Jaktslottet Raasjøen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har selvsagt lest mange ganger om denne spesielle, overmannende lukten av blod. Lukten som Djengis Kahn etter sigende måtte kjenne i neseborene for å få sove. Nå plasker den dyprøde væsken ut av dyret, og bloddampen stiger i rommet. Lukten er søtlig, med en ang av jord og jern sammen med et mer kvalmende, drømmeaktig innslag. Slik lukter altså livet, når det er slukket og fosser ut av buken, ned på plasten i slaktehuset der hundene lepjer det i seg.

I selve dødsøyeblikket er bildet av blodet et annet; da kan det pumpe som en spray ut av neseborene, forteller jegerne. For dyret skal skytes i lungene. Det er best, mest humant. Når lungene så er fylt med blod –det kan ta en stund– kan du se blodskyen stå ut av neseborene på elgemulen. Og så kneler dyret, det drukner, i eget blod. Beskrivelsen bærer en fascinasjon i seg; en rus og en ærefrykt, når vi nå står og snakker om hvor skuddet bør treffe, hvor lenge dyret løper, og hvordan det dør. Det er litt nervepirrende det der med å la dem løpe. En må ha is i magen, stole på skuddet. Det skal litt erfaring til, litt selvtillit.

Laget

Selvtilliten kom etter nummer 28, slår Ørnulf fast. Etter det har han vært sikker. Du vet det idet du trekker av, sier han. Trenger ikke se engang, du bare vet hvordan du har skutt. Sånn var det første gangen også egentlig. Men det tok så mange dyr å virkelig kunne stole på følelsen.

Nå er han oppe i 65. Det falt tre for hans Mauser bare i går. En familie som gikk forbi vandret således hen: bang, bang, bang.

I dag er det Tor Arne som har skutt. Men han var litt på tuppa og skjøt tre skudd på én ku. Det nye kikkertsiktet var uvant, og elgen bare gikk videre, så han sendte av gårde mer bly for å være sikker. Alle har fått elg nå, så godt som. I løpet av bare én uke henger det 14 skrotter under taket i slakteriet. Det har vært en bra uke, sier Håkon, som er jaktleder. Leder i et av landets mest eksklusive jaktlag. Og beste, får man tro. Uten noe å sammenligne med kan jeg likevel se hva erfaring, hardt arbeid, disiplin og en gjennomgående solid moral gjør med innsatsen til denne gjengen. Det er en håndplukket forsamling, og et familieprivilegium som går i arv. Bare Nordmarksgodset på andre siden av dalen har større kvote der i trakten; ja i hele landet er det få som får skutt så mye. Innpass i dette jaktlaget er blant de største privilegier man kan ha om man er av jegertypen. Godseieren jakter ikke selv lenger, så alt er i hendene på laget: tradisjonen, renomméet, forvaltningen.

Slottet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Nesten 60 kvadratkilometer er denne eiendommen. Hundre dyr kan de felle, på fem år. Det blir tjue i året. På en fem-seks mann. Det kommer ikke gjestejegere lenger. Den tiden er forbi. Tiden for milliardærer og bonusturer; adspredelse og dekadent rikmannsjakt. Like greit mumler jaktlaget. Lenger svunnen er tiden for jaktslottets diplomatiske og kulturelle profil. Det er slutt på malernes og forfatterens besøk på tømmergodset i de dype skogene. Slutt på samfunnsviktige sledeturer, politikere og polfarere i digre pelser, berømte kunstnere med staffeli på tunet, og prinser på isen.

Men det er likevel med et sus i brystet at jeg kommer opp hit. For dette er nærmest et forjettet sted om man er av min legning: en som kjenner hug mot skoger og måneskinn; mot høstløv, djupsnø og kulde; mot klebersteinspeiser og tykke bøker. Det er den gamle verden som venter her. Det gamle Europa som våkner i min tankeverden når jeg kommer hit opp. Den tiden da kunstnerisk fintfølelse, politisk vilje og finansiell makt gjerne var sider av samme sak. Da statsmenn var forfattere, prinser malere, og godseiere virkelige mesener med oppriktig kjærlighet til alt annet enn penger.

