Kunst i havgapet: Fem tusen generasjoner av fugler

Det kommer et helikopter flygende. Det frakter noe….Noe stort.

Ute i havgapet er vi. Vest i Hordaland. En verden av øyer. Skjær og holmer i hundretall. Gamle fiskehavner og handelsplasser. Høy blå himmel, hvite fugler; skarpe bilder.
Vi er på innsiden av det store kunstprosjektet Five thousand generations of birds: 18 kunstnere, 10 nasjoner, 3 uker, 12 øyer, 1 filosof som herved rapporterer. Om Fitjar kommune som internasjonalt galleri, Babels tårn, tivoli. Hvis du lurer på hva kunst er i våre dager skal du her få noen duggfriske eksempler.

Jordens midtpunkt

Som en uhyre kantarell kommer midten av Fitjar flygende. Kunstneren har funnet det fysiske sentrum av kommunen og skåret det ut. En franskmann er det. En eventyrer, en ingeniør; en sirkusdirektør. Ved den gamle metode –altså balansering på nålespiss– klarte han å bestemme senter av kartet. –Tok seg så til plassen i den virkelige verden, kappet land og skar ut en kone; en skive jord med dype røtter. Denne vil han stille ut på en holme. De lokale avisene skriver om den dristige bedrift. I dager og uker før det luftige løftet skal skje.

Helikopteret pisker havet til skum. Mannskaper kjemper med jordkonen; den skal lirkes ned på en jernfinger som kunstneren har drillet fast i berget. Til slutt sklir den på plass, og utallige armer går i været: det gikk! Lettelse og glede skyller gjennom mannskap og hundre tilskuere. Det går to sekunder, tre. Så velter skulpturen! Mannskapene skvetter til side. Det er veldige krefter på gang. Det er sentrum av Fitjar man leker med. Og jorden tar sin hevn. En mann kiles under jordskiven, men klarer seg. Kunstneren –som må ha vært sterkt sinnsbeveget på dette tidspunkt– kaster nå av seg forfjamselsen. Han gliser, han hevder at det vidløftige prosjekt blir enda bedre slik. –Lik en Napoleon som oppsummerer sin visjonære storkrig med at det var best å bli slått. Det spiller ingen rolle hvordan resultatet blir. Jorden kunne like gjerne trillet i havet. Det er kunst.

Sisyfos

En robåt ros i ring. Rundt og rundt et lavt skjær. Den er festet til skjæret med et rep. Båten ros av en enarmet mann. Diger og dukknakket sitter han, lik en sorg som har vokst seg gammel og stor. Er det en scene fra mytologien? Er det Sisyfos’ bror som ror? Har nok en dødelig fått sin evige straff av harme guder? En moderne Prometeus? Eller er det kan hende Herr Kafka som er på gang; gjenoppstått med en fabel om det absurde menneskelivet?
Nei Sigmund bare skar seg i hånden han. Så han kan bare ro med en arm. Og det vil han. Det er kunst. En performance. Han ror utover, tauet trekker båten innover. Rundt og rundt, som en grublende tidsmåler, hele forestillingen danner en langsom urskive over stein og hav.

Pensjonistene i tilskuerbåten jeg sitter i er usikre: hva er i grunnen dette? Heldigvis har de felles kjente viser det seg. –Så selv om de har kommet fra forskjellige plasser for se på kunsten kan de nå mimre og slarve som gamle gjør. Mens Sigmund ror i ring rundt øya si. Jeg tenker på dette med treet som faller i skogen: om ingen hører det falle, lager det da allikevel lyd?

Fitjar

Allerede for to år siden fikk kuratorene ideen at denne skjærgård, denne verden av øyer –som lik enhver ubebodd arkipelago har ved seg noe stedløst, navnløst, tidløst– kanskje kunne bli et rom for kunst. I en slik verden, er man ikke allerede halvveis fremme ved Gnosis; den ikke-språklige erkjennelse? Vil ikke kunsten kunne inngå en forbindelse med den åpne natur som gjør begge tydeligere for våre øyne? Slik tenkte kuratorene og jeg da vi i forkant satt oss ned og snakket. Det var på våren. På sensommeren kom kunstnerne.

