom den seende og den sette. Tenk bare på hvor sårbar du er når du står i kjøkkenvinduet ditt om natten. Du ser ingenting ut, de der ute ser alt. Verden er blitt som dette kjøkkenet: når lyset dominerer overalt er vi blinde utover. Det ikke mulig å erkjenne mørkets beskyttelse fra et slikt synspunkt, da er det bare fravær av lys, en mangel.

Lysforurensning

Hvem der? spraker det i porttelefonen. Det er Frederico fra himmelkontoret, sier vår sjåfør. Han har tatt med meg og fotografen opp hit over skyene, ved foten av vulkanen Teide på Tenerife, for å vise oss hva det er han jobber med. I det solen går ned ser vi hvordan havet av skyer strekker seg ut i alle retninger. Uendelig. Eselets buk, kaller vi det sier Frederico.

Observatorio del Teide ligger varmt og stille i glassklar luft. Man merker det i hodet, høytrykket; at man faller til ro, blir oppmerksom. Tenk på når jetflyet du sitter i bryter ut av bakkens gråvær og stiger opp i den evige sol. Tenk deg at flyet parkerer og at du går ut. Slik er det her.

Frederico forklarer: Passatvindene treffer Tenerifes høye fjell og sørger at dette havet av skyer deler øya i to, vertikalt. Det handler om et termisk skille. Den varme luften over skyene gjør at de ligger i ro, som et kompakt teppe, og ikke brytes opp. Det er samme fenomen som beskytter Roque de los Muchachos på La Palma.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERANår mørket så senker seg skjer noe underlig. Det er dette vi har kommet for å se: skyhavet begynner å skinne, det ulmer av sølv og platina, det blinker i måneskinn som på en snødekt vidde. Men ennå har ikke månen stått opp.

Det er lysforurensningen vi ser, bundet. Byene skinner opp i skydekket. Der nede er det gråvær, der går livet sin vante gang. Mennesker og biler farer rundt, overalt fylles kvelden med lys. Byene vet ikke hvor vakre de er sett fra andre siden. Lyset ulmer under skyene og vil ut, men når oss bare som dempet glød. Naturen legger et teppe over verdens støy, og fjellet står nakent og rent under en himmel nesten så klar som den Columbus seilte under da han la ut herfra; som alle sjøfarere, ja alle mennesker, må ha opplevd i klarvær gjennom alle tider, unntatt vår; de siste hundre år. Det slår meg hvor nær man er rommet på et slikt sted. Hvor nære stjernene vi er. Hvor betatte av natten vi mennesker egentlig er, som en del av vår natur. Når man ser i mørket, da er ikke natten skremmende, da er jo natten et medium, en tilstand av den største varhet og nærvær.

Grunnen til at vi ser så klart på dette fjellet er altså at lysforurensningen er holdt delvis i sjakk. Først og fremst av naturen selv, dernest av Frederico de la Paz, hans himmelkontor og den unike himmelloven det er satt til å forvalte. Her på Tenerife er det dog for mye folk og aktivitet til å kunne virkelig vinne over lysforurensningen. Hadde det ikke vært for skyene, så hadde vi ikke opplevd dette klare mørket her oppe. Men på La Palma, er det mørket som har seiret. Der har vi kontroll, sier Frederico, selv i klarvær. Hele øya er bundet av himmelloven, mens her på Tenerife er det bare vestkysten som reguleres; fordi den vender mot La Palma.

Himmelloven

Hovedkvarteret til IAC -Instituto de Astrofísica de Canarias- ligger i lavlandet, tilknyttet La Laguna Universitetet på Tenerife. Gjennom kontoret for beskyttelse av himmelkvalitet (Oficina Técnica para la Protección de la Calidad del Cielo) er Doktor de la Paz dommer over lys og mørke. Han overvåker forholdene, oppdaterer astronomene, finner nye løsninger og tester nye typer lamper; avgrenser lyset, verner mørket. Loven har fire elementer, forklarer han. Det primære er lysforurensning. I tillegg kommer radio-elektrisk forurensning, flytrafikk og vanlig luftforurensning.

