Glede i sultens tid

Å kjenne den virkelige sulten våkne er en ganske sterk opplevelse. Nesten skremmende sterk. Såkalte verdier, normativ samvittighet og alle tanker om fred, økologi og vegetarianisme knuffes brutalt ut av sinnets galleri når sulten virkelig blir alvorlig. Bilder av kjøtt flimrer forbi. Det indre øyet ser Obelix ved det store bålet og tjue villsvin på roterende spidd. Og enda mer primitive bilder dukker opp: Sulten sørger for et møte med menneskets mørke hjerte.

Faste: Jesus fastet i 40 dager. A walk in the park om man er Guds sønn så klart. Og lett nok om man går ved hans side, eller på annet vis er animert av ånd og båret av sjelens oppadstigende kraft. Det kan enhver religiøs og spirituell praksis vitne om. I alle tider har det vært slik. Magen er ikke bare veien til mannens hjerte; den tomme magen er veien til Gud. Fasten er mystikk, fasten er transe og rus. Mennesker faster, store mennesker viser vei. Jesus og Buddha og Mahatma Gandhi; og tusener på tusener av vismenn og lærere. I fotsporene følger Kreti og Pleti.

Man vil i utgangspunktet kanskje tro at 40 dager uten føde er dødelig, at vi da snakker om sultestreik og de farligste faresoner. Men slik er det etter sigende ikke. Et sykdomsfritt og noenlunde sterkt voksent menneske kan fint klare både 40 og 50 dager på bare vann sier ekspertene. Men når det er sagt, så er uenigheten stor. Faste setter sterke følelser i sving. Noen forskere jubler og taler fastens gospel. Andre blir dypt provoserte, hater visst tanken; skremmes av at noen faktisk gjør dette. Jeg kjente en vektløfter en gang, han foraktet fenomenet: Faster du eter du deg selv, hveste han, som om han beskrev den verste av alle gjerninger: en blanding av selvmord og kannibalisme; begge deler i en djevelsk symbiose. Og han hadde jo rett, kroppen eter seg selv. Det er nettopp det som gjør de store tilhengere av fasten så store. Det er kjernen i mirakelet. Den medisinske vidunderkuren, men også det spirituelle mirakel. Det handler om renselse: av kropp, men også etter hvert av sinn. Den store åndelige omveltning skal etter sigende finne sted etter omtrent tre uker.

Jeg var svært nysgjerrig og spent. Ville jeg klare tre uker? Nei, jeg senket ambisjonene. Jeg ville jo egentlig bare se hva som skjedde, finne ut hva jeg ville oppleve. Jeg ville prøve ut noe som er et generelt mål for meg –også det henter sin inspirasjon fra en stor faster nemlig Siddharta Gautama. Målet er det som på engelsk kalles try-mind, altså å være et sinn som prøver mest mulig, og tar det beste med seg. Latinen lyder: Omnia autem probate, quod bonum est tenete. Også i Europa har vi nemlig satt pris på prøvende sinn.

Buddha kom jo senere frem til at det var den gylne middelvei som var riktig, at ekstremiteter som faste og askese var bare tull. Men poenget er at han bare kom frem til det ved å først la seg pendle mellom ytterpunkter. Det er kjernen i try-mind.

Jeg ville altså se hva som skjedde. Og jeg hadde blitt konkret inspirert av russiske forskere som hevdet på TV at faste renser kroppen, styrker blodet og lysner sinnet. Høsten kan være mørk synes jeg, og et kroppslig avhold som også tente lys i hodet hørtes flott ut. Såpass flott at det ikke var helt til å tro. Det vil vel si –tenkte jeg– at man nok også må tro endel på det. Som flere og flere forskere innrømmer er en stor del av effekten av mye vi mennesker gjør for å få det bedre faktisk placebo. Også skolemedisinen: Medikamentene og alt det som tilføres utenifra er i mange tilfeller først og fremst hjelpere og utløsere: det er objekter å overgi seg til. Og det er da, i overgivelse og tro, at kroppen kan jobbe uforstyrret mot helbredelse. Det sier i alle fall de som tror mest.

Vel, jeg hadde passe god tro, og ville gjerne miste noen kilo. For det var også en utløsende faktor at jeg hadde lagt meg til å spise meg altfor mett på denne tiden. –Som om det var jul hver dag. Jeg følte meg mett og tung. Derfor var det jo musikk i ørene å høre forskerne si at tomheten som fasten tilbyr gir kroppen en oppvåkning. En vask, en pause, en hvile, en omstart. Alt rekalibreres, sa de, alt begynner på en ny frisk. Jeg følte for en slik alt-i-ett vask.

