Om ørner og kanoner, skjøger og dynamitt

Midt ute i fjorden ser vi hvordan den store øya reiser seg mot syd. Det er dit ut vi skal; øya med hemmelighetene og de utrolige historiene.
Der ute jobbet en gang horer med å lage sprengstoff.
Det var mot toppen i syd at man anla et av verdens første anti-luftskips-batterier.
Det var der 2000 mann lå og speidet etter svensker.
Det er der ute de savnede millionene fra Norges bank ligger skjult.

Vi står ved kaia på Båtsø. Fergemannen vår Pål forteller mens han spyler dekket og klargjør skuta. Han lever av å gi folk en opplevelse av fjorden og øyene, -og fortelle historiene. Håøya slumrer grønnblå i sommervarmen. Vi ser ikke myggsvermene som venter, kan ikke bedømme den dirrende heten der inne i den norske jungel fra der vi står med havbrisen for pannen. Fotograf Dimitri har ikke med verken vann eller mat til turen. Det aner meg at jeg ikke har vært klar nok om strabasene som venter. -For jeg har vært der ute før. Men mye skal vise seg å være forandret.

Skjøger og dynamitt

-Bakgrunnen for etableringen av sprengstoffabrikken der ute var jo at produksjonen var for farlig, sier Pål, den måtte bort fra bebyggelsen.

Og vi kan lese oss til litt ytterligere kunnskap om tidens forhold: Allerede i 1866 ville myndighetene tvangsflytte fabrikken som Nobel selv hadde etablert på Lysaker -Nitroglycerin Compagniet- men det ble ikke noe av. I 1874 gikk den i lufta, og bare en høyesterettsdom hindret den i å bli gjenoppbygd. Produksjonen ble flyttet til Sætre i Hurum, og samtidig dukket det opp mange konkurrerende produsenter. Det var navn som Norsk Svovelsyrefabrik, Nitedals Krudtværk, Nordenfjeldske Sprængstoff, Grubernes Sprængstoffabrikker. Etter hvert fusjonerte mange av disse under navnet Norsk Sprængstofindustri, og det er samme selskap som etter hvert ble til Dyno industrier. Dyno er i dag en av verdens største produsenter, og har fremdeles fabrikk på Sætre.

-Så i en periode under første verdenskrig flyttet man altså produksjonen ut til Håøya, under navnet Haaøen Fabrikker, fortsetter kapteinen. -Årsaken var at bøndene på Hurum hadde gjort opprør: de ville ikke lenger finne seg i å miste konene og døtrene sine i denne livsfarlige produksjonen.

Anført av en viss Sam Eyde var det blitt gjort klart et lite industrisamfunn ute på øya: fabrikklokaler, boliger, skole og butikk.  Alt sammen i god avstand fra hverandre; det gjaldt å begrense skadeomfanget den dagen det smalt. Det var fordelen med en ubebodd øy. Men hvem skulle bemanne produksjonen? Selv fattigfolk som normalt tok de jobbene de kunne få, ville ikke følge med over til denne infernalske idyll. Fergemennene i fjorden ville ikke engang legge til kai. Løsningen ble en avtale med byfogden i Oslo: hvorfor ikke bruke prostituerte?

Utrolig som det kan høres ble det slik: horer og kvinnelige fanger ble skipet ut til Håøya for å gjøre en slags samfunnstjeneste i den livsfarlige fabrikk. Så fikk man ryddet gatene og bemannet kruttmøllen i samme slengen. Et liv var ikke et liv den gangen; noen hadde samfunnet råd til å miste. Og dynamitt måtte vi ha.

Et forlatt lite samfunn

Vi går i land og idet vi legger havbrisen bak oss kjenner vi trykket av varmen og det altomfattende grønsværet. Store plener, enorme løvtrær, blomsterenger og spredte bygninger. Mange av dem kom aldri i bruk, mange er ikke engang ferdige. I skogen skimtes betongsåler og grunnmurer. Man kan se at tiden plutselig stoppet her en gang.

-Dette er bra, sier Dimitri.
Vi går inn i en stor teglsteinsbygning. Mølla. Høye vinduer lar hele det digre rommet fylles av lysdansen mellom trærne utenfor. Parketten skinner i gult og rav, det henger gamle fotografier på veggene. Et festlokale?

