Hemmelig kunnskap i kvadraturen

Nattevakten

I hjertet av kvadraturen, ved foten av Akershus festning, foregår det en renessanse, en gjenfødelse, en messe på høylys dag –midt i det fiberoptiske Oslo av 2011. Kunnskap sirkulerer, gåter avdekkes og nøkler gis fra ett menneske til et annet. En skole er skapt, på grunnlag av en oppdagelse. Man har funnet noe som vår tid har glemt, noe som har blitt avdekket, så skjult og atter glemt, om og om igjen, opp gjennom vestens historie. Som med alle hemmeligheter har de få –illuminati– holdt kortene tett til brystet og kunnskapen har aldri blitt sluppet fri. For kunnskap er makt og de som har slik makt har alltid voktet den vel. –Spesielt i møte med autoritetene som bestemmer over menneskenes liv og utfoldelsen av jakten på sannhet.

Jeg vil ikke misforstås på dette punktet», sier vår illuminatus ved bankplassen. «Det er ikke kunnskapen vi vil beskytte når vi nå har søkt patent på våre oppdagelser, det er denne kunnskapens skjebne i det moderne Norges utdanningssystem vi vil ivareta. Derfor jobber vi nå på høygir med å samle og katalogisere det vi har oppdaget og utarbeide læreverker der helheten ivaretas, ikke bare den dype kunnskapen, men også metodene, analyseverktøyene, pedagogikken.

Dette vi refererer til fellesskapet av lærer og elever ved denne skolen. Et system, forstår undertegnede etterhvert, som har overganger; der elever initieres og stiger i gradene til noen av dem selv kan tre inn som lærere, etter en ti- femten års tid. Men ikke alle er her for å bli; det finnes forskjellige kurs, forskjellige tidsrammer, forskjellige målsetninger.

Læreren kommer vi tilbake til. La oss først ta en titt på elevene.
De er en sammensatt gruppe. Her kan man påtreffe undervisere fra kunstakademier, utøvende malere, vordende arkitekter, skolelever. Men alle deler et ønske om å erverve seg et faglig fundament som lar dem stå fritt, og et sterkt engasjement for den kunnskapen de her initieres i. En voksen student forteller at hun er etablert kunstner og har studert ved skoler mange steder i verden. Men det hun har funnet her er unikt, det finnes ingen andre steder, sier hun.

Når tiden er moden vil alt sammen gjøres allment tilgjengelig, på flere språk, sier læreren. Men ikke før, for vi frykter hva som vil skje om en annen skole plukker opp biter av denne helheten og således søker å fylle inn det store gapet av uvitenhet som råder i vår tids kunstundervisning med bare et overfladisk og fragmentert program.

Innerst og øverst i en gammel lagerbygning i tegl er vi, i en labyrint av rom og ganger med vaklevorne møbler, diverse parafernalier og sterkt hvitt lys. Overalt malerier, skisser, bunker med plansjer og bøker. Man legger merke til de uendelige antall avbildninger av samme motiv –med ørsmå forandringer; som å studere en levende filmrull ramme for ramme. I forskjellige tyste grupper sitter studenter. Hengitte i nitide tegneøvelser, systematiske repetisjoner, geometriske studier. Det er trangt og ikke særlig i tråd med dagens standard for gode arbeidsvilkår kan hende, men noe indikerer at det er meningen: konsentrasjon har en egenartet lyd; jevn stille pust, skrapingen av grafitt og kull, papirgniss, og hjerners tikking.

Læreren:

I dag er selve evnen til langvarig intens konsentrasjon nesten borte, og det underliggende poenget er jo at med det går ikke bare konkret kunnskap tapt men også evnen til å erverve seg de høyeste kunnskaper – og i ytterste forstand virkelig visdom. Mye av prosjektet her handler om å bygge opp en robust modell – et helhetlig løp– som kan motstå det desintegrerende presset i hverdagen og muliggjøre den nødvendige tidsbruk og konsentrasjon.

