Den trivielle kunsten

Noen ord om det vanskelige forholdet mellom kunst og filosofi.
Hovedpoenget er dette: når kunsten gir slipp på sin sanselige egenart og beveger seg mot filosofien og det rent abstrakte blir det til slutt verken kunst eller filosofi av det. I stedet ser vi en storkjeftet gjenoppdagelse av det trivielle.

Filosofi og kunst har alltid vært nært knyttet sammen. Det er som et slags søskenforhold; like i det indre men motsatte i det ytre. De har alltid jaktet på det samme, nemlig sannheten under overflaten; det viktige bak trivialitetene.

Men tradisjonelt sett har kunsten hatt et slags overtak. For filosofien har, med visse unntak, alltid beundret og misunnet kunsten. Mange filosofer har hevdet at bare kunst har kraft til å utsi sannhet fordi språket, som all filosofi underlagt, er en systematisk begrensing. Og samme standpunkt har kunsten selv stått for. Man kan si at dette har vært definisjonen av kunst, nemlig å vise frem eller avsløre det som språket ikke favner. Kunst er alt det abstrakt språk ikke er: materialitet, håndverk, sanseopplevelser og følelser, og tilsist erkjennelse. (Rekkefølgen her er ikke tilfeldig).

Men denne fundamentale forskjell har blitt utvisket. Det kan virke som om kunsten har mistet troen på sin egenart og kommet i et underdanighetsforhold til filosofien. Det er som om kunsten heller vil være filosofi enn kunst; som om kunstens spesifikke egenskaper villig ofres av kunsten selv, i et forsøk på å bli filosofi. Det innebærer to ting. På den ene side får vi i fanget en masse kunst som i virkeligheten er dårlig filosofi. På den annen side mister vi noe av det kunsten alltid har stått for, nemlig den ikke-språklige, ikke-intellektuelle erfaring av sannhet.

Moderne kunst, dvs den såkalt konseptuelle, er for en stor del anti-estetisk. Den bryr seg lite om de nevnte kategorier som materialitet og håndverk og lite om sanselig erfaring. Begreper som skjønnhet har blitt noe usmakelig, og ideen om å røre ved noe annet ved mennesket enn hjernen har blitt gammeldags. Kunsten har blitt cerebral, den vil være med der det tilsynelatende gjelder, i intellektet.

Således kan man si at denne kunsten, i stedet for å gå ut over språket, har tatt opp kampen med språket på språkets eget felt, nemlig det rent abstrakte. Og plutselig driver kunstnerne med det samme som man tar for seg på universitetet; filosofi, sosiologi, psykologi osv.

Likefullt hevder kunsten å fremdeles stå for noe ganske annet. Spørsmålet er hva?
Når kunsten ikke lenger er opptatt av sanselig erfaring, samtidig som den fremdeles vil være vesensforskjellig fra språk, begreper og akademia, hva er det da den står for?

Det sier seg selv: det som gjenstår er den delen av virkeligheten som verken sanses eller tenkes, den som vi ikke vier noen oppmerksomhet. La oss kalle dette det trivielle.

Den konseptuelle kunsten har funnet det trivielle og mener den således har gjort en stor oppdagelse. Alt det som nettopp ikke er megetsigende og opplysende, overskridende og viktig, det er kunstens nye interessefelt. Det er på dette feltet at kunstnerne bedriver sin analyse, det er her de bruker sin filosofi. Og det er nettopp dette valget av det trivielle som virkeområde som gjør at de kan drive med filosofi uten å egentlig tenke –for det trivielle krever ikke det– og skape kunst uten å henvende seg til sansene, fordi det trivielle ikke bryr seg om å sanses.

Selve denne negasjon; det å finne frem til det som ikke bryr oss for så å overlesse det med teori, er den nye kunsten. Den er abstrakt, ikke fordi den søker det abstrakte men fordi den søker det tomme, det forlatte. Gjengangsmotiver er skittentøy, brukt hygienisk utstyr og tom emballasje.

Det er et interessant prosjekt for så vidt, og forsøket på å forene komplisert tenkning med trivialiteter er i seg selv aktverdig. Men det oppstår to problemer. Det ene er at filosofi applisert trivialiteter ikke lenger er filosofi. Filosofi er det motsatte av det åpenbare. Det finnes ingen slik ting som det åpenbares filosofi. Det er interessant hvordan alle forsøk på å benytte det trivielle til epistemologiske, etiske, eller metafysiske (henrunder estetiske) undersøkelser alltid ender i det samme, nemlig et sammenbrudd av abstraksjonsevnen slik at undersøkelsen kollapser i en fullstendig uthult og intellektuelt desillusjonert bekreftelse, en ren deskripsjon.

Det andre problemet er at det trivielle ikke er en oppdagelse. Det hadde vært ganske fantastisk om det faktisk var slik at vi mennesker hadde glemt det trivielle, og at kunsten viste det frem for oss på nytt. Men slik er det ikke. Det trivielle er alltid med oss, ingen glemmer det, samme hvor høyt oppe i skyene vi er, samme hvor mye vi driver med filosofi, flykter i drømmer eller dyrker skjønnheten i (gammeldags) kunst og natur.

Dessverre tror konseptkunstnerne at det er slik; at vi har blitt blinde for hverdag slik at kunsten, som tidligere viste vei ut av det hverdagslige og åpenbare, nå må vise oss nettopp vår egen trivialitet. De hevder at det intetsigende og uviktige er urettferdig behandlet. De tror at de driver en slags klassekamp; en småtingenes kamp mot de store ting. De ser ikke at det trivielle er trivielt nettopp fordi det ikke trenger oppmerksomhet, at det er det trivielles natur. Og de ser ikke at kunsten og filosofien slutter å være seg selv når det trivielle blir tema.

I stedet gjør konseptkunstnerne store geberder ut av sin (gjen-)oppdagelse av det uviktige. Det snakkes høylytt om avsløring, autentisitet og provokasjon. Teorien er nemlig at ved avsløre at det trivielle er det autentiske bidrar man med en stor og viktig provokasjon. Problemet er bare at alle vet at dette ikke stemmer. Autentisk betyr ekte, og hvis vi faktisk bryr oss om noe er ekte, er det ikke trivielt. Så enkelt er det.

Det som provoserer oss med å ta et stykke uviktig virkelighet, la oss si en skitten t-skjorte, og stille den ut som kunst, er ikke at vi blir tvunget til å revurdere det trivielle. Det som provoserer er at kunsten bruker sin hardt tilkjempede plass i menneskelig kultur til å stenge hele kunstfeltet.

Når det trivielle blir det autentiske får vi kunst uten betydning. For det trivielle bare er, det vil ingen ting og trenger ingen oppmerksomhet. Slik også med denne kunsten. Vi vet alt sammen allerede.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s