Det er et spøkelsessamfunn vi har kommet til. Det merket jeg også sist, enda sterkere den gang, da jeg var alene her ute. Nå er det ferie og en del folk på flatene lenger bort. Men det forandrer ikke følelsen av noe forlatt. Det gikk ikke helt som planlagt med Haaøen Fabrikker. Det kunne ikke gå godt med et slikt utgangspunkt: Bruke ungjenter fra Oslos gater til å røre nitroglyserin? Man kan nesten ikke tro det. Slik er det med mye her ute på Håøya.

Skatten på øya

Slik er det med hulen til mestertyven Ole Høiland.
En ekte romantiker var han: Norges Banks raner, den norske stats mare. I 1835 tok han seg gjennom syv låste dører og stakk av med tolv millioner, noe som var norsk ransrekord fram til Nokas-ranet i 2004. Han ble fakket, men deler av summen var vekk. Fra Akershus Festning rømte han så, ut på Håøya sier legenden. -Hvor holdt han seg i skjul i to år før han våget seg i land og ble arrestert. Så ble han atter satt på Akershus, hvor han hang seg. Om skatten røpet han ingenting.

Den er ikke i hulen, det kan herved bekreftes. Vi finner skjulestedet langs en smal hylle over et drabelig stup. Et lite hull i fjellet -bare stort nok til at en voksen kan kravle seg gjennom- leder inn i en trang grotte. Primitivt må det ha vært, og kaldt, men utsikten er flott. For den er som sagt bratt denne øya: opp fra de flate sprengstoffmarkene stiger den mot syd, og mot vest er det stup og veldige klipper. En naturlig festning på mange vis, det visste mestertyven å utnytte. Vi hadde ikke funnet hulen uten Påls kart. Men selv ikke han vet noe om skatten.
Noen leter dog etter den fremdeles.

Pil og bue

Sist jeg var her ute, kom jeg nesten til å skyte en manns hund med pil og bue. Det vil si, hunden hoppet inn i pilbanen. Den ble ikke rammet, men det må ha sett merkelig ut for den eldre mannen som gikk tur på nordspissen der jeg lå i leir for å smake på sevjen fra øyas flotte løvtrær og lære meg litt om bueskytingens kunst.
Men han tok ikke på vei. Kan hende kjente han seg igjen, for han fortalte at han hadde streifet omkring der ute hele livet. I skogene og langs klippene. På jakt etter skatten som aldri ble funnet. Han hadde bodd i telt og barhytter og levd av det skogen bød.

Nå lå han med en svær motoryacht i bukta, og gikk i land hver morgen med den lille hunden. Til avskjed kom han senere innom med noen kulepenner og spenningsbøker. Han husket vel hva han selv hadde savnet.
Og så pekte han opp i himmelen, og der så vi den mektige ørnen.

Fauns marker

Etter Høilands hule begynner så motgangen. Dimitri trodde vi skulle krysse øya på en vei. Kanskje med benker og trivelige kiosker. Det er ikke vei. Det er en sti som snor seg gjennom regnskog og myr, over berg og gjennom furulunder. Man undres om man er i Norge? Her er så mange digre løvtrær, så mange ville frukttrær, så mange merkelige blomster. Det vokser 24 treslag på Håøya, 100 sopparter, 260 mosearter, 580 blomster, til og med orkideer! Og så mange dyrelyder og fugleskrik: det braker i skogen og suser i luften, det summer fra skyer av mygg. Og så er det flåtten.

Jeg leser ikke Dagbladet, sier Dimitri, flått skremmer ikke meg.
Mange følger hans eksempel, likevel er det en kjensgjerning at flåtten beskytter øya. Folk kvier seg, går ikke i land, holder seg til plenene på midten. Få om noen våger seg innover og oppover, for der er flåtten, også eksisterer det vel et minne om gamle og nye forbud. Håøya har en slik status; av forbud, av fare, av noe dunkelt, -en spøkelsesøy med en vanskelig fortid. For mot syd, mot toppen av den kneisende nut, ligger store gåtefulle forsvarsverker.

De militære anlegg

Vi går på en smal sti, som etter hvert blir til en gammel vei. Langs toppen av øya ser vi at den overgrodde stien er bygget opp med store steinmurer. Det er en vei fra 1500-tallet hadde skipper Pål fortalt. Ved en kløft ser vi gamle brofundamenter, tidløse murer kan skjelnes under mosen, og så kommer vi til de første selsomme jerngrindene. Vi er inne i den gamle militære sonen. -Ikke militær som i kald krig, antenner og kamuflasje. Noe mye eldre er dette: jern og steinmurer. Og så, der ute på kanten; de første støpte kanontårn.

