En sanger holder oppsyn

Tommy Tokyo og St Croix
Det finnes en radar som registrerer et vesens vesentlighet, som plukker opp informasjon om hvordan en mann gjør inntrykk på andre, på sine omgivelser, -som samler mangeartede bruddstykker og sier noe om en helhet. Over tid har denne radaren gitt oss et bilde fra Østfold, et bilde av en mann med stor egenvekt og vidstrakt innside. Han er en som folk gjerne nevner, en de ser opp til, setter sin lit til: en slags stillfaren kaptein uten hverken skute eller kommando, og uten ønske om å verve noe mannskap, men likevel med noe av kapteinens betryggende oppsyn med verdens gang.


Tommy Tokyo er plateartist, poet og østfolding. For det er han kritikerrost og temmelig populær. Han og hans band starving for my gravy har glimtet og skint som et stykke perlemor i norsk musikk de siste årene; en artist og en musikk som tilsynelatende har skåret gjennom den populærkulturelle støyen og funnet veien til lytteren med et annerledes og ærlig uttrykk. Musikken berører; den er sår, vakker og heftig. Og ordene vil deg noe, de tar deg på alvor og forventer det samme tilbake.
Det har gått bra med platene til Tommy. Feststemning råder på konserter og festivaler. Og media har oppført seg nysgjerrig beundrende, uten at det betyr at det er en popstjerne vi har med å gjøre. Snarere en mann, en far, en voksen. En som har noe på hjertet som også mange andre har inni seg.
Tommy er vant til å snakke om musikken sin, selv om han ikke gjør det så ofte, eller gjerne. Kanskje var det derfor en lettelse at vi avtalte å snakke om noe annet? Kanskje ikke, for han nølte litt da jeg skisserte hva jeg hadde i tankene. Jeg ville skrive, sa jeg, om mennesker som lever slik at andre kan lære av det; om folk som har funnet ut av hvem de er på egenhånd.
Men det ble et intervju. Vi møttes i St Croix, som ikke uttales på fransk der i Fredrikstad, men som Sang-kroa. –En bydel som Tommy har i samlingen sin over gode steder. På St Croix huset, ved brannstasjonen, er det både luftig og lunt. Tegl og tre sørger for det, og glass: ute regner slik det gjør om vinteren i Europa. Lenger nord kommer alt dette som snø denne dagen, men Østfold er jo nesten kontinentet: løvskoger og storgårder; festninger, skutehavner og bydeler som St Croix –som betyr helgenkorset eller det hellige kors. (St Croix er også en tidligere dansk øy i det Karibiske hav, der nest største by fremdeles heter Fredriksted, med 859 innbyggere.)

Lyden, den hellige
Tommy Tokyo heter egentlig Tommy Lorange Ottosen. Tokyo bare klinger godt, også sier det litt om holdningen; uhøytidelig men ærlig. Det karakteristiske skjegget er langt, med en god del grått. Man får aldri gode svar om man spør en mann om hans skjegg, kanskje er det betrakteren som best forstår skjegget? I så fall må det sies at dette skjegget minner om Tolstojs skjegg; ikke en flagrende krave, mer som en kjøl, som gir ansiktet, ja hodet, stabilitet. Kanskje er gråstenket egentlig bly.
Også øynene har noe av det lyset man ser på bilder av gamle kapteiner: blikket er litt utilpass med oppmerksomheten, men samtidig er øynene liksom tunge av selvsikkerhet, nei, selv-trygghet er mer presist. Sikkerhet er en aktiv kategori, det er noe du kan sette i verk, sørge for, øve opp, kjøpe. Tryggheten er passiv; det er tilhørighet, det er fred –uten at du trenger iverksette noen ting.
Tommy lærte seg å spille gitar da han var tjuefem. Gitaren er et verktøy for sanger; han øver aldri og er ingen gitarist. Men god nok til å få frem den musikken han har i seg. Skrive begynte han med da han fikk en elektrisk skrivemaskin av sin mor noen år før det. Med maskinen foran seg kunne han like gjerne skrive, syntes han. Han visste jo ikke hva han egentlig skulle drive med. Til moren har han skrevet den vakre sangen Somersault:
Mother, you know I’m all that I can be
You think I’m difficult because I’ve changed into something you can’t see
Mother, you are the kindest person I know
And I can see the girl in you, and I can see a craving for love

