Romsdalen, Norges Tyrol: En flatbygdings erfaringer

-Herfra og opp til ryggen er det bre, sier O.
-Betyr det at det er risikabelt? undrer jeg.
Hittil har vi gått på store snøfelt, av og til undergravet av smelteelver, stedvis overlesset med veldige rasmasser. Men ikke bre altså, så langt.
-Er det sprekker? spør jeg, mens jeg tenker på hvordan man egentlig bedømmer en slik bre.

-Det vet jeg ikke, sier O. -Det er sikkert greit nok. Jeg tror ikke fjellet bare forsvinner under her, så isen er vel ikke så tykk, og sprekkene ikke særlig dype, kan vi håpe. Men vi får vel gå i tau. Og kanskje et lynkurs sprekkvett er på sin plass. Min erfaring med sprekker er at jeg aldri har falt i en, så jeg har ikke mye å lære bort. Men vi får si det slik at jeg går først oppover siden jeg er tyngst. Tredve meter dobbelt tau bør gi deg nok hjelp av friksjonen til å holde meg igjen. Faller jeg får du holde stand, så må jeg prøve å ta meg opp selv. Faller du, prøver jeg å lage en sikring med øksa og så kommer jeg og hjelper deg. Men hvis ikke det går må du ha med prusikslynger slik at du kan klatre opp langs tauet. Knuten lages slik..

Jeg følger med, men er ikke sikker på knuten når vi starter. Jeg har vanskelig for å være nøye, det er som om jeg ikke helt tror på et seriøst mestringsforhold til denne virkeligheten. Skal jeg liksom henge der i løse luften; vissen av sjokk og blytung av skrekk –med sekk og støvler og en masse skranglende jern rundt livet– for så kontrollert å lage disse særlige slyngeknuter, og resolutt klatre opp langs tauet? Vi får se, tenkte jeg, idet vi satte oss i bevegelse og jeg så hvordan breen etter hvert falt vekk mot venstre, ned til de asurblå issjøene langt der nede. Hinsides dem igjen, i bunnen av denne fjellverden, dannet Eikesdalsvatnet den vertikale horisont, 1550 meter under oss.

Vi er i altså Romsdalen, Norges alpine locus. En verden så vakker og gispende at den nådeløst bringer til overflaten dette dypeste av menneskets dilemmaer: Skal jeg opp på disse toppene? -Eller skal jeg gå dem forbi? Skal jeg lystre eller overse denne tindenes sirenesang, denne hansken kastet av de veldige troll? Romsdalen er ikke stedet å dra om du tror du har funnet fred med et liv uten farer. Freden ryker! Her går naturen og kroppen i kompaniskap, sammensverger seg mot fornuften, smisker med viljen og ber som et barn om å få lov til å prøve seg…

Vi hadde valgt denne tinden av minst to grunner. For det første hadde ikke O vært på denne toppen før, til forskjell fra mange andre av Romsdalens fjell. For det andre sa de på et tv-program at denne turen var lang men lett. Det virket passende, siden det er lenge siden O klatret aktivt. Og jeg har jo aldri klatret. Ikke slik. Ordet lett tok vi i beste betydning, nemlig den doble: lett som det motsatte av både vanskelig og tung. For øvrig var det kvinnfolk og jenter som klatret på tv, topp etter topp, – et moment heldig for min moral. Det kjente jeg da jeg forberedte meg på de svimlende selvovervinnelser jeg visste måtte til, når tiden til sist opprant for meg der i Norges Tyrol.

Men turen var ikke lett. Det var meget, jeg vil si særdeles, strevsomt å ta seg opp til vippepunktet i Hoemskaret. Uhørt! tenkte jeg der jeg strevde, det er ikke dette jeg ble forespeilet! Jeg hadde viet mine mentale forberedelser til luftige egger, tørt berg og svimlende stup – til mitt alpine rite de passage– og ikke helt fulgt med da jeg ble fortalt om anmarsjens 1500 sugende høydemetre. Men tilbake til skaret; jeg kaller det vippepunktet fordi det er her man først ser ned i tusenmetersvelget på andre siden. -Men mest fordi det er hit, men ikke lenger, at det er vanlig DNT-merking på ruta. Det er først videre at man virkelig må ville dette. Rangle. Klatre. Bestige tinder.

