Hemmeligheter og skjulte rom

En liten reise under jorden, i det dulgtes spenning og det hemmeliges dumskap.
Det var ingen intensjon å gå det tilslørte for nære; bare snuse litt på grensene for hemmelighold i verdens rikeste og mest åpne – stadig mer åpne- land.
Anslaget ble dog utilsiktet konfronterende: de har våre øyne nå, i irisdatabasen sin.

Temmelig hemmelig: Sentralanlegget

Det ante meg at vi hadde gått for langt. Og nå kom en mann inn i bildet fra siden, med bestemte skritt, men ingen uniform.

-Hvem er dere? Hva gjør dere her? Hvorfor tar dere bilder?

Under ett minutt hadde det tatt. Etter bare et par famlende knips og litt fikling med fokus hadde en pregløs bil stanset opp ved siden av vår på den våte veien som går mellom denne innsjøen og fjellskråningen et sted på Østlandet. Og nå stod vi der – langrennskompisen min og jeg- i en slags nervøs giv-akt i skistøvlene våre, foran denne skyggefulle lille mannen som revolverforhørte oss uten noen form for presentasjon

-Vi er skiløpere, prøvde jeg med et forsøksvis avvæpnende smil..
Det holdt ikke, han så ikke det tilforlatelige i situasjonen.
-Vi stoppet fordi det så spennende ut dette stedet, og så ville vi ta noen bilder. Er det forbudt?

-Nei, men politiet vil hente dere om dere ikke forsvinner. Vi ser helst at dere ikke tar bilder. Dere kan ikke ta bilder. Det er ikke ulovlig, men vi tillater det ikke.

Lov og logikk

-Et paradoks altså, sa jeg. -Det er ikke ulovlig, men absolutt forbudt?

-Her finnes ikke noe paradoks.
-Så vi kan bli litt da?
-Dere skal vekk.
-På hvilket grunnlag?
-Rikets Sikkerhet.
-Så sett opp et skilt; Fotografering forbudt.
-Det tiltrekker oppmerksomhet.
-Vanskelig å holde det hemmelige hemmelig og samtidig følge reglene hva?
-Her finnes ikke noe dilemma!

Poker

Denne murvegglogikken er et symptom på at man er i nærheten av noe hemmelig. Det er nemlig en del av jobbeskrivelsen ved alle dulgte tjenester å avvise rasjonelle argumenter og legitime spørsmål. En utenforstående kan ikke tillates å pirke i det hemmeliges harde glasur, for det er ikke innholdet, men formen som er sentral: det er det faktum at hemmeligheten er hemmelig som gjør den så viktig; ikke hva som er hemmelig. Dette kjenner vi alle fra kortspillet poker. Sammenligningen er ikke tilfeldig.

Hemmelighetens logikk avføder et byggverk: Hemmelighetene må voktes av hemmelige tjenester der hemmelige mennesker gjør arbeid som vi ikke kan få vite om. Et tilbakeblikk viser at historien er full av meget oppegående mennesker som har voktet de mest banale hemmeligheter med sitt liv, fordi det er selve hemmeligholdet de har sverget lojalitet til. Det hemmelige er således som en hul form som kan romme hva som helst, alt fra atombombelagre og ufo-landinger til sannheten om presidentens hemoroider og generalens impotens.

Å kunne legge hva som helst i dette psykologiske hvelvet, og vokte det med like stort alvor, er agentens, spionens og etterretningspersonens spesielle talent: en dyp lojalitet til hemmeligheten som fenomen, og til det system som bare kan eksistere på denne måten, som et pokerlag.

Atomtenkning

Jeg viste jo godt hva det var jeg hadde tatt bilder av. Alle som vil vite kan ta rede på hva som skjuler seg der i fjellet, et sted på Østlandet. Sentralanlegget. Her skulle Konge, regjering og forsvarskommando kunne holde ut i månedsvis – i et selvforsynt minisamfunn- mens befolkningen ble brent fast i gatene som kjøtt i en glovarm, usmurt panne.  Logikken er besjelet: de folkevalgte lederne overlever, mens folket forkulles i atomkrigens ildstormer. Fra fjellanlegget skulle våre alliertes motangrep avventes, fra fjellet skulle Norge holde ut, -til fienden ba om nåde fra sitt hull – sannsynligvis for sent; jorden var nok allerede ødelagt.

Den kalde krigens logikk er altså et forbilledlig eksempel på hvor langt menneskelige intellekter, av ypperste slag, kan fjerne seg fra visdom, samvittighet og sannhet. -Hvordan spillteori kan overta for enhver sann filosofi:
Alle NATO-land bygde slike anlegg, det samme gjorde fienden. Denne løsningen var nødvendig og god, ble det sagt. Man kunne ikke sette logikken i perspektiv. Slik er det ofte med militær fornuft: som ingen annen type tenkning er den i stand til å forkvakle seg selv, uten å merke det, som en lang slektslinje med innavl.

