Ett kryss

Om Bach sier man gjerne at han mestret den fullkomne balanse mellom det vertikale og det horisontale. Det vertikale er musikkens harmonier, det horisontale melodiene.
Harmonier skal i denne sammenheng tenkes som de oppreiste strukturene i musikken. Man vil kunne protestere, men vi sier at harmoniene beskriver statiske byggverk, de er (samtidige) samklangskonstruksjoner og kan tenkes å eksistere utenfor tid. De beveger seg egentlig ikke, selv om et sentralt aspekt ved musikk jo alltid er harmonienes utfoldelse, overganger og dynamikk. Motsatt av harmoniene er melodiene essensielt bevegende: den horisontale bevegelse er selve tiden i musikken kan man si.
Dette vil si at for lytteren er melodiene det primære oppmerksomhetsfangende punkt i musikken. Vel er man også bevisst harmoniene, særlig den trente lytter, men det er melodien, og det punkt den til enhver tid okkuperer, som på et vis utgjør musikkstykkets bevisste selv. Melodien er jeget her og nå; på bevegelse i et musikalsk landskap bestående av harmoniene på samme måte som et menneskelig jeg beveger seg i et gitt landskap. Slik blir melodien også det bevegende punktet i musikken som lytteren selv fester seg til og følger, (eller er fanget av).

Bach hadde altså funnet den perfekte balanse mellom disse to aspektene: han skapte et landskap og en vandrer samtidig, og han lot gjensidigheten mellom disse to aspektene være avklart og ren, ikke sentimental. Han stod for matematisk presisjon og et saksforhold til verden; han var opptatt av tingene, kan man si, ikke følelsene. Dette bør også gjelde for arkitektur.

Hypotesen vår, eller tanken snarere, er at det kan være fruktbart å tenke seg et hus som et stykke av Bach. Balansen mellom det vertikale og det horisontale, mellom harmoniene og melodiene, må være god. Spørsmålet er hva som er harmoni og hva som er melodi i et byggverk? Goethe sa som kjent at «arkitektur er frossen musikk». Utrykket avslører at han tenkte seg arkitektur som noe statisk, uten egen bevegelse, det vil si uten melodi. Her må vi holde tungen rett i munnen: med melodi mener vi her bevegelse, et fenomen som ikke må forveksles med beskrivelse av bevegelse. Vi minner om diktet: Dråpen henger der, ikke.

At arkitektur ikke skal ha melodi vil møtes med følgende umiddelbare innvending:
Selv som statisk objekt har et hus horisontale bevegelser: det er linjene, overgangene, materialenes skiftninger osv, kort sagt de horisontale bevegelser som går fra rom til rom gjennom de «oppreiste harmonier». Dette er selvsagt sant og det er et fint bilde på likheten mellom arkitektur og musikk. Men, ved å si at melodien er linjeføringene fra rom til rom tenker man ikke da på melodien som en ren abstraksjon, som noe nedtegnet, noe frossent? Som en beskrivelse av bevegelse? Er en nedtegnet melodi egentlig en melodi?
Nei, det er bare ved å selv bidra med en levende bevegelse at man kan oppleve at disse linjene i et hus faktisk løper. Neste innvending vil være at et hus er fundamentalt tilkoblet den omkringliggende verden, og at bevegelsene i verden, i form av lys, temperatur, lyder, nedbør, årstider osv utgjør et kompleks av bevegelse som trer inn i huset og skaper melodi om arkitekten har åpnet for det. Og videre at nettopp sammenfallet av husets egen lyttende åpenhet og de ytre bevegelser man lar spille ut i arkitekturen er et vesentlig kriterium for god arkitektur.

Til dette må vi igjen si at det er sant og en flott og poetisk del av arkitekturen og av dens egenbeskrivelse. Og man kan huske på den vakre betraktningen om at solen ikke visste hvor vakker den var før den fant et murvegg å skinne på (omtrent); en tanke om solens egen refleksivitet.
Dessverre er ingen av verdens fenomener, gjenstander eller bevegelser klar over seg selv, ei heller at de er vakre. Mennesket alene er bærer av verdens refleksive selvbevissthet. Derfor er det også slik at uten mennesker er det ingen melodi i huset. Uten mennesket ingen skjønnhet, fordi uten mennesket ingen motsetninger, ingen retninger, ingen tid.

Det er i denne sammenheng nyttig å huske på Wittgenstein og hans advarsel om hvor galt det bærer av sted når vi lar språk og tanke gjøre en ting til symbol på seg selv. Essensen i hans argument er at vi har en tendens til å blande sammen virkelighet og idealitet og glemme hva ved virkeligheten som gjør den virkelig. Han mener at vi skaper idealitet nettopp ved å fryse et stykke virkelighet og si «slik er det egentlig». Men ved å fryse tiden tar vi jo denne tingen ut av virkeligheten; vi gjør den til et symbol på seg selv. Vi glemmer, som Wittgenstein sier, at det som gjør at tannhjulene beveger seg –at maskinen er maskin– er det samme som gjør at de kan, og vil, skjære seg. Eller som han også sier det: «Det er ikke noe som koker i et maleri av en kjele med kokende vann». Merkelig nok er dette en overraskelse for mange. De ville så gjerne eksistere der i bildet, og er i grunnen dypt skuffet over at det ikke går; at det å være innebærer denne all-relativiserende, feilbarlige bevegelse.
Det er alltid skjebnesvangert å blande sammen virkeligheten og dens beskrivelse, særlig når det innebærer at det siste kommer først. Da vil verden alltid være forfeilet og mennesket alltid skuffet.

En stor styrke ved arkitektur som menneskelig uttrykksform er at den tilhører to verdener: den estetiske og den eksistensielle (herunder funksjonelle), men heri ligger også den store faren for at objektet omskapes til symbol på seg selv, altså at noe ved huset slutter å være hus og blir symbol og således blir stilt utenfor husets virkelighet, det vil si: får en annen ontologisk status enn huset som hus. Akkurat som mennesker ikke forstår at verden ikke er et objekt, en ting som ligger fast, men noe vi bærer frem og utøver, er det mange som tilsynelatende glemmer at ontologiske sett er ikke arkitektur først og fremst et objekt, ei heller et såkalt dynamisk objekt, men en handling; en øvelse, en menneskelig bevegelse. Bare på grunnlag av handlingen er det statiske i det hele tatt mulig (og da mener vi ikke byggeprosjektet). Denne rekkefølgen er helt avgjørende å være klar over, for det motsatte er, som Wittgenstein påpeker, det samme som å ville forandre terrenget etter kartet fordi vi glemmer at kartet ikke er gitt av Gud, før han skapte verden, men engang ble tegnet av mennesker, etter terrenget.

Og god arkitektur har det til felles med god musikk, som den til Bach, at det er balansen mellom landskap og bevegelse som er avgjørende og at dette gjensidige forholdet bør være rent og gjennomsiktig. Et hus skal ikke skape følelser. Det skal gi mulighet til følelser, men ikke legge seg borti dem. Følelsene er det overskridende, det som god arkitektur vet å unngå. Arkitekturens saklighet ligger i at tingene, det konkrete, er noe man kan mestre på samme måte som Bach mestret musikken med matematisk presisjon. Følelsene kan man ikke mestre på denne måten og det skal man da heller ikke gjøre, i alle fall ikke om man vil skape noe frigjort fra en selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s