Hvem denne Hoem var kan jeg for øvrig ikke svare på. Navnet indikerer muligens klatreadel – på linje med Heftye eller Mohn– men der i trakten skal man ikke være for sikker. Han kan like gjerne ha vært baker eller smed, kanskje gjeter, eller bare en festdeltaker med et påfunn. Romsdalshornet, fjellet som er selve innbegrepet av dalens himmelstrebende sjel, det uinntakelige spir som står som en speidende vaktpost; en gudeaktig klippe som taler den fryktinngytende Trollveggen midt i mot. –Dette spiret ble først besteget av to karer som hadde veddet i et bryllup. De tok seg opp med hampetau og noen bolter som den ene, en smed, hadde smidd i egen esse. Året var 1828. Men få trodde den gang på at de virkelig hadde vært på toppen. Bragden ble underkjent og glemt. Og stor var derfor overraskelsen og følelsen av oppreisning i bygda da den utrettelige men forsiktige klatrepioneer Carl Hall endelig nådde toppen på sitt syvende forsøk i 1881, – og der skuet varden karene hadde reist. Senere skulle andre lokale krefter sette klatrefiffen i forlegenhet på ny. En viss skredder skulle sette en standard for klatringens muligheter som fremdeles i dag får de store spesialister til å famle etter unnskyldninger.

Men før det alpine alvoret altså denne DNT-merkede anmarsj (som på tilbakevei skulle komme til å skrive seg inn i minnet med smertens bokstaver): urer så bratte og kronglete at selv om man ikke akkurat må klatre, så blir klyvingen temmelig innoverlent. En bakvegg i en veldig gryte danner fotturens crux. Løs og bratt. Og sleip. Man ser seg om i denne gryten, denne cul de sac, og finner at man bare kan ta seg videre ved å legge ruten rett opp smuldresvaet mellom to fosser.  Vel, legge og legge.. Det er tett med røde T-er oppover fjellsiden. Jeg har aldri sett dem så tett. Det er vel for å si at: jo det er her du skal gå, selv om det ikke ser slik ut.

Jeg synes som antydet det var ganske tøft i denne førtifemgraderen, (etter egne anslag). Men med bare tre timer på tidtageren, så langt, var formen fremdeles god. Og solglimt danset i lag med ilende skygger over snøfeltene. Himmelen var rask i bevegelsene denne dagen. O tok det med ro. For lengst lei av tindesportens vågestykkerier, ambisjoner og selvbekreftelser, er det en klokere, roligere og tyngre fører som kommer opp til flaten der jeg sitter. Allerede på avstand nås jeg av erklæringer: Mjøsa kan ikke slukke min tørste nå! Jeg er uttørket langt inn i 2013! Jeg pisser grøt, svetter saltlake! Hvordan kunne du unnlate å blåse til rast ved bekken der nede??

Vi hadde vært enige om å spise på toppen av svaet. Bekken var ikke på toppen, så jeg gikk videre. Selv om vi var enige om å gå i evighetstempo, selv om jeg vet at det er det beste – det eneste– som også kan forløse sinnet i noe grad, klarer jeg ikke å gå riktig sakte nok. –Om ikke sakte nok for evigheten, så i alle fall ikke like sakte som O. Derfor denne kjedelige misforståelse.

Nå er vi på toppen av kneika og jeg er sulten og kald og merker den umiskjennelige virkningen høyfjellet har på sinnet: jeg hater plutselig dette stedet. Dimensjonene svimler, rommet blir kvalmende, vinkler og avstander er i ulage. Alt er for stort og uproporsjonert og feil. Det er slemt. Lik kreasjonen til en uberegnelig Demiurg. Er han full? Man merker med hele sitt vesen at her hører ikke mennesket hjemme. Deliver me, sier man på engelsk når man vil frelses. Deliver er riktig ord.

