Om trapper og vertikale verdener

Trapper og vertikale verdenerNoen vil si at en trapp er et onde. Mange vil si at trappen er et slit.
De kan glede seg over det faktum at både bygninger og byer blir flatere.
Jo høyere vi bygger, jo mer teknologisk avanserte vi blir, desto flatere blir vårt bevegelsesmønster og med det vår livsverden. Vi bygger for høyt for trapper og kan ikke lenger klatre. Vi må løftes på plass.

 Denne teksten har som ambisjon å klatre inn i trappenes og de bebodde høydemeternes verden. Vårt tema er den oppreiste dimensjon av våre hjem og livsomgivelser og den autentiske klatrebevegelse derigjennom. Undersøkelsen vil diskutere verdien av den vertikalt inndelte værensform og med det selve trappens opplevelsesmessige kvalitet.  -Ikke bare som transportsystem på y-aksen, men også som møbel og volum. Ute i felt skal vi treffe noen som mener de skaper Europas fineste trapper. Vi skal se det skje, og høre dem fortelle om trappens vesen.

Vi vil også møte trappens fiende heisen. Ja, vi tegner et fiendebilde, utgangspunktet er i alle fall kritisk: heisen er fremmedgjørende og beveger seg i lukkede sjakter der ingen sinnsro slipper inn. Heisen er tunnelbanen som skysser opptatte folk til uhåndgripelige stasjoner i himmelen et sted. Man gjennomløper ikke noe terreng med heis. På samme måte som med jetflyene reiser man ikke, man havner. Man får ingen opplevelse av omgivelsenes forandring og ingen genuin erfaring av hastighet, målestokk eller størrelse. Man transporteres bare fra ett sted til et annet og svindles for realiteten: at det er mellom de to punkter –i tid og rom, liv og arkitektur– at meningen ligger.

Trappen er ekte vare i så måte. Der er vi selv herre, eller slave. Trappen er åre for våre diagonale vandringer. Trinnene skaper plattformer i rommet, steder underveis, halvveishus i ferden oppover mot det som på et eller annet vis er hellig. I trappen kan vi stanse og meditere, se på lyset i trapperommets tempelaktige volum, merke tyngdekraften. Vi kan hjelpe en nabo med posene eller ta en pust på et solbadet trinn. Vi kan tromme en jublende nedoverrytme med føttene -eller snuble og dø. I heisen har vi ingenting vi skulle ha sagt. Intet vunnet, intet tapt. Heisen er vår umyndiggjørende herre og i bygg som trenger heiser foregår det følgelig stort sett ting som angår  oss bare indirekte; samfunnsmaskinelle ting.

Hva betyr det?

Et eksempel: Store deler av det nye Universitetet i Oslo ble i sin tid bygget i høyden. Man bruker heis for å treffe sin veileder. Ti etasjer opp trer man brått inn i det persiske språk. I de gamle lærestedene i Europa er det ingen heiser. I Cambridge og Tübingen går man over plenen til sin lærer. Eller opp en gammel trapp. Kanskje en vindeltrapp med heltrevanger, bygget av en mester. Den svikter som en fjær under fotens tyngde. Forholdet blir personlig på den måten. Læringen er personlig. På Blindern har det hele preg av produksjon, politikk og samfunnsnytte, eller oppsamling. Studenten blir ikke vár den humanistiske meningen med universitetet –det personlige privilegiet– hun faller fort inn en ubevisst modus; hun blir en som må hente sin mening fra håpet om en plass i systemet. Slik er det samfunnsmaskinelle. Men det skal vise seg at samfunnet er i forandring, så også samfunnsmaskinen. Besøket i Bjørvika vil fortelle om det.

 

 Trappenes verden

Men først til det nære, til boligen:

Bor du trappefritt kan du sykle inne.
Du kan rulle inn flygler og kjøleskap. Du kan åpne dør på dør og nyte lengder og bredder. Gjestene kan flyte rundt innsatsløst og det er vanskelig å falle og skade seg. Dette klinger godt for gamle og småbarnsforeldre av den typen som forbyr treklatring.

Hva går så den trappeløse beboer glipp av?

