Zen og arkitektur

Zen og arkitektur

Nike joggesko har lenge benyttet slagordet Just do it. Dette blir vel av de fleste forstått som en oppfordring til å legge ut på løpetur, men egentlig er det et slagord som Nike har lånt fra Zen buddhismen.
Zen er en åndelig retning og et begrep som har tiltrekningskraft på mange. Det er noe tilsynelatende overskridende og samtidig stille og rent med Zen, selve ordet synes å si mye om hva det handler om. Og hva handler Zen om? Just do it.

Et enkelt grunnprinsipp i Zen er at sannhet bare kan oppnås gjennom ren handling, det vil si handling uten refleksjon, uten ord. Derfor er ikke Just do it simpelthen en oppfordring om å komme seg opp av sofaen; det handler ikke om å ta seg sammen, overvinne sin latskap, sin frykt eller slike ting. Og det vil være en misforståelse å tro at det som oppfordres til er lett. Snarere forutsetter det streng disiplin og tålmodighet. For den korrekte betydningen av ordet ’just’ er det som ligger i det norske ordet kun. Just do it betyr altså: ikke gjør mer, gjør kun det du skal. Fokuset på dette kun, og dermed på å begrense seg til selve handlingen, verken mer eller mindre, innebærer en dreining bort fra tanke, refleksjon og ikke minst språk. Dette er en stor og vanskelig akt av begrensning. Men når bare den nakne handlingen står igjen er det enkelt å utføre den.

Zen mesteren Seung Sahn forteller om en Greyhound i Florida. Denne hunden var utrolig rask og vant alle løp den var med i. Greyhoundløp foregår på en oval bane der hundene jager en mekanisk hare rundt og rundt. Denne haren styres av et menneske som regulerer farten etter hundenes hurtighet og innsats og passer på at haren alltid er litt foran hundene. Ingen hund har noen gang fått fatt i haren, likevel setter de etter den, på nytt og på nytt, med det før øye å fange den. Som sagt, hunden vi her forteller om hadde vunnet alle løp den var med i, men aldri fanget haren selvsagt. Så skjedde det merkelige: plutselig en dag, midt under et løp som den ledet, stanset hunden. Resten av flokken feide videre rundt banen, mens vår hund så dem forsvinne. Så bykset den plutselig over gjerdet, løp rett over indre bane og sprang på haren med et jafs. Det er dette som er Zens Just do it.

Zen er en lære om enkelhet, om å gå rett på målet uten refleksjon, tvil, ettertanke, kvaler eller frykt. Zen forteller om å våkne opp fra tankenes virrvarr til enkel, spontan og korrekt handling.
Men for den uopplyste runger spørsmålet: hvordan begripe denne enkelheten? Hva består den i? Hvordan går man i rett linje når man slett ikke kjenner eller kan overskue terrenget? Svaret i Zen er at vi ikke overskuer terrenget fordi vi tenker på terrenget snarere enn å bare se på det. Å se er en handling: det er gjennom handling, ikke ord eller refleksjon, at sannheten blir tilgjengelig.

Historien om hundeløpet er en historie om et mål som man tror bare kan oppnås på ett vis, men som viser seg å bare kunne oppnås på et helt annet vis. Hundenes avl og opplæring –og aktivitetens menneskeskapte regler–  hadde lagt inn et hinder, et slags mellomledd mellom dem selv og målet, nemlig at de måtte følge banen. I følge Zen eksisterer ofte samme type hinder mellom oss mennesker og den sannheten vi søker. Dette hinderet er settet med forestillinger, prinsipper, regler, forventninger og oppfatninger vi har; ting som ligger mellom oss selv og målet vårt. Først og fremst er disse tingene nedlagt i språket. Språket beskriver verken oss selv eller det vi søker, men alt i mellom, akkurat som den ovale banen til hundene.

Den direkte vei fordrer tiltro til at ett blikk er nok. Eller for å si det på en annen måte: at sannheten om enhver ting og ethvert forhold er umiddelbar. Helt motsatt av vestlig tankesett og filosofi er det i Zen slik at sannhet defineres av umiddelbarhet. Rene Descartes oppsummerte den vestlige forståelsen av selvet ved å si «Jeg tenker, altså er jeg». Det innebærer at alt som selvet kan erfare må gå gjennom tankenes filter. En Zen mester ville si: «jeg tenker ikke, altså er jeg», og heri ligger det umiddelbare. Sannhet er noe som forutsetter fraværet av tanker fordi alle ting egentlig er enkle og åpenbare, og hele i seg selv. I vestlig tradisjon tror vi at intellektet er instrumentet som hjelper oss til å forstå en fragmentert virkelighet, og ser ikke at virkeligheten faktisk er enkel, hel og umiddelbar inntil den møter intellektet. En vestlig filosof som var klar over denne skjebnesvangre misforståelse og således talte Descartes midt i mot, var Ludwig Wittgenstein. Han uttalte at målet med hans filosofi var «å slippe fluen ut av flueflasken.» Det vil si: overkomme kunstige stengsler, eller, for å vende tilbake til Zen mesteren vår, fange haren, -for fluen i flasken er ikke annerledes enn hundene som løper i ring på banen.

Det er ikke tilfeldig at Wittgenstein også tegnet hus, for arkitektur er et felt som har mye Zen i seg. Det bør i alle fall ha det. Prinsippet om at sannheten nås ved en handling er viktig i arkitektur av den enkle grunn at arkitekturen må treffe mennesket sanselig, kroppslig og praktisk. Således kan man si at arkitekturen selv er en handling, eller et sett av handlinger, og ingenting ved arkitektur som krever avsløring gjennom tenkning har noen egentlig arkitektonisk funksjon. Arkitektur som prøver å fortelle deg at den må forstås skal du styre unna, for den vil skuffe deg når du innser at det er å leve i huset som er poenget, og å oppleve det, ikke å tenke det. Et hus, et rom, en overgang, en løsning eller en detalj må derfor være hel, det vil si en avsluttet handling som berører oss umiddelbart.

Arkitekter som vil ha deg til å tenke burde kanskje heller vært forfattere, for i litteraturen er det jo tenkningen som skaper opplevelsen og sansningen. Selv om litteraturen også er sanselig og sansbar består den i alle tilfeller av språk som må dechiffreres av intellektet før man opplever noe som helst. Svært mange tror at det er en styrke å blande den tankeskapte opplevelse inn i arkitekturen eller andre kunstfelt som i sin natur henvender seg til oss direkte, slik som musikk. Det som skjer med denne sammenblanding er at det umiddelbare gjøres umulig og at forholdet mellom mennesket og gjenstanden, la oss si huset, blir likt en Greyhound som jager en mekanisk hare; altså at man aldri når frem. Arkitektur man ikke når frem til er mislykket. I dårlige hus sier man «jeg tenker, altså er jeg». I et godt hus kan man høre seg selv si: «jeg tenker ikke, altså er jeg».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s