Det estetiske og det eksistensielle blikk.

I et intervju nylig sier Karl Lagerfeldt, motehuset Chanels sjefsdesigner siden 1983, at arkitektur er den eneste sanne kunsten i våre dager. Sammenhengen er at han har fått arkitekten Zaha Hadid til å tegne et mobilt galleri i anledning en viss Chanelveskes trettiårsjubileum. Galleriet skal flyttes rundt i verden og stille ut «tolkninger» av vesken og dens formspråk.

Det er kanskje ikke all verdens grunn til å dvele i særlig grad over hva Herr Lagerfeldt mener om arkitektur all den tid det er en veske som står i fokus. Men la gå, dette «stilikon» som mest ser ut som den brutale, urettferdige offiseren i et seilskutedrama, er jo en artig type. Og det er en fristende tanke å forfølge, dette med at arkitektur er den eneste sanne kunsten i våre dager.

Lagerfeldts argument for påstanden er at bare arkitekturen virkelig har evnet å på nytt inngå i et fundamentalt forhold til sitt materiale. Det vil si: løfte blikket fra arkitekturen som arkitektur, i betydningen en slags egen formell virkelighet; en virkelighet som bare referer tilbake på seg selv. Å overskride dette betyr å på nytt lete etter en sannhet utenfor arkitekturen og dens etablerte rammer og språk, det vil si lete etter nye egenskaper og muligheter som ligger i «tingene selv».

Eksempelet til Lagerfeldt er selvsagt Hadid. Hennes arkitektur er radikal, nyskapende og futuristisk. Den griper ut over arkitektur slik vi kjenner den, dvs som et felt bestemt av et visst grunnleggende rammeverk og som en sammenhengende historie hvor alt har sin plass i forhold til noe annet og alle ting fremstår og fortolkes i relasjon til «feltet».

Men viktigst er det at Hadids arkitektur bryter ut på et mer personlig plan, fordi den bryter med ideen om en estetikk og et blikk for former og løsninger som tilhører arkitekten. –Og videre, bryter med at sannheten om arkitektur er en menneskelig sannhet. I stedet leter den etter former utenfor det skapende sinn; former og muligheter i tingene og materialene selv. Dette med eierskapet til formene og hva som bestemmer deres «sannhet» er det sentrale vi vil ta opp her.

Filosofisk kan man skille mellom to forståelser av dette. Den ene, allmenngyldige, er at kunst (herunder arkitektur) handler om at mennesket skaper former –i videste forstand– som skal reflektere tilbake på mennesket og hente sin sannhet i mennesket. Det innebærer et skarpt skille mellom oss selv som subjekter og det vi skaper som objekter. –Som igjen forutsetter et skarp skille mellom mennesket og naturen der naturen har status som en materie underlagt vår skaperevne og utbytting. Alt materiale er her frarøvet sin mening i seg selv; sin egenverdi og sannhet. Det er ikke noe ved den naturlige gjenstanden (materialet) som skal avdekkes i den formen vi gir den, det er noe ved oss selv som skal artikuleres.

Det er i forhold til dette synet at begrepet estetikk har oppstått.

Selve begrepet har vi fra filosofen Kant. Hans abstrakte definisjon av estetikk hviler på tanken om «rene» subjektive opplevelser. Det vil si: «det som foregår når et menneske opplever glede inni seg ved opplevelsen av noe utenfor seg»; når subjektet nyter et objekt.

Det at den estetiske opplevelsen beskrives som «ren» baserer seg på et definitiv skille mellom subjektet og objektet. Men det er ikke først og fremst en fysisk avstand det her er snakk om. Det er den eksistensielle avstanden som er avgjørende. Hva betyr egentlig dette?

Eksistensiell avstand betyr at vi ikke ønsker eller trenger å inngå i noe slags forhold til objektet det er snakk om. Vi er eksistensielt likegyldig til gjenstanden fordi den ikke har noen verdi, betydning eller funksjon utover sin «tinglighet.» Det er denne eksistensielle likegyldigheten som gjør at vi blir estetisk interesserte; for tingen er da noe vi kan tillate oss å bare nyte, (eller avsky) i en slags renhet som er fri for ansvar –for oss selv og våre liv i praktisk levende forstand.

Et eksempel kan være fremmede mennesker; folk på gaten. Hvor lett er det ikke å se hvordan de ser ut når man ikke er interessert i dem? -Når de bare er ting ser vi det objektive klart –utseende og tilstand. Og hvor vanskelig er det å se folk vi er interessert i på samme måten? En du liker, en du blir forelsket i; hvor umulig er det ikke å se bare de objektive sidene?