Så jeg startet rett på, uten de tilrådelige forberedelsesdager. Og det kan jeg si: glem dem. Kroppen fikser fint å gå rett fra julaften til Sachsenhausen, om man har lov til å bruke slike bilder om selvvalgte situasjoner.  Egentlig sier det seg selv at kroppen tåler brå overganger. Tenk bare hvordan livet var når man var jeger og huleboer og drepte et rådyr én dag, og så ikke fikk ferten av så mye som en mus hele den neste uken. Min kropp tålte i alle fall godt å gå fra kjøtt og iskrem rett over til bare vann.

Jeg brøt således med den hellige dogmatikk som regjerer den frivillige sultens felt. Man skal trappe ned og så opp igjen. Alt annet er farlig heter det. (Folk føler seg viktige når de kan advare, derfor er det populært å si at noe er farlig, selv om man ikke har prøvd det.)  Menigheten deles forøvrig i to: vannfasterne, og juicefasterne. De første mener at alt annet en kun vann og vann alene er juks og at du ved å vike fra det rene vanns prinsipp svindler deg selv for fastens mirakler. Juice-gjengen mener at vannfolket er fundamentalister som drives av religion og overdreven vilje og ikke helt har skjønt hva menneskekroppen er for noe. Juicefaste innebærer at man kan helle i seg mengder av grønnsaksaft eller fruktsaft. Men bare én av delene, man kan ikke blande, det er strengt forbudt. Jeg har ikke forstått helt hvorfor. Kan det være farlig mon tro? Nei, men om man bryter reglene svindles man for gevinsten. Sic.  Skal man være religiøs må man nemlig være rettroende, ikke bare troende.

Jeg valgte et slags skeivt kompromiss, slik at jeg muligens fikk det verste av begge verdener. Men jeg gjorde det i god tro, selvsagt, med tanke om det beste av begge verdener. Jeg holdt meg til vann og vann alene, bortsett fra, og her blir skriften liten, en enkel kopp blek buljong hver kveld. En uhørt overskridelse! –men jeg tenkte at det ville gi meg energi til å utføre noe skrivearbeid jeg holdt på med; det var noe i en dagbokgenre, om faste.

For å konsultere fastedagboken: Jeg åpnet altså fasten med et sprang. Etter en kraftig kveld, matveien –det var en mandag– gikk jeg rett inn i mitt nye minusspill tirsdag morgen. Jeg drakk vann og utførte mine vante sysler og oppgaver. Visst murret og surklet det litt foran på kroppen. Men jeg kvalte protestene med vann og vilje, og en ganske reell nysgjerrighet. Jeg er ganske god på å slutte med ting som ikke er bra for meg. Ikke så flink til å begynne med ting som er bra.

Det merkelige er at denne praksis med å bare drikke litt vann fungerte godt hele dagen. Trikset, skjønte jeg fort, var simpelthen å ikke tenke på mat. Dette skulle vise seg å fungere også i lengden, og jeg oppdaget således allerede første dagen en av de store innsiktene fasten bringer med seg; en visdom vil jeg si, om livet og mennesket. Mat er i veldig stor grad en psykologisk og sosial plassholder, sulten et mentalt fenomen. Selve den kroppslige sulten var lett å hanskes med, men idet jeg begynte å tenke på mat, minnes mat, og ikke minst se mat, ble det vanskelig. Altså sluttet jeg med det. Jeg holdt meg inne, og drakk vann. Den andre store oppdagelsen i så måte var nemlig hvor mye mat det er overalt, hvor stor plass maten tar i vår kultur. Plutselig så jeg hvordan maten er alle steder. Det klages over at det er mye pupper rundt omkring der de ikke hører hjemme, for eksempel på forsiden av Dagbladet, men det er ikke noe i forhold til maten, den er virkelig overalt. Vi drukner i mat og sørger vel i grunnen over det. Forskning viser at forholdet mellom mat og glede er et ganske annet enn det vår verden legger opp til. Men for å skjønne det må man kanskje sulte litt.

