Via Bob Dylan: om samtid og sannhet og jord

Hva er viktig og hva er sant i følge Bob Dylan? Og hvor er det forankret?
Dylan vil i denne teksten tjene som et eksempel; en stilisert fanebærer for en måte å se virkeligheten på. Han er musiker og poet, foreslått til nobelprisen i litteratur flere ganger. Han er også kunstmaler. Man kunne si at han også er en fremstående sosiolog, samfunnsviter og journalist. I fem tiår nå har han fremvist en spesiell følsomhet for tidsånden; for den sosiale, politiske og eksistensielle virkelighet. Men jorden vet han ingenting om, det vil si selve stoffet i denne verden vi lever i.

«Something is happening and you don’t know what it is, do you, Mr. Jones?»
Slik går refrenget i Bob Dylans Ballad of a thin white man fra et av hans mest legendariske album, Highway 61 revisted.

Og hva er det som egentlig foregår? Det er ikke godt å si, teksten er i beste fall gåtefull. Bob Dylan er gåtefull. Mr. Jones skjønner ingenting. Og det er det vel strengt tatt ikke mange av lytterne som gjør heller. Ikke alle Dylans sanger er like ugjennomsiktige; han har hatt mange faser og har stadig variert sitt musikalske utrykk. Men et vesentlig trekk ved hans kunstnergjerning kan sies å være en slags gåtefull og, i gammeltestamentlig forstand, forbudt kunnskap: noe som er i omløp og som vi ikke får helt tak i men som allikevel treffer oss. Vi blir på et vis ufrivillige vitner med en følelse av at Dylan sier ting vi ikke har godt av å vite; ting som ikke er modne ennå og som Dylan sier for tidlig, lik en illevarslende spåmann.

Hva slags innsikt er det så Bob Dylan representerer?

Bob Dylan representerer som få andre det man kan kalle klarsyn og fintfølelse for tidsånd. Dette er et ideal som står meget høyt i vår kultur, -som handler om en bestemt type årvåkenhet og intelligens. Det kan oppsummeres som evnen til å forutse utviklingstrekk i samfunn og kultur og dermed være den som først uttaler det som ulmer men ingen andre for tak i. Idealet er nært beslektet med ideen om spåmannen, men mer presist handler det om sannsigeren som ikke er før sin tid men først i sin tid. Dette er en viktig presisering. For Bob Dylan er ikke en som skaper noe fra grunnen av og heller ikke en som leter seg fram til sannheter som ellers ville forblitt skjulte. Han er snarere en som ser på mens alle vi andre, ofte på villspor, strever med å finne ut av ting. Fra sin tilskuerplass beskriver Dylan menneskenes strev, men han får ikke selv jord under neglene. Han ser tydelig hva vi driver med fordi det er det eneste han driver med.

Mange vitenskaper tar for seg det som foregår. Det vil si at den viten det er snakk om er betinget av tid og sted. Derfor har det hele preg av reportasje. Samfunnsvitenskapen forteller om samfunnets tilstand og bevegelse lik en doktor holder oppsyn med en pasient. For disse vitenskapene er det kriterium som blinker ut den fremragende forsker evnen til å forutse utviklingen. Det samme prinsippet gjelder i stadig større grad innenfor kunsten. Det handler om å være først med å se hva som foregår; førstehåndsberetninger fra den ennå selvtilslørende frontlinjen i zeitgeisten. Samfunnsvitenskapen og kunsten har blitt en form for meta-journalistikk.

Bob Dylan er en journalist. Han er reporter ute i det felt som er tidsånden og samfunnets psyke. Han er musiker, poet og kunstner, og han er en bedre samfunnsviter enn de fleste forskere på dette felt. Men først og fremst er han en meta-reporter, og med sitt spesielle geni er han en av de som har gjort mye for å gjøre kunsten journalistisk, det vil si immunt rapporterende og kynisk svevende -i den tynne lufta over alle genuine erfaringer. Og ikke bare kunsten, han er en av de som har gjort hele vår verdensanskuelse journalistisk; en oppfatning av virkeligheten som søker mot hendelser, ideer og meninger; iscenesettelse, spill og ord.