Forbindelser

Det sies at ingen av de utenforstående som opp gjennom tiårenes løp har utført arbeid i Sentralanlegget har fått se mer en liten del. Ingen kan si noe om hvor omfattende det er. Men ryktene sier at anlegget er forbundet med tuneller helt inn til Oslo sentrum, til Slott og Storting, regjeringsbygg og Akershus festning. Det sies at det eksisterer et nettverk av rom og ganger i åsene rundt Oslo, -som løper inn i byen, ned under bakken, -filtret sammen med t-bane og kloakk. Det snakkes om unnselige låste dører i kjellerne på gamle skoler, gjenmurte åpninger i undergrunnen. Alle har vi sett rustne jernporter i bergveggene, -med høyst moderne kodeterminaler.

Under byen, i berget, i åsene, ligger byens metafysikk; manifestasjonen av krigens, fryktens og beskyttelsens hemmelige logikk. Som et annet Moria, gravet ut i svunne tider. Men hva nå, fremdeles hemmelig?

Nokså hemmelig: Ekeberg

Av byens åser er Ekeberg en av de mest mystiske fra dette perspektivet. I dens dype indre ligger hemmeligheter av mange slag, gravd ned på flere nivåer. Innerst i dypet skal de nasjonale petroleumsreservene ligge; i tanker under havoverflaten, beskyttet av havets trykk i tillegg til bergets vegger. Og nærmere dagen ligger de store oljelagre som er del av Sjursøyterminalens daglige drift. Her ligger også vanlige varelagre og kommersielle mottak, i digre fjellhaller, sprengt ut av driftige bergverksingeniører.  Det skal være mulig å gå fra Sjursøya til Ryen; i et nettverk av ganger og tuneller. Hva mer som er begravet, hva det er som får alle munner til å lukkes og alle dører til å slås igjen, vites ikke. Det er jo hemmelig.

Sjursøya

-Men en ting kan jeg si, forteller vår mann på stedet, -Sjursøya er et av landets tre viktigste sikkerhetsobjekter. Mer kan jeg ikke fortelle, da mister jeg jobben. Men at det er mye jeg ikke kan si, det kan jeg bekrefte. Dere kan forresten ikke ta bilde av meg..

-Det begynte med at man tok seg inn til fjellsiden i digre lektere, forteller han. Dette var på første halvdel av 1900-tallet. Så sprengte man seg inn i fjellet fra disse lekterne. I utgangspunktet var det bratte klipper her. Hele landstripen nedenfor skråningen, en del av selve Sjursøya også, er masse fra fjellet. Da kan dere jo selv tenke dere hvor store rommene der inne er.

-Det var familien Eeg-Henriksen som stod bak. Bergverksfolk. Det var de som tok ut monolitten for Vigeland, nede i Beers steinbrudd i Halden.

-Men det ble jo raskt militære formål med det meste her da, ikke minst Tyskerne gjorde mye ut av Ekeberg, både innvortes og utvortes. Oppe ved Sjømannskolen og under Ekeberg restauranten ligger det anlegg jeg ikke kan fortelle om.

Avvist i oljehavna

-Dere får spørre borte i oljeterminalbrakka, kanskje dere treffer på en som slipper dere inn i oljelagrene og den indre delen av nettverket.

Vi vandrer i tåken, Dimitri og jeg, (fotografer elsker tåke). -Mellom tankbilene, over den våte asfalten, forbi pølsekiosken og måkene bort til oljeterminalen. Opp trappen. Men der må vi snu. Det er som å prate til en mur:

-Glem det, hånflires det gjennom det utrivelige brakkekontorlandskapet.
Igjen denne avvisning av vår rett til å i det hele tatt spørre; som om det handler om vurderinger som overgår vår forstand; som om man erkjenner at det handler om avveininger som ikke tåler lyset av almennmenneskelig erkjennelse og samvittighet. Slik er det med statsansatte hemmelighetskremmere, fra de beste spioner til sikkerhetsklarerte vaktmesterne.
Sjefen i bua har den glansen i øynene som hemmeligheten bringer: utad er man kald og fullstendig avvisende, men samtidig er det vanskelig å skjule fryden over å vite noe den andre ikke vet.

Trøtte av viktigpetere og pokerspill dro vi heller opp i høyden, til den store hemmeligheten som er nedgradert..