Men først og fremst er dette en fagskole. Vi gir opplæring i den klassiske metode i bildekunsten, som ikke må forveksles med den allmenne oppfatning av klassisk malerkunst, det vil si nyromantikken og Odd Nerdrum. Vi er en forlengelse av den store forms tradisjon; den røde tråden i europeisk kunst gjennom tusener av år. Det spesielle er hvor drastisk vi går til verks: vi skjærer tvers gjennom alle medbragte forestillinger om å utrykke seg gjennom kunst: vi overser evner og prestasjoner og tilsidesetter enhver stilart og epoke. Vi underviser i universelle sannheter og derfor i det fundamentale, det elementære. På mange måter er dette et steinbrudd midt i en prefabrikkert, overfladisk tid  –vi jobber med de rå byggesteinene. Og derfor er det også et laboratorium for kjerneforskning: vi lærer å kjenne det usynliges kraft.

Om leseren stusser, tenk bare på hvordan hele vår virkelighetsoppfatning etterhvert baserer seg på forhold og kausalitet vi ikke kan se: fysiske lover, partiklers egenskaper og kjemiske forbindelser –stråling, lys og energi. Men også når det gjelder form: matematiske og geometriske lovmessigheter som danner et slags abstrakt skjelett for hele skaperverket, og en formel for å skape videre, som ingeniør, arkitekt eller kunstner.


Poenget er å få innsikt i de grunnleggende bestanddeler og mestre den fundamentale grammatikk som ligger til grunn for bildekomposisjon og styrer mottakerens opplevelse. Det handler nemlig om konkret innsikt, ikke spesielle kunstneriske evner. Men kunnskapen er vanskelig tilgjengelig; den er dyp og tildekket. Derfor kreves det en helt eksepsjonell innsats og stor konsentrasjon.     

I hvert rom vi kommer til lyser elevene opp i store smil. Det vi ser er helt tydelig ikke en innsats basert på sanking av studiepoeng eller overfladisk motivasjon. Alt motsatt: det vi ser er gleden ved å overskride seg selv, av å være det man studerer: det minner om det flotte synet av barn som lyser opp når de igjen blir klar over seg selv etter å ha vært fortapt i noe. Allerede her får vi en indikasjon på den grunnlov som det arbeides med, nemlig at i den fokuserte konsentrasjon ligger spaltningsenergi, en mental ekvivalent til E=mc2.

De som finner veien hit gjennomgår den første tiden en fundamental endring i oppfattelsen av kunstneriske evner og selvbildet, sier læreren. De ledes inn i et dybdestudium hvor de lar seg absorbere totalt i et studieobjekt, hvor de daglig tegner 7-8 timer, og hvor faglige kvaliteter prioriteres fremfor oppblåste selvbilder. Nerdrum-elever som kommer hit blir fullstendig avkledd og flykter raskt tilbake til sin leir. Vi får dog ikke så mange som hopper av, for vi legger vekt på modenhet og selvinnsikt når vi gjør opptaksintervjuer. Vi kan ikke ta inn folk som ikke er villige til å jobbe med sitt ego. Ideen om seg selv som kunstner er det første folk må jobbe med, i tillegg til den generelle fragmenteringen av oppmerksomheten alle lider av i våre dager. Men de fleste opplever etter noe tid en åpenbaring hva gjelder egen kapasitet på dette området. Det i seg selv er en gjenfødelse.

Fra et enkelt undervisningslokale i Oslo i føres dermed tankene igjen mot Firenze, og seks hundre år tilbake i tid: det sies at gjenfødelse finner sted –i mennesker, i kunsten og i kunnskapen om begge deler. Det hele anger herlig av konspirasjonsberetning og virkelighetsflukt, av romantikk og kult. Er det en gjeng håpløse alkymister vi ser sitte rundt oss og skrible? Er det en reaksjonær tåkefyrste som leder an? Er det en drøm de her forfølger, eller noe håndfast? Heldigvis skal også vi få kjennskap til det konkrete innholdet i de store ord.

Vi begynner med læreren: Hvem er denne intense, energiske 70-åringen som sier han vil røpe de historiske genienes hemmeligheter, frigjøre de ukjente tusenårige understrømmer av kunnskap, og alminneliggjøre kraftpotensialet i kunsthistoriens mesterverker?

