Ekstremt barske gleder, eller basehopperen og samuraien

Døden har fart grådig frem i fjellene i Troms år. De uhyre skredene har ikke levnet menneskekrypet en sjanse. En stemning råder Ishavsbyen, av ettertanke og en viss varhet. Det hviskes, kan hende, om revisjon? – av doktrinen om den risikofylte livsbejaelse?

Som ved et anstrøk av ubestemmelig ironi kom denne samme vinteren «tidenes norske fjellbok» endelig ut i nytt opplag. Barske Gleder er den suverene lille oppsummering av det som kaller i fjellet og beveger seg i ungdomshjertet; en nasjonallitterær sølvbrosje skjenket oss av Tromsøs førstefødte alpine sønn: filosofen, klatreren og naturverneren Peter Wessel Zapffe.

Hva er disse barske gledene? Hva er deres innerste vesen? Disse eksesser i den ville natur, som ufeilbarlig – over tid– desimerer utøverflokken?

Vi drar til Tromsø for å finne svar på noen spørsmål om frihet og frykt, mot og fjell, glede og fare. Svarene gis i en samtale mellom levende og døde, klatrere og filosofer, krigere og basehoppere, –anført av en psykolog med vingedrakt. Men la oss først sette grunntonen ved å introdusere to skikkelser:

Basehopperen og Samuraien

Basehopperen er vår tids ypperste våghals. Han kaster seg ut fra de kilometerhøye klipper. Han folder ut vingedraktens stoff og flyr som en jetjager langs bergets kammer og gjel. Basehopperen er personifikasjonen av dødsforakt, han vil det mennesket er programmert til å vike fra. Plystrer han Tanatos’ tone?

Nei, synger tragediens kor i Tromsø, basehopperen utfordrer de store farene for å mestre dem. Lik en toreador som går i ringen med den olme okse, vil han kjenne at menneskets evner overgår motstanderens. Kanskje er basehopperen på en åndelig ferd, som en bergets Samurai? – Den japanske krigeren som viet kropp og sjel – ja hele livet – til å perfeksjonere sin kunst på dødens arena. Både basehopperen og Samuraien ser døden i hvitøyet. Og overvinner fienden, stort sett…

Gladiatorer

Men det er noe som skiller dem i dypet av deres psyke: Basehopperen vil tirre døden. Samuraien . Basehopperen vil vise døden sine kunster, han vil overvinne farene gjennom sin ferdighet. Han er oppglødd, ja avhengig av denne tvekamp mellom risiko og mestring.

–Selve det å kjenne på grensene er motivasjonen, skal psykologen fortelle.

Basehopperen viser dødsforakt, men er slett ikke beredt til å dø. Han må alltid tro at det går bra. -Motsatt av hva gladiatorene i Colosseum følte når de knelte for keiseren og sa de berømte ordene: vi som snart skal dø, hyller deg. Som sistnevnte tenker også Samuraien. Hans perfeksjonerte evner handler ikke om å lure døden. Snarere tvert imot; Samuraiens prestasjoner hviler på denne ene visshet, at han alltid allerede er død.

Basehopperen vil alltid høyere og villere; han vil utfordres, han drives av ambisjon. Gjentakelse er uinteressant, han vil oppleve, og mestre, mer. Målet er alltid et sted der fremme. Det skyves foran, helt til dagen da han plutselig er blitt lei, og sier at en ny fase i livet har begynt.

Er det Samuraiens fase?

Samuraien drives ikke av ambisjon og forlokkende mål, men av nødvendighet og perfeksjon. Hans væremåte er gjentagelsens, måteholdets, og harmoniseringens vei. Han vet at det han virkelig søker ligger og venter i sinnets ro. Han søker derfor den visdommens sti som anerkjenner at sannheten er relativ, at det like gjerne er det lille som er det store, og det generelle som er det unike.
Men nå må vi slippe til vår førstehåndsberetter.

Psykologen

-Det spørsmålet jeg egentlig vil besvare, begynner Audun Hetland, er hvordan skal man leve godt? Hvordan skal du la livet ta form slik at det du får utfolde deg som menneske?