De delte ikke våre tanker. I alle fall ikke første uken: Denne naturen er altfor overveldende, sa de. Noen angret visst på at de hadde sagt ja til prosjektet. Kunsten blir jo overdøvet, den blir satt på en pidestall. Mange var enige i at verkene ikke tålte slik konkurranse fra den mektige naturen. Ingen snakket om den gjensidige åpenbaringskraft som kuratorene og jeg hadde sett for oss.  Jeg fikk en sterk følelse av at kunsten har vendt seg til å kun være kunstig, altså artifisiell. Hva sier det om kunst, at den ikke tåler det ukunstlede? Vel, kunstnerne ble glade til slutt.

De hadde fått en øy hver. Skjønt øy… det er snarere holmer og skjær. På holmene skulle de skape sine verk. Måtte lage dem der, fikk ikke ta dem med. Tre uker fikk de på seg. Det ble mye båtkjøring. Mye logistikk. Mye dugnadsånd. Lokalsamfunnets krefter har stått bak mye av selve verkene; hamret og sveiset og slipt. Godt med penger har det også vært, –til å gi de internasjonale ideene vinger. Til og med helikopter.

Bienes Herre

123 bikuber har tatt oppstilling langs vannkanten på en liten øy. Skinnende hvite, speidende. Avstanden mellom dem er perfekt, det er presisjon i hvert ledd i denne manøveren. Generalen er en Israeler. Han vil forsvare øya. Han har viet livet som kunstner til formasjoner. En formasjon kan oppnå alt, sier han. I formasjonen ligger løftet om perfeksjon, og seier. Fienden svikter i knærne, hjertet synker i brystet. Synet av øya… Ingen kan innta den nå, der bikubene i hvit isopor står som ukuelige voktere. På avstand er det en lysende ikonisk ro over øya, lik et ansikt uten frykt. Men på nært hold summer det skrekkinngytende fra titusener av bier i opptak.

Bier er blant de mest aggressive skapninger kan Idan Hayosh fortelle. Det hjelper ikke at han er allergisk heller. Bakgrunn fra Israel er kanskje ikke heller helt uvesentlig. Man tenker sikkerhet i det klimaet; tenker formasjoner og agressjoner. Og har du forlatt ditt hjem i denne kampsonen, og slått deg ned på en fredeligere plett, tenker du kanskje særlig på hvordan disse krigsmønstre og denne militære geometri kan bli til kunst, på en holme, i Fitjar.
Denne kunstneren fra Israel er det mest tillitsfulle mennesket i hele denne øyverdenen. Det vet jeg etter mine dager på innsiden. Han stoler på alt og alle, ser det gode og vil det gode. Han er bare så såre opptatt av formasjoner og perfeksjoner; av optimale, militære solusjoner.

Fem tusen generasjoner av fugler

Fuglene som henger over øya flyr ikke i formasjon. Og de vet nok ikke særlig mye om genealogi. De kunne nok ikke si, om stemme var gitt dem, hvor mange generasjoner de har levd her i Fitjar. De bryr seg nok heller ikke særlig mye om opptrinnene på øyene; formene og fargene som er lagt til den ellers grå-blå paletten. For ikke å snakke om faktene: all den menneskelige trafikken; att og fram, roping og ringing og krumme rygger. Propeller og kjølvann gjør sundene skumlyse. Jeg synes iblant det er som om fuglene ler av denne veldige aktivitet; himler med øynene over dette store alvor over ingenting, mens de speider etter sild. Måkene i himmelen er nesten helt sikkert i samme situasjon som Nietzsche tilskrev de gamle grekerne: dype nok til å holde seg på overflaten. Med visse kunstnere kan man mistenke det motsatte.