La oss ta vår innfallsvinkel fra nettopp treklatringen: Denne vertikale lek er ikke simpelthen en  fysisk handling som innebærer å bevege seg noen meter opp eller ned, -for dristighetens, utsiktens eller overtakets skyld. Nei, om vi vier litt tid til introspeksjon vil vi se at menneskets intuitive ønske om å klatre i den fysiske verden har sitt korrelat i en subjektiv bevegelse, en søken mot indre høyde og klarsyn: den frihet og lettelse vi finner når vi stiger opp til det finere stoffet i oss selv.

I Østens filosofi tenker man seg at alt ved sinnet er materielt og at bevisstheten som sådan er stofflig. I så måte er det en moderne filosofi som er i tråd med de nyeste vitenskapelige modeller av sinnet. Men til denne lære hører også en forståelse av sinnsinnholdets vekt: tyngst er behovene og de mekanismer som tilfredsstiller dem. Viljen er tung, den svever bare rett over sulten. Den faste ambisjonen –karakterstyrke, stahet og stolthet– disse tingene er også av kompakt sinnsstoff. Kulturens påbud er å gjøre dem sterke og ubendige. Så er de da også harde verktøy, og følgelig tunge. I motsatte ende, nesten forstøvet til noe så fint at det ikke kan studeres av vitenskap eller fanges av begreper, finner vi intellektet. Der oppe i toppen av oss selv finnes også de evige følelsene, de som alltid er i oss og ikke fremkalles av noe annet: samvittighet og kjærlighet, lengsel og drøm.

Filosofer av denne skole sier at kroppen er et hus, og det er ikke trappefritt. Bevisstheten bor og beveger seg i dette huset. Men hver del av sinnet har sinn plass på samme måte som en tradisjonell bolig har et riktig sted for alt. I begge tilfeller er denne inndeling i stor grad vertikal, bestemt etter tingenes vekt..

Tenk på et tradisjonelt bolighus: kjelleren brukes til å preservere mat, til å lagre tungt utstyr, brensel og uoppgjorte ting. I hovedetasjen finnes som regel det livsmaskinelle, det dagligdagse, det mest nødvendige. Her er inngangen, kjøkkenet og de funksjonene og tingene vi bruker oftest. I de øverste værelser, derimot, svever tingene. Der oppbevarer vi det personlige: minner og hemmeligheter. Der trives det abstrakte: poesi og musikk .Og dit går vi når vi vil inn i oss selv –til søvn og drømmer, til hellige følelser eller dype innsikter– eller helt ut av oss selv, til váre kikkertobservasjoner av små dyr på sletten og sjeldne fugler i luften.

Har man bare en etasje går man glipp av dette. Uavhengig av hvor høyt oppe, hvor luftig og vidt-skuende denne ene etasjen måtte være. Nettopp dét er den merkelige sannhet om det trappefrie hus: det er og blir en førsteetasje, samme hva. Ikke kjellertung, men heller ikke loftslett. Og poenget er altså at et oppreist menneske ikke egentlig kan være seg selv i en horisontal verden. For det viktigste element i denne historien er selve klatringen. Ikke bare fordi den uttrykker et indre ønske om å stige opp i sinnets etasjer, men også fordi klatringen tar sin mening i et behov for å binde sammen de forskjellige sjiktene i en selv som menneske; favne en helhet ved å bevege seg i den, opp og ned.

Den franske filosofen Gaston Bachelard var temmelig bedrøvet over å måtte bo i en leilighet, i Paris. Det er ikke egentlig mulig, mente han, for en leilighet har verken loft eller kjeller, ikke noen vertikalitet og ikke noen ekte romlighet.
Hjemmets romlighet er også for Bachelard nært knyttet til våre følelser og våre sinn, og den fenomenologiske opplevelsen av det å bo. En kjeller er ikke bare en solid underetasje for oppbevaring av visse typer materielle ting, det er også sted i vår bevissthet, et tilholdssted for visse typer mentale ting.
(En kjeller er forøvrig bare en ekte kjeller, mente Bachelard, om kvinnene ikke tør gå ned dit. Den skal være mørk og kald og skummel. Men også by på premier: man må til kjelleren for å tappe vin og hente ved eller kull. Altså er det bare ved den tapre ekspedisjon til kjelleren at det blir virkelig hyggelig ved peisen, –en annen ting et hjem ha, i følge Bachelard).

