Glassperlespill og arkitektur

Om opplevelser vi ikke kan snakke om.

Den store filosofen Wittgenstein mente at språklig mening er det samme som å få (minst) én annen til å forstå. Det man ikke kan dele på denne måten er meningsløst. Men det betyr ikke at det ikke er sant. Han kalte dette ”det mystiske.”

Glassperlespillet

Av og til, når jeg og en venn skal gi hverandre et ekstra fint kompliment for et stykke arbeid, sier vi at det var «glassperlespillaktig.»

Glassperlespillet er en stor og merkelig roman av den tysk/sveitsiske forfatteren Hermann Hesse. Han vant nobelprisen for den i 1946. Hesse var opptatt av østlig tenkning og en type erfaringer som i liten grad har noen etablert plass, eller språk, i vesten.

Boken beskriver et system av tegn og referanser, mønstre og betydning –altså et språk– som spesifikt tar for seg nettopp de tingene som vårt vanlige språk ikke makter å gripe. Det er altså et språk og en meningsform for den delen av virkeligheten som vanligvis er taus –mystisk– fordi de begrepene vi bruker til å beskrive og forstå verden ikke fanger den opp. Det er snakk om en type opplevelser som vi fortrylles og forvirres av; som liksom tilhører en utilgjengelig del av bevisstheten, nettopp fordi vi ikke har noe sikkert system, det vil si et språk, for å holde dem fast. Disse opplevelsene fremstår som et skyggespill av sannhet og mening, som en slags mystisk understrøm av erfaring.

Glassperlespillet handler om nettopp å gripe disse erfaringene og sette dem i system. Det er en aktivitet som i boken foregår i strenge og høytidlige, om enn for leseren, diffuse rammer. Spillets gang handler om å skape et forløp som kan kalles en slags fortelling eller en diskusjon, uten ord; det vil si en diskusjon med alt annet enn ord.

Oppgaven er således å finne frem til et sett av før-språklige, umiddelbare begreper. Man kan nesten kalle det sansenes egne begreper, eller kroppens tenkning. Dette virker mystisk, men det er ikke egentlig fremmedartet, for det er nemlig noe vi alle sammen kjenner meget godt fra hvordan fantasien vår fungerer, og kanskje aller mest fra drømmene våre. Det er snakk om disse intense følelsene og opplevelsene som umiddelbart glir bort når språket kommer og skal forsøke å holde dem fast. Og som derfor skaper et slags tomrom i bevisstheten. Dette tomrommet gir oss en følelse av tap og av lengsel etter noe vi ikke kan gripe.

Det er dette tomrommet Glassperlespillet skal fylle. Det skal sette oss på spor av denne lengten og rette opp denne følelsen av at vesentlige sider ved våre opplevelser –og derfor av virkeligheten– forsvinner mellom fingere våre.

Glassperlespillet finner frem til dette tapte ved å avdekke og benytte likheter i våre indre opplevelser på tvers av ytre kategorier. Ved slik å vise frem en verden av indre sammenheng som bryter med de ytre, språkbestemte sammenhenger og kategorier finner glassperlespillerne (det vil si spillmesteren, eller ”fortelleren”) frem til de tause og mystiske sidene ved våre erfaringer av verden. Ved å finne frem til dypere likheter i våre opplevelser finner Glassperlespillet frem til nye og dypere sider ved virkeligheten selv.

Et eksempel er på sin plass: (Dette er mitt eksempel ikke Hesses, og det er nok ikke verdig noe glassperlespill, men jeg tillater meg det for å forsøke å forklare denne overskridende metoden.)
La oss ta frihet. Frihet er noe vi utmerket godt kan snakke om, men som likevel har opplevelsesmessige sider som er vanskelig å beskrive. På den ene siden er frihet et abstrakt begrep vi alle vet hva betyr. Men det jo også en følelse, en stemning, og en sanselig opplevelse. Problemet er at det er en slags indre sanselig opplevelse, som derfor ikke har noe anerkjent språk. Man kan godt bruke bilder som vind i håret eller noe sånt, men det er ikke en beskrivelse av frihet, det er en opplevelse som assosieres med frihet. Hvordan skal man så formidle selve følelsen? Jo ved å gi den indre opplevelsen ytre egenskaper og si for eksempel at frihet smaker som en perfekt appelsin: søtt og syrlig; motstridende krefter som eksploderer i munnen. For slik er det med frihet, det er ingen enkel, trygg følelse: sødmen balanseres av uvisshet, fare, utfordring og ansvar. Frihetens friskhet ligger i dette motsetningsforholdet.

Arkitektur

Det å kunne se sammenhenger mellom ytre og indre sansning –og se at erfaringen av fysiske og konkrete ting har indre opplevelsesmessige implikasjoner– er det man kanskje kan kalle den mystiske kjernen ved arkitektur. For denne kunnskapen om det ytre og det indre, altså menneske som fysisk sansevesen og samtidig et vesen som i stor grad lever i indre opplevelser, er på et vis en taus kunnskap; disse sammenhengene kan ikke egentlig læres eller beskrives språklig.

Vi mennesker bruker som sagt veldig mye tid på å kjenne etter hvordan vi har det på innsiden i en gitt ytre situasjon eller omgivelse. Og nettopp dette understreker hvor viktig det er for arkitekturen å kjenne sammenhengen mellom de ytre komplekse og skiftende sanseopplevelser, og den indre følelsen. Arkitektur må kjenne en sanseopplevelses register og skala, hele bredden: fra lys til mørke, fra hvitt til sort, fra mykt til hardt, fra knudrete til glatt, fra kaldt til varmt osv, og kjenne nyansene, skiftningene og dynamikken. Og arkitekturen må mestre disse egenskapene, dvs beherske de ytre inntrykk, for det er jo nettopp inn i disse opplevelsene at arkitekturen skal invitere mennesket, og sørge for et varig godt forhold mellom menneskets ytre sanseliv og indre opplevelse.

Således er det et slags kroppens språk arkitekturen må beherske og snakke. Arkitekturen må kunne bedømme og forutsi hvordan mennesker vil oppleve, og leve i, rom og hus, på en måte som de selv ofte ikke er i stand til å forklare, beskrive eller gi indikasjon på. Det handler om lys og skygge, letthet og gravitasjon, åpenhet og forankring, tilstedeværelse og flukt, materialer, overganger, farger, flater, osv, og alt dette er noe som vi ikke egentlig får tak i med språket.

Derfor kan man si at arkitektur er Glassperlespill. Det er en kunst i å finne frem til et dypereliggende forhold mellom konkrete, sanslige ting og vår opplevelse av disse tingene –hvordan de påvirker oss på innsiden. Arkitektur er en fortelling, eller en dialog, som benytter seg av sanselige begreper. Arkitektur handler nemlig ikke om objekter, og dypest sett ikke om estetikk. Det er snarere en meningsform og en sammenheng; et språk som ligger bakenfor det vanlige språket. Arkitektur handler om rom, og først og fremst om dette indre rommet der kroppens og sansenes opplevelser resonerer dypt inni oss.

Og det er nettopp på denne måten at arkitektur er som glasperlespillet, eller omvendt, at glassperlespillet er som arkitektur. Likheten mellom Hesses tenkte spill og arkitekturen er jo nettopp dette å gi en form, og således oppnå et eierskap, til våre ikke-språklige opplevelser.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s