Å være tidlig ute med kunnskap som på ingen måte avhenger av oppdagelse –fordi den i alle tilfeller er i ferd med å skje– er i våre dager synonymt med å være intellektuelt oppegående. Å forutse den nære fremtid ved å lese nåtiden, er grunnlag for såkalt banebrytende akademiske arbeider, definerende bøker og vesentlige kunstverk. Bob Dylan er idealet: den første formulering er nemlig den som blir stående; man får lov til å sette sitt personlige stempel på det som er i ferd med å skje.

Det er ikke noe galt med å analysere samfunnet og forsøke å forutse utviklingen. Problemet er at dette blir satt opp som et ideal for viten og sannhet. For dette er ikke en type sannhet som har substans i seg selv. Satt på spissen er det nemlig bare en sannhet om jakten på sannhet, det er en viten som i all hovedsak dreier seg om andre menneskers meninger: å vite hva andre mener om noe overskygger hva dette noe er i seg selv. Misforståelsen er at sannhet er noe som «foregår». Det journalistiske paradigme gjør at vi i stadig større grad ofrer genuin viten til fordel for kunnskap om «hva det er som skjer.» Poenget er jo dessverre at dette fører til at ingenting skjer. Det er dette Mr. Jones aner, men som i Bob Dylans sang blir invertert: for Dylan anerkjenner ikke at han står for dette merkelige, intelligente ingenting, derfor blir det Mr. Jones som er den uforstående.

Ikke misforstå, det vi her kaller «ingenting» er noe uhyre stort, det er nemlig den veldige strømmen av meninger, tanker og språk som mennesker hele tiden genererer, det er samtiden. Grunnen til at vi kaller det ingenting er at det er uten stoff; det er ikke av jorden, det er eter. Poenget vårt her kan synes vanskelig, men det er det ikke: det er så enkelt som å si at ord er ingenting, handling er noe.

Når det abstrakte blir dominant og det stofflige uvesentlig står vi igjen med et paradigme der det eneste vi egentlig driver med er å følge med på hva andre driver med. Og de driver med det samme som oss. Slik gjør vi selve virkeligheten til en tanke, en mening, et ord. Jakten på genuin viten har blitt erstattet med jakten på samtiden, altså med journalistikk. Det kan lønne seg å komme i hu at sannhet -i likhet med økonomi- dypest sett må komme av jorden; må være bundet til jorden; må ha en tidløs kilde. Og jorden forandrer seg nok, men den foregår ikke.

Advertisements

3 thoughts on “Via Bob Dylan: om samtid og sannhet og jord

  1. Kunsten og samfunnsvitenskapen henger igjen i fortiden, og ble derfor til tomme skall som er komponenter i samfunnet, ikke kvalitetsfremmere.

    Kunstens «fornyelse» er ikke noen fornyelse. Den er kun en mer kompleks form for tabloidisme.
    Den beste kunsten skjer som summen av impulsivitet og høy intelligens, eller en av dem alene om gangen.
    Men Barthes’ studium-spectator vil uansett nå et makspunkt og erstattes av punctum. Observasjon av det lyse rommet (La chambre claire) vil forandre seg til deltakelse i lyset.

    Den Bobdylanske observatør er alltid tidlig observerende men får ikke gjort noe lenger. Han utstråler visdom fordi dødens skygge flakker i øynene hans.
    Vi vet mye mer enn hva vi kan påvirke. Universet er enormt og vi kjenner snart dets prinsipper fullt ut. Å finne en ny art på en annen planet blir om 2000 år en notis i VG.

    Det som finnes i menneskets indre bevissthet vil derimot sjokkere menneskeheten. Fra da av, blir verden aldri den samme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s