Fortellinger om tåke

Vintertåke på Hurum

Om forvirring har et annet navn så er det tåke. Det kan enhver vandrer skrive under på. Når sansene bedras blir alt uklart, også på innsiden. Men det finnes noe verre, en egen frykt for tåke, en nebulafobi-Den særegne tåkeskrekken som får mennesker til å forskanse seg innomhus mens de venter på at vinden eller solen skal drive bort den snikende fiende.

Hva er det man frykter?
I dette essayet skal jeg fortelle,
om giftig tåke og lunefull skodde.
Om sanser som bedras, mennesker som går vill.
Om forvirring og nebulafobi.
Om skip ute av kurs og blinde fly.
Om forsvinninger i natt og tåke.
Om rus og romantikk og kallet
fra underjorden.

Mordertåken

La meg begynne med det dystre mørket som vokste over London i desember 1952. Londons tåke var en kjenning for byens innbyggere og «ertesuppetåken» var ikke uten en viss romantikk og sjarme i deres øyne. Tåken var nesten kjær, som et ufarlig lune, en stemning som ga byen særpreg. Det var en kjent sak at fyring med kull bidro mye til den svevende følgesvenn, og særlig om vinteren kunne suppa gjøre sikten dårlig, trafikken langsom. Men den tåka som lå over byen fra morgenen av torsdag den 9. desember 1952 lignet ikke den man var vant til.

Først la folk merke til at tåken ble gul. Så skiftet den farge til rød, siden brun og til sist sort. Røyken rant som vann gjennom luften. Man så ikke sine egne føtter. Mordertåken hadde kommet til London.

Biler måtte forlates i gatene, togene stanset i sine spor. Folk famlet i blinde og krøp på alle fire. Tåken snek seg gjennom sprekker inn i husene, ned i kjellere og opp på loft. I saler og teatre så man ikke scenen, i bibliotekene fant man tåke lurende blant boksider, man hadde tåke i lommene, i klærne.
Myndigheten oppfordret alle til å forlate byen, men hvordan gjør man det når sikten er én fot og alle transportmidler står?
I fire dager varte dette dunkle helvete før været slo om og tåken ble oppløst. Da hadde så mange som 12 000 mennesker mistet livet i det som fikk navnet The London killer fog, eller mordertåken.

Hva var det egentlig som hadde skjedd? Hvordan og hvorfra kom denne snikende morder?

En merkelig meteorologi gjorde seg gjeldende over London denne skjebnesvangre helgen. Antisykloniske vinder presset kald luft ned over Themsen, mens et varmere luftlag la seg over som et lokk. Temperaturforskjellen dannet tåke og da vinden stilnet ble lokket bare liggende. Inn i denne tåken spydde London by ut omtrent 2000 tonn svoveldioksid om dagen. Giften ble fanget i tåken som lå helt stille, den ble til slutt svart; en blanding av luft og mørkt, giftig, rennende vann.
De med luftveisplager bukket under først. De døde hadde blå lepper. 12 000 strøk med, men myndigheten ga et lavere tall. De var ikke uten skyld som hadde tillatt Londons kraftstasjoner å fyre med kull selv om man kjente til problemene det kunne medføre.

Giften kom fra byen selv, men det var den naturlige tåken som bandt den. Tåke er luftens og lungenes fiende. Den metter seg på gasser og svevestøv, gjør kulda rå og holder solen ute.
Og mot tåke kan man ingenting gjøre. Spør bare skiforeningen.

Tåkevitenskap

-Det er ikke helt sant, sier Stein Kristiansen ved Meteorologisk Institutt. Etter en noe groggy start har han livnet til betraktelig når spørsmålet viser seg å handle om tåke.

-Det har vært noen tilfeller der man har forsøkt å fjerne tåken og faktisk klart det. Men det er vanskelig, og det er klart at i det store og hele har vi lite å stille opp med mot skodda.
Det man eventuelt må gjøre er enten å heve eller senke temperaturen.
Under den andre verdenskrig var det vanlig å tenne opp i oljefat langs rullebanene på flyplasser for å varme opp luften og få tåken til å fordampe. Det samme skjer på fotballstadioner av og til.
I Holmenkollen har man gjort det motsatte: ved å bombe med tørris for å senke temperaturen og gi tåken en kjerne -det vil si en partikkel som kondensen kan legge seg på- lager man nedbør. Tåken blir altså til snø. Om det bare er et begrenset lag eller område med tåke kan dette fungere, da vil det snø en stund og så bli klart.

Lykter i tåke mot Holmenkollen

Vintertåken har lagt seg over Oslofjorden; Holmenkollen i bakgrunnen.