Måle en øy

Et stykke lenger ute ligger to temmelig store grantrær over hver sin holme. Ikke bare stammene, hele trærne; greiner og kvas og 700 000 nåler. Det er tang mellom greinene også. Det eneste som vokser her fra før er gress og lyng og hvite blomster. Men nå ligger det altså to digre trær og hviler tungt over nakne berget, en mannshøyde over bølgene. Man vil måle øya, heter det i dette verkets katalogtekst, Measuring an island. Beregne den ved hjelp av et tre. Eller to. Når det er høyt vann er det nemlig to øyer. Og trærne er skåret ut i skogen innenfor, det ser man i form av en markant nisje i den plantede skog. En poetisk tanke dette med å måle en øy med et tre. Hente en gran, slik man henter et verktøy. Sinnbildet er fint. Men det reelle bildet er vondt synes jeg. Det minner om slakt. Stormdød. Trærne er ødelagte. De ligger der kvestede, ustolte, fratatt hele sitt vakre vesen ved dette påfunn.

Målsetningen er ambivalens, hvisker kunstneren meg i øret. Det skjerper erkjennelsen. Vi må være kritiske, vi må selv finne ut av ting. Derfor er ambivalens en målsetning for kunsten vår; det tvinger deg til å skjerpe deg.

Jeg blir i grunnen bare litt matt og formørket, ikke skjerpet. Føler et anstrøk av antiklimaks, av noe som er over. Kanskje er det trærne som har blitt slept ut dit som gjør det. Eller kanskje er det kunstens antiklimaks? Kanskje det er følelsen av disse reklameaktige slagord: Ambivalens. Provokasjon. Dekonstruksjon. Slike ord bruker vi mennesker når vi tar feil av det ubestemmelige og tror at det kan bestemmes, i kunsten for eksempel. –Og dermed gjør det store ordet ubestemmelig om til det lille ordet ambivalens.  Slik føler jeg det.

Lyset

Ja, det er noe innestengt og dunkelt over dette. Mer lys! forlangte Goethe på dødsleiet. Og jeg finner det til ham på neste holme. Lyset –vil man kanskje si om 200 år– lyset i tusenårsskiftets samtidskunst var den gjennomstrålende humoren. Galgenhumoren som vedkjenner seg at forsøket har feilet, kunsten er død, geniet er umulig, den menneskelige selverkjennelsen avsporet. –Men som tross alt finner på en herlig replikk. Og bruker humorens mystiske forløsende krefter til å komme seg videre. Den svenske mesteren Roy Anderssons filmer dukker opp i tankene: disse tragiske, vakre, forvirrende seanser som holdes oppe av humor alene. Men hvilken humor! Hvilken merkelig følelse av storhet det er å kunne  –måtte– le høylytt av den menneskelige tragedie..

Veggpryd

Midtveis i en høy, loddrett klippe skyter et stupebrett ut i rommet. Der sitter et lyst hode og fisker. Det syder og bobler der snøret forsvinner i vannet. Hun har vist fanget noe merkelig.. På avstand er det et vakkert bilde. Det lyser opp. Det er noe magisk med denne pre-rasjonelle selvfølgelighet: lik et barn som ikke ville reagere nevneverdig om solen med ett snudde og gikk ned i øst, slik føler man seg her. Man godtar bildet, ser at det sitter én og fisker midt i veggen. Oj! hva får hun? sier barna rundt meg. Ja, se der du, sier de voksne. Alltid usikre på hva de skal føle. Hvordan fikk de montert det brettet tro? Sitter hun i tau? Nei. Brekker brettet blir hun våt. Er det en dykker der nede? Ja, ja..

Roman Signer

På et skjær så lite og lavt at tidevannet oversvømmer det med kosmisk punktlighet står et underfundig kunstverk: Fra et blått oljefat stikker en skråstilt stige. På øverste trinn et par svarte støvler. Det er det hele. Det minner ikke så rent lite om denne kunstneriske visjon vi forbinder med Pink Floyd sine gamle omslag: Hipgnosis, grenselandet mellom det opplevde og det forståtte; den sonen der ting bare er.  Roman Signer er helten i feltet her på Fitjar. En nestor på over 70. Med enkle, treffende verk. -Som tomme støvler på en stige ut i ingenting.
Han skjøt nyttårsraketter over Stromboli en gang, forteller de unge med andakt. Raketter: med røde bånd festet fløy de over vulkanen.