Jeg er Cato Bødtker. I fare for å framstå som tidenes mytoman, vil jeg hevde at jeg har avdekket noe som kanskje bare en dusin mennesker er klar over i dag. –Noe som bare et uhyre begrenset antall har kjent til opp gjennom tidene. –Som de har voktet vel og som har gjort dem til kunsthistoriens store genier. Jeg er en bildeanalytisk forsker; jeg vil forstå og avsløre, ikke skape. Mitt arbeid har sin rot i tilfeldige oppdagelser, men jeg har vært disponert til å bruke den tid og den energi som har vært nødvendig for å komme til bunns i tingene. Det jeg har oppdaget er overhodet ikke mystisk i seg selv. Men omkringliggende faktorer; maktstrukturer, enkeltmenneskers ego og kulturens behov for overtro og den størrelsen vi kaller geniet, har gjort det mystisk.

Det hele begynte da jeg kom over en bok om Rembrandt som barn: jeg visste med en gang at det var dette jeg ville gjøre; det var den kraften, den gåten jeg opplevde i møtet med Rembrandt som jeg ville til bunns i. Jeg har hatt 50 forskjellige yrker og slett ikke vært sikker på at jeg skulle bli hverken kunstner eller lærer. Det var fra starten av noe annet som lå til grunn; en slags undring over hvordan noen kunstverk, noen uttrykk, har en spesiell virkning på oss – og en anelse om at det beror på underliggende årsaker og strukturer, som ikke er tilfeldige, men kjent og brukt av mesterne. Men hvor enn jeg lette var det ingen som kunne forklare meg det jeg var ute etter. Jeg fikk en følelse for hvordan denne kunnskapen er, og har vært, glemt, skjult, hemmelig, undertrykket. Det minsket ikke min iver.

Jeg begynte på kunstakademiet som 29-åring. Den avgjørende hendelse der var da jeg ville male en dobbel-akt men fikk vite at man ikke hadde råd til to modeller. Jeg tilbød meg å bygge et speil. I min dobbel-akt fanget jeg for første gang, ved en tilfeldighet, det jeg hadde sett hos de store mestrene.

Ordene på denne skolen er som sagt store. Man kan bli på vakt av slikt, tankene kan bli strenge og spores mot å avkle flottenfeieriet. Eller man kan anspores til vide, åpne tanker og en følelse av tillitt. Vi velger det siste.

Bødtker:

Ved første blikk på bildet utbrøt min lærer:
«Fy F hvilket rom du har fanget i volumene Cato»!

Jeg gikk hjem til meg selv og tegnet det samme motivet 485 ganger. Dag og natt arbeidet jeg, i ukevis. På det 486 forsøket satt det. Jeg hadde fanget det vidunderlige på nytt! Men denne gangen visste jeg hvordan, og hvorfor. Det var begynnelsen på metoden. Og jeg forstod med ett at det jeg da hadde oppdaget må Rembrandt ha visst, og Da Vinci. Det var en åpenbaring å forstå at de store mesterne jobbet ut i fra kunnskap og ikke nåde, og at virkningen mesterverkene har på oss er et spørsmål om manipulasjon av elementer i sansedypet.  Jeg var støtt på den hemmelige, bakenforliggende strukturering som kan gi ett bilde en eksplosiv kraft, mens tusen andre bilder av samme motiv, malt med fotografisk naturalisme eller kunstnerisk uttrykksvelde, ikke oppnår det samme. Det livgivende prinsipp foregår i bildets dyparkitektur.  Nesten ingen kjenner eller mestrer dette planet, derav de få store – og de uendelig mange ubetydelige kunstnere.

Hvordan skal en legmann forstå dette? Hva er det for krefter som ligger i dypet? Og hvordan kan det ha seg at slik kunnskap har vært – og forblir– i stor grad ukjent?