Å vandre er å veve

Høyt oppe i fjellsiden av Sierra Nevada de Santa Marta fjellene på Colombias karibiske kyst har den indianske Tairona-kulturen blomstret i skjul for verden nesten frem til idag. Ikke noe sted  på kloden stiger landet fra havet til de snødekte toppene like bratt som her. Det er et unikt geografisk sted, hjem til en unik kultur. Tairona-indianerne levde i et samfunn som strakk seg diagonalt oppover hele fjellsiden. Dets produksjon, funksjoner og institusjoner var vertikalt fordelt. Man fikk således en uhyre variasjon i typen avlinger og typen produksjon og kompetanse. Fjellsiden utgjør til sammen mange klimasoner og mange jordsmonn. Bomull, mais, maniok, sukker og kokebananer ble dyrket på forskjellige høyder, og mellom de forskjellige nivåene i sitt rike var indianerne konstant på vandring. De kalte selv det å vandre på denne måten for å veve. Ved å vandre opp og ned vevde de en sammenheng i sin verden og sine liv. -For nivåene utgjorde også en oppadstigende orden av menneskelige og mentale tilholdssteder. Vandringen forbandt det høyeste og laveste, også i dem selv. Hele dette samfunnet baserte seg på høydemeternes omformende prinsipp; det var en oppreist verden som liknet menneskekroppen selv. Det er ingen tilfeldighet at templene og det og det åndelige aspekt ved kulturen hadde sin plass høyest oppe, i den tynne luften i nærheten av den evige snø. Også her var det slik at det fineste stoffet i menneskesinnet hadde sin habitat øverst. En meget annerledes virkelighet var det, enn et slettefolks livsverden, som er trappefri som en veldig førsteetasje. Skal vi unngå å bli et slettefolk må trappen tilbake på tronen: i hjemmet, i arkitekturen, i samfunnet og i denne teksten.

Trappebevegelsesbygningen

«Det er en Inkaby vi bygger her», sier Geir Haaversen. «En vertikal verden skapt i og gjennom et høyhus. Det er noe levende; den mest genuine trappebevegelsesbygning i Norge. Minst».

Haaversen er mannen som sammen med et lag av norske og utenlandske arkitekter har tenkt og tegnet denne nye verden, denne vertikale byen som sammenføyer den nordiske arkitekturdoktrine med global finans, -der menneskene skal klatre og vandre på stier som snor seg oppover, langs og gjennom bygningen.

Routing kaller vi det sier H.

? sier vi.

Routing, det har blitt et etablert begrep nå. Det stammer fra rute, som i klatrerute, altså en sti der bevegelsesmønsteret er å ta seg fra hylle til hylle, vertikalt, men også diagonalt, langs og rundt fjellet.

Men denne bygningen er ikke noe fjell. Det er en bank. Norges største bank får Norges største kontorbygg. DnB NORs nye hovedkvarter i Bjørvika utgjør en sentral del av den bygningsrekken som kalles Barcode. Tre separate bygninger består bankens nye lokaler av. Vi er på befaring i den midterste, i selve hovedkvarteret. Det er det som er trappebevegelsesbygningen.

Målestokken, profesjonaliteten, logistikken, tallene: vi blir møtt av entitet som kan vippe de mer verdensfjerne av oss av pinnen. Vi var ute etter skjæringspunktene mellom arkitektur, filosofi og menneskelige erfaringer. Har vi kommet til riktig sted? Kan denne fusjon av finans og arkitektur, system og entreprise vise oss en slik menneskelig side? Velkomstkomiteen, bestående av intet mindre enn tre av prosjektets nøkkelpersoner, bærer bud om at vi tas på alvor. Privilegiet er åpenbart: «Vi må avvise de fleste slike forespørsler», sier Kåre Antonsen. Han er byggeleder for Vedal, firmaet som styrer byggingen av denne bikuben. –På vegne av Oslo S Utvikling, på vegne av DnB NOR, på vegne av oss alle..?