Han står der med flyvedrakten på. En mann med gule vinger, hjelm og briller store som flueøyne. Vennlig og velvillig har han stilt seg til disposisjon: vi var på vei i hans fotspor; opp i storfjellet for å lære, diskutere og fotografere «on location». Men styggværet kom, og det var ikke tidspunktet for å stille spørsmål ved vertenes fjellvett i Tromsø.

–Mer spesifikt vil jeg studere følelsene i de ekstreme situasjonene, sier Hetland. Jeg vil undersøke innholdet i den egenartede opplevelsen som får folk til regelmessig å utsette seg for stor risiko.

Hetland skriver altså doktorgrad om det jeg lurer på. Han er ekstremsportsutøveren som selv vil forstå hvorfor. Og konklusjonen er overraskende: ekstremsport handler om det gode liv. Ikke kick og rush og adrenalin og ungdommelig overmot. Men det gode liv, – slik vestens historie har kjent det siden de greske begynnelser: som vekst, utfoldelse, og blomstring; som eudaimonia.
Vet han ikke at nøkkelen i følge Aristoteles er den gylne middelvei? Intellektets sonderte sti, altså det motsatte av det ekstreme?

–Jeg har selv fått merke prisen for den risiko vi utsetter oss for sier Hetland, og forteller om en som står ham nær som har fått livet forandret etter en ulykke for noen år siden.
­–Og ingen er uberørte av hva som har skjedd i vinter. Men nettopp vurderingene er en del av opplevelsen, de er en sentral del av mestringsfølelsen. I risikosport er selve det å kjenne på grensene motivasjonen, sier Hetland.

Noen vil si at det som basehopperen finner i sine glimt ute ved grensene: overgivelsen, flyten, mestringen; enheten mellom kropp og sinn, hopper og natur – hva det nå er– det er oppnåelig i lange perioder, som en tilstand. Det er det Aristoteles sier: man må utvikle sin sjel så den føyer seg og flyter med virkeligheten i alle situasjoner. Man blomstrer når den indre strid er over sier Platon. Handler risikosport om indre strid?

Barske Gleder

Mon tro hva våre fordums norske klatrefilosofer ville sagt?

Peter Wessel Zapffe beskriver sin første tur til Kolsås:

Neste søndag var jeg på vei gjennom slottsparken i en tilstand som svingte mellom jubel og diaré. En ung og farlig vakker frelsespike stanset meg ved statuen og sa: «Unge mann – hvor går du hen?»
«Bare til Kolsås – en liten tur.»

Senere ble Zapffe tryggere. I Barske Gleder forklares klatringens vesen:

Tindebestigningen er slett ikke «sport». Den er Dionysisk livsbekreftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkene i jordens ansikt. En Dante-ferd langs Infernos kjever, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.

Hetland viker heller ikke fra antikke termer:
-Jeg deler opplevelsen inn i det hedonistiske og det eudaimonistiske, sier han.
-Eller i velbehag og interesse. På engelsk bruker man «liking» og «wanting».
Veldig forenklet kan man si at den opplevelsen ekstremsportsutøverne er ute etter består av en komponent som er behagelig og gir nytelse og en komponent som handler om å vokse; om å satse og utfordres, mestre og utfoldes. Det siste har å gjøre med menneskelig fullbyrdelse, om å blomstre.

–Vi tror ofte at velbehag er hovedmotivasjonen i livet, sier Hetland, men da glemmer vi at interessen, ønsket om mer, er minst like viktig. Det viser seg overalt at mennesker er beredt til å gå gjennom mye ubehag og smerte for å føle at de vokser og utvikler seg. Samtidig er det mange som tror at ekstremsport ikke innebærer nytelse, det er også helt feil. Mitt prosjekt er å kartlegge de spesifikke følelsene og balansen mellom aspektene av velbehag og frykt; glede og mestring.