Det er ikke uten grunn at vi har kalt det vi driver med for fysikk, sier Bødtker. Det viktigste prinsippet er å ensrette kreftene i bildet, hvilket vil si en syntetisering av alle linjer, former og volumer. Det innebærer at de energifeltene, bevegelsesretningene og spenningene som ethvert motiv har – fordi vi som seere deltar i bildet ved å projisere disse kreftene inn i det vi ser– er organisert slik at de ensrettes. Det handler om de fire linjers geometri og volumenes grunnformer.
Det gåtefulle med et mesterverk er at det har et voldsomt potensiale til å vekkes til live, av oss. Denne potens, denne sprekkeferdighet av liv, ligger i bildets bakgrunn: i den usynlige men tilgrunnliggende tektonikk. Når et motiv er malt over en slik struktur får vi en synergieffekt: spenningen i alle linjer, former og volumer samles og vi opplever at bildet er kraftfullt, vitalt, ekte. Det er jo vi som tilfører disse kreftene, men opplevelsen er den motsatte, nemlig at vi er mottakere av bildets energi.

Det blir omtrent som et hundespann sier Bødtker: før hundene lærer seg å dra i samme retning går all kraften til spille, og sleden står stille. Når de lærer dette ensrettes kraften og sleden beveger seg. Det samme skjer i et bilde: når de forskjellige krefter og spenninger drar i alle retninger mister motivet sin potens, det fangede liv. Når kreftene drar i samme retning opplever vi at bildet er nettopp potent; fullt av energi og spenninger, av liv, bare stanset i tid.

Som sagt: fotografisk naturlikhet kan utmerket godt være livløs, det er den store påminnelsen om at det som i alle andre språk også i billedspråket finnes en grunnleggende grammatikk som styrer funksjonene på overflaten. Malerier som bare har en naturtro overflate er å sammenligne med en fullstendig flat tekst, en oppramsing av elementer; som en innholdsfortegnelse. Men er den usynlige grammatikken på plass i dypet kan overflaten gis en hyperdynamikk, det vil si at den gjøres full av hendelser, motsetninger og spenninger; som en intens historie. De store geniene jobber på denne måten og hanskes med helt motsatte prinsipper enn det malere flest driver med, forkledd i det samme figurale språket.

Det er vanskelig å tro at så få har hatt innsikt i disse tingene. Hvordan kan det ha seg? Og hvorfor ville de ikke dele? Griper det ut over malerkunsten det her..?  Igjen denne sitringen av deilig anelse om at det virkelig finnes hemmelig kunnskap, skjulte understrømmer, og en verden av visdom som i stillhet styrer den opplevde virkelighet.

Jeg har studert de store mesterverk, sier Bødtker. Jeg ville gjøre en analyse av Rembrandts Nattevakten og tenkte det ville ta seks uker. Men jeg holdt på i seks år! Kort oppsummert kan man si at bildet eksisterer på tre plan, det vil si at det ligger informasjon på tre nivåer. Alle kan lese fortellingen på det første planet. For å kunne avlese de dypere nivåene kreves denne kunnskapen som bare noen få er i besittelse av. Fortellingen på nivå tre er en helt annen enn det som tilsynelatende skjer i bildet. Det er en kode, en hemmelig kunnskap som betrakteren inviteres til å ta del i, om han kan. Dette bildet var nemlig et bestillingsverk fra frimurerne, og den egentlige historien handler om den dypeste visdom; om å overvinne ego og frigjøre seg fra dualismen. Grunnen til at Rembrandt måtte arbeide på denne måten var kirkens makt. Det han ville formidle var kjettersk kunnskap og derfor var formidlingen farlig, den måtte under overflaten.

Som vi vet fra historien har Kirken vært avhengig av å ha monopol på veien til frelse. Kontrollen over enkeltmenneskets sjelsliv var grunnlaget for hele institusjonens makt.  Enkeltindivider som på egenhånd fant veien til de dype sannheter –om seg selv, naturen, universet og Gud– måtte derfor uttrykke seg på flere plan. Ironien er at kirken jo også var kunstnernes fremste oppdragsgiver. Derfor måtte mange av de store mestere leve et dobbeltliv: kanskje kan man si det så sterkt som at man ikke kunne bli en sann mester uten kjettersk kunnskap, samtidig som ingen mester kunne arbeide uten kirkens støtte.