Man må begynne med det som slår en først: Hvorfra denne ideen om å skape et finanshovedkvarter rundt trappens- og den vertikale sfæres opplevelse? Var det en arkitektonisk tanke som lå og ventet på en oppdragsgiver, eller motsatt, en kunde med nye ideer?

H: «DnB har vært klare på at de som jobber her skal få den beste opplevelsen som er mulig, noe mer enn bare et kontorbygg. Det er mange elementer som går inn i dette. På den ene siden har ledelsen i DnB vært tydelige på at de ønsker å bryte med en hierarkisk tanke om at makten plasseres øverst, mens fellesområdene får mindre attraktive arealer. Her blir det ikke slik. Ledelsen sitter midt i bygget, mens toppen blir kantine. Det handler om å være tro mot den norske mentaliteten at fjelltoppen er allemannseie og et sted å møtes på likefot for å nyte det beste.

Det andre forholdet er at vi som arkitekter har måttet forestille oss bygningens indre liv og funksjoner. Vi har formet bygget etter dette og ønsket å skape en arkitektur som tar hensyn til og oppmuntrer det levende. Det er her routingen blir så sentral. Ved å utnytte den vertikale utstrekning til vandringsveier, møteplasser og fellesrom vever vi sammen funksjonene og menneskene. Trappene skaper kontakt, sammenheng og fellesskap».

Stien stiger som sagt oppover langs ytterkanten av bygningen og vever seg gjennom en komplisert og uforutsigbar struktur av avsatser og volumer. Fra resepsjonen på grunnplan forsvinner den opp langs en glassfasade i et spektakulært diagonalt volum der lange trapper, forgreininger og avsatser lokker en oppover med et løfte om klatre inn i en egenartet verden. Man føler seg nesten som et barn der nede, som ivrer etter å gi seg i kast med et forbløffende stigespill.

Det spesielle med avsatsene og volumene langs denne routingen er at de ikke bare bryter opp etasjene og rom-programmet på innsiden. Tvert i mot er denne inndelingen skåret inn i selve bygget slik at fasaden blir tre-dimensjonal og forteller omgivelsene om verden innenfor. Fra utsiden ser man hvordan mange av rommene henger i løse luften, uten noen form for søyler, og fasaden blir således til en spennende geometrisk struktur av hengende trinn og omvendte trapper.

«Fasaden skal uttrykke det indre livet i banken», sier H. «Den er ikke på liksom, ikke et påkostet estetisk grep. Fasaden er rett og slett en helt reell avtegnelse av det som foregår på innsiden. Noe av det første vi gjorde i den arkitektoniske prosessen var å gå til en lekebutikk og kjøpe en diger kasse med lego. For å få en konkret opplevelse av geometrien og for å kunne løse den kompliserte  logistikken -det vil si hvordan man organiserer selve byggingen– valgte vi å bygge en modell i lego. Legoklossene ga oss en sannferdig fremstilling av modulene og volumene vi skulle bygge».

Mange av volumene henger altså i løse luften. Det er mulig fordi bygningen er konstruert rundt en symmetrisk kjerne, og fra denne henger bokstavelig talt de ytre lagene av bygningen som hyller, eller kuber, langs en stamme. Det gjør det mulig å skape de helt usannsynlige rommene, ytre og indre. På utsiden opplever man bygningen som full av overheng; fritt hengende etasjer og rom, som utskårne nivåer i taket på en veldig hule. Mange av disse rommene har glassgulv slik at  opplevelsen inne i bygningen blir desto mer dramatisk. Trappene, avsatsene og broene som utgjør rutingen, beveger seg over disse glassgulv slik at man får en reell opplevelse av høyde, luft og letthet. Og dramatikk!

«Det har vært viktig for oss å gi brukerne en genuin opplevelse av det drama et høyhus faktisk er», sier H. «Nettopp det er en av hovedtankene bak denne arkitekturen og det er ett av svarene på spørsmålet om hvorfor vi valgte å løse oppgaven på denne måten. Trapper er dramatikk, og de skaper en ekte opplevelse av høyhuset. Brukerne får en fysisk og sanselig erfaring av virkeligheten. De kan bruke trappene til andre formål enn bare transport. Alle som jobber her vil ha umiddelbar tilgang til oppholdsrom -te-kjøkken og pauseplasser– som ligger i det diagonale volum langs ytterkant av huset. På den måten har man muligheten til å tre ut av av det spesialiserte arbeidsmiljø til ferdselsåren som også åpner mot omverden, og til det fysiske møte mellom struktur og bevegelse som trappen skaper.