Øverst ligger de franske luftvernbatteriene, hadde Pål fortalt. Så følger to nivåer av store halvsirkelformede batterier som dekker hele innseilingen fra øst til vest. -Dere må forresten ikke drikke vannet i reservoarene der.

Det visste jeg fra siste besøk..

Hvorfor kaller du luftvernet for de franske batteriene? spurte jeg.

-Fordi det var fransk artilleri som ble montert, før første verdenskrig.

Men det var jo nesten før flyenes tid. Betyr det at…?

Ja, det stemmer. Bare se det for deg: en armada av luftskip og ballonger som langsomt glir inn fjorden for å hærta Norge. Det var scenariet. Fra toppen av øya kunne man kontrollere både innseilingen og luftrommet. Luftvernartilleri mot Zeppelinerne, digre Haubitsere mot skipene på fjorden.

1895

Bakgrunnen for de storstilte anleggene var krisen i unionen med Sverige. Fra 1895 så det ut som det kunne bli krig og Stortinget rustet opp. Vi fryktet rett og slett at svenskene skulle invadere, og den eksisterende festingen på Oscarsborg ble utvidet til et anlegg som omfattet hele innseilingen. Norge var i en periode væpnet til tennene. Men den perioden var forbi da det siden ble alvor…

Vi kjenner jo alle til Oscarsborg. Hovedstadens portvokter, kystfortet som senket Blücher. Å miste sin mest moderne krysser til et femti år gammelt batteri kan ikke ha vært hyggelig for tyskerne. Kanonene på borgen var attpåtil fra Krupps!
Men at det står skanse på skanse med digre batterier oppover i den tykke grønne skogmassen på den digre øya rett bak, er det færre som vet. Det er formidabelt å tenke på hvordan 40 tonn tunge kanoner ble fraktet opp hårnålsvingene. Hvordan de enorme murene ble anlagt. Og hvordan stedet må ha summet av aktivitet når opp mot 2000 soldater bemannet hele anlegget.

De franske luftvernbatteriene fikk aldri prøvd seg mot noen ballonger eller luftskip, og hele det veldige festningsverk står som et merkelig monument over en tid og en doktrine som feilbedømte både fienden og hans midler – men ikke ankomstruten!

Hugget inn i fjellet langs veien som snor seg oppover fjellsiden kan man lese Kong Oscar II, 1886. Og litt høyere opp Haakon, 1909.

Retterstedet

Etter å ha hvilt og spist druer på toppen av den øverste betongbunker –som stikker opp som et speidende balaklava-kledd hode på toppen av øya– er vi nede ved første store ringbatteri. Sist jeg var her lagde jeg min teltplass litt vest for batteriet, ut mot stupet, med kveldssolen i fjeset.
Først senere fikk jeg rede på at jeg hadde slått leir mer eller mindre nøyaktig på det gamle retterstedet.

Fra krigen sirkulerer historien om tyskernes henrettelser her. Okkupasjonsmakten holdt seg stort sett på Oscarsborg, og syntes vel Håøya var litt nifs, men i 1942 kom de i land. Den norske oppsynsmannen som faktisk holdt til i den gamle kommandantboligen på øya da, med sin søster, ble evakuert på morgenen. Men en annen søster som ikke tyskerne visste om gjemte seg i kjelleren på huset. Hun så hvordan et stort kompani soldater marsjerte forbi, blant dem en del skikkelser med munkehetter. Så hørte hun skudd i skogen.

Jeg sov vel i grunnen godt, men det var noe rart endog. Den gangen for to år siden var alt sammen overgrodd. Det vokste store trær opp gjennom murene, det var gress og masse blomster på alle veiene og plassene. I den dype underskogen fikk jeg stadig øye på gamle falleferdige hus.

 

Ørnen

Litt på vakt i den påtrengende stillheten gikk jeg inn i skogen mot et hus som så ut som nettopp en kommandantbolig. Ganske nære ser jeg plutselig en veldig fugl lette fra takmønet.

Litt senere ser jeg den igjen, høyt, høyt over øya.
Det er en urgammel luftkamp som utspiller seg. Ikke mindre dramatisk enn jagerflyenes bikkjeslagsmål – som denne himmelen kanskje også har bevitnet– men betydelig mer grasiøst: måkene terger ørnen, de flyr rett mot den, hisser hverandre nærmere. I flokk napper og skråler de rundt den tause, suverene kjempe. -Som plutselig gjør et lynsnart utfall. Jeg kan formelig se det blinke i nebb og klør. Måkene skvetter og skråler, en fjær eller to faller mot jorden.