Det spesielle med lysforurensning er at den ikke varer ved. Idet lyset slukkes, eller dempes, er skaden også borte. Og Doktor la Paz har virkelig spektakulære resultater å vise til. En rekke før-og-etter fotografier bærer vitnesbyrd om de radikale forskjellene loven har bragt med seg. Der byer tidligere lyste hvitt i natten, og kastet blendende lys helt opp til toppen av Kanariøyenes fjell, synes nå de nå bare som ulmende glør på fotografiene.

Det er tre elementer som utgjør kampen mot lysforurensningen, forteller Frederico. Det mest generelle er å redusere alt lys langs veiene og på offentlige steder med 50% ved midnatt. Dette innebærer en sentral regulering av lyset. Det andre elementet er lampene. Bare lyskilder som kaster lyset nedover mot jorden er lov. Alle utendørs lamper må ha blending mot himmelen. Det er ikke lov med lys som kastes oppover, 90 grader –altså horisontalt lys– er grensen. Men også det flate lyset er regulert. All slik belysning av fasader, monumenter og offentlige bygg er forbudt etter midnatt. Og dette gjelder faktisk i hele Spania. En nasjonal lov kom i 2007, forteller Frederico. Kirker, museer, statuer og monumenter; alt skal mørklegges. Den er vanskeligere å håndheve på fastlandet, sier han, men her ute er astronomien og himmelkvaliteten i fokus og brudd straffes med meget strenge bøter. Han viser oss en bunke anmeldelser: som lyspoliti får han inn masse rapporter om mulige overtramp som må vurderes. Han er dommer over lys og mørke, og kan utstede bøter på opptil 300 000 euro.

Det siste elementet er selve lyspærene, forklarer Frederico. Blått lys er problemet. Det er lys som oppfattes som hvitt eller blåhvitt av øyet, og lyser kraftig, med høy lux-styrke pr watt og lav farge- temperatur. Slikt lys kommer fra halogen- og kvikksølvpærer, som derfor ikke er lov. Unntaket er sportsarenaer som trenger skarpt lys i korte perioder. I alle andre tilfeller har det blå lyset måttet vike for sodiumpærer og ikke minst andre-generasjons LED-pærer. Han viser oss et gatelykt med varmt LED lys som han har til testing. En mengde oransje lyspunkter har erstattet den vante store hvite pæren. En annen lampe har to sett LED-lys: ett hvitt sett til bruk før midnatt, og et oransje sett til natten. Et rom i kjelleren er fullt av forskjellige armaturer, lamper og lyspærer. De store produsentene sender ham stadig nye prototyper for testing og vurdering. Fra hele Europa kommer prøver, for man vet at ingen steder tas lys mer på alvor enn her. På kontoret står julekort fra Phillips. Der vi i Norge fremdeles er ganske ubevisste lysforurensning –faktisk er vi mer løsslupne med utelys enn noen andre– er det mange andre land og miljøer som tar dette på alvor, som har begynt å planlegge lysets og mørkets fremtid.

Fremtiden er amber-LED, mener Frederico. Det er varmt, rav-farget lys; dyrt å utvikle, men skånsomt mot mennesker og natur. Det hvite lyset forurenser voldsomt. Ikke bare griper det inn i mørket og forstyrrer nattehimmelen på mange mils avstand. Det er også uheldig for menneskers og dyrs helse. Det forstyrrer livets fine prosesser: fuglers migrasjon, innsekters forplantning, rovdyrs jakt, alle veseners instinkter og biologiske klokke.

Lyset og det finjusterte mennesket

Frederico forteller at blått lys kan ha en stor effekt på produksjonen av det søvnfremmende hormonet melatonin. Døgnrytmen kan forstyrres, en uhyre fin balansegang i hjernens biokjemi settes i uro og søvnen kan bli uforutsigbar, dårlig eller fraværende.

Det finnes uendelig mange forklaringer på hvorfor mennesker sover dårlig, og hvordan sinnet generelt uroes: det være seg stress, depresjon eller angst. Sjelden tenker vi på at selve lyset –mengden, typen, situasjonene– kan være utslagsgivende. Vi har blitt så vant med vår bruk av lys og den lysforurensede verden vi lever i at vi ikke ser skogen for bare trær. Faktum er at mørket spiller en viktig rolle i selve livets vesen og funksjon. Lys og mørke er og skal være en tidsangiver, en zeitgeber som det heter i biologien. Lyset stiller vår biologiske klokke. Lyset forteller livet når og hvor lenge livets prosesser skal vare. Lyset og mørket forteller oss hvor vi er i tid, intet mindre.