Han skriver på engelsk fordi han liker følelsen av å potensielt kunne snakke til alle, til den store verden, sier han. Men i fremtiden kan det også bli norsk, gjerne det.
Etter en liten innledningsrunde med bandet Piggyback rundt 2002, gikk Tommy videre alene og ga ut en selvtitulert EP, og så en hel plate. Den het Octopus drunk & arms to prove it, en tittel ganske typisk for produksjonen fra Tommys skrivemaskin: Ord som utforsker seg selv idet de beskriver noe annet, som søker sammen i finurlige konstellasjoner og lar en føle at selve språket blir oppkvikket av å havne i slike hender.

Men gjennombruddet kom først da Tommy var 37 og allerede far til fire. Smear your smiles back on (eller smør på dere smilene igjen, som jo også lyder godt) ble en kritikerfavoritt og et slags vitamintilskudd av eksentrisk ekthet til norsk populærmusikk. Her var sanger som var lette å like fordi de ikke på død og liv prøvde å bli likt, her var sanger som hadde vandret en stund for å finne sin form, en artist som hadde gjort det samme, på egenhånd.
Likevel vil han ha oss til å tro at det er tilfeldigheter som har gjort ham til musiker og plateartist; som en skrivemaskingave og en tilgjengelig gitar. Men så kommer det for en dag at det er noe ganske bestemt som ligger til grunn, noe dypt-følt, nemlig forholdet til lyd. –Lyd som noe viktig og kjært, lyd som en overbringer av følelser, lyd som noe sjeldent i all støyen.
En stemme, sier Tommy, bærer jo så mye i seg. Ordenes mening er bare èn ting, selve stemmen forteller mye mer. Jeg trives med lyd, jeg foretrekker lydbøker. En lydbok står høyere i kurs hos meg enn en hvilken som helst film.

Han forteller at han hadde bestilt Hamsuns Sult på lydbok og ble skuffet da det viste seg at det var Aksel Hennies nyinnlesning han fikk i hende. Det skulle være Olafr Havrevolls versjon fra 50-tallet. Det har med stemmen å gjøre; den stemmen kjente Tommy, det var følelser der, dyp og horisonter.
Lydens vesen er hellig for ham. Vi snakker om forskjellen på stemme og skrift. Om hvorfor de som har hatt mest å lære oss aldri har skrevet, hvorfor Jesus og Buddha insisterte på å ikke skrive, bare henvende seg til folk direkte. Om hvorfor sanskrit sluttet å være et hellig språk da det fikk sin grammatikk og ble et verktøy for nedtegnelse og bevaring.
Det er vel i grunnen noe alle kjenner seg igjen i –vi husker det fra barndommen, fra vuggesangene– at stemmen sier noe om mennesket der inne, om mor. Stemmen er like mye et speil for sjelen som det øynene er.
Jeg har bestandig blitt berørt av å høre ting, forteller Tommy. Lyd og stemmer står i direkte forbindelse med følelsene mine. Og jeg er et følesesdrevet vesen, så for meg betyr lyd en riktig måte å være på, lyd er et sant uttrykk. Jeg lever meg inn i følelsene gjennom stemmen, enten jeg lytter eller synger.
Det er visdom forbundet med lyd, og det er fordunkling. Støyen er overalt nå for tiden, den bærer bud om at vi ikke kan; ikke tør, eller ikke får lov, til å lytte. Tommy trekker frem venteværelset på legekontoret som eksempel: burde ikke en lege vite at støyen fra de hyperkommersielle radiokanalene ikke bringer helse? Om et menneske sitter og venter, bekymret –kanskje redd– da er støy en avsporing, en forstyrrelse, noe som gjør at følelsenes sammenheng med helsen brytes. Et minstemål av visdom bør kunne forventes, mener Tommy, på et legekontor.

