Oslo er mindre en noensinne

Folk flest flytter visst til Oslo.
Men det er også en del som flytter fra, i alle fall de sentrale bydeler. Det heter seg at det er fordi barna fortjener hage, familien trenger plass. Man får mer for pengene utenfor byen. Men det er en annen grunn til utflyttingen som ikke nevnes: folk kjeder seg. Oslo er så stor grad av et kompromiss at man går lei.

Oslopakten

Å drikke kaffe i solen, klappe en fin hund, eller bade i fjorden, -det blir man kanskje aldri lei av. Slike ting behøver ikke overraske eller utfordre oss. Det er oppbyggelige, avslepne ting som konsoliderer mer enn de inspirerer. Denne typen opplevelser har blitt en slags definisjon på den form for urbanitet som Oslo har å by på: landsbygleder i en storbykontekst. For Oslo byr ikke (lenger) på overraskelser, friksjon og uforutsigbar spenning. Den blir mindre og mindre, og livet i Oslo fremstår stadig mer som en slags hyggelig og sunn pakkeløsning. –Alle byens folk virker å skrive under på denne pakten som bytter bort inspirasjon, tenning og fallhøyde med mild bekreftelse.
Pakten innebærer at det murrende storbydyret kastreres slik at menneskene får utfolde seg i forutsigbarhet og fred.

Oslo og verden

Visst er det en rar ting å si, at byen blir mindre og mindre. For den vokser stadig i innbyggertall og lenge har jo også verden gjort seg gjeldende i Oslo. Det er ingen tvil om at det er mer fargerikt og mangslungent her enn noensinne, hvis man legger en slags global kulturell målestokk til grunn. Men dette gjør ikke Oslo som norsk by større. Det er som norsk by og Norges hovedstad at blir Oslo stadig blir mindre. La det være klart: vi snakker ikke her om det norske i den forstand at det handler om nordmenn mot utlendinger, eller at vår etniske og nasjonale identitet står på spill. Det vi snakker om er den grunnleggende dynamikken i det urbane fenomen.

Det urbane

For å følge denne tanken må man forstå forskjellen på «genuin» urbanitet og det som globalisering gjør med byer. Begrepet «by» handler i utgangspunktet om en konsentrasjon av mange mennesker fra ett større omkringliggende område. For mindre byer er det snakk om en region, for en hovedstad et land. Bare verdensbyer har verden som sitt omland. Men de er unntaket fra den regel vi her snakker om. Dessverre er det slik at byer som Oslo tror at de kan bli verdensbyer uten å først ha den nødvendige gjestfrihet til nasjonal kultur på plass som en betingelse.

Indre friksjon

Poenget er at byen utgjør et møtepunkt og en smeltedigel for fasettene av et større kulturområde. Betingelsen for byen er i utgangspunktet likhetene i kulturen; dvs i språk, religion, verdisyn osv, mens det som frigjøres i byen, og er unikt for den, er forskjellene innenfor denne likheten.

Man kan derfor si at det urbane handler om friksjonen, spenningen og mulighetene som oppstår når en kultur blir stuet sammen med seg selv; når nyansene som ligger i geografiske forskjeller blir konsentrert på ett sted. Det har derfor alltid vært slik med byer at de har rommet alle de avvik og særheter som mindre plasser ikke kunne romme. Byen har vært det ene stedet der det var plass til alle. Og det at alle nyanser, avarter og særheter fikk innpass og således opptok en plass som seg selv, er basisen for det urbane fenomen.

Multikultur og det homogene

At Oslo er en internasjonal og multikulturell by er ikke et bevis for at den er urban på denne måten, i en norsk forstand. -For energien som skapes av vår kultur i friksjon med seg selv fremmes ikke av fremmed kultur. Det betyr ikke at fremmede innslag er årsak til mangelen på frigjort norsk energi i Oslo. Men de brukes derimot ofte som moteksempel til det triste faktum at ut fra et perspektiv om norsk mangfold har Oslo blitt en uhyre homogen by.

