Hypnos

Hypnos og vitenskapens fallitt.
Søvnens gud er guden vi ikke klarer oss uten.
corona
Søvn er det som minner oss om at vi fremdeles ingenting vet.
Denne uvitenhet er ikke farlig –søvn betinges ikke av forståelse. Farlig blir det når vitenskapen ikke vedkjenner seg sin begrensing; når den markedsfører en innsikt som ikke finnes, lover ekspertisens allmektige hjelp og tar til å manipulere det den ikke forstår.
Søvn er sjelens egenskap, og søvnløshet er hevnen over den verdensanskuelse som ikke har plass til intet. Så hør oppfordringen: la ingen lege legge seg bort i din søvn.

Søvneksperten

Vi er noen få år tilbake i tid, på kontoret til en av Norges fremste søvneksperter. Lege, spesialist i nevrologi. Varmt anbefalt; en nestor, en problemløser som oppnår resultater der andre gir opp. Han er en vitenskapsmann av typen som er viss på at ethvert problem kan løses, og en lege sikker på at hans felt er mennesket, og at mennesket derfor stemmer overens med hans felt. Denne selvtilliten er flott i den forstand at det gir pasienten den forsikring at han har kommet til rett sted med sitt søvnproblem.

En av vår tids store epidemier. Vi sover ikke, blir ikke trøtte, finner ikke lenger den salige roen som umerkelig skal lose oss gjennom grenselandet –over den mytologiske elven– til stedet der vi ikke lenger er. Vår tid er besatt av helse, velvære, prestasjon –parallelt forsvinner søvnen mellom fingrene våre, nesten som den setter seg på bakbeina for å fortelle oss noe..

Helsesektoren og den farmasøytiske industrien behandler hundrevis av millioner av mennesker for søvnvansker. Men medisinen behandler noe den ikke forstår. Det pøses ut sovemedisiner og beroligende medikamenter i en skala som nesten ikke kan begripes. Av leger som håper epidemien skal gå over snart, at symptombehandlingen skal virke slik at det ikke må fram i sannhetens grelle lys at de ikke forstår søvn, at vitenskapen ikke vet, og at den søvnen medisiner kan gi til syvende og sist er en Trojansk hest; en fiende sluppet inn, til fare for sjelen.

Symptomatisk nok kunne den store ekspert tidlig berolige meg med følgende smilende erklæring: «Om sjelen vet jeg ingenting!» Dette var ment som en stadfestelse av hans profesjonalitet, hans vitenskapelighet. «Vær ikke bekymret!» lød det mellom linjene; «beinet kan spjelkes, nyren byttes, hjertet dreneres og bevisstheten.. den kan rekalibreres.»

Metaforisk kan hans utsagn sammenlignes med en tidlig sjøfarer av Columbus-typen som ovenfor sin oppdragsgiver –et handelsselskap eller en fyrste på jakt etter nye handelsveier over havene– vil understreke sin egnethet og sannsynlige suksess med å slå fast: «Jeg vet ingenting om sfærers geometri!» (Jeg skusler nemlig ikke med min sjøfarertid…)

Om sjelslivet forhørte doktoren seg altså ikke. «Dette ordner vi» sa han. Og mens han skrev ut forskjellige preparater, ett av dem forbudt i Amerika og EU grunnet uforutsigbare psykologiske bivirkninger, fortalte doktoren om et nylig avholdt seminar med verdens mest berømte eksperter. «Om ti til tyve år vil vi ha løst puslespillet. Da forstår vi søvnen fullt ut. Det settes store ressurser inn på dette nå. Vi kommer i mål.»

Vitenskapen

Til opplysning for lesere som ikke bryr seg om vitenskapshistorie: Dette har naturvitenskapen alltid sagt. I hundrevis av år har vi hørt det samme. Og det har selvsagt aldri medført riktighet, noe som ligger i sakens natur. Virkeligheten har jo ingen målstrek. Det er noe vi bør huske på hver gang vitenskapen forteller oss at vi er på vei mot full forståelse.