 

En åpnet hemmelighet: Holmenkollen fjellanlegg

-Jeg har hatt litt vondt for å få tak i nøklene, kan vår mann i Oslo kommune fortelle. For vi har nyss skiftet låser, snufs.  Men jeg tror dette er riktig, kryss fingrene, atscho! (Det er en grå-rå dag i februar)

Rett bakunder hopptårnet og litt til venstre, bare et steinkast fra Park Hotell, ligger en liten kolle. Selve Holmenkollen. Få vet hva den rommer den lille knausen, som alltid har ligget i skyggen av den berømte bakken.

Her inne lå et av Norges hemmeligste anlegg, en ulmende, selvpustende, rødbelyst grotteverden; som en strategisk ubåt inne i fjellet.  -Fram til 2007, da forsvaret tok med seg alle hemmelighetene sine og flyttet ut.

Luftwaffe

Det var tyskerne som tok til å grave i dette berget. Her anla man Luftwaffes operasjonssentral. En labyrint strekker seg innover i fjellet, over fem etasjer. Det hele utvider seg; det er smalest ytterst, og gangene har vinkler for å bremse sjokkbølger fra bomber og andre angrep.  Aggregater, strømtavler og ventilasjonssystemer står der fremdeles; sykestuer, strålekamre, jernlunger, jodstasjoner. Malingen skaller av veggene, men det er tørt og lunt. Oslo kommune bruker en formue på å holde det slik, etter at de kjøpte disse grottene for noen år siden.

NATO

-Men det er den nye delen som er fredet, sier kommunens mann. -Dere vil snart se hvorfor. Den nye delen ble bygget ut etter krigen av Norge og NATO. Her inne lå den militære flyovervåkningssentralen. Her fulgte man med på flybevegelsene i hele Nord-Europa. Her var NATOs blikk rettet mot fienden i øst, kontinuerlig; lik et årvåkent, rødkantet øye inne i fjellet.

Rørpostnettet snor seg langs vegger og tak. Trafikklys henger tilsynelatende malplassert i hjørnene, -men de indikerte altså beredskapsnivå. Man kan også forestille seg lyden av skjebnetunge sirener, løping i trange ganger, og terrorbalansens alltid bakenforliggende skrekk.

Operasjonsrommet

Til sist kommer vi så inn i det aller helligste. Rett inn i spionthrilleren, den kalde krigen, James Bond og Doctor Strangelove. –Et operasjonsrom med store glasstavler som er påtegnet koordinatsystemer og kartriss, -hvorpå staben flyttet rundt på markører som viste fiendens bevegelser mens generalene satt på sitt galleri og studerte det kalde krigsspillet.

I kartrommene er selve veggene skyvbare kart, så utrolig detaljerte; jeg har nesten ikke sett sånne kart. Ikke på papir. Rundt omkring står digre safer. Åpne og forlatte. Der inne lå nok de hemmelige kodene, ordrene, handlingsplanene som var utarbeidet i henhold til doktrinene. Kanskje var en av ordrene å evakuere til Sentralanlegget? –Dypere, mye dypere, inn i fjellet?

Ironi

Nei, fred var ikke på menyen i dette etablissement. Men fredet er det altså nå, som en ironi over hva mennesker gjerne vil minnes og hva vi gjerne vil glemme. Dessverre er det ikke opplagt hvordan man følger opp et slikt antikvarisk vedtak. Oslo kommune er i beit for alternativer: museum, arkiv, tilfluktsrom? Inntil videre er stedet sarvet og forlatt. Det har vært innbrudd kan kommunens mann fortelle. Noen har tatt seg inn, revet rørpostsystemet fra veggen og vandalisert. Nok et stykke ironi: inn i hemmelige kommandorom dypt i fjellet, bak jerndører og tredoble låser, har ungdommer og løse fugler tatt seg. Det er jo lunt og godt her, så på den måten gir det jo mening. Man søker det lune.
Men lunt er det ikke dit veien vår går nå…

 

Ikke hemmelig, men skjult: grotten under Akershus

Langt der nede er det is. Den smale betongbroen løper rett ut i det store mørke tomrommet. Det er så langt ned at rommets dybde forsvinner i mørket. Heldigvis; for broen er smal og rekkverket rustent og oppspist av elde. Men isen er umiskjennelig; kulden slår opp som var jordens kjerne slett ikke putrende lava, men blå, urørlig frost.

-Broen er trygg, sier Bente Bøler. -Det er jeg nesten sikker på, for vi hadde fight club her og da stod det 150 av oss der ute. Men gjerdet er ikke trygt, -og se opp for plutselige hull i gulvet.

-Fight club?

