Russland kan ikke gripes med fornuften. Russland må tros på.

Et kort blikk på russisk selvforståelse:

Russland er ikke et land, det er en halv klodes imperium. Dette er både et faktum i geografisk, politisk og historisk forstand, og en skjebne og en fremtidsvisjon som ligger dypt forankret i den russiske psyke.
Russere ser på seg selv om som et utvalgt folk. Det Russiske Imperium er en oppgave gitt av Gud og det er en målsetning av metafysisk art. Russland skal speile guds rike. Det er ikke fred i himmelen, ennå. Derfor skal heller ikke Russland være fredelig. Guds stat er en ekspansjonistisk supermakt. Egentlig. Moskva er det tredje Roma. Roma falt i 476, Bysants i 1453. Moskva har aldri falt. Putin er Tsar av Guds nåde. Russland er sannhetens faste land i havet av falskhet.


Falskheten er vestens verdier og de såkalt universelle prinsipper som understreker vestens globale hegemoni. Betingelsen for hele denne verdensanskuelse er jakten på individets lykke. I vestlig forstand er lykke synonymt med personlig frihet, relasjonell kjærlighet og målbar materiell suksess.

Russland avviser individuell lykke som et fundamentalt prinsipp. Russland er på sporet av noe større. Det Russiske Imperium defineres av troen på en skjebne som overstiger all vestlig lykke, nemlig det å virkeliggjøre en hellig bestemmelse som ligger bortenfor ethvert begrep om pesonlig tilfredshet og selvrealisering. Å være del av noe så stort som Russland er å være på sporet av en menneskelig opplevelse som er like mye større; som overskrider enkeltlivet.

Russerne ser på seg selv som menneskehetens fortropp. Det vesten oppfatter som trass og stahet -en stolt uvilje til å følge etter- er i russiske øyne det motsatte: en stor tålmodighet med et barnslig prosjekt som nyter midlertidig suksess. Det vestlige prosjekt er lite avansert, primitivt, grunt. Vestens hegemoni er bare en forbigående verdensdigresjon.

Vestens verdensanskuelse og vestlig kristendom er primitiv i russiske øyne. Fordi ideen om universell fred og trygghet – nå for tiden i skikkelse av pax Americana og den globale familie– har fått oss til å jage mysteriet på flukt. Vestlig kristendom har historisk nedfelt at det finnes sikker vei til frelsen: det er bare å hengi seg til kirken, til boken, til den fredelige troen. I mer moderne termer: til arbeidet, til den målbare sukess, til den synlige framgang; rikdom, helse, lykke. Begge deler innebærer passiv metafysisk fromhet, -en villet uvitenhet om det store mysteriet. -En uvitenhet som frigjør tilsvarende store krefter i jakten på det dennesidige og håndgripelige.

All fare er drevet på flukt i denne erotiserte verdensanskuelse og mennesket er fritatt for det personlige ansvar å selv utforske sitt metafysiske univers. Det første ordet i vestens litteratur er vrede. Men vesten er er lurt bort fra det Akilles representerte. Den hellige ånd er pakket inn i trygge rammer.

I Russland er den hellige ånd tilstede i hver handling og hvert valg. En russer må selv utforske dypene i tilværelsen. Og han må være modig og sette alle krefter og ressurser inn i denne utforskning. Det er bare ved å avvise det fornuftige -det sunne, det akkumulerende, det fredelige, det som bringer suksess -at dette er mulig. En russer må satse livet hver gang for å finne ut om hans handlinger har lyset eller mørket i seg.

Russisk psykologi er et trollspeil. På den ene side er de et utvalgt folk. På den annen side et folk med vesentlige karakterfeil: drikkfeldighet, latskap, ansvarsfraskrivelse…Karakterfeilene gjør at den utvalgte skjebne alltid står i fare. Denne faren er man akutt bevisst og dette motsetningsforhold er et fundamentalt trekk ved Russisk psyke.  En russer er alltid sin egen værste fiende, og han vet det godt. Derfor må han tro på skjebnen; bare skjebnetro kan forsvare den dennesidige uvilje og latskap; det å ikke overvinne karakterbristene. Svakhetene blir transkribert til et stort åndelig mot.

Forholdet mellom det å være utvalgt og det å være forfeilet er nemlig ikke noe som kan forandres. Skjebnen er ikke noe som kan forfølges ved å være fornuftig, sunn og viljesterk. Snarere tvert i mot; i det øyeblikk de iboende selvdestruktive trekk oppløses forsvinner også selve troen på skjebnen. Å befri seg fra sine laster og karakterfeil er det samme som å bli vestlig, og ta tilværelsen i egne hender.

Det er nettopp dette russerne ikke kan og vil fordi de vet at det er noe mye større og finere ved å være et menneske i Guds og skjebnens hender enn å være et menneske i egne hender. Russere kan utforske tilværelsen til det fulle nettopp fordi det ikke er temperert lykke de er ute etter, men ekstase -forstått som den store fusjonen av viten og følelse som ligger bortenfor individets, (selvbesvissthetens) rekkevidde. Derfor kan alle parameterne for vestlig lykke tilsidesettes: det personlige, fremgangsrike, sunne, glade, harmoniske menneske er ikke en sannhetssøker. Bare den store russiske sjel ønsker -og kan tåle- ekstasen.

Russere søker den, gjerne med livet som innsats. Destruktiv livsstil er nesten nødvendig; kroppen er ikke et tempel, den er et verktøy i utforskningen av livets yttergrenser. Den russiske sjel er kynisk i sin omgang med den russiske kropp. Men kroppen sier klart ifra at den når som helst kan gi opp!
Kropp og sjel er således en representasjon av det samme paradokset; denne metafysiske russiske rulett.

Å være russer er å leve med dette trollspeilet; de er utvalgte, men vet aldri om ikke deres karakterfeil kanskje til sist vil kullkaste deres forutbestemte skjebne.

I daglige former gir trollspeilet seg utsalg i et motsetningsfullt forhold mellom overdreven arroganse og fiendtlighet på den ene siden og helt formidabel smisking, tiltusking, kryping på den andre side. Å sutre og jamre seg er en viktig kunst. Man smykker seg med lidelse. Men det ligger alltid noe annet bak.
En russer kan se på deg med største forakt om du spør om noe tilforlatelig, om du prøver å være høflig. -Men han vil snakke med deg i timevis når det blir alvor ; hele natten med en fremmed, -om Gud og filosofi og Russland.

Stolthet uten verdighet er et symptom. Det er ikke nødvendig å være verdig. -Fordi det er ikke mennesket i sine verdslige bedrifter som egentlig skal dømmes. Det som skal dømmes er mennesket i sitt mot: når det setter alt det verdslig over styr i jakten på sannhet og jakten på den skjebne som avkler ideen om lykke (som ikke er annet enn sukkertøy for barn). -En skjebne der fare, mot, sannhet -og Guds lys (ekstasen) utløst i hver og en- er eksistensialene.

Advertisements

One thought on “Russland kan ikke gripes med fornuften. Russland må tros på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s