Louis Kahn og det perfekte

Om den store og gåtefulle amerikanske arkitekten Louis Kahn (1901-1974) ble det fortalt at han ofte kunne bli stående i fullkommen ro i lang tid og ta inn en synsvinkel eller studere en detalj. Kahn var jøde og en venn hadde følgende å si om denne oppførselen: I jødedommen har Messias ennå ikke kommet til jorden og derfor er det bare i menneskenes verk at Guds nærvær kan gjøre seg kjent. -I utvalgte menneskers verk, de som skaper det perfekte. Kahn tok seg tid til å virkelig se før han skapte –og underveis– han lette etter noe som lå utenfor ham selv, og dermed helt i dypet av seg selv, og han var tålmodig, slik at det han skapte kunne bli perfekt. Han lagde bare noen få bygninger, men de står som noe vi kan navigere ut i fra, nesten som stjernetegn.

Så hva er egentlig det perfekte?
Det perfekte er det fullkomne (det som har kommet helt til seg selv), det som tilsynelatende er avsluttet; noe som har uttømt enhver iboende mulighet. Når noe er perfekt sier man ikke da «endelig! denne tingen er alt den kunne ha blitt»? Jo, kanskje er det slik. Men hva skjer så? Hvilken virkning har det perfekte?

Det som nok er viktig å ta inn over seg når det gjelder det perfekte er at det har et løfte i seg. Man kunne fristes til å tenke at noe som er perfekt vil være lukket og orientert mot seg selv fordi det er uten mangler. Men jeg vil hevde at det er det motsatte som er tilfelle: nettopp ved å være avsluttet skaper det perfekte på et vis en ny begynnelse, det er åpent, det viser ut over seg selv og fungerer som en katalysator til det som noen ganger omtales som oceanfølelse; erfaringen av at verden og livet er mye større enn vi trodde. Av denne grunn er det perfekte det minst selvopptatte man kan tenke seg. Og det samme gjelder den som skaper det perfekte.

Louis Kahn var en slik mann. Som anekdoten illustrerer var tålmodighet en vesentlig del av hans arbeidsmetode. Det andre var å insistere på enkelhet. Det mange går glipp av når det gjelder disse prinsippene er at de er to sider av samme sak. Alle vet at man må være tålmodig for å oppnå det perfekte. La oss kalle dette sakens hvordan. Men ikke alle tar inn over seg at man må være tålmodig, i betydningen ydmyk, også i forhold til sakens hva. Søker man mot det komplekse setter man seg fast, og det man skaper vikles inn i seg selv lik et uavklart sinn som stadig jobber med de samme, vanskelige tankene.

At det perfekte forutsetter enkelhet er en lærdom som ligger dypt forankret i menneskets mentale historie og lever videre innenfor alle religioner og åndelige systemer. Men dessverre står den svakt i den moderne forståelse av menneskelig ekspressivitet og autentisk væren. I den moderne epoke hylles kreativitet, originalitet og kompleksitet fordi målet er å uttrykke personligheten som står bak. (Og den personligheten skal helst være maksimalt innviklet fordi vårt indre forstås i mekanistiske termer.) Suksess er å vise seg frem, det handler om subjektivitet og følelser og drømmen om å være et genius, en original skaper. Perfeksjon er ikke engang mulig å tenke seg på denne bakgrunn, for om det vi skaper skal speile oss selv, innebærer jo dette at vi selv må være fullkommene; som i ferdige, eller framme. Denne tanken liker vi ikke, og derfor har hele forestillingen om det perfekte blitt avleggs. Det ser vi om vi tar for oss for eksempel Kristendommens tradisjon for ikonmaleri. Disse bildene ser for oss ut som naive kunstverk. Og vi tenker: «har de ikke fått med seg utviklingen i malerkunsten, mennesker kan da male mer virkelighetstro enn dette?» Men da misforstår vi poenget. Hele formålet med ikonmaleri er nemlig å oppnå noe perfekt innenfor et rammeverk og en teknikk som bevisst er veldig enkel.
Det samme ser vi i mange Buddhistiske ritualer; tilsynelatende uviktige ting som te-seremonier, blomsterbinding, bueskyting eller kalligrafi. Det spiller ingen rolle hvilken aktivitet man bedriver, for målet er det samme, nemlig perfeksjon. Det som er felles er at det er enkle øvelser, de har perfeksjon som mulighet innenfor den tid og kapasitet vi mennesker har til rådighet.