«Man blir stiv og støl av å sitte stille og jobbe», sier Kåre Antonsen. «Derfor er rutingen en mulighet for å gå ut i en fysisk levende sfære for å bevege seg, trimme, skravle eller stimulere sansene. Vi tror at trappene vil bli brukt mye på denne måten. Kanskje særlig nedover… Bygningen kan bli som en bevegelsessyklus, et trappespill, der man tar heisen opp og så opplever man bygningen i sin bevegelse nedover. Det er en logikk i dette også: alle trappene fører nemlig til samme sted, torget i underetasjen. På den måten bindes hele bygningen sammen.

«Dessuten», sier arkitekten, «er trappene i seg selv fantastiske. Og det sier seg selv at en trapp må være fin for at man skal gidde å gå i den. Disse trappene er bygget i Finland etter våre tegninger. Det har ikke blitt spart på noe, trappene er helt unike.  For meg er det fascinerende at trappeformelen fra antikken –et matematisk forhold sammenlignbart med det gylne snitt– er det vi jobber utifra selv idag. Møtepunktene mellom arkitektur, matematikk, musikk og filosofi er en hovedinteresse for meg. Det er så mye å lære ved å bevege seg på tvers av disse feltene, og denne bygningen er helt klart et produkt av en utvidet arkitektonisk tankegang».

KA: «Det har vært en svært komplisert prosess. Trappene kommer hele og må heises på plass med kran. Da er det viktig at man treffer med logistikken, tid og sted må stemme. Man får bare én sjanse. Vi har styringssystemer som gjør dette mulig, men det er klart at det krever mye erfaring å bygge på den måten vi gjør her».

I underetasjen ligger altså torget. Alle veier fører dit, og der bindes de tre DnB NOR-bygningene også sammen . Der nede kommer kundemottaket, kaffebarer og den offentlige delen av bygningen.

«Vi har lagt det under bakken for å kunne skape kontrollerte, trygge omgivelser for disse funksjonene», sier H. «-Og selvsagt fordi det er der nede de tre byggene henger sammen».

Fra denne underetasjen tar vi heisen til topps for å ta en runde i trappespillet. Heisene er et slags spørsmålstegn i denne fysisk sannferdige bygning. Vi har fått et svar på hvorfor noen i det hele tatt vil bruke trappene når heisene er der. Men spørsmålet kan etterhvert snus på hodet, i alle fall retorisk. Hvorfor må heisen i det hele tatt finnes i et trappebevegelseshus? Etter avtale har vi også med oss to heismontører på vår runde.

«Heis er en nødvendighet», sier John Larsen som er arbeidsleder for ThyssenKrupp Elevator. «Først og fremst er det jo et spørsmål om tid. Med de intelligente heisene i dette bygget er det en maksimal ventetid på 30 sekunder. Det er fordi datamaskinen som styrer dem til enhver tid vet hvor brukerne som venter er, og hvor de skal. Det forutsetter at alle må taste inn etasjen man skal til. Så vil datamaskinen dirigere deg til den av de seks heisene som raskest vil ankomme og ta deg i til din destinasjon. De kan også programmeres i forhold til statistikk, slik at det f.eks. ved lunsjtider kan være stor kapasitet til og fra kantinen».

På dette tidspunkt oppstod det for oss en litt delikat situasjon, for tanken bak denne teksten var blant annet å skape en kontrast mellom trapp og heis forstått som en motsetning mellom sann og falsk bevegelse. Det faller ikke så lett når heisenes mann viser seg å være usedvanlig hyggelig. Kunne vi få heisekspertene med på at heisene stod for det samfunnsmaskinelle; en inautentisk reisemåte i bygninger som er for høye for ekte menneskelighet? Skulle man lage en filosofisk klage ut av en nødvendighet? Nei. Her stod vi i et unikt trappebevegelsesbygg, bestilt av en finansgigant som insisterte på å skape trivsel, fellesskap og opplevelser i sitt nye hovedkvarter. Tiden var inne for å se saken fra en annen synsvinkel, nemlig den pragmatiske. Heisene symboliserer i grunnen det. De er nødvendige, uten dem intet trappebevegelsesbygg.