Heldigvis er det etter hvert mange vitenskapsfolk som ser at de må ut av dette selvbedrag. Ikke minst på søvnens felt. Det gradvis fremherskende synet virker nå å være er at vitenskapen nesten ikke vet noen ting om søvn. William C. Dement, Stanford-professor og en av nestorene i internasjonal søvnforskning, konkluderer etter femti års innsats med følgende utsagn: «Det eneste vi vet sikkert er at vi trenger å sove fordi vi blir trøtte.»

David Rapaport og David Dinges, to andre fremstående forskere, har erklært at søvn fremdeles bare er et fenomen som kan beskrives –til en viss grad– ikke forstås. Man finner ingen kausalitet. Er rekke ledende forskere kommer med lignende innrømmelser.

Vi kunne nylig lese at Lakhmir Chawla ved George Washington universitetet har overvåket hjerneaktiviteten til døende pasienter. Den oppsiktsvekkende oppdagelsen var at hjerneaktiviteten, som sank til nær null da hjertet stoppet og døden inntraff, kort tid etter steg bratt til noe tilsvarende full våkenhet, for siden å synke til null igjen. Nobelprisvinner Arvid Carlsson bemerker til dette at man vet svært lite om hjernens mentale tilstander, søvn og våkenhet er bare to av dem. Men han spekulerer i om det finnes en tilstand der opplevelsen av tid er borte, altså en tilstand av evighet.

Et annet eksempel er Rodolfo Llinas, som har kommet til den konklusjon at våken bevissthet og drøm er ett og det samme, at drøm er tanke, og derfor, like gjerne, at tanke er drøm.

Hvordan vet du så at du er våken nå, når du leser dette? Svaret er at det vet du ikke.

Det generelle bildet er altså at nye observasjoner av hjernen og nye oppdagelser om bevissthet gjør gåten stadig dypere. Forståelsen unndrar seg vitenskapens metoder, og oppdagelsene utfordrer vitenskapens virkelighetsoppfatning. Som i så mye annen real-vitenskap vandrer man tilsynelatende inn i en labyrint, ikke ut av den. Hovedvekten av søvnforskning handler derfor i liten grad om å forstå det grunnleggende forholdet mellom bevissthet og søvn.

Ståle Pallesen, professor i psykologi ved UiB, forteller oss at det i Norge forskes lite på selve søvnen som mentalt fenomen. En ringerunde til forskjellige ekspertmiljøer bekrefter det. Innsatsen er rettet mot helse og samfunnsøkonomi. Man studerer virkningene av søvn og søvnløshet. Jobber med behandling og forebygging. Man forsker på hvordan søvnen fungerer, hvordan den arter seg. Man studerer hjerneaktivitet og verdier av hormoner og kjemikalier. Man leter etter prosesser og sammenhenger.  Kort sagt man ser på søvnen fra en mengede perspektiver som er i tråd med vitenskapens naturalistiske oppfatning av mennesket, altså at livet –herunder bevisstheten– er et produkt av biologiske prosesser og ikke noe annet. Det forskes på søvnfaser, bølgelengder, drømmer og kognitive funksjoner. Men det forskes ikke på hvor jeget blir av når du sovner, ikke på sjelen, altså det som eventuelt ligger bakenfor de biologiske prosessene: «Det er kanskje noen filosofer som kan mene noe om det, sier Pallesen, men vi beskjeftiger oss ikke med slikt.»

La derfor først se på hva man beskjeftiger seg med, hva vitenskapen «vet»:

Dyrenes søvn

Den mest grunnleggende kunnskap vi har om søvn er at alle sover. Alle mennesker, alle dyr, alle levende skapninger. Planters søvn skal vi ikke komme inn på her, men for alt selvbevegende liv gjelder én ting, at det sover. I tilfellene der man ikke finner bevis for vanlig søvn, er det sterk mistanke om alternative søvnlignende tilstander forskerne ennå ikke har innsikt i. Det finnes også mer generelt mange typer søvn, tilpasset forskjellige livsformer og behov. Det soves stående, hengende, liggende. Det soves om natten og om dagen. I lange strekk og korte blunder. Det soves i luften og det soves i vannet. Fugler sover, fisker sover. Fluer sover, brennmaneter sover, reker sover og kakerlakker. Selv encellede organismer sover, tilsynelatende.