Så, etter fem knekkebrød med bacon-ost og mange håndfuller vann, er det med ett langt lunere og mer harmonisk der på platået. Føndrag i vinden synes jeg, mens jeg øver litt på de vanskelige overgangene fra brystklang til hodeklang som er jodlingens nøkkel og vesen. Prøver meg, mens vi går videre, på sangen Jeg er fra Romsdalen, Norges Tyrol,  jo-de-le-i-hi.

Etter Hoemskaret er det tørr ur med mye vakker stein: gule, ravaktige blokker, translucente hvite; store marmorliknende heller og steiner med vidunderlige smeltesvivler og mønstre. Men her er det slutt på T-ene. Over oss står Gjuratinden statisk i rommet, i en ubestemmelig vinkel som lefler med øyets optikk. Himmelen bøyer seg rundt apex, det suser i dørgende ultramontan stillhet der denne faste klippen står og liksom gjør narr av våre forsøk på noe liknende, i våre liv. Statisk i vesen er dette Foucaults pendelfeste der oppe, men i form er fjellkroppen en kaotisk katedral som ut- og innfolder seg, ombestemmer seg for hver kote; ruver, raver og smuldrer.

Gjuratinden: fordi toppen ser ut som en spene, en brystvorte, et jur. (I gamle dager skrev man altså gjur, eller djur). Jeg hadde håpet at det var Jura, et navn med konnotasjoner noe ur-sprünglich: til lava, syre og franske viner; klodens for-historie, dinosaurer og kalk. Men nei, det var den lille knoppen man ser på toppen; når tinden tegnes mot himmel og horisont; fra langt unna eller dypt under, som hadde gitt navnet. Hverdagslige er romsdølene; som smed og bonde utlegger de fjellets gåter.

Det laminerte arket vi bar med oss, som tjente både som fjellfører og kart (tosidig trykk i prima kjøkkenbenk-laminade), indikerte i nokså tvetydige vendinger at det kunne være vanskelig å ta seg over breleppen sent på sesongen. Der hvor bre møter berg vil det naturlig nok ofte smelte seg en glippe. Og i den jotunmålestokk det her er snakk om, er denne glippe nærmere i slekt med den gotisk-litterære avgrunn enn med avstanden fra togvogn til perrong. Særlig når man tenker på at glippen forsetter ned under breen; den krummer seg inn i det ukjente, grufremkallende rom som visserlig ligger og lurer. Jeg tenkte slik. Med et pustløst skrik faller man…

Fra der vi stod var det fremdeles uråd å forstå hvor det var meningen at vi skulle gå, hvor ruten til toppen gikk. Vi så en besynderlig, bratt bro av snø – en tunge mer lik– som hang over ryggen i syd. Det kunne da ikke være opp denne vi skulle ta oss?

-Det ser ofte verre ut på avstand, sier O. Egentlig kan vi ikke si noe entydig om forholdene herfra. Vi får ta oss opp til breen og så inn i kesselen. Tidsnok vet vi hva vi har med å gjøre.

Så er det altså inn i tau, lynkurs i glaceologi og sprekkredning, og så holde avstanden og ikke slakke på tauet mens vi vandrer innover den dobbelkrumme flate. Et møbiusbånd er verden: den vender seg om seg selv, med flanken som midje og livet som hals. Jeg ser ikke så mye til venstre, der sklir jo breen ut i en romløs bratte jeg ikke kan bedømme. Men jeg føler at sklir jeg så stopper jeg kanskje aldri, noensinne.
O går langsomt. En sinnrik stoffsnurp rundt skallen beskytter mot kalde gufs og vipper skjegget rakt fremover i den klassisk-ukuelige ekspedisjonsvinkel.