Raasjøen! Jeg hører meg selv si det med jubel. Selve navnet har en dyp vibrasjon av noe som vi nesten aldri merker lenger i våre dager; en arv fra den tiden da vi var passe mange her på jorden, da det var lett å være herre i eget liv: selvberget og selvstendig.

Ja, det er lett å bli romantisk på en dag som denne –lett å føle som Nietzsche, at man egentlig er av gammel polsk adelsslekt– når solen flimrer mellom skarpe farger og det blinker fra skifer og islagte pytter. Når luften er skarp som et ladet våpen: den river i nesen og fukter blikket; med innslag av bålrøyk og metall, men ennå intet blod..

Idet jeg svinger inn på den digre gårdsplassen foran de gamle hesteskoformede stallene møtes jeg av et leven. Et halvt dusin hunder står og gjør. Et par av dem piler sporenstreks mot meg.  Én kaster seg om halsen på meg som var jeg en lenge ventet far. Harehunden D er harens beste venn. Han liker ikke å jage harer, men han stormer mot deg og legger potene i fanget og hodet inntil ditt. Heldigvis for ham er det ikke haren man er ute etter allikevel.

Over den store plassen kommer nå mannfolk til. Karer med tunge støvler, tykke grønne ullklær, grått i skjegget. Børser og kniver svinger langs kropper, mens det knitrer og suser i radioer og sendere. Kraftige håndtrykk. Karene er litt generte, slik som jeg. Det er jo nytt for dem med journalister som skal følge med på alt de gjør. Og nytt for meg som skal være med på denne primaltid i skogen, denne tid for alfa-hanner, hierarkier, blod og død.

Fearnley

Borte ved kuskboligen fikler noen med et fiskegarn. Det er gamle Fearnley selv og en søt jente han kaller sin nyeste kone. Han sier det om flere kvinner den dagen–min kone nummer to og tre– mens hans egentlige hustru og alle andre ler, for han er en skøyer, og så forteller han mange fantastiske historier. Et sted som Raasjøen har i all tid gitt rom for uendelige anekdoter og eventyrlige historier. For det var jo hit man dro, vekk fra den trivielle verden, for nettopp å finne eventyret i de dype skogene; finne et sted å møtes som var åpent og liksom tidløst –tenker jeg– slik Rabin og Arafat fikk oppleve da de ble tatt med inn hit for de hemmelige Oslo-samtalene på 90-tallet. Fearnley har noe av denne gammeldagse letthet ved seg, en distanse til alt det samtiden skal ha oss til å tro at er så presserende og viktig; en slags munterhet over hele det menneskelige narrativ, kan man si.

Han uttaler g-en i ordet og hver gang, mens kinnene blusser som på en langt yngre mann. Og han sier det er fordi han spiser så meget elgkjøtt, og fisk fra Raasjøen. Og fordi han omgås så mange flotte mennesker. Amerikanere er svært vennlige, sier han mens han forteller om tiden på Yale og den lille delegasjonen med tidligere studenter som er på besøk nå, nede på hovedgården. Mellom linjene forstår man at det aldri har manglet på spennende bekjentskaper. Men det er i særdeleshet jaktlaget han sikter til med sin ros, i alle fall denne helgen som det er femti-års jubileum. På vegne av familien Færnlæi, skal han si over kaken dagen etter, vil jeg takke for fantastisk innsats i femti år.

Jeg for min del skal komme på hva som står på våpenskjoldet, hugget i sten ved innkjørselen til hovedgården nede i dalen: Sine Fraude Fides: troskap uten svik.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men nå står han med garnene. Han er visst rundt 80; sjette generasjon av Fearnley i Hakadal. Maleren Thomas Fearnley var hans tipp-tipp oldefar, mens det var hans bestefar Nils Olav Young Fearnley som bygde Jaktslottet ved Raasjøen i 1916-18.

Fisket er slutt for i år, selv om sjøen blinker lokkende. Den er ikke god lenger, sier han, om fisken. I år altså. Han er hjemme her i skogene. Han kjenner vannene, stedene, ja selv småfuglene. Som spiser av hånden hans. Eller spiste. Det har blitt så mye nøtteskrike og skjære nå, at jaktlaget har en salongrifle liggende klar i vinduet på stallen. Så skyter den som gidder noen av disse rampefuglene ved fuglebrettet, som er et digert fat med innvoller og slintrer. Slik kan kanskje småfuglene til den gamle godseieren komme tilbake.