-Ja en debatt mellom de forskjellige konkurrentene om å få dette prosjektet. Våre nærmeste konkurrenter var et badeland og en konsertarena. Men avgjørelsen falt i vår favør fordi man var enige i at kino er det som kommer til å trekke flest folk hit uken gjennom.  Den bakenforliggende tanken er jo å vekke kvadraturen og festningsområdet til live. Det er et fantastisk område, men helt dødt på kveldstid.

Bente Bøler er entusiastisk og kvikk, men ikke godt nok kledd i den rå underverden som er hennes rike for tiden. Dette rommet er ikke hemmelig, det er bare usynlig, begravd, kaldt.

Renseanlegget

Når øynene nå vender seg til mørket ser vi hvordan dette endeløse underjordiske volumet krummer seg i en lang bue, brutt opp av søyler og broer, digre rørsystemer og gamle trapper. Små lufteglugger øverst i veggene blinker, og det tåkefulle lyset som er utenfor i dag stråler hvitt inn i denne ugjestmilde underverden. Gluggene markerer overflaten, gateplan, jordskorpen. 25 meter ned har man engang sprengt seg her. –Ikke for å kunne sluse inn ubåter og fregatter i bombesikre verft slik det ser ut som, men for å rense hovedstadens tarmvann, oppvaskvæske og øvrige skyller.

Veggene løper ikke loddrette men snevrer inn; rommene er som avstøpningen av veldige spydspisser som har blitt rammet ned i jorden. Og der nede forsvinner aldri vannet, det ligger som to fingerbredder gråvann i et martiniglass.

Anlegget stod ferdig i 1929. Her skulle byens kloakk renses. Derav den støtende duft som av og til kan påtreffes langs den trivelige muren som flankerer kongens gate der den gjennomborer Akershus festning. Mang en sommervarm vandrer har nok stusset over denne unorske eim. Lite vet folk hva som skjuler seg bak den vakre fasade.  Ikke Dovregubbens hall akkurat, men Dodraugens hule kan man si.

I 1979 var det slutt og siden den gang har den digre grotte ligget mørk og kald, en hemmelig hall under byen. Men nå skal altså drømmefabrikken inn!

Drømmefabrikken

Myke seter, antakelig røde. Røde løpere, varme lamper. Saler som et perlekjede. Tolv i tallet. Restauranter og barer og en lekker fasade med funklende dører satt inn i den stolte muren som reiser seg i dobbelhøyde i form av det gamle luftetårnet. Hvilket sted er dette? Jo det er Norges største kinosenter. Festningen film.

På bare 18 mnd. skal hele den brutale krypt gnages i opp av stålkjever som liker betong. Oppgaven virker formidabel.  18 måneder? I Norge? Unnskyld overraskelsen, men det virker mer som en kinesisk progresjon? Noe slikt får vi da ikke til i et land av late oljesjeiker?

-Nei, det er et unorsk tempo vi legger opp til, innrømmer Bente. Men forsvaret vil ha det ferdig til 200 års jubileet for grunnloven. Dessuten så skal vi jo fjerne hele taket her og heise på plass innmaten. Selve kinoene kommer ferdiglagde.

Snakk om ekstrem oppussing.

 

Apologi

Renseanlegget var vel aldri så hemmelig; neppe mye til terrormål. Holmenkollen er åpnet, Sentralanlegget stengt, men kjent.

Og de virkelig hemmelige rommene får vi ikke vite om, det ligger jo sakens logikk. Derfor har vi ikke mye å berette om den «nye» regjeringsbunkeren i sentrum, ikke om den moderne logistikk omgir de terrorsikre krypter, eller den vitale, nedgravde infrastruktur. Vi kan ikke avsløre hva som egentlig er inne i Sankt Hanshaugen og Ullernåsen; hva som har blitt med NATO-anleggene på Kolsås og Jåttå. Vi kan ikke skrive om de stedene der det kanskje har vært lagret atomvåpen på norsk jord.
Vi kunne ha fortalt om sølvminene under Gamle Aker kirke, som er eldre enn selve byen. -Eller om de glemte ølhallene i samme berg. Eller den forunderlige undersjøiske tunellen mellom Akershus festning og hovedøya, -i seg selv så full av hemmeligheter. Eller tyskernes passasjer fra Akershus til KNA-hotellet og Terbovens bunker under Handelsgym, og videre til Victoria terrasse..

Men vi har dessverre ikke tid og rom til slikt, og ikke til spekulasjoner, rykter og hemmelighetskremmeri.  Men ett er sikkert: Oslo er en by med åser og koller og berg og daler, og en masse hemmeligheter bakt inn -nei gnagd inn- i selve grunnfjellet. Slik er det å være så veldig langt øst, i vesten.

Advertisements

One thought on “Hemmeligheter og skjulte rom

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s