Et utvalg dyriske sovevaner:

Flaggermus: 19.9 timer

Pytonslange: 18 timer

Tiger: 15.8 timer

Katt: 12 timer

Hund: 10 timer

Sjimpanse: 9.7 timer

Menneske 8 timer

Sau 3.8 timer

Elefant 3.3 timer

Hest 2.9 timer

Sjiraff 1.9 timer

Kjøttetere sover mer enn altetere, som igjen sover mer enn planteetere. Store dyr sover mer enn små dyr av samme artsgruppe. Dvale er ikke søvn og dyr som går i dvale går ut av den tilstanden et par ganger i løpet av dvaleperioden for å sove. Øreløse seler holder pusten og sover under vann. Når de må opp etter luft våkner de, omtrent som vi mennesker tar en nattlig tur på do. Men det kanskje mest interessante søvnfenomen fra dyreverden er at endel arter sover med kun en hjernehalvdel av gangen. Som hos oss mennesker er hver hjernehalvdel koblet til en side av kroppen. På den måten kan disse dyrene til enhver tid ha i bruk ett øye, ett øre, osv. Det er avgjørende for at de skal kunne observere både farer og positive muligheter. Andre dyr, som visse fugler og fisker, kan sove med en hjernehalvdel mens de fortsatt flyr eller svømmer. Variasjonene er mange og forskningen ufullstendig. Men mye kan jo tyde på at meningen med to hjernehalvdeler er nettopp å kunne sove med en av gangen, og således alltid være våkne på et vis.

Det naturlige spørsmål som stiller seg er da dette: siden også vi har to hjernehalvdeler, kunne dette være en mulighet også for mennesket?

Menneskets søvn

«Absolutt ikke», svarer Ståle Pallesen kontant. «Vi har ikke den nevrologiske utrustning, det lar seg ikke gjøre fordi hjernen vår ikke er bygget for det».

Denne skråsikkerheten virker litt merkelig, all den tid det synes å være en slags gryende konsensus om at vitenskapen ikke vet hva søvn er eller hvorfor vi sover.

Men nå har jeg altså en ekspert for hånden og prøver meg igjen. Hva vil det si å sove? Hvorfor sover vi?

«Det er to teorier om hvorfor vi sover» sier Pallesen. «Den ene teorien går ut på at kroppen og nervesystemet trenger en restitusjonsfase. Mer spesifikt akkumuleres det avfallsstoffer i våken tilstand som må brytes ned under søvn. Avfallstoffer fra metabolismen, som svekker både det fysiske og kognitive funksjonsnivå om de får samle seg opp. Søvnløshet er svært nedbrytende og dødelig i lengden. Vi tror det har å gjøre med disse avfallsstoffene, som organismen tilsynelatende bare kan bryte ned under søvn. Derfor prioriterer også kroppen fase tre og fire søvn; den dype søvnen som stort sett foregår i løpet av de tre første timene. Men hvorfor denne prosessen kun foregår mens vi sover, og hva som gjør søvnen som bevissthetstilstand spesiell i så måte, det vet vi ikke.»

Pallesen fortsetter: «Den andre teorien er en evolusjonær teori som sier at vi sover for å gjøre oss immobile. Søvnen er altså naturens sikkerhetsforanstaltning: vi blir trøtte og sovner for at vi ikke skal være aktive om natten når vi ser dårlig og er sårbare. Det er vanskelig for oss å jakte og arbeide godt om natten, derfor kan søvn være en naturlig mekanisme som skal sørge for at vi bruker energien vår mest mulig effektivt.

Denne teorien er oppsiktsvekkende fordi den sier at vi ikke egentlig trenger å sove, men at det er noe evolusjonen har premiert, fordi det er smartere. Nye studier viser at om man tilbyr en motivasjon som er sterk nok kan behovet for søvn tilsynelatende overprøves, for en stund.