Etter 300 meter opprinner sannheten: det er opp den nådeløse rampe man har ment at mennesker skal ta seg. Det er bare denne tunge som forbinder breen med bandet; øgleryggen som knokler seg videre mot toppen. Et vidunderlig skue, for den hvite tungen er liksom så usannsynlig: den henger der som en flik av nåde, en skarve omtanke i denne harde Demiurgiske verden; en utstrakt arm, en hjelpende hånd rett og slett. Hadde det bare ikke vært for den heslige glippe! Som å se en byll i sin kjæres armhule i året 1351 er dette synet. Vi ser at glippen er formidabel, vi ser at det ikke så verre ut på avstand.

Opp den bratte rampe er det strødd med stein og blokker i snøen. -Det går sprang her ofte, sier O. Vi bør ha hjelmer. Men glemmer det i spenningen: O opp til den heslige sprekk. Ned på kne på den vinklede kant. Vurderinger og overveielser. Rop ned til meg. Det ser ikke bra ut. Vi har ikke utstyr. Ingen sikringer. Helt glatt. Store dyp. Ugunstige fall.

Ugunstige fall…

Ned igjen. Ut på breen. Vekk fra steinsprangene.
Senere, mye lenger nede – lavere enn snøen– skal vi få høre den umiskjennelige lyden av fjellet som springer. Det er som kruttsmell, den dumpe lyden av veldig energi som støtes inn i seg selv når biter av fjell styrter ned og treffer berg. Støv, og lyden av død; om død kan høres selv om intet blir drept.

Men fremdeles er vi på breen. Nå kommer psykologien og terapien og språket på banen. Nå skal minnene skapes, nå skal nattesøvnen og selvfølelsen sikres. Nå skal vi komme ut av dette på riktig vis.
-Vi kommer ikke opp uten å ta store sjanser sier O.
-Jeg ser ryggen og toppen på en helt ny måte nå, sier jeg. Jeg ser at jeg hadde klart det.
-Ja, sier O. Vi hadde klart det. Men vi klarer ikke komme opp på ryggen.
-Vi har ikke noe valg sier jeg.
-Vi har fått til mye, sier O.

Mens vi pakker ned tauet snakker vi om denne skredderen, Arne Randers Heen. Han hadde nok valgt annerledes. Og samtalen har for min del helst den funksjon å stadfeste vissheten om at vi er forskjellige mennesketyper som vandrer her på jorden. Jeg og Heen er et eksempel på det.
Han var altså skredder. Men svært ofte var skredderforretningen hans i Åndalsnes stengt. Da var han i fjellet: han klatret, ranglet, turnet i fjellet. Han besteg alle Romsdalens topper titalls ganger, hans turer og streif var tallrike som myriadene. Han halset oppover de samme cruxene som får andre til å dirre i anstrengelse, tvil og skrekk. Han hadde en følelse for høyder og stup som en fugl må ha: en art som bare ser én side av saken, nemlig den himmelhøye frihet, fordi faren, fallet, døden i fjellet ikke angår dem.
Heen besteg Romsdalshornet 233 ganger. Han erobret trollryggen, selve Trollveggens østlige pilar. Den gikk han som gammelkar (53 år) sammen med pur unge Raplh Høibakk i 1958. De hadde ett tau og seks bolter, -opp massivet som regnes som Europas mest krevende. Aldri mer! sa gammel’n vel nede igjen. Men gikk selvsagt tilbake på sine ord.

