Åndenes hus er tomt

«Forøvrig mener jeg Litteraturhuset må brennes». Cato, 11 år

Les saken i Morgenbladet

Om klubbhus

 
Vi husker alle barndomsdrømmen om et klubbhus. Et eget sted, gjerne med et visst preg av citadell. Forestillingen om klubbhuset var forbundet med tanker om viktige og hemmelige planer og en slags opphøyet distanse til verden forøvrig. Klubbhuset skulle være et sted vi drev med vårt, uten tid eller tanke for de andre, som undret seg over hva vi holdt på med der inne.
Sannheten var selvsagt at vi ikke drev med noen verdens ting. Klubbhuset var hele klubben. Den fysiske rammen fungerte som en slags legemliggjøring av den oversvømmende fantasien som behersket oss. Derfor ble også klubbhuset ganske fort uinteressant: fantasien flakset videre; idet drømmen om basen ble realisert, forstod vi at det ikke var fire vegger vi hadde ønsket. Kanskje forstod vi også at det aldri ville være noen vits å bygge hus til fantasien fordi den var for uendelig til å kunne huses.

Noen ting er hjemløse: de kan ikke holdes fast, de kan ikke nedfelles i fysiske rammer. De kan og skal ikke institusjonaliseres. Da mister de sitt vesen. Det vil si, dette vesenet smyger seg unna til et annet sted. Barndommens fantasi vil aldri trives i et klubbhus. Litteratur vil aldri utholde et litteraturhus. Grunnen er den samme, for begge deler har å gjøre med mennesket som transcendent vesen. I barndommen er den mentale verden uendelig mye større enn den manifeste. Som barn vet man nesten ingenting, samtidig kan man favne alt. Og på et eller annet vis vet man som barn at fantasien er noe mer enn oppspinn; man aner at det handler om sinnets reelle utstrekning. Som barn er man rett og slett større enn virkeligheten.

Som voksne er de fleste i stedet orienterte innover i verden: mot en mestring av det som er. Denne helomvending er essensen av det å bli voksen kan man si, fordi det handler om å vokse inn i virkeligheten. Men som en parallell til denne omvendelse, og en betingelse, inngås det en slags hellig pakt mellom barnesinnet og voksenverden. Denne pakten er litteraturen. I en overgang utenfor enhver tid –en hendelse vi bare kan tenke oss– aksepterer barnet å snu seg om og fokusere på virkeligheten, men på én betingelse: at litteraturen blir med inn i denne hverdagen som et fartøy for det overskridende; at litteraturen tar ansvaret for det hjemløse, alltid søkende og ekstatiske i oss, at den gis en fenomenal plass i virkeligheten, og at litteraturen, i motsetning til oss, spares for å måtte bli voksen og befatte seg med «realitetene».

Mange vil mene at litteraturen bør være av verden og handle om verden, slik at den  kan inspirere eller instruere våre faktiske liv. Slik blir den også en viktig brikke i vårt samfunn; et speil og et redskap. Kanskje det, men det er ikke pakten, da har litteraturen sviktet det overskridende i oss. Og mest av alt svikter litteraturen når den begynner å befatte seg med seg selv. Da blir den et fly på bakken; en farkost man pusser på og ser skinne –som man kjenner hver krok av, og hver mekanisme– men som aldri tar av. Pakten var klar: litteraturen må i sitt vesen være overskridende, den kan ikke fortape seg i virkeligheten fordi da blir den etter hvert underlagt virkeligheten, og da forsvinner hele poenget. Forholdet er det samme som det mellom forelskelse og arrangerte ekteskap. Forelskelse er en Daimon, en daimons vesen skal også litteraturen ha.

Litteraturhuset

Det klarest tenkelige brudd på dette prinsipp er å finne opp et litteraturhus. Hele ideen handler om én ting, nemlig å bygge litteraturen inn i virkeligheten, feste den, la den få vekt og masse, synlighet! Man har bygget et klubbhus for litteraturen, og som med alle klubbhus har det vesenet man ville romme forlatt plassen. Fantasien og drømmene –og enda viktigere, det klarsynet som er den voksne evnen til å gjøre som barnet; kunstnerens evne til å se utover alt det som er og har vært, til det som kan bli– har blitt transformert til et rammeverk, en institusjon. Den mentale verden er nå mindre enn den manifeste: litteraturen får plass i et hus. Det vil si det gjør den ikke, litteraturen har forlatt huset, bare forfatterne står igjen.

Er de dog forfattere? De som var hjemløse, stadig på flukt –nå er de profesjonsarbeidere; det tryggeste, mest forutsigbare og virkelighetstro av alle levesett. Som alle andre arbeidere har de sine rammer, sin fabrikk, sine råvarer og sine produkter. Og som andre arbeidere har de sin identitet, yrkesstolthet, samfunnsverdi, ja sågar estetiske fremtoning bestemt av dette arbeidet og dets rammer.

Litteraturhuset vitner om hvor langt forfatterne og alle andre «litterære mennesker» har vandret fra det hjemløse utgangspunkt. Nå vil de være nettopp det en forfatter egentlig ikke kan være, nemlig synlig, vektig og full av egenskaper. Forfatterne vil lenke litteraturen til virkeligheten –det vil si til seg selv og sine liv– på samme måte som huset lenker litteraturen til byen, samfunnet og jorden. Forfatteren er nå et helt menneske. –Ikke en ånd eller einstøing, men et helt menneske som insisterer på å være nettopp hele seg når hun gjør seg til kjenne i mange kanaler og slynger sitt navn, sitt virkelige liv og sine «relevante» tanker omkring seg.

Forfatterne skulle være de som maktet det dobbeltlivet som er menneskets egentlige skjebne: balansegangen mellom virkelighet og drøm, mellom den mentale og den faktiske verden. Og fra denne posisjon skulle de skrive, og derigjennom gi alle andre det samme grenseland i gave. Dette var pakten! For å klare dette må forfatterne balansere, og sky en plass i virkeligheten. Fikk litteraturen selv bestemme skulle forfatterne skrive under pseudonym. Men hvor mange av dagens forfattere ville i det hele tatt komme på denne tanken? Dette faktum sier det meste: litteraturen nesten forutsetter anonymitet, mens forfatterne bare føler personlig tomhet ved samme tanke. Forfatterne ønsker derfor noe annet enn litteraturen. Slik som et hus for eksempel. Et hus å synes i.

Slik er det at vi bør brenne det.

Arkitektur

For arkitekturen er dette en viktig betraktning. Det er viktig å bremse når mennesket tror det indre livet kan gis ytre rammer; at lengselen kan materialiseres i arkitektur. Slik er det ikke. Arkitekturen er av en annen metafysisk beskaffenhet enn litteratur. Arkitektur tilhører nemlig ikke den mentale verden. Den skal heller ikke vise oss denne. Arkitekturen er av jorden, den handler ikke om drømmer og forelskelse, den handler om fysisk sannhet. Arkitekturen overskrider det vi kaller virkeligheten i motsatt retning av det litteraturen gjør. Arkitekturen overskrider verden ved å vise det hyperstofflige ved jorden, det som er så konkret at det er usynlig for virkelighetens blikk. Litteraturen transcenderer andre veien, vekk fra alt stoff, vekk fra all binding til jorden, den er av sinn. Drømmen om et klubbhus til å huse våre drømmer er alltid feil. Å bygge et klubbhus derimot, og la selve byggingen være drømmen, det er arkitektur.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s