Setesdal

Tre menn møtte vi. Leonard, Daniel og Hallvard. Alle fortalte de om tidsmaskinen. Og vi hadde reist langt for å finne frem.

Først vestover, så oppover, så gjennom svinger og småbyer. Så gikk det stupbratt ned til en dyp innsjø med en gammel skute og et gult hotell. Så like bratt opp og over snødekte, rufsete, strålende heier. Til sist ned i den isolerte dalen med de blankskurte sidene; bratte svaberg som skinner og blinker som metall i kveldssolen. Over disse kantene har det ikke vært lett å ta seg. Det er mye av forklaringen på dette stedet.

Vi er sultne som ulver og tar inn på et eventyrslott med tårn og karnapper og utskjæringer og alskens krimskrams. Det er sølvsmie inne i slottet, som seg hør og bør. Vi blir vist en brosje de har laget, med tusen små detaljer. Den koster 30 000 kroner å bære på bunadsbrystet.
Men maten på stedet er jernalder: man kan smake metallet i spannene den ble levert i.

-Jau, det er gildt med slik et hotell i bygdi, sier Daniel neste dag, før vi får fortalt om maten.
Hele armen hans er tatovert med sagnet om Sigurd Fåvnesbane. Daniel er inn-til-beinet Setesdøl til tross for at han er fra Karlstad i Sverige. Også er han traktens unge musikalske stjerne. Men Daniel kommer vi tilbake til. For først har vi en avtale med Leonard på Setesdalsmuseet. Han tar i mot midt i arbeidet med en større utstilling om snøscooterbruk. Det er hektisk, sier Leonard, og vi forundres litt over det, denne sommerdagen. Men han tar seg tid til å prate, for han er stolt av dalen sin.

Innavl og Huntingtons

-Det er ikke mange plasser som har sin egen sykdom, flirer Leonard. Og ikke en hvilken som helst sykdom heller, det var jo –og er– en skummel sak.
-Det begynte som rykninger. En mann kunne holde ei skive i hånden og så plutselig slenge den i vei. Ukontrollerte muskelsammentrekninger. Det ble bare verre og verre, helt til sykdommen krøp opp i hjernen og man ble gal, før man døde. Det nifse var at symptomene først meldte seg rundt 35-40-års alder. Da hadde jo folk fått sine barn, og gitt djevelskapen videre før man visste om at man var bærer.

Latteren er i grunnen en lettelse, for jeg har vært litt ubekvem med dette emnet. -Som jeg dog måtte ta opp: Innavl, degenerering, arvesykdom og arvesynd. Hvordan ville folk her reagere om jeg begynte å grave? Ville det bli ubehagelig tross hundreårene som er gått? For Setesdalen har jo dette ryktet, om innavl og dunkel isolasjon. Også har stedet altså gitt navn til en sykdom: Setesdalsrykkja, eller «The Setesdal twitch». Slik het den på folkemunne, etter at legen Johan Christian Lund beskrev disse merkelige rykningene og spasmene på midten av 1800-tallet. Men nå heter den Huntingtons sykdom etter legen som først ga en grundig medisinsk beskrivelse av sykdommen i 1872.

-Ja, det var jo degenerering som var årsaken, sier Leonard. Innavl førte til at en merkelig mutasjon fikk feste i visse familier. Ikke for det, den kunne vel ha rammet likevel. Men denne innavlen spilte inn.

En nåtidig historie om Huntingtons kan belyse saken litt mer: I dag er det ett sted i verden med større utbredelse enn noe annet, nemlig området rundt Maracaibo-bukten i Venezuela der mer enn halve befolkningen kan være rammet. Forklaringen er at den ene kvinnen som for mer enn to hundre år siden var den opprinnelige bærer av genet fikk hele ti barn. Grunnet denne uheldige spredning i første ledd og deretter såkalt dårlig seleksjon (innavl) kan altså svært mange av dagens befolkning i dette området spore sine gener til denne ene kvinnen.