Martin Heidegger er en annen tysk filosof. Hans filosofi er det klareste utrykket for anti-estetisk tankegang. For å forstå Heidegger må vi først tenke oss at det er en sannhet og en egen væremåte som tilhører naturlige ting og materialer. Og videre at dette er skjult for oss så lenge vi ser naturen som en ting som er uten mening i seg selv og bare kan bli meningsfull ved hjelp av mennesket.

Tenk på scenariet der et tre faller i skogen men ingen hører det skje. Skapes det fremdeles en lyd der ute i skogen når treet faller? Selvsagt. Men den lyden som skapes er helt uavhengig av oss, og vi vil aldri vite om den muligens er annerledes enn den vi ville hørt om vi var tilstede.

Selv om dette bildet handler om at vi faktisk ikke er tilstede rent fysisk kan det brukes til å forstå fraværet som ligger i det estetiske blikk. –Altså at ting har egenskaper og en sannhet som er prinsipielt skjult for oss når vi ser dem bare som ting.

Heidegger mener at kunstens oppgave er å bringe denne sannheten til syne. Han mener at kunst egentlig handler om å gi ting en form som er slik at vi ikke ser formen –som er vår– men det formede.

La oss ta som eksempel en vakker mann som går uflidd og tigger: ingen «ser» ham, ingen ser at han er vakker og har kloke øyne, for han er skjeggete og fillete og går lutrygget og skraper med lav stemme og senket blikk. Ingen ser ham med et eksistensielt blikk; som venn eller samarbeidspartner. Og ingen kvinner ser ham som en mulig make. Han er bare en gjenstand. Vi ser på ham med et uinteressert, estetisk blikk. (At dette kan innebære et etisk, medfølende blikk er irrelevant)

Kunstens grep i Heideggers forstand skal i dette tilfellet være å kle ham opp i smoking, barbere ham og vaske og vannkjemme håret. Når alt dette er gjort vil vi ikke først og fremst se dressen og håret og pynten, for det eneste disse tingene gjør er å vaske blikket vårt. Det vi vil se er jo mannen, at han er vakker, at han kanskje kan bety noe for oss.

«Tingen» har blitt avdekket som noe helt annet enn en ting, men snarere som noe med egenverdi og som vi kanskje vil inngå i en relasjon til. Objektet har blitt til et subjekt. Heideggers tanke er at også andre «ting» enn tiggere, alle ting faktisk, kan avsløres som en slags subjekter på denne måten, det vil si at de har en egenverdi og en egen hemmelig sannhet.

Smokingen bringer oss tilbake til Lagerfeldt. Når han sier at arkitektur er den eneste sanne kunst av i dag er det nettopp dette han mener. Der all annen kunst er formalistisk (selvsagt er det ikke så enkelt, men vi seier det), dvs opptatt av sin egen form og sitt eget forspråk; av sitt blikk og sin sannhet, er arkitekturen alene opptatt av det andre, den sannheten som ligger i materialene og naturen selv.

«Sannferdig» arkitektur viser oss tingene i seg selv, med sine egenskaper og sannheter, ved å gi dem en form som gjør at vi ser dem. Arkitekturen er et slags grep som gjør at vi faktisk kan høre treet falle med sin egen lyd, den lyden som er der uten oss tilstede.

Arkitektur er det motsatte av objekter: arkitektur er ikke noe man egentlig kan se på med et estetisk blikk fordi det å være eksistensielt uengasjert gjør at bygget faktisk slutter å være arkitektur. Nettopp ved det store fortrinn at arkitektur faktisk angår oss på den mest konkrete måte, fordi den må fungere til et formål, klarer arkitektur som formgivning å flytte fokus fra formen til det formede.

Tingene blir levende i god arkitektur: materialene, lyset, og formene blir til noe i seg selv. De er ikke bare ytre objektive egenskaper, som utløser indre subjektive responser. De fremtrer fra sin egen ikke-menneskelige verden, som små undere av annerledeshet. Det er dette som er det fantastiske med arkitektur (og kunst generelt som klarer det samme): å vise frem noe for vårt blikk som så definitivt ikke er vårt. Formen forsvinner og det formede står frem som noe vi aldri før har sett. Og dette er sannhet. Det er dette Heidegger er ute etter; å bringe det vi ikke ser frem i lyset. Kunsten skal vise oss den andre levende formen inni kunstens menneskeskapte form.

Som et avsluttende forbehold må vi nevne at mange gode arkitekter ikke deler Lagerfeldts analyse av Hadid.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s