En gammel sjel
Mennesker har det best når vi er oppmerksomme på ting rundt oss, sier han. I støyen blir følelsene stumme og glemt, eller omskrevet til noe de ikke er, noe brautende, intenst og øredøvende. Og da kommer frykten inn i bildet fordi frykt og forstyrrelse henger sammen. Kanskje er det samme sak? Det motsatte av oppmerksomhet?
Jeg så et program om Pilegrimsruten til Nidaros, fortsetter Tommy. Det var fint. Jeg kunne godt merke hvordan den væremåte man går inn i på en slik ferd er et stort gode. Nå for tiden er de fleste omgitt av en slik statisk støy at de ikke ser eller hører bortenfor den. Når støyen stilner, som på en pilegrimsvandring, får du en ny opplevelse. Det er noe jeg unner alle mennesker. Jeg tror det kan forandre hele ens grunnfølelse, med enkle midler.
Jeg er gammelmodig, sier han med en latter. Han ser både glad og alvorlig ut.
Hadde det eksistert noe slik som en knapp å trykke på, som tok oss tilbake til hest og kjerre, da hadde jeg trykket på den knappen. Jeg vet at tingene vi omgir oss med berører oss enormt, samtidig som jeg ser hvordan vår tid i stor grad umuliggjør kontakt og følelsesmessige bånd til omgivelsene på denne måten. Derfor savner jeg det emosjonelle i det store samfunnet. Det er på mange vis dødt nå, ubrukelig for vår menneskelighet. Det er som om det egentlig meningsfulle er blitt satt til side i samfunnets bevissthet, som et tabu, et ubehag, mens vi øker bruken av det vi egentlig ikke kan bruke til noen ting.

Vår tid er nok et historisk viktig punkt når det gjelder å finne tilbake til en følelsesmessig forbindelse til virkeligheten. Grepene er basale, jordnære og enkle. Det handler for eksempel om å lære seg å lytte og nekte å la seg flatbombe av støy. Egentlig handler det vel om å gjennomskue dumskapen i kommersialismen ved å registrere hvordan man faktisk føler seg. Det forekommer meg at vi godtar emosjonell korrumpering og dårlig samvittighet fordi vi vi har mistet alternativet av synet. Man aksepterer at «slik er verden», uten å kjenne etter.
Det minner undertegnede om den norske filosofen som delte følgende anekdote for å forklare hva vestlig vitenskap handler om: Han var på reise i Østen, og ved et uhell presterte han å miste gulluret sitt i den mørke gaten bak huset hvor han bodde. Vel vitende om dette ga filosofen seg til å lete grundig etter uret i den opplyste gaten på forsiden. Forklaringen var at han foretrakk å se mens han lette, selv om han viste at det han søkte ikke lå i lyset.

Jeg har en følelse av at fleste mennesker hadde hatt det godt om de slapp den klassifisering som har rot i den økonomiske intelligensen som styrer samfunnet, sier Tommy. Folk lever helt på tvers av hvem de er, på grunn av denne alt-omgripende tenkemåten. Også som nasjon må vi jo se at den ikke er til gagn når det resulterer i at myndighetene våre faktisk forsvarer Statoils bidrag til de enorme naturødeleggelsene i Canada. Når slike ting i det hele tatt er mulig, er det fordi vi på et vis er avledet fra oss selv, vi er selv-korrumperende.
Vi snakker litt om noen av oldtidens visdomsbøker. Der kan man lese at en gammel sjel har det mennesket som kjenner seg selv, og ikke gjemmer seg, som ser verden for det den er, slik det uttrykkes spontant, i følelser. En gammel sjel kjenner virkeligheten av erfaring, frykter derfor ikke forandring og forgjengelighet, og tør gi slipp. Tommy vil ikke helt være med på denne ideen. Man blir aldri utlært, sier han, og selv gjør han de samme feilene igjen og igjen fordi situasjonene aldri er like. Det er en evig utfordring å bli et bedre menneske.
Men å gi slipp, det kan han.