En kongelig strategi

-Det rare er at innavlen i Setesdalen bare fant sted i en periode, sier Leonard. Det er jo vanlig å tro at man giftet seg i familie fordi man ikke visste bedre, eller ikke kunne dra lenger for å finne en make. Men det stemmer ikke. På 15- og 1600 tallet vet vi at folk fór langt av sted etter koner. Men så på 17- og 1800 tallet forandret praksisen seg. Mest sannsynlig var det for å utvide jordeiendommene. Folk her i dalen eide mer av jorda sjøl enn det som vanlig var på den tida. For å konsolidere dette og utvide eiendommene giftet man seg gjerne med nabojenta. Og hun var jo da dessverre gjerne familie. Det var tragisk på sitt vis, men svært rasjonelt. Det er jo det samme de kongelige har hatt for vane, og av samme grunner.

Vi snakker litt om hvor galt det gikk for huset Habsburg, som til slutt endte med en arving til den Spanske tronen, Karl II, -som i en alder av 39 var både blind, stum, lam og tannløs. Da bestemte de seg for å få inn noe nytt blod i det blå.

–Mistanke om rykkja var skillsmissegrunn det, forteller Hallvard Bjørgum litt senere, og viser frem sin kopi av en gammel og høytidelig utseende doktorgradsavhandling om Setesdalsrykkja.
–Kom det fram under bryllupet at en av familiene var råka, ble festen umiddelbart avlyst. Det hendte faktisk slik, for det var jo under festen at alle folka var samla, og man drakk og blei løsslupne med informasjonen.

Nasjonal Samling

Det var altså ikke isolasjon som var grunnen til innavl i Setesdalen. I alle fall ikke hovedgrunnen, skal vi tro Leonard. Og det gjør vi.
Men Nazismen da, denne andre plett som hefter ved dalen?
Kommunene her hadde den største andel norske nazister i hele landet. Var det grunnet isolasjon? Hadde det å gjøre med det urørte, tidløse, verdensfjerne med denne plassen?

-Ja, det må man si, mener Leonard. Folk her i dalen har alltid vært konservative. De har vært bundet til jorda og tradisjonene på et vis som er ganske unikt i Norge. Det er en følelse av dyp forankring og noe tidløst som jo lever den dag i dag. Når det på 1920-tallet var kriser og nød mange plasser, og Nasjonal Samling kom på banen med sitt program om å gjenreise odelsbonden og det dype forholdet til jorda og hjemplassen, var det klart at dette hadde klangbunn her i dalen.

-Men det var tradisjonene og opplevelsen av å hegne om den autentiske livsform som stod i sentrum. Alt som hadde med rase og ideologi å gjøre var noe fremmed som kom utenifra.

Fra midten av 1800-tallet ble Setesdalen et yndet studieobjekt for alskens forskere som bedrev nye vitenskaper. De foretok «oppdagelsesreiser inn i det norske». Det er her denne forestillingen om dalen som en tidsmaskin først blir så tydelig. Man betraktet dette vanskelig tilgjengelige dalføret som et vindu til fortiden, en portal til autentisk kultur og livsform. Eilert Sundt utbrøt begeistret at han «hadde kommet middelalderen så nær at han kunne røre ved den». Det kom historikere, lingvister, antropologer, etnologer, og etter hvert skallemålere og raseforskere.

Antropologi

–Flere «fremstående» antropologer kom til dalen med calipere for å måle neser, fjesbredde og skalleform.. Ut over 1900-tallet oppstod det en forestilling blant en del slike forskere om at Setesdølen var selve ur-arieren, sier Leonard. Den blonde, trauste bonden ble liksom selve forbildet. –Ansporet av det faktum at kulturen her jo var svært gammeldags, og lett kunne tolkes som en direkte videreføring fra en ren og ubesudlet middelalderkultur. Man tenkte jo slik i sosial-Darwinismen, -at alle samfunn går i gjennom de samme faser, slik at et isolert sted som Setesdalen er vitne om en opprinnelig og autentisk – implisitt bedre- livsform som engang har vært rådende overalt.