For å forstå dette må vi først få punkt nummer én forklart, hva er egentlig tåke? Er det bare en sky som har lagt seg ned på bakken?

–Definisjonen på tåke er at den horisontale sikten er på under én kilometer, sier Kristiansen. Det rare med tåke er at vi tror den svever mens den egentlig faller. Vanndråpene i tåken faller bare veldig sakte fordi de har så stor overflate i forhold til volum. Det er egentlig en sky, ja.

Hvordan og hvorfor oppstår tåke?

–Tåke er rett og slett luft som kondenserer. Det vil si at varm luft blir avkjølt akkurat som når det begynner å dugge om kvelden. Det øyeblikket kaller vi for kondenspunktet eller duggpunktet. Vi snakker også om et duggpunkt når det gjelder høyde over havet. Holmenkollen for eksempel, ligger uheldigvis akkurat på duggpunktet i forhold til Oslofjorden. Når varm luft over fjorden presses opp i høyden kondenserer den omtrent ved Holmenkollen, og derfor får vi så ofte tåke der.

Det er mange grunner til å mislike tåke, og usyngelige hopprenn er ikke den viktigste. All trafikk rammes av tåke. Meteorologene lager egne tåkevarsler.

Flyplass-meteorologi er faktisk en egen spesialisering, kan Kristiansen fortelle. Og det er ikke uten grunn at man tar tåka på alvor, for mange av de største flyulykkene har skjedd på grunn av tåke. Senest den fatale krasjen i 2010, da store deler av den polske makteliten strøk med i skogene utenfor Smolensk i Russland. Flyet gikk inn for lavt i den tykke tåken, og traff tretoppene. Så selv med dagens instrumenter er det grunn til å frykte tåka…

Kjenner du til nebulafobi, Kristiansen, den sykelige frykten for tåke?

–Det har jeg ikke hørt om. Men vi får en del leger som ringer hit og spør om relativ luftfuktighet. Det er mange mennesker som er svært sensitive for det, blant annet blir reumatisme verre med fuktig og kald luft. Det er kanskje ikke så rart om folk føler en frykt for tåke av den grunn.

Om mennesker, sanser, angster og tåke

Tja, det spørs om ikke frykten stikker litt dypere…

Om tåkeskrekk kan man lese:
De mennesker som lider av nebulafobi har en fanatisk og omfattende angstfølelse i forhold til tåke. Grunnen til angsten for tåke er i de fleste tilfeller esoterisk, men det kan skyldes deprimerende hendelser og innlærte feil.

Mennesker frykter kanskje mer enn noe annet å miste kontrollen, å miste oversikten. Vi frykter det vi ikke kjenner, det fremmede. I så måte lider vi vel alle av nebulafobi.
Men hva er det som gjør tåken spesiell? Hvordan opplever vi den egentlig?

Tåken kommer smygende på små katteføtter, skriver Carl Sandburg.
Stille. Den kommer langsomt og den kommer brått, halvt som lek halvt som dom. Fra tidenes morgen til skrivende stund har mennesket følt det samme når tåken kommer, denne plutselige usikkerhet, denne omkalfatring av alt trygt og kjent, av alt vi mestrer og kan. Om forvirring har et annet navn så er det tåke.

Med ett blir alle farer reelle. Plutselig må vi vokte oss.
–For vi er mennesker og vi ferdes på jorden. Vi ferdes på havet og i luften, på fjellet og i skogen. På smale bratte stier og på raske brede motorveier. Og hvor enn vi ferdes er tåken farlig, selv i dag. Selv i byene, blant tusener av lys, kan tåken sluke det kjente og lede oss vill. Vi er alle, når været snur, fanger av natt og tåke.
–For vi er sansevesener vi mennesker, og tåke er sansenes svøpe. Vi lammes, vi mister kontrollen, det eneste trygge er å sette seg ned og vente. Ingenting kan ta motet fra en som tåke.
–For tåken er slu, den er til å ta feil av: Umerkelig forandrer tingene seg, landskapet transformeres og blir fremmed. Skikkelser er ikke lenger ærlige, avstander driver gjøn. Tåkens beste triks er det tvetydige, halvlyset –tvisynet den gir oss: vi tror vi ser, men ser feil. Vi tror vi vet, men vet ei.

Alle har erfaringer lik det som skjedde meg engang:
Jeg var på vei gjennom skogen da tåken kom. Etter en stund stopper jeg i undring; det hvite huset jeg skimter langt der fremme, kan det være gården allerede? Så lener jeg meg bare litt fram og myser, og i en øyeblikks forvandling viser huset seg å faktisk være en bjørkerot ved stien. I et tidløst mikrosekund var jeg midt i mellom de to virkelighetene. Det kan minne om øyeblikket når man våkner på morgenen og ikke vet hvor man er, eller kanskje hvem man er.