Jaktens psykologi

Vi arbeider for et økosystem i balanse, sier jegerne.. Alle er enige i dette og synes det er en riktig og fin formulering. Salongrifla og skjærene er liksom bare et symbol på helheten, på selve livet som jeger. De er opptatte av dette at når de jakter så gjør de en nødvendig jobb. Vi høster av naturen, men vi hjelper også naturen med å utligne skeivheter og forandringer, sier Kjetil. Langt på vei retter vi opp feil som vi mennesker har påført naturen. Det er mye mer elg i skauen her nå en før, på grunn av flatehogsten som gir så godt beite. Altså blir kvotene større og de må ta ut flere dyr for at de som er igjen skal klare seg. Så enkelt er det, sier jegerne: om vi ikke skyter ned bestanden, så sulter de i hjel om vinteren. På samme måte er det slik at hvis vi ser en kalv uten mor, så må vi skyte den, for den vil aldri klare seg på egenhånd. Vi gjør en jobb.

Jeg vil gjerne utfordre dem litt på dette, selv om det er et vanskelig spørsmål. Men jeg klarer ikke helt å formulere meg, for det er jo en balansegang å være gjest og bli innviet i noe som er så viktig for folk, nesten hellig, og samtidig stille kritiske spørsmål. Det jeg ville ha sagt er at det forholdet de har til å ta liv, virker litt følelsesmessig forenklet. Jegerne får det til å høres ut som om det er en virkelig tjeneste for elgen at de skyter ned stammen, slik at ingen dyr sulter. De får det til å fremstå som dyrene selv vil valgt dette om de fikk bestemme.

Men slik er det jo ikke. Det strider mot selve livets dype psykologi, som er felles for alle livsformer. Alle vil kjempe, alle vil selv prøve seg og ha muligheten til å bestemme over egen skjebne. Alt liv har et forhold til døden som er det motsatte av det jegerne beskriver, nemlig at død og fare er noe som alltid truer, og som derfor alltid må overvinnes. Slik er det med elgen i møte med sult, rovdyr, sykdom og alle andre farer som tilhører dens egen livsverden. Men det er ikke slik med den døden som kommer av noe uforståelig, som det veldige drønnet av en rifle; i hendene på tobeinte som også har GPS-sendere, radioer, biler, ja helikoptre. Tenk bare på hva en ulv opplever når menneskene jakter på den fra luften: forstår den noen ting av hva som skjer? Er det en oppfyllelse av den livets og dødens grunnlov som er skrevet inn i dyrets sinn gjennom evolusjonens endeløse tideverv? Jeg tror det må være å sammenligne med disse science fiction filmene der en uforståelig intelligens kommer på besøk fra det ytterste rom og henger usynlig over jorden mens folk teleporteres vekk med en umerkelig kraftstråle. Kanskje sier romvesenene det samme som jegerne, at det er til vårt eget beste det de gjør.

Motsatt minnes jeg også filmen Avatar. På planeten Pandora handler jakten om å kjempe en rettferdig tvekamp med et dyr, og når man feller det sette seg ned og takke og si: jeg ser deg, du som gir ditt liv slik at jeg kan berge mitt. Kanskje er det denne Buddhistiske karma jeg bærer med meg som gjør at vi ikke ser snurten av elg den første ettermiddagen der i Raasjøskogene?

På post

Jeg er med ut på post, og lærer elgjaktens vesen. Det er uendelig kjedelig og ulidelig spennende på én og samme tid. Og så utrolig kaldt. Helt stille må man stå. Ikke en lyd får man lage. Jeg trodde jeg hadde kledd meg godt i min grønne Gore-tex –jeg håpet vel i grunnen litt på et anerkjennende nikk– men slikt tøy er feil. Det gnisser og svosjer og lager lyder som avslører deg. Men jeg er flink til å være stille, og jeg tror egentlig ikke det er min feil at elgen ikke kommer vår vei den dagen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Morgenen etter er det annerledes. Opp i stummende mørke, kaffe og brød før soloppgang, og så ut på post i det første snøvær. Ørnulf sitter diger og rolig i tårnet med rifla foran seg. Han har lest alle de 83 bøkene om Morgan Kane fire ganger. Det er dørgende stille. Vi vet at hunden er nær, at den antakelig følger en elg, og at det når som helst kan brake i skogen slik at det må skytes på millisekunds varsel. Følelsen av at en perfekt stillhet i det bleke, snøfylte morgenlyset kanskje skal avløses av et sanselig inferno –skogbrak, riflesmell og ram lukt av krutt– er nok til å føle at kroppen dirrer. Også er det jo kaldt da, så den dirrer litt allerede. Du hører ikke smellet når du selv skyter, har Ørnulf fortalt. Merker ikke rekylen, merker ingen ting. Dyret tar hele deg. Du er bortenfor sansene, bortenfor tid.