På denne måten ligner arkitektur i sin essens på ikonmaleri eller en te-sermoni.
Peter Zumthor, som vant arkitekturens Nobelpris, Priztker prisen, i 2009 har skrevet: I et samfunn som feirer det uvesentlige kan arkitekturen yte motstand, motvirke sløseriet med former og betydninger, og snakke sitt eget språk. Zumthor har mange fellestrekk med Louis Kahn, først og fremst i erkjennelsen av at de geometriske grunnformene er få og enkle og at bare tålmodig arbeid med disse formene; det å virkelig forstå dem, utforske dem og deres forhold seg i mellom, gjør det mulig å skape noe perfekt.

Mange vil påpeke at den arkitektoniske paletten er lang rikere enn bare de geometriske grunnformene. Hva med materialer, detaljer, lysets, værets og årstidenes skiftninger, stedets egenart osv? -Er det ikke slik at arkitekten må forstå menneskelige opplevelser og følelser og bruke hele den arkitektoniske paletten for å skape en atmosfære der disse tingene får spille ut sitt register? Muligens er det her Zumthor skiller lag med Kahn. Zumthor er nemlig opptatt av følelser og menneskelige stemninger, men Kahn er ikke egentlig det. Han er ute etter en sannhet som ligger utenfor mennesket. Også Kahn var opptatt av detaljer og materialer, og ikke minst av bevegelse og spill og det han kalte lysets gåte. Men poenget er at alt dette for ham var en slags operative bestanddeler i det ene samlende prinsipp som alene har perfeksjon som mulighet. Dette er form, den overordnede enhet en bygning har, som ikke egentlig kan stykkes opp og derfor må skilles fra arkitektoniske «løsninger» og design. For Kahn var det slik at form kan skape følelser, men følelser kan ikke få lov til å skape form.

Han uttalte at form er formløs, den kan ikke måles og beregnes. Det vil si at den sammenfattende formen –bygningens skikkelse– i seg selv ikke var et virkemiddel i hans hender. Det var arkitekturen som var hans virkemiddel til å åpne for en form. På denne måten var arkitektur for ham en slags ligning som skulle løses: når han stod så lenge i ro var det svaret han var ute etter, ikke det djerve kunstneriske grep. Og like lite som en matematiker kan hevde noe eierskap til matematikken –men snarere føler en ydmyk undring over dens overmenneskelige perfeksjon– like lite hadde Kahn noe eierskap til formene hans bygninger fikk. Hans perfeksjon var altså på et vis betinget av en fullstendig mangel på ego.

Det motsatte av egoisme er kjærlighet, og med Kahn ble dette også tydelig på et annet plan. Han døde blakk på et toalett på Pennsylvania Station i New York. Pengene hadde gått med til hans største prosjekt som ennå ikke var avsluttet: han ville gi Bangladesh, verdens fattigste land på den tiden, en fullkommen parlamentsbygning. I en retrospektiv dokumentarfilm laget av hans sønn tar en lokal arkitekt til tårene: han forklarer at det fantastiske bygget de står i var en gave fra Kahn, det var av kjærlighet han satset alt på dette bygget, ikke noe annet. Sønnen hadde ikke fått mye oppmerksomhet av faren, men som den lokale arkitekten forklarer: Det var fordi Kahn elsket alle mennesker, han kunne ikke forbeholde sin kjærligheten til noen få. Og med det forstår vi også hvordan Kahns ideer om form som noe formløst; som noe konkret design kan utrykke men ikke ha hevd på, har sitt korrelat i kjærligheten. For kjærligheten beror jo ikke på spesifikke mennesker eller relasjoner, den favner alt og trenger ingenting. Så er det altså slik at det perfekte er dette som kan oppnås bare i uselviskhet og med tålmodighet; oppofrende, uten personlige krav. Perfeksjon er å finne i det dype ikke-jeg som ligger til grunn for all etikk; valget av den andre som er den fundamentale akten av kjærlighet. Finner du fram til ikke-jeget finner du også nødvendigvis perfeksjonen, hvordan kan det være annerledes? Louis Kahn skapte ikke, han dro vekk sløret, gjennom en livslang akt av selv-transcendens.

Advertisements

One thought on “Louis Kahn og det perfekte

  1. «Han uttalte at form er formløs, den kan ikke måles og beregnes.»

    Jeg kom nettopp over bloggen din og har heller ikke lest denne artikkelen inngående. Men øynene stoppet ved ovennevnte setning, som er feil. Nikos Salingaros har utviklet et teknikk for å måle mengden av liv i en bygning prosentvis, noe han kommer inn på i følgende intervju: http://www.levevei.no/2013/10/episode-84-creating-built-environments-that-support-life/

    Gleder meg til å lese mer i bloggen din!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s