Et annet tilfelle: To klatrere overraskes av tåke på en luftig egg i Romsdalen. De skimter en topp lenger fremme og vil følge eggen mot den. Det er loddrette stup til hver kant, viktig å gå riktig.  Men etter ett eneste skritt viser toppen seg å være en stein rett ved. I Tåken har de speidet og pekt, – på en stein de nesten kunne tatt på.

Gestaltskifte

Dette fenomenet har et navn. I psykologien kalles det gestaltskifte, eller virkelighetsforandring. Det innebærer at det vi ser plutselig omskaper seg foran øynene våre slik at vi for et øyeblikk mister fotfeste i verden, og ut i fra ett og samme synsinntrykk identifiserer snart en ting, så plutselig noe helt annet. Slike gestaltskifter dreier seg ofte om enkle inntrykk, eller enkle gjenstander, som den kjente tegningen der man enten ser en harepus eller en and.

And-hare illusjon

Eksempel på gestaltskifte: ser du anden, vendt mot venstre, eller haren som ser mot høyre?

Gestaltskifte er det som skjer idet du vipper mellom å se en hare og en and. Denne merkelige vippingen mellom helt motsatte fortolkninger av samme enkle streker forvirrer sinnet vårt. Det er en påminnelse om hvor relativ virkeligheten er, hvor mye som er opp til vår tolkning, og hvor sårbar denne tolkningen er for bedrag; som for eksempel tåke.Men virkelighetsforandringen kan også gjelde mer generelle rammer i tid og rom; som avstander, retninger; hva som er opp og hva som er ned.

Engang hadde en kompanjong og jeg kjørt oss vill på en veldig steppe i Asia. Vi hadde tatt av fra veien fordi det var bedre å kjøre på selve steppen, men så hadde vi altså havnet ute i intet. Nå stod vi der i et uendelig rom uten noe skille mellom jord og himmel. Det var natt og ingen horisont. Det eneste vi kunne gjøre for å finne tilbake til veien var å speide etter andre bilers lykter. Problemet var at vi ikke kunne bli enige om lyktene vi så beveget seg fra høyre mot venstre eller motsatt. Noen lykter forsvant rett opp i himmelen. Vi hadde mistet ethvert grep om retning og dimensjoner. Rommet var lovløst og hele verden et uvirkelig sted. Det var ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og se på sine hender og andre nære ting, mens den store romlige forvirringen la seg.

Mangel på horisont kan føre til dette, på havet eller andre store åpne flater. Problemet er fraværet av noe å feste blikket på. Det er det samme som kan skje i snøstormer eller tykk tåke: når alt vi ser er helt likt, når synsfeltet er uten former og kontraster; når alt bare er lys, da blir vi sterkt forvirret. Eksperimenter viser at folk som opplever dette snart begynner å hallusinere. Det er nemlig slik at for at synet skal fungere må det se noe, vi må se ting som vi kjenner igjen og kan orientere oss ut ifra. Synet er relativt, uten referanser mister vi fort grepet.

Tenk bare på opplevelsen man kan få av å kjøre lenge i tunell: etter ti kilometer inni fjellet på Vestlandet kan du fort bli usikker på om bilen kjører flatt, oppover eller nedover. Uten en ytre referanse –som en horisont– har man ikke noen orienteringsevne. Dette fenomenet kalles vertigo: det svimler for oss, vi vet ikke hva som er opp og hva som er ned. Jagerflypiloter kan fortelle om å komme flyvende ut av en sky, og til sin store forundring finne at de flyr på hodet. Dykkere i dypet må se på boblestrømmen fra munnen for å vite veien til overflaten.

Ulykker

Å kjøre i tåke kan føles nettopp som å kjøre i en levende, pustende tunell.  Man blir som en søvngjenger som kjemper for å åpne øynene, – og skrur på fjernlyset. Men tåken er ikke som mørket, den lar seg ikke skingre av lys, den lar seg ikke erobre.
Man klarer ikke bestemme seg: ser jeg best med nærlys eller fjernlys? -Skifter fram og tilbake noen ganger, uten å bli klokere, mens tåka skyller over bilen og man lurer på om man er på riktig vei: Jeg kjenner meg ikke igjen, her er så merkelig..

For tåka er ikke bare en ytre forvirring, den sniker seg også på innsiden, som en rus. Tåken går på fornuften løs; man begynner å tvile, kjenner knapt seg selv.
Tåka får oss til å ta gale avgjørelser. Gestaltskiftene gjør at vi feiltolker det vi ser. Vi stopper ikke når vi bør. Det er da ulykkene skjer.