Men mange vil nok foretrekke at det ikke var sant at lys og mørke betyr så mye. Det er problematisk siden hele vår måte å leve på, økonomien, ja selve verdisystemet vårt, på et vis er basert på maksimering av lys og synsevne, derigjennom effektivitet og produksjon. De vil kanskje trekke virkningen av lysforurensning og mørkets verdi i tvil, og hevde at det er noe bakstrevers med slike perspektiver.

Men et talende vitenskapelig bevis bør være at NASA nå har bestemt seg for å bytte ut lyspærene på den internasjonale romstasjonen ISS. Astronautene får nemlig ikke sove. Alt lyset ombord har vært av én type, nemlig blå-hvitt lys. Dette skaper ikke en naturlig kveld der ute i det sorte rom, og astronautenes biologiske klokker forvirres. Derfor har NASA bestemt at stasjonen om dagen skal bruke pærer som imiterer blue-sky light, altså høylys dag, mens de om ettermiddag/kveld skal skifte til et system med varmere, mer ild-farget lys.

I flere EU land, da særlig Tyskland, er det en økende motstand mot direktivet om sparepærer. Enkelte EU-parlamentarikere tar til ordet for å oppheve påbudet mot disse pærene, som er heldige fra et energimessig- og økonomisk perspektiv, men muligens uheldige for helsen. Grunnen er at lyset de kaster forstyrrer mennesket. Det blå-hvite lyset er fjernt fra glødelampens, ildens og solens farge. Og det flimrer, istedenfor å flyte. Gasspærene skaper hakkete bølger, ikke ulikt digital lyd med lav oppløsning. Noen mener at denne frekvensen er utslagsgivende for den forstyrrende effekten, andre at det er lystemperaturen som er viktigst. I alle fall er det en økende motstand mot en lov som påbyr oss å bruke pærer med unaturlig lys.

Den blå timen

Alle forstår hvor lyset fra fjernsyn, dataskjermer og digitale apparater faller i denne sammenheng. Det er vitenskapelig etablert at på samme måte som all ytre stimuli vi mottar gjennom sansene også bestemmer bevissthetens innhold, så kan frekvensen på disse stimuli –i lysets og lydens bølger– også være utslagsgivende for hjernens egne bølger. Høyfrekvente, kantete inntrykk, ikke i innhold men i form, kan skape ”taggete tanker” og et nervøst sinn. Det er vanlig å forklare for eksempel innsovningsproblemer med for mye skarpe inntrykk. Det kan tas helt bokstavelig: om man fratar seg selv den naturlige blå timen, (som ikke må forveksles med blått lys, hvilket oppfattes som hvitt) som er nedskaleringen av sanseverdens frekvens, så fratar man seg også hjernens og hjernebølgenes utflating mot ro.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette peker ut over det biologiske perspektivet, til det subjektive og eksistensielle. Den blå timen har i all tid, i alle kulturer vært betraktet som hellig. Den har en iboende magi. Man merker det på sinnet, på pulsen, på fuglene i skogen, på alt liv. Til og med på vinden. Lyset har gradvis sunket, intensiteten avtatt, fargen skiftet. Alt dette speiles i vår bevissthet. Det er derfor det tradisjonelt forbindes med en stor indre fred når solen synker og forsvinner, når himmelen fremdeles skinner og vi venter på mørket og den virkelige hvile. Skumringen innebærer stillhet. Om du ikke vet hva alt dette handler om holder å snakke med, eller bare betrakte, enkelte gamle mennesker. De vet fremdeles hvordan det er å bare sitte og se, bare være.

Frykten for mørket

Denne naturlige overgangen motvirker frykten for mørket. Det er naturens mening at sinnet vårt skal få mulighet til å tilpasse seg natten. Når dette ikke skjer, når mørket bekjempes og forurenses, da blir mørket skremmende i stedet. Det kunstige lyset har således skapt en utsettelse av noe uunngåelig og en frykt. Det gradvise har blitt til et skarpt skille, slik at når vi til slutt må slukke lampen kan det oppleves som dramatisk og uhyggelig.