Allikevel, ved inntasting av 16 på etasjevelgeren ble denne tekstens innledende analyse av heisen som reisemåte bare bekreftet: Opp, fort, nesten uten følelse av hverken akselerasjon eller oppbremsing. Man er bare med ett høyt over byen. Teknologisk imponerende men opplevelsesmessig forvirrende. Frarøvet enhver fysisk eller sanselig erfaring av bevegelse er man bare med ett framme: som å plutselig være, uten å ha blitt, for å si det med eksistensialistene.

«Det er jo et paradoks at man heises opp og ned dag ut og dag inn, for så å bruke fritiden man slik har finansiert til å klatre i fjell. Folk tar jo heisen til sine treningssentre for så å løpe til krampa tar dem  på tredemølle. Klart det er en ironi der, sier L, men slik er virkeligheten».

Virkeligheten ja, den er dog annerledes enn man kunne tro. Den forandrer seg, heldigvis. Det stereotype finanshovedkvarterets ruvende glassfasader: en lukket verden; uinntakelig for folket, stengt for innsyn, immun mot følelser og menneskelige hensyn. Det er forbi det der. I Bjørvika bygges en levende bank, en underlig –kanskje vidunderlig– åpen, vandringbasert verden. Med kløfter, stier, broer og trapper; hyller, huler, platåer og mosekledde levende tak.

«Takene skifter farge med årstidene», sier arkitekten. «De blomstrer, får høstfarger, går i vinterdvale og våkner på ny. Det er i grunnen et nytt Norge vi har begynt på her. Vi kommer fremtiden i møte. Og det blir eksportvare; den nordiske modellen slår an globalt».

Tiden vil vise det. (Slik må etterordet begynne).

For det er vel grunn til å bevare en smule skepsis, gi litt motstand, -til hvordan denne visjonen vil arte seg i praksis…

Det nye arkitektoniske Norge er altså en refleksiv bevegelse tilbake til vandreren; til stiene og stølsveiene, kløftene, gjelene, steinen og mosen.
-Til fotreisens verden, til et Norge vevet sammen av menneskelige streif over berg og dal; til klyvene, klatringen og tinderanglingen; til Næss og Zapffe og Slingsby -og enda lenger tilbake; til Jostedalsrypa og Pillarguri
-Til den vertikale bevegelse, til klarsynet. For Norge er et oppreist sted, det strekker seg mot toppen av verden, duvende og bratt, bare stedvis flatt.

Er det dette arkitektene tenker på når et nytt Norge er i støpeskjeen? Er det en bank som skal lede an i korstoget mot det innsatsløse, bevissthetsdyssende og fetende bevegelsesmønster?

Kanskje det, men hvor mange kommer til å klatre inn og opp i DNBs trappeeventyr? Hvor mange utenforstående går til finanshovedkvarteret for å imøtekomme dragningen oppover, i luften, og i seg selv? Vil vi i det hele tatt få lov til å ta del i trappebevegelsen, vi på gaten?

Et annet spørsmål er hvilken stemning og sinnstilstand som vil råde blant de som hører hjemme der i banken i Bjørvika.
Anslag er jo storartet, som en oppadstigende tanke. De ansatte skal merke kroppen i denne bygningen; merke tyngdekraften, høydens fenomenologi, klatringens drama. Men vil staben vær slik disponert? –I myldret av tall, myrene av lån, tåken av abstrakt finans?

Det er vel i beste fall et åpnet spørsmål om trappebevegelsesbygningen kan utgjøre et genuint eksistensiale, eller om hele denne nybygde inkaby bare blir som nok en kortreist, økologisk lunsj: en akt av avlat, en tone av fri sanselighet -i en ellers samfunnsmaskinell stålinnfatning?
-For om mennesket skal klatre i sin bevissthet må det ytre, praktiske bevegelsesmønster ledsages av en type oppmerksomhet som smir et sammenfall mellom det fine stoffet på innsiden – i sinnet- og den klare høye luften på utsiden.

Christian Lysvåg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s