Megafon

Ikke langt unna står en mann i kjole og hvitt ved en veldig megafon. Alene på et skjær, bare disse to. Igjen en anelse av allegori: som bildene i en fabelbok, som den skrudde men selvfølgelige logikk i en drøm. Hvorfor vil han så gjerne synge nettopp der? Hvorfor er det så viktig? For viktig må det jo være: megafonen er diger, dressen er sort, klangen klar. Det er Schumann. Sjeldent har vel så intens og dyp og vakker musikk falt på slike ulyttende ører. Båter tøffer rundt holmen. Det manøvreres og gestikuleres. Alle lurer på hvor høy lyden av sangen er, når de bare kommer i rett vinkel. Men ingen hører selve musikken. Når Schumann synges i en diger megafon forsvinner altså Schumann. Det er kanskje det som er kunsten her?

Kunstens arbeidere

Om kvelden samles vi på kjøkkenet i det store huset der jeg bor med kunstnerne. Det går i fisk og poteter, tubeost og knekkebrød.

Det er ingen forskjell på kunsten og ethvert annet arbeide, sier franskmannen med helikopteret og mange nikker. Dette er de enige om, dette er viktig for dem: det uromantiske, upretensiøse, vanlige, med det de driver med. Det handler om mestring, om å kjenne sitt virke og gjøre det godt, sier en nordmann. Det er en jobb, vi utfører en oppgave, vi er ansatte av staten av samfunnet. Det er ikke annerledes enn søppelmannen eller bakeren.

Mad Max og MacGyver

Det er tydelig at det praktiske står sterkt på akademiene i våre dager. Og det i en MacGyver-aktig forstand: altså i betydningen å kunne mekke og skru og lage noe primitivt som funker. Det er en blanding av olabilklubb og filmproduksjon som preger både stemning og holdning. Ikke bare i det funksjonelle og ofte teknisk usofistikerte ved verkene som produseres, men altså mest av alt i kunstnerens selvbilde: hvordan kunstneren ser ut, hvordan han kler seg, hvordan han tenker, og spiser: det skal være litt bryggesjauer, litt Mad Max; ujålete, røft. Gaffateip og dyre solbriller.

Og hånd i hånd med dette er kunsten stappfull av teori og labyrintisk tenkning. Konseptkunsten er et spill laget for sinnet, ikke sansene. Det er som om intellektet og vår prefabrikkerte verden i fellesskap har skjøvet til side alt det kunsten engang var: frembringelsen av det sublime i et materiale. Samtidig er jeg ganske sikker på at kynismen ikke står sterkt i gjengen rundt kjøkkenbordet. Det er en dyptfølt dragning mot jord i bunnen av de fleste kunstnere, dypere enn alle ideer og identiteter.

Æsj, sier kunstnerne. Vi er arbeidere, proletarer. Vi gjør det vi gjør, og det vi gjør er kunst.

Ja, de er ikke uten vidd. Og det er jo ikke i mangel på ferdighet, tålmodighet eller ånd at de søker mot Mad Max og MacGyver. Nei, er det ikke snarere en vilje til trassig sjølberging i et ellers uselvstendig samfunn? Og er ikke samfunnets naivitet i utdelingene av store budsjetter til kunst og kultur det første kunstnerne må speile? Som ved å bore et hull i en holme i Fitjar og sette opp en liten plakett der det står at dette hullet er veien bort fra dumskapen.

15 days of silence

Eller sette opp et prefabrikkert skjul på en enslig holme, og ta bolig der i 15 dager. Det er det M.M. har gjort, i stillhet. Han har avgitt et løfte om taushet. En trappistmunk. Han skal ikke lage en lyd på to uker. Han skriver brev og skriver med kritt på svaberget. En og annen reell, praktisk melding. Mest selvbevisst kryptologi. Man blir jo selvsagt selvbevisst når man skal bo på utstilling i 15 dager uten å kunne skrike tilbake: M.M. trodde visst at øya skulle være bortgjemt, men nei. Den ligger midt i leia. Folk har kommet med sauer til ham. For company, not food, capiche? Og de har tatt bilder. Aviser og TV. Ja den lille brakka har blitt showets stjerne. Hva er kunsten? spør vanlige folk. Det er selve boinga som er kunsten, svarer de som forstår bedre. Det er selve det at du spør som er kunsten, sier noen med vitende mine. Capiche?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s