La blikket bli et syn som jeg kan se

Det går an å lære seg å tegne. Men går det an å lære seg å se?

Selv en som ikke intuitivt kan tegne, kan lære det. Det man da lærer er kunsten å skape en illusjon. Geometriske grunnformer, størrelsesforhold, perspektiv, skyggelegging osv, er verktøy man kan tilegne seg for å fremstille et objekt på arket. Problemet med dette er at den ferdige tegningen kan fremstå som et produkt av disse teknikkene, noe som konstrueres men som ikke nødvendigvis våkner til liv. Teknikkene tilsvarer langt på vei språklige begreper: de er rasjonelle, vi forstår dem, og selve tegneaktiviteten kan fort bli en logisk og rasjonell øvelse. I disse tilfellene forblir tegningen som et ord; den viser til noe –som en kode– men bringer ikke frem gjenstanden som en sanselig, levende størrelse.

De som virkelig kan tegne har en tendens til å simpelthen tegne det de ser. Det er denne egenskapen vi vil diskutere. Om vi ser bort fra det talentet som ligger i selve hånden; i føringen av penn og pensel, og ikke minst det som kalles øye-til-hånd koordinasjon, står vi igjen med blikket. Det handler om evnen til å virkelig se det man ser, ikke mer og ikke mindre, enn det som faktisk fyller blikket. Dette kan virke banalt, men sannheten er at det er stor forskjell på det å bare se –hvilket vi si å bli i blikket– og det å fokusere på hva det er man ser. Vi har en tendens til å bevege oss umiddelbart fra øyet til hjernen, der det foregår en mental prosess av intensjon, identifisering og strukturering. På denne måten ser vi nesten ingenting, et omriss bare; nok til å trekke en slutning.

Dette kjenner vi igjen fra det å lese. Der handler det om å gjenkjenne ord raskest mulig. Svært ofte leser vi bare noen bokstaver før vi går videre. Derfor havner vi i problemer når vi ikke kjenner igjen ordet. Hvor vanskelig er det ikke å lese lange fremmedspråklige navn for eksempel? Og hvor ofte tar vi ikke feil, fordi et forventet ord ligner på det som faktisk står der?

I filosofien kalles dette for intensjonalitetsprinsippet: vi har en forventning om hvilket ord som vil komme, derfor kaster vi bare et blikk og legger til resten selv. I tilfelle lesing fungerer dette ganske godt –tross feilene som oppstår– fordi ordene følger av hverandre i en logisk sammenheng. Men samme prinsippet bruker vi når vi sanser ting som ikke er logisk strukturerte, som verden, og kunst. Og problemet er selvsagt at når vi ser det vi tror vi ser –det vi vil se– er det en fare for at det som faktisk står foran oss blir usynelig.

Botemiddelet mot dette kalles i filosofien for transcendental reduksjon. Det høres innviklet ut men er egentlig veldig enkelt: tanken er at om vi skjærer bort det vi selv legger til, det vi intenderer, så står vi igjen med tingen slik den faktisk fremstår. Først og fremst krever dette litt tålmodighet, og litt disiplin. Det er nemlig ubehagelig for oss å bli i blikket. Det kan minne om erfaringen å våkne opp uten å huske hvor du er, kanskje ikke engang hvem du er. Å bli i blikket vil si å se uten å vite, slik at blikket blir et syn man kan se. (Som poeten så vakkert sier det). Det er som å lytte til sin egen stemme isteden for å bare være bevisst ordenes mening.

Denne evnen til å stå i sansningen er en forunderlig inngangsport; til alle ting –ikke minst en selv– og i all tydelighet er den veien til kunst. Per Petterson har fortalt at det beste rådet han har fått av sin redaktør var: konsentrer deg om delene, så kommer helheten av seg selv. Samme prinsipp kan gjelde i alle sammenhenger: om vi virkelig konsentrerer oss om det vi har foran oss, isteden for å haste til et generelt begrep om hva det er for noe, vil helheten etter hvert fremtre av seg selv, og den vil da være en annen enn den vi ellers hadde forestilt oss.

Dessverre står denne evnen svakt der den burde være sterk, som hos anmeldere, kunstkritikere og ikke minst kunsthistorikere. De har en tendens til å fokusere utelukkende på å plassere det de ser eller opplever i en kontekst. Det avgjørende er tilsynelatende å identifisere forholdet til andre kunstverk, sammenhengen i tid og rom, i historie og tankestrøm. Som om treet –selve treverket– i skulpturen forandres av det? Som om det er plassering i et system et kunstverk ber om? Avgrunnen mellom kunst og kunstteori/historie er samme avgrunn som mellom blikk og begreper, mellom tingene og ordene, det vil si mellom terreng og kart.

Man fristes til å si at både det å skape kunst og det å oppleve kunst er sammenlignbart med å kaste kartet og ta seg frem i terrenget på egen hånd. Hva er man da prisgitt? Kroppen og sansene. Det er når bevisstheten synker ned i kroppen at blikket blir et syn som vi kan se.

Kan man lære seg dette? Ja visst. Men det fordrer én ting som er stadig mer fremmedartet for oss mennesker, nemlig tillitt til at vi ikke er det vi tenker. Vi er redd for å miste oss selv, eller forstanden. Men man mister ikke seg selv om man går fra sinn til sansning, for selvet eksisterer statisk bakenfor begge deler. Om du våkner om morgenen og ikke vet hvem du er, så har en lykke tilfalt deg, for da er kroppen og sansene alt du har, og verden er helt ny.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s