Plutselig smeller det: bang….bang, bang. En kilometer unna. Det er Tor Arne som skyter, elgen kom ikke vår vei. Det var vel nok en gang jeg som ledet den utenom vår post med mine tanker om livets hellighet. Men den morgenen skal jeg få oppleve det motsatte mentale perspektiv; det riktige, sanne med jakten.  Jeg merker det når jeg ser den skutte elgkua ligge på skogbunnen mens hunden logrer vilt og vil ha kos samtidig som den slikker blod og river og sliter i pelsen på det store dyret. Jeg blir overrumplet av hvor naturlig det føles. Også for karene. De skjærer og spjærer; river og sliter i elgen. Med største selvfølgelighet. De snitter opp munnviken for å se på tennene. Jeg skjønner ikke hvordan de kan være så brutale med noe som nettopp levde. Men livet rundt meg synes å bifalle det hele. Hundene, fuglene i lufta, og jegerne. Det er en gledens stund, dette, ikke en tvilen og sorgens stund. Jeg skjønner det der jeg står; at i all tid har det vært en lettelse, en jubel i denne stunden. En mestring, og en evne til å berge livet. Det gjør meg i grunnen usigelig glad. Jeg synes bare de kunne ha takket.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jaktmaskinen

Men nei, nå er blodtåka tung og jaktmaskinen i gang. Karene baler med elgkua, flerrer og flår og retter på hverandre. Det er kameratslig, men det er jaggu konkurranse òg. Her er hanner ute i felt og dreper, da blir det litt røft til tider. Ikke ampert, men psykologisk intenst. De ser på meg: hvordan reagerer han nå, tenker de visst. Får han med seg hva vi gjør og hvem som gjør hva? Ja da, jeg ser. Det velter ut med vom og tarmer; innvoller, hinner og blod. Det spjærer i hud, og plasker i bukhule. Gresset er sleipt av livets væsker. Jegerne har gørr til albuene. Elghunden Bamse er rød om kjeften av blod og glede.

Det er ikke noe hokus pokus med å lære opp en elghund, sier Håkon. Det er mest instinkt. Men de må får være med tidlig, kjenne lukta av blod og merke jobbene som gjøres. Da våkner instinktet. Noen ganger må vi fuse dem vekk fra dyret når vi skal flå, de mener byttet er deres.

Tilbake på jaktslottet settes utstyr i sving. Av skjerpede mannfolk med utvetydige oppgaver. Det er vinsjer, kjettinger, trinser og rep. Bøtter og bukker, bakker og vann. Og sylskarpe kniver. Det er litt av et skrekk-kabinett i grunnen. Men alle jobber systematisk og presist. Nykommer Thomas får opplæring. Elgkua blir flådd, blod tømmes av bukhulen, klover kappes av, bein knekkes til, hode skilles fra kroppen, tunge sprettes ut, bukhule renskjæres. Veteranen Finn ordner de indre organer til inspeksjon av veterinær i finavdeling av slaktehuset. Og så spyles alt og vaskes og renses. Og bikkjene er overalt, oppspilte og fornøyde; pelsene kladdete av blod. Mannfolka er røde de også, tilsmurt av gørr og guffe. Men det gjør ikke noe. Blod lukter jo helt ok, i alle fall i forhold til brunst. Latteren runger når brunstbuksene til Ørnulf nevnes. Herregud som det lukta av de buksene. Herregud som brunst stinker. Jeg har lest om brunstlukt, men kjenner den ikke. Det er en innføring i sanselighet dette med jakt, ikke minst den olfaktoriske.