Ansiktsuttrykk

Hetland begynte med psykologi for å få studielån til en jordomseiling. Men pensumbøkene viste seg nyttige, for han og kapteinen på skuta likte ikke hverandre, det visste de på forhånd. Han skyr altså ikke ubehaget denne mannen.
En master i ekstremsportens psykologi har nå utviklet seg videre til en doktorgrad. Og nylig stakk Hetland av med seieren i en konkurranse kalt Forsker Grand Prix. Han vant for sin formidlingsevne. Basehopping og frikjøring på ski er visuelle saker. Han tar med seg noe av det inn i formidlingen. Blant annet via sitt nye forskningsverktøy fjeskameraet; et Reodor Felgen-aktig måleinstrument festet på hjelmen i en liten arm som strekker seg ut foran ansiktet slik at kameraet filmer og fotograferer utøveren i farta, eller fallet, eller spranget, eller hva det måtte være. Kameraet filmer utøverens ansikt, og avleser dermed følelsesuttrykkene, hvorav det i følge fagboken finnes seks:

Glede
Sinne
Overraskelse
Tristhet
Avsky
Frykt

Hvordan har man kommet frem til akkurat tallet seks, spør vi psykologen.

-Vel, man mener jo at dette er grunnutrykk da, slik at alle andre følelser uttrykkes som kombinasjoner eller undergrupper av disse.

Og hvilke utrykk finner du i fjeset på våghalsene du studerer?

–Frykt dominerer i de første sekundene, når man har kastet seg ut men ennå ikke vunnet noen kontroll. For de fleste slike aktiviteter, enten det er basehopping, frikjøring på ski eller elvepadling handler om å kaste seg ut i noe og så ta kontroll over bevegelsen etter hvert. Etter noen sekunder kan frykten, sinne og overraskelsen gli over i glede. Det som er sikkert er at følelsene av velbehag varierer veldig, mens mestringsfølelsene er stabile.

Ser du det på trynet også?

-Nei, men jeg har mange andre parametere å gå etter. Først og fremst egenrapportering der deltakerne graderer følelsene sine på en skala.  Jeg ber dem også tegne følelsene sine, gi dem andre utrykk enn ord og tall. En annen ting jeg har jobbet med er å be folk sette musikk til for eksempel et base-hopp. De fleste velger rolig klassisk musikk. Noe som for dem er vakkert og fredfullt. Ikke som mange sikkert tror, noe som forbindes med adrenalin og utlading, som tungrock eller dubstep.

-Det beviser at drivkraften ikke først og fremst er dette omtalte kicket -forstått som mestringen av faren og skrekken- sier Hetland, men rett og slett noe fredfullt og vakkert, nemlig det å kunne fly…

Paradokset

Men hva er bevist?
Vi må ta høyde for det paradoksale her: en ekstremsportsutøver skal altså, i sin andre rolle som psykolog og forsker, studere motivasjonen til den aktivitet han lever for. Metoden tilsier at studieobjektet, f.eks. en basehopper, ærlig skal tilkjennegi hva han har følt etter å ha hoppet fra en kilometerhøy klippe, ikke for første gang, ikke av nødvendighet; men kanskje for femtiende gang, fordi han vil. Vet han hva han har følt? Og er det i så fall mulig for ham å svare at det var helt for jævlig? «Jeg hater det, men er avhengig?»

Man ledes til å tenke tanken, i det minste, at sannheten om saken er det motsatte av det egenrapporteringen sier. Slik det jo ofte er når ekstrem oppførsel skal forklares av dem det gjelder.

Det intense

Zapffe skriver om guttedagene:

Vi kjente to slags rus: julegaver som var tunge og firkantede – og så den sødmefylte redsel på kanten av stupet. Der gjaldt det å våge seg så langt utpå at man i ånd og sannhet kunne si «dæven søkke» før man krøp tilbake med avgrunnen gispende opp gjennom ryggraden.

Er altså rus svaret på Hetlands spørsmål?

–Nøkkelen er å forstå dynamikken mellom det å heve sitt eget nivå og den nødvendige overgivelse, sier psykologen. Det handler om å heve seg til nye opplevelser. For å overkomme det som er «bra nok», må man ligge i det vi kaller «wanting dimensjonen».

En umettelig sult altså; man dyrker fram det å aldri være fornøyd. Det høres ut som en merkelig oppskrift på det gode liv. Dog ikke ukjent…

 

Rus

Til rus hører begrepet avhengighet.

Avhengighet defineres av at det aldri blir nok, at mennesket har overskredet grensen for sitt eget beste og har kommet i et motsetningsforhold til livet. Rusavhengighet kan også defineres som jakten på en perfekt tilstand. Ambisjon er også en avhengighet, og ambisjonens vesen ligner rusavhengighetens i det at de begge er umulige å tilfredsstille.