De verste bilulykkene finner sted i tåke. Store kjedekollisjoner på motorveiene i Tyskland og Amerika. Hundrevis av kjøretøyer ender i forvridde stabler fordi folk kjører like raskt som vanlig, selv om de ikke ser. Det vil si, de vet ikke at de ikke ser. Slik er tåke.
Tåkelysene fungerer ikke, varsellampene blinker ikke.

Jeg kjørte engang i tykk tåke langs smale landeveier i Polen. Et fullstendig flatt landskap var det, og natt. Vi var flere i bilen, og vi var sene til et viktig møte. De andre maste om å kjøre fortere. Og jeg suste frem gjennom den flate natten som var en hvit dans foran lyktene. Jeg var som i en drøm. Altfor fort gikk det. Som i en slags modernistisk novelle kunne jeg knapt skille utside og innside av verden og meg selv. Vi hørte på Rakhmaninov, pianokonsert nummer to.  Man roste farten i baksetet, og overga seg til sjåføren. Jeg overga meg også, til St. Vitus, helgen for dans og tåkefart.

Bil i polsk tåke

En lettere type polsk tåke i dagslys.

Til min store forundring tok veien brått slutt. Bilen seilte lydløst over noe mykt; gress og busk lynte i lyskjeglene, mens de 80 km/t jeg hadde holdt, rullet sakte til stopp. Det viste seg at jeg i tåka hadde gått glipp av alle varsler og stoppskilt og brast rett over en bred motorvei for så å havne i enga på andre siden.

Det hjelper ikke å være lenket til et fast spor heller. Selv tog er sårbare i tåke. Mange store ulykker har funnet sted når lokførere har tatt feil av signallysene der framme. Det er ikke uten grunn at togene uler i natten og i tåken. De vil fortelle at de kommer; kommer i blinde, altfor fort.

Før skip fikk radar og GPS var lyd våpenet mot tåke. Langs kysten lød tåkelurer. Vidtrekkende, klagende toner som det var vanskelig å bestemme retningen på. Skipene hadde horn og lurer; man lyttet seg fram over havet. Sakte måtte det gå.
Ikke slik som da SS Andrea Doria fosset fram gjennom tykk skodde på vei til New York sommeren 1956, med 1700 mennesker om bord. I motsatt retning, rett syd om øya Nantucket, seiler MS Stockholm fra den svenske Amerikalinjen. Da skipene bryter ut av tåken er det for sent. Farten er for høy, de mistolker hverandres manøvrer! Stockholm treffer Andrea Doria i siden. Det siste store amerikalinjeforlis er et faktum. De hadde radar den gang i 1956, men det hjalp ikke mot tåken.

Tåke ved Sjursøya

Tykk tåke skjuler nesten denne oljetankeren ved kaia på Sjursøya.

I november 1949 forsvinner et fly over Oslofjorden i uvær og skodde. Det tar to døgn å finne vraket, som ligger øde til i skogen på Hurumlandet: Én gutt lever. 26 andre jødiske barn – som hadde opplevd konsentrasjonsleirene og skulle på hvilekur i Norge– ligger døde omkring flyet. Mange har antakelig frosset i hjel i skogen.
Mennesker forsvinner i tåke.

Tatt av natt og tåke

Fra Hitler kom en ordre i desember 1941, ordren om natt og tåke. Arresterte motstandsfolk i okkuperte land skulle føres til Tyskland i hemmelighet. Ingen skulle vite hvor de hadde blitt av, ingen skulle vite om de levde eller var døde. De skulle forsvinne i natt og tåke, in der nacht und nebel.
Denne uvissheten, at folk ble borte uten spor, skulle virke avskrekkende. Det skulle vekke en angst var det tenkt, den gamle angsten for å ikke vite, ikke forstå; angsten for å famle i blinde.
Tåken symboliserer utvisking; av konturer, av ting, av mennesker. På en måte kan vi alle bli tatt til fange av natt og tåke – når forvirringen griper oss.

Men noen elsker tåken. Noen lar seg pakke inn og kjærtegne av den. Noen blir romantiske i tåke. Fantasien vekkes, og de underjordiske lokker. For tåken er jo vakker, som et pust av jorden, på alveføtter.
Fotografer leter etter tåke, filmskapere lager den, diktere maner den frem og røykere savner den. Tåken gjør verden hemmelighetsfull og uoppdaget.

Det finnes altså ikke bare en tåkeskrekk,
denne kaldsvettende nebulafobi,
men også en særegen kjærlighet,
som vi må kalle nebulafili.

Advertisements

One thought on “Fortellinger om tåke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s