Under krigen bygde ARH radioposter og overvåkingsreder på mange av toppene i Romsdalen. Tyskerne ante ingenting, de kunne ikke forestille seg at noen kunne eller ville ta seg opp på disse tagger, denne Fenriskjeft mot firmamentet. Men Arne Randers Heen nærmest levde på disse toppene. Og det spesielle er at han slett ikke var en klatrer full av andakt og åndelig ærbødighet. Han var snarere en ramp og en pøbel. En som lekte seg og gjorde som han ville i Guds natur. Han sprengte sydtoppen av den majestetiske Vengeting for å anlegge en liten hytte. Et klubbhus for sin enmannsklubb, der han kunne spionere på tyskerne, lese bøker og drikke saft. Han bar med seg plank og plater opp på disse horn og pinakler. Han var en ape, i beste mening. En legende i dalen, i landet. Kanskje den største klatrelegenden av dem alle, om det er klatrerens vesen som legges til grunn. Noe ved ham var dypt og inderlig avstemt med den vertikale verden. Jeg føler meg ikke like mye i mitt rette element.

Men nedover er det bare lek og moro. Vi er i live, i Romsdalen; det er jo en feiring verdt. Og ned snøfeltene er det skikken i fjellet å skifte ganglag til grådige syv-mils klyv, mens man synger Mike Oldfield. Helt til vi kommer ut til høyre for fossene og jeg blir for ivrig og lettsindig og lat. I jakten på en snø-passasje helt ned har jeg forvillet meg ut en slukt som er brattere enn jeg trodde. Og snøen er hard her, så faller jeg klarer jeg ikke bremse. Med ett går det opp for meg at jeg må inn til steinene. At jeg ikke må skli.

Også er jeg på berget igjen. Trygg, tra-la-la… I Norges Ty-rol.
Tindesport er en evig pendel av sinnstilstander. Fra gjærende, giftige tanker -til plystring og Figaro. Fra håpløshet og hug om det siste farvel – via djerve trekk på fjellets brett– til jublende scener av livsmot og glede. Fra livets florlette skjørhet på den bratte snøen til dyp jordforankring på steinen.

Men det er nå helvete begynner. Etter ti timer er bein og kropper allerede klare for spa og massasje. Og vi har ikke begynt den egentlige nedstigningen.
-Det er av denne grunn folk dør på vei ned fra Everest, sier O litt senere. Vi stanser stadig. Det mørkner, men det gjør ikke noe. Vi ser en stor flokk ville dyr på et fjernt snøfelt. De leker seg og sklir og vimser i skumringen. Vi glemmer vitenskapens dictum om at dyr ikke har følelser, ikke humor, ikke glede. Dyrene leker, og de vet at de leker.  Over oss går nå de dumpe, margstøtende steinsprang.

Nede i skogen ser jeg ingen ting. Jeg mistet linsene da jeg la meg litt i lyngen. Pausene hjelper ikke lenger. Kroppen vil ikke engang hvile. Den er sint på meg. Protesterer, tar ikke imot det gode den bys: sitte er vondt, ligge er dumt. Bare ned, ned gjelder. Jeg går i troika med Hypnos og Morfeus. Uten linser er jeg halvblind. Jeg er en kropp som prøver å bremse sitt fall. Men midt i smerten anger det vakkert av lyng og sommer. I mulmet og tussmørket er det alvelyder og skoglykter rundt meg synes jeg, men egentlig bare et sinn som flyter ut av kroppen.

Ved bilen spiser vi den tredje pakken Real frysetørret turmat. Femten timer, ingen tind. Det kunne ha stått på lappen vår at det var verre enn bare litt plundrete å ta seg over brebroens brudd. Olaussens Bitre Glippe, skriver vi den inn som på de alpine karter som nå er utrullet på panseret.

-Man burde kanskje finne noen mildere gleder, sier O.
Jeg lurer. Jeg fikk jo ikke svaret. Kan jeg da simpelthen se bort fra spørsmålet, sånn i ettertid? Ville jeg vunnet over frykten der oppe i selve tårnet? Og slikt tatt et skritt videre, i jakten på makten, over sinnet?

Advertisements

3 thoughts on “Romsdalen, Norges Tyrol: En flatbygdings erfaringer

  1. Du skriver så godt, og morsomt, innimellom er hver setning større enn seg selv. Litt som i dikt. Veldig fint å lese!
    Tusen takk

    Mvh
    Camilla Groth

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s