Om man skal feste lit til vår kulturs kollektive minne –til mytene og religionen, kunsten og litteraturen– har mørket har alltid vært forbundet med frykt og fare. Og det er jo selvsagt sant, for opp gjennom evolusjonen og historien har natten vært full av trusler for mennesket. Rovdyr, fiender, mordere og kriminelle. Disse elementene har således fått en slags enerett på natten; et eierskap som vi på et vis har godtatt ved å søke dekning, beskyttelse og belysning. Denne respons har derfor gjort frykten sann. Men dette skarpe følelsesmessige, ja metafysiske skillet, er ikke nødvendigvis i tråd med vår egentlige natur, verken biologisk eller psykologisk. Det er ikke sant at vi er hjelpeløse i mørket. Det er ikke sant at vi er blinde, tvert i mot. Mørket kan også for mennesket være en vennligsinnet dimensjon. Det skjuler og beskytter oss, det lar oss gli bort fra andres øyne og gjør oss selv i stand til å se. Å oppleve mørkets vennlige trygghet, hvordan man i egen usynlighet blir vár for alt annet; det er en opplevelse som ligger i dypet av vår natur. Like mye som frykten.

Alle har vel hatt erfaringen (håper jeg) av å skulle ut på et ærend i mørket. En utedo på en hytte uten strøm. Som barn var det alltid en prøvelse å gå ut døren, fra hyttens trygghet og varme lys, ut i natten. Men om man holdt ut, vendte seg til mørket og våget å se, da var det vidunderlig. Det var da man så universet, om det var klart, eller faktisk det tykke mørket. Det var da undringen fikk slippe fri.

Om å se i mørket

Det er en kjent historie: En blind kvinne elsker en mann som ikke er blind. Hun sier, du er så vakker. Han blir stille, hvordan vet du det, svarer han. Jeg vet det med hele meg, sier kvinnen.

Denne situasjonen kan vi overføre til menneskets opplevelse av verden. Kjenner vi egentlig dens vesen, dens hemmeligheter, dens skjønnhet, når vi lar synet gjøre rent bord? Når vi setter likhetstegn mellom syn og sannhet, det visuelle og viten? Hele vår kultur, ja vår sivilisasjon, er basert på synets forrang. Fra vestens greske begynnelser har det å se vært det samme som å forstå, å vite. Og i en tid da mennesket var ganske maktesløse mot mørket, er ikke det merkelig. Hvem ville ikke velge seg lys når verden skulle kartlegges og forstås? Men, som mange har filosofer har påpekt, man velger med dette ut bare ett aspekt ved virkeligheten, det objektive og visuelle, mens de andre sansene nærmest blir kuriøse tillegg. Kan det være riktig?  Tenk bare: hvorfor skulle vi være utstyrte med fem sanser om det ikke var unike ting å oppdage med alle fem? Hvem sier at sannhet er synlig?

I en verden som blir stadig mer gjennomstrålt av kunstig lys forrykkes balansen mellom sansene ytterligere. Folk flest hører dårlig, det vil si uten presisjon. Vi kan ikke skjelne ting, kjenne igjen og bestemme med ørene. Taktilitet, lukt og smak regnes som sære sansemenneskers gebet; hyggelige men uviktige evner. Men det som verre er, kan man si, er at også synet svikter i det kunstige lys. Liv foran skjermer gjør oss halvblinde på fjellet. Halve verden bruker briller. Og det kunstige lyset gjør altså natten, mørket og alle de uendelige nyansene i naturens eget lys utilgjengelige for oss. Vi ser ikke stjerner, ser ikke dyrene, skyggene, de særegne detaljene som trer frem i mørket. Vi har egentlig gjort oss selv fullstendig ubrukelige som sansevesener; vi ville ikke klart oss om strømmen plutselig gikk for alvor. Vi kan ikke orientere oss, kan ikke navigere, kan ikke egentlig leve.