Men denne teorien står ikke sterkt, og vi har vel alle en opplevelse av at det ikke finnes noen slik motivasjon som skulle kunne overprøve søvnen på sikt».

Ja tenk bare selv: hva skal til for at du vil være villig til å gi permanent avkall på søvn? Er ikke behovet for å skru av det mest grunnleggende behovet vi har? Er det ikke slik at vi vet at det er livsnødvendig? At selve gleden ved å være våken, være til, forutsetter evnen og ønsket om å ikke være til, det vil si sove?

«Søvnen er organisert i sykluser», sier Pallesen. «Mange tror nok at hele natten, hele soveperioden, utgjør ett forløp, men slik er det ikke. Vi sover i runder på cirka hundre minutter som hver inneholder de fire søvnfasene. Dette er naturens måte å sørge for at selv om vi bare sover noen få timer får vi med oss noe av hver søvnfase. Det er viktig fordi hver søvnfase har sin funksjon. Den dype søvnen, det vil si fase tre og fire, er den restituerende. Pust og hjerterytme er på sitt laveste og det er i løpet av denne søvnen at vi tror avfallsstoffene skilles ut. Hjernebølgene er langsomme, såkalte deltabølger, og den dype, drømmeløse søvnen kalles også SWS, eller slow wave sleep. I motsetning til det mange tror er det under dyp søvn at man snakker eller går i søvne, og det er altså ingen sammenheng mellom dette og drømmer. Drømmer er et helt annet fenomen. Det foregår under REM-søvn (rapid eye movement), og da er kroppen fullstendig paralysert. For normalt friske mennesker er det absolutt umulig å bevege seg og snakke mens man drømmer, fordi visse nerveceller aktivt lammer all motorisk funksjon.

Drømmer

Dette bringer oss selvsagt til spørsmålet om drømmer. Hva er drømmer? Hvorfor drømmer vi?

«Også her er det flere teorier», sier Pallesen. «Det har vært vanlig å anta at drømmer er bevissthetens måte å prosessere inntrykk på. Man har antatt at drømmene er en måte å organisere kunnskap og erfaringer på og lagre dem på riktig sted i hjernen. Og det er på det rene at drømmer har en viktig funksjon for hukommelsen. Men nyere forskning tyder på at drømmer i mye større grad er av forberedende art. Noen mener at opptil 80% av drømmene våre har negativt fortegn, og forklaringen er at vi spiller gjennom forskjellige uønskede scenarier for å stille bedre forberedt om –og når– de skulle inntreffe i våken tilstand».

Hva er så forskjellen på drømmer og våken tenkning?

«I drømmesøvn er hjernebølgene korte og krappe, og hjernens aktivitetsnivå er tilsvarende våken tilstand. Det er mye som tyder på at drømming er det samme som tenkning, og det er på det rene at vi har en form for selvbevissthet også når vi sover. Noen typer drømmer er av en slik art at vi vet at vi drømmer, og det jo også slik at vi kan programmere oss selv til å våkne på et gitt tidspunkt. Så en form for bakenforliggende bevissthet er det, selv gjennom dyp søvn».

Hva denne bevisstheten er kan dog ikke vitenskapen hjelpe oss med. Det som kommer ut av alt vi har lært så langt er jo at noe består når selvet er skrudd av. I søvn, kanskje selv etter døden har inntruffet, som Lakhmir Chawlas eksperimenter viser. Helt dit har vitenskapen nå kommet. Men hva er dette? Trekker jeget seg tilbake i et dypere selv? Et selv utenfor tid? En tilstand som er bakenfor våkenhet, bakenfor liv?

Så er vi altså tilbake der vi begynte, der hvor vitenskapen slutter.

Den lille død

Fra gammelt av har søvnen blitt kalt den lille død. Søvnen er den døden man vender tilbake fra. Dyp søvn og død er like i dette, de er utslukning, de er intet. Hver eneste natt opplever vi sannheten i   Epikurs gamle diktum: Der døden er, er ikke jeg. Der jeg er, er ikke døden. Epikur ville gi mennesket er rasjonelt verktøy mot sin dødsangst. Lang tid har gått siden den gang, og denne angst har spredd seg til den lille død, en frykt for å overgi seg til søvnen.