Den hellige kunsten å ta farvel
Jeg har ingen venner, sier Tommy.
Jeg har stor glede av å være sammen med mennesker, men venner har jeg ikke. Jeg tror vi mennesker er i utvikling gjennom hele livet. Vi vokser, også fra hverandre. Det kan ta dager, eller mange år, men før eller siden er et vennskap utløpt. Derfor er ikke vennskap noe jeg søker i den forstand at det noe som skal beholdes.
Slike ord kan falle mange tungt for hjertet. Som et dolkestøt, en angrep på alt man håper og tror på. Man kjenner, som menneske, den store motsetning mellom behovet for følelsesmessig trygghet og denne evige, ensomme, foranderlighet. Vi vet at ingen bånd kan knyttes, ingen rammer skapes, som egentlig kan gi oss den varige trygghet vi søker. Som et sluknende stjerneskudd kan den føles, sannheten som for eksempel Billy Franks har satt ord på:

Take my hand and let me tell you
All but my love will soon be gone
And the exit wound will be quick and clean
So the sacred art of leaving passes on.

Ta hånden min og la meg si deg
Snart står bare kjærligheten igjen
Såret blir rent med et raskt farvel
Og avskjedens hellige kunst holdes i hevd (skribentens oversettelse)

Tommy Tokyo har nylig tatt avskjed med bandet sitt Starving for my gravy. Han er lei for det –det er alltid smerte der når mennesker skiller lag– men bruddet var rent og såret ble lite. Saken var at han hadde blitt lei av rollen, av det han ble forbundet med. Han beskriver tiden med bandet som en slags tildragelse; mennesker som søkte sammen for et formål, en mening som nå er oppbrukt.
Jeg lager ikke band for å skape brorskap, sier Tommy. Bandet var en farkost, nå er jeg tilbake ved det opprinnelige. Alene. Og igjen er alt mulig.

Han forklarer at å avslutte ting langt på vei er det samme som å følge sine følelsers ledestjerne. Det er i alle fall en avgjørende del av bevegelsen. Følelsene forteller deg simpelthen hvor du egentlig er på vei, mener Tommy, uavhengig om du har skjønt det selv ennå.
Derfor er kunsten å følge følelsene på sett og vis bare det å komme seg selv i møte, og dermed unngå en omvei. Om du ser innover i din planlagte fremtid, og ikke liker det du ser, da er det på tide å bryte av. Det kan være tungt; man må ta farvel med kjære og trygge ting og folk kan føle seg sveket. Men man har ikke noe valg, mener Tommy.
Man spør seg hvor motet kommer fra? Hvordan ville Tommy Tokyo, om det var hans oppgave, lære bort kunsten å ta farvel?
Jeg mener forestillingen om mot er overflødig, sier den venneløse. Det er samvittigheten som teller. Jeg tror avgjørelsen om hvordan man skal leve bare kan springe ut av hvordan man oppfatter seg selv, hvordan man faktisk har det. Mange skrur nok av følelsene for å tillate seg å leve det livet de lever. Men for meg er denne samvittighetsfølelsen noe rent fysisk og umulig å ta feil av eller overprøve. Det var den som tilsa at jeg måtte slutte i bandet, og den styrer alt jeg gjør som artist. Og som menneske.