Basehopperen svarer at det handler om å vokse, at mennesket utholder hva som helst så lenge det vokser. Hetlands forskning forteller at ekstremsportsutøverne opplever en stor verdi av overgangene fra skrekk til mestring, og at velbehaget er stort selv om det er kortvarig.

–Det er vakkert, det føles fredelig og langsomt, fordi det er så intenst. Et eksperiment jeg har gjort er å be ekstremsportutøvere se seg selv på video og så justere farten på avspillingen etter den følelsen de hadde. Alle som en satte ned farten. Og valgte altså klassisk musikk til.

Arne Næss

Arne Næss skriver i forordet til Barske Glæder:

Menneskene sløves ved gjentakelser: den tiende gang vi klatrer opp i ett og samme tre gir ikke den samme intense følelse som den første. Herav tendensen til økning i helningsvinkel og vanskelighetsgrad i klatring.

Men han skriver det nærmest på spøk, – i den gutteaktige sjargong som den barske forestillingen om tindesport krever. Den modne klatreren Arne Næss satte derimot ett prinsipp høyere enn alle andre, og det var at det ikke var et poeng å nå toppen. Til yngre klatreres bestyrtelse snudde han opp ned på hele regnestykket, han punkterte ambisjonen; dermed fremdriften, dermed besettelsen, dermed rusen. Poenget til Næss var å overkomme ambisjonen, det vil si å avsløre den som et produkt av forestillinger av hvem man bør være. Når målet er borte er man alltid allerede framme.

–Mange ekstremsportsutøvere kommer til en fase der det plutselig er nok, sier Hetland. Det er som en naturlig utvikling.  Du utvikler deg til slutt langt nok.

Arne Næss fortalte på sine helt gamle dager hvor morsomt han synes det var å tenke på alt han skulle gjøre da han var yngre. Tusen prosjekter, aldri fred. -Nå vet jeg jo at om jeg så hadde hatt tusen år på meg ville jeg aldri annet enn skrapet overflaten av alt jeg ville gjøre. Derfor må man snu opp ned på det hele.

Dumskap

Jeg forteller Hetland om min venn som er klatrer og filosof og som insisterer på at den dominerende følelsen for ham, når det virkelig ble vanskelig og farlig, var en følelse av å være dum. –Dum som måtte ha slike ambisjoner. Dum som måtte ha det så forferdelig for å leve opp til en forestilling om seg selv. Dum fordi regnestykket til slutt ble mengder av smerte, frykt og tvil -som man med dødsforakt skulle overvinne- for først å kunne rykke frem til start og si: ja jeg lever.

Hetland er ikke enig. Faren er et onde, sier han.
–Men det er klart at ikke noe annet enn reell fare kan få deg til det nivået av konsentrasjon og tilstedeværelse som gir den mestringsfølelse og store glede som ekstremsportsutøvere jakter på. Fokuset fremtvinges av risikoen.

Døden den bratte

Hva med døden da? For en som meg virker det som om det er noe uavklart som ligger bak, et behov for stadig tilbakemelding, lik en som stadig må se seg i speilet. Det virker som det ekstremsportsutøverne jakter på er noe som ikke har modnet. De snakker om det lik nyfrelste gjør: om et blikk på Gud bare de har fått..

-Jeg tror ikke basehoppere har noe uavklart forhold til døden sier Hetland. Det som står i sentrum er helheten av de forhåndsregler man tar for å være trygg: mestringen kommer med det å kunne ta vare på seg selv under ekstreme forhold. Dynamikken mellom forholdenes vanskelighet og mestringens utvikling er kjernen i følelsen av å vokse, bli enda bedre, nå sitt fulle potensiale til slutt.

Denne grenseoverskridelse de stadig foretar, betyr det at de svært modige? Hvordan tilsidesetter man fryktrefleksene?

Mot

-Ekstremsportsutøvere er som alle andre, sier Hetland, det finnes helt sikkert ikke noe slik som et ekstremsportsgen. Jeg tror ikke det er særlig fruktbart å snakke om mot som en egenskap noen har og andre mangler. Mot er simpelthen å gjøre noe du er redd for. Mot er trening. Mot er å kunne utforske livet; det å trene seg opp til trygghet.