Spørsmålet er hvorfor?

Vår frykt for intet har blitt bunnløs. Vi er tilbake ved horror vacuii. En gang visste mennesket at det var evig, da virket det som en plausibel teori at naturen fryktet tomrom. Nå vet vi at naturen slett ikke skremmes av slik, det gjør til gjengjeld vi.

–Fordi vi har latt oss forlede til å tro at det bare finnes én form for viten, nemlig den som vitenskapen produserer ved å dissekere virkelighetens stoff (den latinske roten til ordet science, scire-scindere, betyr å dele opp, skjære, skille ) og analysere delene. Det sier seg selv at samme metode ikke kan benyttes for å forstå intet. Opp gjennom menneskehetens historie har det vært en allmenn kunnskap at visse ting må utforskes med andre verktøy enn fornuften. Men den vitenskapelige, naturalistiske, sjelsbenektende verdensanskuelse nekter oss dette. Den nekter oss dermed intet, altså er vi frarøvet døden og frykter søvnen.

Når man benekter intet blir også væren vanskelig å gripe i sin nakne form. Livet –bare det at vi lever– har blitt usynlig for oss. Livet begynner ikke lenger ved fødselen, det begynner i det du har skapt deg selv. Bare da kan du få øye på hva livet er for noe.

Nå er ikke dette noe nytt, det er eldre enn den store søvnløsheten. Det er heller ikke nytt at man i tillegg til å bygge en tilværelse nå også står ganske fritt til å velge hvilken. Men dette store valget forutsetter en sterk motivasjon, for oppgaven det er å skape seg selv –og bli alt det man kan bli– er diger; den krever en målrettethet og innsats som på sett og vis er umenneskelig.

Rekalibrering?

Det er kanskje her vi kan snakke om en mer aktuell forandring, for det er nettopp denne motivasjonen som svikter hos mange i vesten idag. Det er som om samvittigheten ikke lenger tillater folk å motiveres på den måten som vår sivilisasjon befaler, av de ting som den tilbyr. Har vi mistet troen på vesten?

Hva er det igjen å skape? Hva er det å bygge? Hva mangler verden som jeg kan gi den? Hvordan blir samfunnet bedre ved mine valg og min innsats? Stemmer det egentlig at jeg har noe å realisere der ute; at min selvrealisering går hånd i hånd med sivilisasjonens fremskritt? Nøyaktig hva er det jeg skal gjøre som er så vesentlig for meg selv og verden omkring meg? Og hva er det jeg kan tape på veien?

Kanskje er det slik at vi vet at vi allerede har gått forbi det egentlige målet. –At problemene våre nå i stor grad handler om at vi har gått for langt? I så fall har motivasjonen for personlig selvrealisering på  sivilisasjonens  arena et meget dårlig grunnlag; det som står igjen nå er å rydde opp og reversere  vestens løpske selvrealisering. Er det premie nok for å utløse den veldige personlige innsats?

Altså er vi kanskje ved et veiskille der det eneste riktige valget nå er å nekte å skape seg selv?  Kanskje vi simpelthen trenger å gi slipp på et mer fundamentalt plan, sove som sivilisasjon? Kanskje er det på tide med en tenkepause, et nytt fokus -innover mot en rekalibrering? Søvnløshet handler nemlig alltid om dårlig samvittighet; det handler om å vite men ikke handle deretter.

Å sove er å kunne se

Bare små barn er fremdeles usiviliserte på den måten at de enn så lenge er fritatt den store oppgaven. Bare de er simpelthen mennesker. Og dette setter hele problemet vårt i perspektiv, for vi idealiserer jo fremdeles barnet, selv om aldersgrensen for realisering av det kulturdefinerte menneskeverd stadig synker. Alle peker på barnet (om enn i det stille) når de vil vise til noe sant, selv de som elsker det voksne livets muligheter og krav. Vi lengter tilbake til noe som en gang var vårt; til noe åpent, til det å virkelig se det som er foran oss. Selv de mest fremgangsrike lengter, all deres fremgang har jo bare et mål, nemlig ubekymret frihet på nytt.