Dette høres arkaisk ut, som tenkning fra før et stort tidsskille. Men også i moderne tid besøkes dalen av vitenskapens utsendinger. Forskere fra selveste Oxford har gjort undersøkelser her på jakt etter viking-gener. Så tanken om at Setesdalen er en tidsmaskin lever i beste velgående

Bønder i bunad

Dagens dal ser ikke veldig middelaldersk ut. Det lille sentrum i Rysstad ligner enhver landsens plass i Norge; en blanding av husstiler, mye asfalt og noen få butikker. Museet der vi treffer Leonard er fra 1993. Folk går i de samme klærne som overalt ellers. Det er Dieselbukser, t-skjorter, og tatoveringer.

Men så sent som på 60-tallet var det helt annerledes forteller Leonard. Bestemora mi fikk på seg en vanlig kjole en eneste gang i livet. Da svor hun at slikt ville hun ikke ha på igjen. Det var «verste drakta» hun fått på seg sa hun. Folk gikk i bunad, i alle fall kvinnene. Og før krigen var det vanlige at alle gikk i bunad som hverdagstøy.

-Det høres både flott og upraktisk ut?

-Snarere tvert i mot! Det var jo det tøyet folk lagde sjøl. Det var en forutsetning det, at man kunne være sjølberga på tøy. Men at man bar så forseggjorte drakter til hverdags var jo samtidig spesielt. Det er vel bare samene som har en drakt som minner i så måte. Og det var jo blant annet dette som blendet forskerne som kom hit utpå 1800-tallet. Bare tenk å komme til en dal der bonden arbeider i jorda med bunad! Det er ikke rart Eilert Sundt ble begeistret.

Og selve jordbruket må også ha sett forunderlig ut. Her brukte man bare hakke og spade på jordene lenge etter at traktoren hadde blitt tatt i bruk i utlandet og på flatbygdene. Men det var ikke bare fordi dalen var gammeldags, det var en praktisk grunn også. Man drev jorda annerledes. Her var så mye stein at det ikke gikk an å pløye. I stedet jobbet man i jorda med spade og brukte store mengder gjødsel. Da kunne man få sju ganger det man sådde igjen. Så det var effektivt!

En anekdote forteller at det var en regel i dalen at måtte du på do, så gjorde du det hjemme. Var du på besøk gikk du hjem; for naboen skulle ikke få noe så dyrebart gratis. Nei møkka skulle man ha selv.

Musikk

-Det er i grunn rart at du forstår meg, sier Daniel. Han har kommet inn og Leonard har gått. De har kontor ved siden av hverandre. Jeg blir litt stolt, men Dimitri flirer. Det er verre for ham, selv om han hårdnakket hevder at noe av dette målet minner om gresk.

Det heter ain, tvai, trei i hankjønn, sier Daniel.
-Ai, tve, trjå i hunkjønn, og ait, tvåo, trju i intetkjønn.

Her sitter det altså en svenske og innfører oss i Setesdalsdialekten, denne mest særprega målform i landet, en ubrutt forbindelse til det gamle norrøne språket.

Det er kasus som i tysk, sier Daniel. Et jævla slit å lære.

Men lære det har han gjort, for han er som sagt kompromissløs setesdøl og hard-core folkemusiker. Han er også sølvsmed, det hører liksom med det. Man kan visst ikke bo her uten å smi litt i sølv.
Jeg måtte ha noe attåt, sier Daniel mens dragen Fåvne snor seg på underarmen.

Sannheten er at han ikke får tid til noe sølv, for han er spelemann og en av landets mest ettertraktede folkemusikere.

Kassetten

Og det begynte altså med denne kassetten. At en kassett kan forandre livet høres ut som en stor påstand. Men det er nærmest et understatement for Daniel Sandén.