Men noen er modige og andre ikke, hvorfor er det slik?

-Det beror nok på selvtillit og selvfølelse, sier Hetland. Selvtillit er troen på at du kan styre din egen skjebne. Det er klart at all ekstremsport og annen aktivitet som innebærer fare betinges av selvtillit. Du må jo tro at det går bra. Det handler om å tilsidesette frykt og tvil, i en aktiv mental gestus. Mister du illusjonen er det vanskelig å ta sjanser.
Selvfølelse er følelsen av å alltid ha grep om eget liv. Denne tryggheten er nok opphavet til mot; å være modig er kanskje å utøve selvfølelse.

Amerikanske tilstander

Men denne selvfølelsen er tilsynelatende så larmende. Dette du mener er det avklarte forhold til ens mål og grenser er jo så, eh, ekstremt… Det meste man ser handler jo om skriking og brauting, store geberder, slå seg selv på brystet. Det virker som om kraften på mestringsbrølet oppfattes som et mål på opplevelsen, eller i alle fall at det å overvinne frykten faktisk koster en hel del. Det ser ikke ut som indre ro, det ser ut som noe utagerende og «amerikansk», om man kan si det slik?

-Det har blitt et krav i dag at man skal dokumentere alt, dokumentere seg selv i real time, sier Hetland. Det er et uvesen, som påvirker opplevelsen også, tror jeg.
Derfor blir inntrykket mye brøling, banning og jubel. Vi har beveget oss langt fra den stoiske skole der man ikke skulle utrykke følelser og alltid underdrive enhver opplevelse og enhver fare. De gamle gutta kunne beskrive et nesten umulig klatreparti som «litt plundrete», sånn er det dessverre ikke lenger. Nå er det det motsatte som gjelder, selv om mange jo holder fast ved en nøktern beskrivelse av det de opplever.

Zapffe skriver om tindebestigeren:

Mellom gemene togreisende distingverer han seg straks ved en brautende beskjedenhet, en påtrengende unnselighet, en lavmælt fordringsfullhet. Ut fra sitt psykiske pluss behandler han sine medreisende med ulykkesvanger forekommenhet; han lar seg puffe og tråkke på, han legger ikke to av dem i kors for å hevde seg. Men den som titter ham under hattebremmen, han møter et blikk av smaragder og rustfritt stål. Det er en aura omkring ham av skremmende transcendens; han minner om frimurere som går til sine magiske gilder.

Ekstremt nok?

–Det har også blitt et krav til utstyr og destinasjoner, sier Hetland, som er noe ganske annet enn det var før. Man har gjort dette til en livsstil, noe som dyrkes og omfavnes uten forbehold. Helt til man en dag går lei når læringskurven flater ut og det til slutt koster mer enn det smaker.

Hetland mener man blir mett. Det virker også paradoksalt: hvorfor skulle man noensinne bli mett hvis essensen aldri har er fare og rus, men alltid vekst og utfoldelse? For ekstremsportutøveren benekter jo i grunnen det ekstreme, han sier det egentlig er noe stille og vakkert.. Blir man så lei av det stille og vakre?
Kanskje svaret er at man etter en viss skolering ute i det ekstreme har lært noe om det ekstreme i seg selv?

En konklusjon?

Spørsmålet henger i luften: de som ikke utfordrer døden vil alltid si at de ikke trenger det, de er forbi det stadiet, allerede lei. De som vil ut på kanten og utfor stupet, derimot, kommer alltid til å si at livet blir rikere slik. De utfolder noe som ellers forblir sammenfoldet, de flyr jo!
Og til det har man lite man skulle ha sagt…?

En navnløs filosof sa engang at det er tre typer mennesker: det er de som må gjøre sine erfaringer mange ganger før de lærer. Så er det de som klarer seg med ett forsøk. Andre igjen kan til og med lære av andre, uten å trenge erfaringen selv, fordi kunnskapen allerede ligger latent i deres indre. Det er selvsagt disse som vokser raskest, som når frem til visdommen først.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s