Veterinæren er fornøyd og sier at dette er prima kjøtt og at alt er i skjønneste orden og dette slakteriet holder topp standard. Implisitt sir hun at karene er flinke, at dette er et bra jaktlag. Så da får hun kaffe og brødskiver med godt pålegg inne i skogvokterboligen. Slik er det. Man lever av hverandre og med hverandre, og kontrollerer hverandre i vennskapelighet, i Norge. Mennesker og dyr. Alt henger sammen. På et gods ser man det tydelig, mekanismene som ellers er sauset ned i samfunnets størrelse og dumskap: godseieren og arbeiderne, skogen og jegeren, våpen og teknikk, erfaring og suksess, jeger og veterinær, mann og hund. Og så videre.

Kake i skogvokterboligen

Så er slakten over og man har skiftet og vasket seg og rundt peisen er det jaktslottets fred som gjør seg gjeldende igjen. Jeg tenker på denne dynamikken mellom intensitet og fred i skogen. Vi snakker om de gamle historiene, ser på gevirer og diskuterer tagger og trofeer. Det vekker en helt særlig ro å komme innomhus etter jakten. Selv for en skribent. Kanskje var det det den svenske forfatteren Per Lagerkvist følte her oppe da han satt og skrev, invitert av familien Fearnley som en del av de kunstneriske vinteruker man arrangerte her før i tiden. Da kom malere og forfattere hit for å arbeide i et miljø som både var vakkert og fredelig, men også noe mer. Det gir en avstand, et visst perspektiv, å være på et jaktslott. Det primitive –skogen, jakten og fortiden– åpner for dype tanker og en følelse av stort nærvær i livet. Slik må de ha følt, tenker jeg, åndsmenneskene som flokket hit. De jaktet vel ikke selv, men atmosfæren, meningen, sitter i veggene. Den finnes i luften, henger rundt en. Lagerkvist skrev om Barabbas, fangen som ble benådet istedenfor Jesus da Pontus Pilatus ba jødefolket selv velge. En veldig avstand fra Raasjøen denne tematikk, -samtidig ikke. Han fikk Nobelprisen for boken i 1951.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så er det tid for kake og feiring av jaktlagets jubileum. Koner og enker har kommet med bil. Og familien Fearnley. Det er vel best godseieren skjærer første stykket, sier Finn som er eldstemann på laget og har vokst opp ved hovedgården. Han har en ærbødig tone som minner om forgangne tider. Håkon sier noen ord og takker for besøket fra journalister og fra Amerika. Så er det gamle Fearnleys tur. Mens Finn kaller ham for godseieren, snakker Fearnley selv om den samme i tredje person. Ikke fordi det er et royalt språkspill på gang , men fordi det er hans sønn som har tatt over nå. Det er litt forvirrende det der. En studie i sosiologi å være på et gods, må jeg si. Jeg fant denne flasken i kjelleren til godseieren, sier Fearnley, den er nesten for god til å drikke, men enda verre er det å la være.

Den faktiske godseieren er altså ikke selv tilstede. Det var han som inviterte meg hit i første omgang. Men denne helgen er han opptatt med annet. Siden han mistet sin kone i sykdom for to år siden, har jakten og slottet måttet vike for viktigere oppgaver. På telefonen har han vært så positiv og imøtekommende; jeg synes det er synd at jeg ikke får muligheten til å snakke med ham personlig. Om godset og fremtiden i skogene.

For jeg aner at det er et håp hos noen rundt bordet, om at jaktslottet skal prioriteres litt høyere i årene som kommer, at den spesielle historien ikke må få svinne hen. Tiden vil vise det. Kanskje kan malere og forfattere atter komme hit og arbeide tenker jeg. Det ville i alle fall jeg likt. Det kunne den norske kunsten trenge: et sted for ekte dypdykk og arbeidsfred, i motsetning til det klamme system av samfunnsmaskinelle, politiserte, trygdeliknende kulturordninger.

Så spiser vi kake og mimrer og jeg får beskjed om å bare ringe om jeg lurer på noe mer. Det vil jeg gjøre tenker jeg, men nå er jeg mett. Det er så mye inntrykk, jeg føler at jeg har vært her en uke, selv om det bare har vært ett døgn. Jegerne biter seg merke i det. De liker at de har fått vist meg noe som har slik virkning. Noe intenst og ekte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s