Nåvel, neste dag var lik den første og alt gikk fint. Jeg sov godt, våknet frisk og gikk løs på nye timer og gjøremål uten mat. Først tredje dagen skjedde det noe. Men det var til gjengjeld en krise. Jeg hadde lest om denne krisen, og det som skjedde stemte med beskrivelsen. Likevel var jeg ikke forberedt. Det fysiske var ikke verre enn at det kunne håndteres: vondt i ryggen og i  hodet, i leddene og i musklene. Det er naturlig, sier de som vet; det er et symptom på at kroppen skiller ut giftstoffer og begynner å bruke slagg som brensel. Den begynner å tære på sine fyllinger av søppel og slam, ting som ligger rundt omkring og som kan brennes i en slik situasjon. Det som har inntruffet er nemlig den krisen –fra kroppens synspunkt– at all energi den har blitt tilført i form av mat, kontinuerlig, nå er brukt opp slik at kroppen må se seg om etter andre kilder til energi. Den må omstille seg. Den leter overalt i seg selv etter rester og kvas, ting som har energi, men ingen nytte. Det er en av de store nøklene til fastingens magi nemlig; kroppen renser seg ved å brenne sine lagre av søppel, døde celler, rekved og gift. Før den så går løs på fettet. Fettet spares. Fettet er hellig, det skal først tas i bruk når det virkelig blir alvor. Slik tenker kroppen.

Men så var det de mentale sidene ved krisen. Også de var for så vidt beskrevet. Det stod at det kunne være en vanskelig tid, at man kanskje ikke burde være alene. Men det var en mild, fin tone i disse beskrivelsene; som en slags det er greit å være trist–fortelling fra ukebladene. Så jeg tok sjansen på å være alene. Det var ikke så greit. Mørkt var det. På innsiden. Normalt ville jeg nok trøstet meg med noe godt; en bedre middag, litt vin, noe munngodt til kvelden. Lakrisbåter kanskje. Men det kunne jeg jo ikke. Heldigvis hadde jeg buljongkoppen i bakhånd. Den ble en messe. Nok en innsikt: den minste lille smule, den mest unnselige partikkel av mat, blir en fest når man er sulten. Nøden kan være vakker. Et saltkorn på leppen bare –som kanskje har kommet flyvende gjennom luften, helt bokstavelig altså– blir en sann glede. Ja forholdet til mat blir forandret. Og til smak. På mange måter blir det langt finere. Det er en fin opplevelse det der.

Og dagen etter var mørket vekk! Jeg var full av energi, følte en vanvittig mestring: jeg trenger ikke mat! skrattet jeg. Jeg merket ikke sult, kjørte rundt i byen, smilte til fremmede, lo og koste meg. Særlig lo jeg av all maten: Ha! det er som å røyke, tenkte jeg. En tåpelig uvane det bare er å slutte med. Det er lett, det er ingen sak. Luft og kjærlighet holder, eller luft og vann da.

Det var på dette tidspunkt at jeg også lo litt av stakkars Hamsun, som umulig kunne ha visst hva han skrev om da han forfattet boken Sult. Der skal han jo ha oss til å tro at sulten er en rus og en galskap, og at mange underlige ting skjer når man sulter. Oppspinn, dikt! Jeg var i min livs form.

Men dagen etter var Hamsun plutselig en sannere stemme igjen. Det var en slags galskap jeg følte da jeg tumlet rundt på alle byens ambassader og lukkede institusjoner i løpet av den herlige kulturnatten, når hele byen åpner sine dører. Et flott arrangement!  Men alle steder hadde det blitt satt fram nøtter og potetgull, og snitter, tapas og kanapeer. Vin var det også, og øl og kaker. På den Tsjekkiske Republikks ambassade var det Urquell i kalde glass, og banankake. Hos italienerne på deres kultursenter: viner fra Piemonte og potetskruer fra Kims. Det var til å bli gal av. Jeg måte i kjelleren etter mer vilje mang en gang den kvelden. Men fyrverkeriet til slutt var fint, det tok tanken vekk fra magen, og minnet meg på det jeg nå visste: jeg var egentlig ikke sulten. Det var ikke det at kroppen sa fra, det var bare det at bevisstheten vandret til mat og deretter sult. Hele tiden, for maten er jo overalt.

Så jeg besluttet å dra vekk fra denne matfesten som vårt samfunn er blitt. En myriade av produkter, en kaskade av smaker, en narkomani av verste slag er det. For maten er jo også stort sett så dårlig. Jeg dro til fjells. Til en hytte der en annen satt og sultet. En jeg kunne faste i lag med. Og dele erfaringer med.