Tilpasning

Som uttrykk for nasjonalt mangfold har den blitt endimensjonal, og som ventil for individualitet er den nærmest ubrukelig. I stedet for frihet og mulighet opplever man økende grad av konformitet og krav til tilpasning. Tilpasning! Det er jo det siste byen skulle kreve av en, men Oslo gjør nettopp det. Det kreves at man omfavner den oppleste sannhet om at Oslo er «livskvalitetens» storby; stedet der man blir sunn og fornuftig, barnekjær og glad i friluftsliv, helt automatisk! Slike føringer er så fjernt fra det urbane fenomen som man kan komme. Pakten som Oslo krever av sine innbyggere – uuttalt og apokryf– minner om en kvasi-fascistoid styring av verdier og livsutfoldelse. Arkitektur, byplanlegging, varetilbud, uteliv, kultur, fritid; alt sammen drar i en retning: vekk fra urban «ustyrlighet» og uforutsigbarhet, mot en strømlinjeformet modell på ekte (og ikke skitten og subversiv eller intellektuell og vågemodig) livskvalitet.

Psykologi

Poenget er selvsagt ikke at det er en politisk eller annen type vilje bak disse føringene, men at en dypere psykologisk konformitet har fått lov til å sette seg i hovedstadens sjel. Det er som om det har fått lov til å danne seg en formel på hva det vil si å leve godt i Oslo; en formel som springer ut av resignasjon og kjedsomhet. For saken er at Oslo tapper sine innbyggere for ung, urban energi og presenterer «livskvaliteten» som plaster på såret. Men egentlig er det jo motsatt; at vekten av denne konformitet er nettopp det som kveler alt det unge og genuint urbane. Det er et merkelig fenomen, for det er i stor grad selvforsterkende. Når én oppfatning av lykke blir dominerende, skal man være modig for ikke å velge den. Oslofolk velger Oslolykke for å sikre seg selv. Denne mekanisme er nettopp det en by burde motvirke – en uoversiktlig organisme, som i kraft av sin størrelse alltid presenterer alternativ lykke– men i Oslos tilfelle har gjennomsiktigheten seiret og mangfoldet har bukket under for feighet.

Fiktiv kultur

Løsningen på problemet er å gi penger til kultur. Man tror her til lands at det mangfold og den skapende kraft som kveles ved konformitet kan bøtes på ved å gi kunstnere penger slik at de kan skape det vi har utryddet fra virkeligheten. I Oslo er det følgelig slik at kunstnerne triller barnevogn og går på ski i marka mens de med offentlige penger skaper forestillinger om urban «realisme» og foretar fiktive biopsier av avvikere, subkulturer og alternative verdier. Som et ønske og en drøm manes det frem graffiti og tatoveringer, horer og rus, slum og våpen og skummel undergrunn.

Mindre plass i byen

Og det er i dette lys av fiksjon at vi kan se at Oslo har blitt mindre og mindre. For alle disse elementene finnes selvsagt også i virkelighetens Oslo, men i ytterst prosaisk og kynisk form. Det er ingen romantikk, skjønnhet, irrganger eller eskapisme lenger ved disse sidene av Norges hovedstad. De representerer ikke lenger noen alternative verdier eller livsutfoldelse, men bare råskap og ulykke. I Oslo har ikke subkulturene, avvikerne og det alternative lenger noen plass i den fysiske byen, dvs i hus, gater, strøk, bydeler. De har ikke noe eget, og preger ikke arkitekturen eller gateestetikken på noe vis. Engang hadde Oslo befestede strøk for de som «stod på siden». Og arkitektur, bygninger, gater og atmosfære var faktisk formet av dem (om ikke annet så i form av slum). Nå er Oslos avvikere alltid på vandring gatelangs i en fysisk homogen by. Alt som er rart eller ”på kanten” viser seg derfor bare som hard, nedbrutt realisme; forvist fra enhver plass i byens varme. De elementer som tradisjonelt tiltrekkes storbyen, alle de sære menneskene og deres ideer, klær og hus, får ikke lov til å gjøre noen ting ut av seg. Alt det vakre med det alternative er marginalisert bort og altfor mange føler at i Oslo ikke har plass til dem.

Valget

At dette er trist for dem det gjelder er selvsagt det viktigste. Men poenget vårt her har vært å vise hvor kjedelig det gjør byen. Når man ikke tar til takke med kunstnernes urbane fiksjoner har man bare et valg i Oslo: tilpass deg mangelen på ekte urbanitet og omfavn den «sunne livskvalitet» byen byr på, eller flytt. Mange gjør det, men da gjerne under påskudd av at «man for mer for pengene utenfor byen», eller at det er «bedre for barna på landet». Ironien ligger i at så mange av disse later som de flytter fra byen (eller bykjernen) fordi den er for stor og skummel, mens de i virkeligheten gjør det fordi Oslo er for liten og lik. De har begynt å kjede seg. Heller hus og bil enn falsk urbanitet og kjedsomhet uten ro.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s