Han fikk fatt i kassetten hjemme i Karlstad, han kan vel ha vært en 15-16 år omtrent.
Han hadde just begynt å spille fiolin, men mest elektrisk gitar, som så mange andre. Men så setter han på kassetten og ut strømmer trolldom og magi; sølvtoner, drømmer og tidløse drag innover i sjelen. Han blir fullstendig bergtatt, hypnotisert, og etter hvert sikker.

Det var så sterkt et møte, at det snudde om på hele livet.
-Det var som å høre Jimi Hendrix, sier Daniel.
Men det var Hallvard Bjørgum han hørte. Mester spellemann, sølvsmed, og etter hvert den svenske ungguttens lærer.

Daniel satte seg på første buss til Setesdalen – det må nok forstås som en reise til Narnia, eller Atlantis eller kanskje Nirvana– og kom hjem med en hardingfele. Så øvde han til blodet rant av fingertuppene og sendte en demo til Hallvard på Rysstad. Han likte det han hørte og inviterte Daniel til å komme tilbake, for alvor.

-Han sa jeg kunne komme og lære alt, forteller Daniel. Det var det beste jeg noensinne hadde hørt et menneske si.

13 år senere har Sandén bygget seg hus og slått rot i den gamle fjelldalen. Han reiser over hele verden, men det er Rysstad som er hjemme.

En lenke i en kjede

Har du aldri tvilt på valget? –Aldri tenkt at du ville gjøre noe annet i livet?

Nei, jeg føler bare sterkere og sterkere at jeg lever et autentisk liv her. Det er noe dypt jeg får være med på, og for meg er det ærefullt. Jeg føler meg som en lenke i en kjede, en ubrutt strøm som går langt tilbake i tid.

-Hva er det følelsesmessige innholdet i denne musikken da, spør vi? Hva dreier det seg om egentlig?

Setesdalsmusikken er dramatisk, den er mørkere og mer mystisk enn andre steder i Norge. Den har røtter tilbake i en tid vi ikke kjenner lenger, og den taler om dype menneskelige ting. Det er jo slik her at folk er stillfarne, så det å utrykke seg knapt og presist har alltid vært et ideal. Musikken er som et Haiku dikt; en sier uendelig mye med bare noen få ord eller toner. Ja, for spelemannen er jo en forteller, en forteller i en stamme.

Mesteren sjøl

-Vi har noe unikt her i dalen, begynner Hallvard Torleivsson Bjørgum. Han sitter i arbeidsstua si, der et mobilt musikkstudio er stablet opp på møbler som er både tre og fire hundre år gamle. Nedenfor buldrer elva, og bortenfor skinner det i blanke fjellsider.
-Det er rammeslåtten, -som er transemusikk. Spelemannen blir et medium. Danserne blir beherska av ukjente krefter. Det er musikk for mystikere.

Ikke ulikt Sufiene og Dervisjene? sier jeg.

-Nei, sammenhengene her er både vidstrakte og dunkle. Men den korte versjonen av en veldig lang historie er at mens hele Europa i tidlig middelalder fikk sin musikk regulert av pave og keiser, kunne den gamle før-kristne musikken overleve her i dalen, grunnet isolasjonen. Og den musikken kan spores langt, langt tilbake, og langt, langt østover. Disse slåttene vi spiller her i dalen har ikke oppstått her, de har kommet hit for lenge siden og overlevd. Det sier noe om gamle forbindelser og menneskenes vandringer. For musikk kan jo vandre som ingenting annet; det skal bare ett møte til, så går den direkte og umiddelbart fra en person til neste.

-For ti år siden dro jeg til Kaukasus for å lete, sier Bjørgum. Der hørte jeg en slått lik en av de mest uutgrunnelige vi har her i Setesdalen. Det var ikke tvil i mitt hjerte at jeg hørte lyden av en sammenheng. Og det stopper jo ikke der.