Delingen gikk mest ut på å snakke om oppskrifter. Nei, det er ikke lett å slippe unna. For menneskets fantasi er god. Og nød + god fantasi gir sterke bilder. Vi lagde de mest fantastiske lasagner i hodet og på blokk. Med ansjos i bolognesen, fin hvitvin og krittost i béchamellen. Og det gikk faktisk ganske bra å snakke om mat, bare vi fredet ettermiddagen. Det er nemlig da den reelle sulten faktisk melder seg. Morgen og kveld er greit, da står det ved lag det jeg har sagt at du faktisk ikke er sulten. Men på ettermiddagen, my god. Da er galskapen nære. Da må man disiplinere sinnet, distrahere det. Om man ikke har fyrverkeri tilgjengelig er det tilrådelig med en lett spasertur. Kanskje en liten bønn. Spaserturen blir automatisk lett, man orker ikke så mye.

Vi er nå på dag fem, omtrent, og jeg orket altså ikke altfor meget. Merkelig, for jeg følte meg fin. Ikke særlig sulten, og ikke lei meg. En medbrakt puls- og blodtrykkmåler, med innebygget oksygenopptaksmåler også, viste forbløffende tall: Jeg hadde en hvilepuls som lå stabilt på rundt 45. Et oksygenopptak på 97! Jeg var i toppform, jeg hadde tall som en Tour-de-France syklist!

Men jeg fikk ikke utrettet særlig mye, og jeg begynte å bekymre meg litt for hvordan det skulle gå med arbeidet mitt: jeg hadde tidsfrister rundt hjørnet, og jeg skulle snakke til en forsamling fremmede om ikke lenge. Ikke om faste, men noe annet viktig. Altså måtte jeg forberede meg og være klar. Kunne fasten vare? Tankene om avslutningens komme skulle vise seg å være skjebnesvangre. For det er når du åpner for at et behov kan tilfredsstilles at det virkelig melder seg for fullt. Slik er det jo med alle ting. Men ennå lå det i fremtiden. Først skulle noe nifsere avtegne seg. Jeg nevnte jo dette med mørkets hjerte, –det viste seg den kvelden der på fjellet, i hytten, ved peisen. Nei foran tv `n var det.

Vi satt og så en serie. En britisk krim av det ganske gode slaget, men som heller ikke sparer på det visuelle kruttet. Det er ikke lenger bare Miss Marple og Poirot der nei. BBC viser både hud og hår på levende og døde. Forbrytelsen det her var snakk om involverte ild, og en av scenene utspilte seg på obduksjonsrommet. Offeret lå på en av disse benkene. Stygt forbrent. Grusomt, nikket folkene i serien til hverandre. Men det var ikke det vi så, vi som satt der på fjellet i Norge. Offerets ben hadde fått slike herlige sprø sprekker, det så ut som deilig svinesvor; nydelige lett svidde skinker. Tennene løp i vann. Vi så på hverandre, skrekkslagne, så lattermilde: hva skjer?

Så langt kan det altså gå når man faster. Umerkelig blir man mer og mer magens og kroppens slave. Snikende kommer dyret i deg frem. Tyst svinner moralen og alle sinnets fine forestillinger. Fasten henter opp naturen. Sulten setter alt annet i tåpelig relieff. Det er kraftfulle saker det der. Det kan anbefales, for det er herlig frigjørende. Ja, hvilken fest er det ikke å være menneske, som kan føle slike forbudet ting! –Som kan være så mye: man kan være vegetarianer, Buddhist og filosof.  Kristen, etiker, filantrop og panteist.  Men i fasten blir man et dyr igjen, hurra!

Faste er altså ganske gøy. Det er mye å lære. Og det meste du lærer handler om deg selv. Således er det ganske naturlig og uunngåelig det dictum som gjelder, og som alltid har vært det samme; at gjennom fasten kjenner du deg selv. Du bivåner mennesketdyret og aner menneskesjelen. Du erfarer direkte din egen psykologi. Du ser hvilken rolle samfunnet spiller; konvensjoner og tradisjoner og uendelige, umerkelige distraksjoner. Du ser deg selv og hvor friheten ligger.

PS: Etter syv dager, kjørte jeg ned i bygda og kjøpte to hekto roastbiff som jeg spiste, skive etter andektig skive, i bilen på veien hjem. Med remulade.

Advertisements

One thought on “Glede i sultens tid

  1. Jeg liker fargen i ordene dine, sitter som et «smokk».Og jeg liker det du skriver. Er betatt, En epistel fra sidene dine hver dag. Det gjør godt.
    Også jeg har prøvd å faste etter å ha forlest meg på Hamsun. Sultet meg hver gang jeg skulle ha eksamen, men til ingen nytte. Nå når ungene er voksne, gammelmonsen død, burde jeg kanskje prøve det du gjorde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s