Om lysets og mørkets fremtid

I 1988 vedtok Spansk-Kanariske myndigheter verdens første himmellov. Helt siden 50-tallet hadde forskjellige kommuner rundt om i verden, men særlig i USA, iverksatt tiltak for å verne mørke. Men det var lokale initiativer, båret frem av hobbyastronomer og stjerneentusiaster, og det var aldri snakk om virkelige lover. Nå er det noen få steder som er bundet av slike lover. De nevnte observatoriene beskyttes av Spanske, Chilenske og Amerikanske myndigheter. For Spanias del ble loven om lysforurensning vedtatt som nasjonal lov fra 2007. Også Chile har gjort prinsippene gjeldene for hele landet. Disse nasjonene og andre viser vei. Tyskland har for eksempel innført omfattende demping av offentlig, utendørs belysning. Men det generelle bildet internasjonalt er at myndigheter og politikere i det store og hele er avventende til fenomenet lysforurensning. Ikke minst er det sant i Norge.

lysforurensning

Derfor er det fremdeles vitenskapsmiljøer, uavhengige organisasjoner og internasjonale nettverk av privatpersoner som går i bresjen en ny tenkning om lysets og mørkets fremtid. IAC er en av disse, som med sitt Starlight initiativ har gått sammen med UNESCO for å sette nattehimmelen på dagsorden. Det finnes mange lignende ansatser, som International Dark Sky Association, den Internasjonale Astronomiske Unions arbeid, og så videre. De jobber sammen og for det samme. Budskapet er enkelt: mørket må vernes, nattehimmelen er verdensarv, og mer generelt: vi må begynne å tenke om lyset og bruken av lys. I stor grad dreier det seg om en bevissthet rundt det som nå i stor grad er helt ubevisst.

Det er uendelig mange som selv har erfart hvordan opplevelsen av natten har blitt borte, hvordan de har blitt blinde i en stadig mer opplyst verden. Men likevel er folk flest ganske ubevisste sin egen bruk av lys. Kanskje er det fordi vi vet at forurensningen stopper idet vi slukker lyset? I en tid der det irreversible er i alles tanker er jo dette fortrøstningsfullt. Men vi gjør oss da blinde for den faktiske situasjonen: snart lever halvparten av jordens befolkning uten tilgang på nattehimmelen. Generasjoner av barn vokser opp uten stjerner. Mennesket lever i en slags evig dag, frykter mørke, og mange opplever problemer med søvnen og sinnets ro.

De som er bevisste søker mot det urørte, den virkelig ville natur. Men det har blitt noe eksklusivt, noe bare noen få land kan tilby sine folk, noen få rike kan sikre seg selv. De mest eksklusive hyttene i Norge i dag er eiendommer i eller ved nasjonalparker der utbygging er forbudt. Men selv der er ikke mørket i seg selv vernet. Arven som nasjonalparkene skal ivareta –for hele folket– inkluderer fremdeles ikke himmelen. Flyruter krysser og lys lekker inn fra milevis omkring: en by kan forurense på over 20 mils avstand. Derfor dukker det nå opp initiativer til egne nasjonalparker for mørket.

Noen få slike parker finnes i verden dag, de kan nærmest telles på én hånd. Men fremtiden ser kan hende lys ut, for mørket er på fremmarsj. Én ting er at flere slike parker og verneområder foreslås og at det politiske og juridiske maskineri sakte begynner å kverne også for denne saken. En annen ting er at folk flest tilsynelatende begynner å se hvor langt det har gått med vår lysbruk, hvor grenseløs og unødvendig, ja egentlig uforståelig, den er.

Frederico de la Paz er sikker på at fremtiden vil bringe himmellover til flere land. Det handler ganske enkelt om å ta kontroll over noe som nå er ute av kontroll. Hvilket er ganske enkelt. La Palma er et eksempel på at ved å gjøre bruken av lys intelligent og genuint formålstjenlig, så er ingenting tapt men uendelig mye vunnet: verdensrommet faktisk.

Fremtiden avtegner seg da kan hende som en fokusering: slik man vrir linsen til bildet blir klart, slik kan også bruken av lys fokuseres på en måte som gjør at lys og mørke blir avgrensede størrelser. Da vil et tydeligere og rikere bilde igjen tre frem.

 

 

 

Advertisements

4 thoughts on “Om lysets og mørkets fremtid

  1. …og jeg som er så mørkredd…:) , men aldri når jeg er sammen med noen…tror det har gått i arv…jeg bor midt i oslo, – og synes egentlig jeg godt kan merke den blå timen…men kanskje bedre morgentimen…mellom fire og fem…da alt er så stille…selv i en stor by…det gir ofte spesielle stemninger…kanhende jeg er blitt frastjålet noe jeg ikke vet hva er? …så har jeg jo…mørke og vill natur inni meg….men det er kanskje noe helt annet?

  2. Tilbaketråkk: Om lysets og mørkets fremtid – Fremtidens Verden

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s