Skjoldmøyene

-Før Kristus, på Alexanders og Herodots tid, kaltes Kaukasus for Skytia, og der var det kvinnene som hersket. Samfunnene var matriarkater ledet fryktinngytende kvinnelige krigere, Amasonene.
Og det merkelige er -hold deg fast nå- at blant de eldste sagnene her i dalen hører legenden om Skjoldmøyene. Det var kvinnelige krigere, som red fram og slo ned. Selveste Harde Aslak ble drept av en slik; det var ingen bønn for menn.

-Jeg trenger ikke Heyerdals teorier for å underbygge mine egne funn, det vil jeg presisere, sier Bjørgum.  Men jeg samarbeidet med Heyerdahl og vi fant mange interessante sammenfall.
Heyerdahls lesning av Snorre tilsier at Odin var en høvding fra Kaukasus som ble tvunget nord og vestover. Han kom etter hvert til Sverige, og all prakten han kom med – silke og gull- tilsa at de som bodde der oppfattet ham som en gud. Denne troen spredte seg hit også.

-Slik oppstår den mulige sammenheng at Setesdalen, grunnet sin isolasjon, er en kulturlomme som bærer videre den direkte innflytelse fra vandringene for 2000 år siden. Det er ikke uten grunn at slåttene her, og lynnet, bærer noe liksom uutgrunnelig, tidløst og universelt i seg: det er lyden av dype vibrasjoner tilbake til før kristendommen!

Bjørgum tenner en røyk og forteller om den gamle offerplassen de har funnet lenger syd. Det glimter i en forseggjort sølv-ur på armen.

-Bonden som eier jorda skvetter litt øl på jorda nå og da. Det er noe som lever fremdeles det der vet du.

Fortelleren

Så får vi en cd som er spilt inn der i stua, med hardingfele og munnharpe og musikere fra Baku og Rysstad og mange andre plasser. Bjørgum er statsstipendiat i folkemusikk og har stått bak plater som rangerer blant Norges viktigste folkemusikkutgivelser. Men faghistoriker er han ikke, det ringer han neste dag for å presisere.

Dog er spelemannstradisjonen nært knyttet til historie som tema. Det handler om at fortiden lever, at den er ubrutt, at den er her nå. Spelemannen står for en overlevering som foregår på et annet og kanskje dypere psykologisk plan enn det noen nedskreven fortelling kan. Bjørgum er i slekt med Homér kan hende, og urfolkenes prester som forteller om hvor menneskene kommer fra og hvem de er. Spelemannen står for de muntlige direkte overføringene som ikke bare beretter om forgangne tider og gamle sagn, men som dypest sett opprettholder en hel kosmologi.

Har Setesdalen sin egen Kosmologi? Det er vel å ta i. Med en tidsmaskin er det. Et vindu til det norske, sa man før. For Bjørgum er det mer enn det, det er en lomme av kultur som strekker seg langt forbi det norske, til noen røtter like dype som selve det indo-europeiske språk: en linje tilbake til en tid historiefaget nesten ikke kan skjelne.

Hjemvei

Ute av tidsmaskinen ser vi store demninger på vei over fjellet. Det er kraftrikdom i dalen. Kommunene her er blant landets rikeste. Men da kraftutbyggingen kom tok det mange år før dalen selv fikk strøm. Slik er det jo ofte; naturresursene sluses ut til markedet, vekk fra folket som engang trodde fossene var deres, eller alles…
-Men det ble godt med arbeid, hadde Leonard fortalt.
-Mang en kar her gikk fra 30 kroner i dagslønn til 30 kroner timen da utbyggingen begynte. Det ble grunnlaget for fortsatt bosetting det.

Vi kjører over heiene og hjemover til lyden av hardingfele og munnharpe og stev. Jeg synes så tydelig at jeg ser noen ryttere borte på det fjerne åsdraget. Med langt hår som strømmer bakover i vinden. Og noe annet som blinker i solen.
Hvilket språk er det de synger på,? spør Dimitri om musikken vi hører på.
Det er norsk, sier jeg, men jeg skjønner ingenting jeg heller.

Advertisements

2 thoughts on “Setesdal

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s