Og hva består barnets frihet i? Hvordan kan et barn holde opp en asfaltklump i stum undring? Hvordan kan det juble over vannspruten fra hageslangen igjen og igjen? Er det simpelthen mangelen på ansvar og kunnskap og kompliserende erfaringer? Svaret er nei, for som vi alle egentlig vet er våre voksne bekymringer ikke noe annet enn komiske detaljer i det store bildet. Vi vet at vi godt kunne miste alt vi eier og har oppnådd, -at det på mange vis hadde vært en frelse.

Det er her søvnen kommer tilbake til oss og endelig kanskje kan forklares: Barn er rett og slett uthvilte, helt ned i dypet. De lever i en morgen etter en lang natts hvile. De kan ikke uttrykke det men vær sikker, de frykter ikke det store intet, de kommer jo rett der fra. Hvilket betyr at de ser, de opplever verden slik den er uten deres innblanding. De erfarer det de gamle grekere kalte Aletheia; det vestens eksistensialfilosofer fra Heraklit til Heidegger har utpekt som den eneste virkelige tilstand: når verden viser seg for oss på sine egne premisser. Det er dette vi ønsker oss, for det blikket for verden vi har mistet, det ser vi i barnet. Det vi ønsker oss er ikke blanke ark og alle feil ugjort, det er å kunne se feilene som livsberettigede vesener; se dem på avstand, fritatte fra deres alvor. Det er simpelthen å møte verden på nytt, uthvilte, -slik den viser seg fra seg selv.

Ekte orientering

Beviset på dette er enkelt og allment. Alle vet at virkeligheten fremstår ganske annerledes etter en dårlig natt sammenlignet med en god. Uthvilte kan vi aksle alt hva livet byr på fordi alvoret, angsten for å feile, er forminsket eller borte. Den gode søvnen har nemlig dyppet oss i det tidløse, altså i udødelighet. Sinnet forstår ikke dette og vitenskapen ser en annen vei, men følelsene beviser det. For lite søvn derimot gjør oss blinde for verden rundt oss, vi legger filtre av selvbevissthet på ethvert inntrykk og ser bare oss selv. Jeget blir en utmattet soldat midt på en slagmark, en som må kjempe for å overleve, må frem, må vinne for å finne ro.

 

Den dype ironien med menneskelivet at det vi alle søker og strekker oss så langt etter  –friheten, meningen, sannheten– alltid er helt nære. Nettopp denne nærhet er den største av menneskets utfordringer. Slik brillen på nesen er usynlig for øyet, slik er også livet for tett innpå oss. Vi ser det ikke. Derfor: skal du se selve livet må du skape den avstand som gjør at det trer fram, på samme måte som øyet oppdager brillen når du løfter den vekk. Siden du ikke kan løfte vekk livet må du istedet rygge, inn i deg selv, bak deg selv. Det er dette som kalles søvn.

Å våkne uthvilt fra dyp søvn er det samme som å fødes, det er nemlig å komme til verden. Fra søvnens dyp kommer vi tilbake, igjen og igjen. Å våkne på denne måten er å komme over havet, tomhendt og fri, med bare den levende kroppen med på reisen, til en fantastisk øy, den våkne verden.

Advertisements

8 thoughts on “Hypnos

  1. Hei Christian,

    Jeg er danser og koreograf og for tiden jobber jeg sammen med en fiolinist og en musikkforsker i et prosjekt som omhandler bl.a. stillstand, stillhet og mikrobevegelser. Vi leste artikkelen din med interesse og synes at dine tanker er relevante i forhold til de problemstillinger vi jobber med. Vi ønsker å komme i kontakt med deg. Hvis du vil høre mer, så kontakt meg f.eks. 92 44 34 14 eller ka@bodymindflow.com.

    Mvh Kari Anne Bjerkestrand

  2. Tilbaketråkk: Morfeus | Bedre flyt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s