Også er det familien. Den styrer sammen med samvittigheten. Som en kontrast til tankene om menneskers evige forandring og følelsenes nådeløse krav om stadig nye avskjeder, står forholdet til kona. Han vil ikke snakke om henne, men han føler seg velsignet. Å treffe den ene gjør det mulig å la resten av tilværelsen blafre litt friere, uten sikre forankringer og faste løp. Det lille han sier om familien –og måten– røper at hjemmebanen er livets egentlige arena. Tryggheten der er kanskje det samme som mot, sier Tommy.
Mon tro om ikke trygghet og mot er samme sak i alle tilfeller? Det handler i så fall om dypet i trygghetsfølelsen: noen er trygge i verden helt på egenhånd, noen trenger –og finner– en livsledsager, og mange andre leter hele livet, mens støyen stadig forstyrrer dem i det.
Det sporer tankene til noe den nylig avdøde Vaclav Havel sa, at håp er noe du enten har eller ikke har, uavhengig av din livssituasjon og verden rundt deg.

Om kunsten og oljesanden
Også Tommy Tokyo kunne kanskje tenke seg å bli dissident-president en gang. En president som lar samvittigheten råde.
Det er viktig å ikke la dette uvesenet med musikk og artistliv ta overhånd, sier han. –For det er jo et uvesen, uviktig i den store sammenheng, og selvopptatt og fraværende blir man. Men jeg glemmer aldri at det jeg gjør må være etisk forsvarlig, er det ikke det stopper jeg opp av meg selv.
Jeg er så svak for menneskene, uavhengig av innpakning. Og jeg må bry meg, det er alfa omega i forhold til dette å drive med musikk. Jeg viderefører det jeg selv berøres av og mitt syn på ting. Jeg kommer med en slags helhet, kan du si, et bilde på noe som berører meg og som angår menneskene. Jeg synes det er så merkelig å sitte og se på hvordan vi lar det skure og gå. Vi gjør ingenting med alt det som er galt enda vi virkelig har muligheten. Det er en slags paralyse blant oss nå, kanskje det er den jeg først og fremst vil jobbe mot.
Han bryr seg mye om oljesanden i Canada. Delstaten Alberta deler ut kontanter til hver innbygger mens enorme områder med sårbar jord skrelles bort for å grave fram seig sandtjære. Dyreliv fordrives, indianere mister sitt tidløse hjem, det er så ille at man skulle tro det var en morbid spøk.
Midt i dette inferno av ødeleggelse finner vi Statoil og norske politikere som forsvarer det hele med en retorikk som tilsynelatende er utpønsket først og fremst med det for øyet å få oss til å godta at vi alle er medsammensvorne og at vi ikke kan la samvittigheten råde fordi da bryter samfunnet sammen.
Det er nesten som med pedofile, sier Tommy. Det er en eller annen mekanisme som trer i kraft når pedofile snakker sammen. De beroliger og bekrefter hverandre og bygger opp under den vrangforestilling at det de gjør faktisk er godt. På samme måte driver politikerne og maktmenneskene og beroliger hverandre og folket med at voldtekten av naturen egentlig er en god ting.
Artister som spiller for Statoil og lar selskapet kjøpe seg god samvittighet har jeg lite til overs for, fortsetter han. Statoil er nesten blitt som statskirken, noe vi alle er døpt inn i, som vi godtar i ren refleks.
Men om indianerne i Canada hadde bedt ham spille for sin sak, eller dyrene kanskje, hadde han stilt opp. For alle de som drukner i støy og ikke merker tingene rundt seg, stiller han allerede opp. Nå helt alene. Studio ligger rett rundt hjørnet. Han jobber der i fred med platen som skal komme neste år. Så blir det konserter ensom på scenen. Eller kanskje med en mann til hjelps om det trengs.

Advertisements

One thought on “En sanger holder oppsyn

  1. Klart det må være O. Havrevoll som skal lese Sult. Sitter i ryggmargen hos meg også den. Har aldri hørt denne musikeren, bare om han, men nå skal jeg gjøre det. Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s