Da Vinci er et annet godt eksempel. Mye tyder på at han hadde gjort oppdagelser som tillot ham å trekke den slutning at det Jesus hadde oppnådd –enhet med skaperen– det hadde også han, Leonardo, funnet fram til. Likkledet i Milano har Leonardos trekk. Kanskje står han bak? Kanskje det han ville si var: jeg er som Jesus?

Jeg tror mestrene kommuniserte med hverandre gjennom sin kunst, sier Bødtker, og de la inn muligheten for at også andre skulle ta del i det hele. De brukte koder og skapte mange nivåer i sine arbeider for at ingen skulle kunne arrestere dem, men samtidig ville de bringe frem et budskap.
Dessverre er det slik at makten som ligger i dette er uhyre fristende for menneskets ego. Det er derfor alle historiens genier har voktet sine kunnskaper vel –nettopp for å holde for seg selv den makt som ligger i å være alene om sannheten. Det er dessverre en stor del av forklaringen på hemmeligholdet, på den skjulte kommunikasjonen, på de lyssky brorskapene.

Så har vi altså blitt ledet fra uvitenhet til opplysning i krikene og krokene på Christiania Friakademi. Og hva blir konklusjonen?
–At den klassiske kunsten handler om dyp innsikt i naturen og en utforskning av den allesteds bakenforliggende universelle sannhet.
–At den kraft et hvilket som helst menneske kan oppleve i møte med et kunstnerisk mesterverk er et ubevisst utslag av denne dype visdom, fordi kraften i bildet på et vis er naturens egen: naturlover regjerer i dypet av motivet og derfor er det er livet selv som våkner i møte med et mesterverk.
–At skolen vi har besøkt til syvende og sist er en åndelig skole fordi dyp konsentrasjon og lang tid satt av til studie av et fag, et håndverk, et stofflig emne, fører en til et studium av selve naturen. Det vil før eller siden også føre en til et studium av ens egen natur. Til sist blir det da samme sak.

Men før vi runder av vil leseren nok vite: holder denne skolen hva den lover? Gir kunnskapen frihet? Makt? Virker Cato Bødtkers pedagogikk? Er innsiktene så sjeldne som de fremstilles?
Til det siste må vi nok minne om å alltid opprettholde en viss skepsis til enhver erklæring  om at noe er absolutt unikt. Men det forandrer ikke bildet av at noe vidunderlig læres på denne skolen.  La beviset være at blant elevene som sikter mot arkitektur –bare en av mange motivgrunner for å gå her– er statistikken uten sidestykke: I toppåret 2001 søkte tolv av Bødtkers elever på Arkitekthøgskolen.  Alle kom inn bortsett fra han som ble syk. Det var 2500 søkere.

Advertisements

2 thoughts on “Hemmelig kunnskap i kvadraturen

  1. Dette var interessant! Jeg er selv tegner gjennom 30 år og kjenner Jan Cato Bøttger som lærer for Chritianiaskolen. Jeg er liksom (ja; virkelig LIKSOM) tilhenger av dette andre som han holder på med men har også en skepsis til det fordi jeg opplever at han – ett eller annet merkelig sted er – utenfor tiden, i den forstand at han ikke ønsker å møte tiden og være tilstede her og nå? Komme tiden og tidens uttrykk i møte, så og si. Det blir for bombastisk på et vis. Men uansett; det var fint å lese, og alt du skriver går jeg til med glede. Så takk for det.
    Vennlig hilsen K.S.

  2. Jeg ble kjent med Cato i 1957, og hadde vel kontakt med ham til 64. Traff ham tilfeldig igjen i 97 tror jeg det var. Like omgjengelig, like blid. en like fantastisk person jeg ble kjent med i 57. En mer målbevist person har jeg aldri truffet. Glemmer aldri blyanttegningene han ham gjorde på 50 tallet. Blir glad hver gang jeg tenker på Cato,og det vil jeg gjøre til vi svinner hen.
    Pelle Hem 050213.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s