En spenning forbi

Men nå er husene borte. Og det er visst ørnen også.
Det har vært maskiner her. Det sitter nye stålporter i åpningene til kanonstillingenes krypter; bunkerne er murt igjen. Tunge kjøretøy har rullet frem på den gamle veien. –denne veien som i seg selv burde vært på Unescos liste. Den var overgrodd med gress og blomster, flankert av sine digre kantsteiner; to konger hadde sine monogrammer hugget inn i fjellet. Det var som å komme til en glemt, episk verden. Nå er veien oppharvet og stygg. Mon tro hvorfor? Ble det for uregulert og genuint spennende for det moderne Norge?
Eller er det avmystifiserende forberedelser som har foregått? -Til den store broen som de sier snart vil komme her, over Drøbaksundet, og for alltid ødelegge eventyret?

En av de store ringmurene mot syd.

Ned til båten

Dimitri er lettet over at det nå er bare nedoverbakke igjen. Langt, langt under oss ser sjeteen skumme på tvers av fjorden. Denne uhyre undervannsmur ble bygget for å tvinge skip over i det østlige leiet. Den er opp til 25 meter høy, noen av blokkene på over 30 tonn. Slik fikk man til i 1876. Og der ligger Oscarsborg med sitt vaiende flagg, nymalte bygninger og mylderet av lystbåter i havna. Fortet har tilpasset seg nye tider. Der er kultur og fritid, iskrem og sol.
Gamle Håøya derimot får ingen besøk. Det er for strevsomt og bratt. Folk er redd, -for flått og gamle historier. Det er noe forbudt fremdeles med den uutgrunnelige kjempen.

Man kan bli litt vemodig. –Som når en stor mann stilles i skyggen av en støyende spradebasse. –Som når noe lukker seg og tar mysteriet med seg.

Nå ser vi Pål ligge med båten og vente på oss. Vi småløper. Jeg føler det som å legge bak seg et rop fra noe vilt. Noe utemmet. Jeg har hørt rå-bukkene hyle i natten her ute. Og store, ukjente kropper  kvase seg fram i underskogen.
–En gang fant man tre elghoder på en strand. Noen hadde tatt seg over og jaktet og slaktet. I hemmelighet.
Elgen svømmer ut hit. Hvorfor gjør den det mon tro? For å være i fred? Vet dyrene alt på avstand at denne øya er vill? At mennesker puster litt lettet ut når de går om bord i båten igjen?

Advertisements

9 thoughts on “Om ørner og kanoner, skjøger og dynamitt

  1. Fantastiks oppsummering av en fantastisk plass.
    Jeg er mye på Håøya og deler mange av dine meninger. Fant artikelen din etter leten på argumenter mot Bro, som igjen har blitt ett tema i lokalmiljøet!

  2. PS: Det begynner å gro igjen etter de som «stengte og ryddet vekk» forsvarsdelen og Ørnène ser vi stadig! I tillegg har Hubroèn kommet tilbake!

  3. Fin side. Er mye på tur spesielt sørover på øya. Jeg går ofte ut av stier, kan ikke si at jeg ser så mye flott. Mulig bestanden er på tur ned. Mye hysteri rundt flotten. Hubroen har jeg ikke sett, gleder meg til det. For de som er glad i Ramsløk så er det uendelig mye av den. Den kommer jo tidlig på våren.

  4. Kom akkurat hjem fra helgetur på Håøya. Mange gamle spennende spor etter mennesker rundtomkring på øya. Noen lokalhistorikere burde kanskje skrevet bok om øya ?
    1 juni padlet jeg rundt øya og så mye fugleliv, bla havørna….

  5. I dag, 14.september har havørn svevet over Dragsund i flere timer. En hegre svevde også rundt, litt lavere. Og flott fikk gubben midt på magen etter en tur til isdammen på nordre Håhøya. Fantastik øy som vi ofte kommer tilbake til! Ulrikke

    • Har ikke Påls kart lenger. Men jeg husker at du skal ta til høyre omtrent ved det mektige treet som er avbildet i artikkelen. Altså: du følger stien fra de store plenene der sommerleirene avholdes. Og går kanskje en liten time. Så merker du at stien er ganske nære det vestvendte klippestupet på øya. Der, omtrent ved det store treet, tar du ytterligere til høyre. Vanskelig å finne hulen, det er sikkert.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s