Om bilder og rom, Oslo og opera

Samtale med arkitekt Reiulf Ramstad (eller rapport fra et arkitektkontor)

Av Christian Lysvåg og Christian Dahle

En svær grønn presenning har løsnet og blafrer i vinden fra bygningen ved siden av. Solen gjør den stygge plastduken ganske fin. Den står som et seil ut i luften, og et øyeblikk svulmer det i brystet.

–Man forventer liksom å se Bono der oppe, sier Reiulf. I gamle dager var de jo fanesvingende katolikker. Fine, kantete riff hadde de, selv om de egentlig ikke var noe særlig til å spille.

Ute er det altså sol. Det er slikt lys, tror jeg, som man hevder er spesielt for Hellas: fullstendig klart, slik at det ikke gjør vondt i øynene. Som om det skarpe i solen er borte og bare rent lys gjenstår.

Fotograf Dimitri er fra Hellas. Han liker lyset og skyggene inne på kontoret til Reiulf Ramstad Arkitekter (RRA). Det gir fine bilder, sier han. Menneskene blir tydeligere av kontrastene, rommet defineres.

Det er flaks, for det er nettopp rom vi skal snakke om. Vi skal forsøke å få en arkitekt til hjelpe oss litt med dette begrepet som er så vanskelig å holde fast ved i tanken. Hvem har ikke opplevd hvor fort det setter sinnet i spinn, slik at man føler man mister balansen inni seg selv?

Det er dog nære rom og ikke selve rommet, vi skal snakke om. Arkitekter er opptatte av at vi skal se rommene mellom bygninger og ting, tomrommene, som noe i seg selv.

–I utgangspunktet er vår følelse for rom taktil, begynner Reiulf. Det betyr at våre første opplevelser av rom handler hva vi tar og føler på, og ikke hva vi ser. Først og fremst er rom noe vi relaterer til mennesker, og nærhet.

Han griper et glass og forklarer hvordan formen og funksjonen bare er en etterligning, eller en slags forlengelse, av hulrommet vi kan skape med hendene våre.

–Dette med å se rom rent visuelt er noe som kommer senere; når vi har følt oss fram i verden og hever blikket til det vi ikke kan røre. Da er vi allerede egentlig blitt fremmede for rom. Men den gode opplevelsen av rom handler fremdeles om følelsen av a kunne relatere til rommet, kjenne en slags tilhørlighet.

–Det er veldig interessant å se hvordan forskjellige kulturer skaper forskjellige arkitekturiske rom. I Islam er det viktig å skape rom som er lukkede for omverdenen, som beskytter familie og privativ. Mens i vesten er det mer og mer slik at vi bygger og innreder med det motsatte for øye, nemlig å la rommene vi skaper og lever i bære vitnesbyrd om vår frihet. Vegger forsvinner, det er åpne løsninger og glass overalt.

-Pass opp! sier Reiulf mens vi går rundt. RRA’s kontorer har sett mange neser bli klemt flate. For det er glassvegger og -dører overalt, og glasset går helt opp til taket og helt ned til gulvet. Rent er det også. Det som ser ut som bare luft kan fort bli et hardt møte.

–Dette med tilhørlighet til rommet er veldig viktig. Jeg kjente en gammel dame engang, som bare eide tøfler til sko. Hun hadde levd hele livet i Venezia. Aldri forlatt byen. Man kan tenke seg hvordan hun eide by-rommene; hørte hjemme der. Hun tøflet rundt, som i sin egen stue. Mobiliteten i vår moderne verden er ødeleggende for denne tilhørligheten. Når vi forflytter oss så hurtig som vi gjør mesteparten av tiden blir rommene vi reiser gjennom flate; de blir til bilder. Altså lever vi mye av tiden som om vi ser en film. Omverden er en sekvens av bilder som farer forbi bil-, tog- eller flyruten, uten noen mulighet for utforskning. Det er ingen ting å ta og føle på, ingen mulighet til å kjenne etter og merke seg selv. Dette er faktisk ikke bare en metafor, for når vi beveger oss gjennom virkeligheten så hurtig som vi gjør havner den utenfor rekkevidde på samme måte som når vi ser en film i en kinosal.

Det han sier får meg til å minnes en veldig lang biltur jeg var på en gang. I mange uker satt jeg og så ut av bilvinduene. Det var stort sett flatt. Den eneste følelsen av rom var det som var inne i selve bilen. Det merkelige var hvordan hele reisen kjentes som en fullstendig kunstig erfaring; at det var en mental ting, noe som forgikk inne i hodet, ikke en faktisk opplevelse.

–Mobiliteten og farten i samfunnet i dag gjør at arkitektur er desto viktigere. Vi arkitekter jobber jo med noe stillestående. Hus og bygninger er ennå steder for langsomme menneskelige bevegelser og tilstedeværelse. Derfor er arkitekturen et sted man fremdeles opplever rom og som må ta dette veldig på alvor. Vi må motvirke erfaringen av en verden som bare består av flate bilder og film som farer forbi.

Vi går inn i en annen del av kontoret som er nyoppusset: Et rundt bord som er helt hvitt, med en hvit kirkeklokke over, som er oransje inni og med en stor lyspære. Dimitri vil ta noen flere bilder.

–Jeg er fra en by i Nordvest sier han. Den er kjent for sine Bysantinske kirker.

–Bysants ja, sier Reiulf. Den arkitekturen handlet jo om hatter og skjegg. Bygninger som er dekket til.

I det rene rommet vi står tenker jeg at lenger fra hatter og skjegg kommer man ikke. Og det er en god følelse, for det kjennes som noe fint som er pakket ut.

–Det er rart med det, oppussingsfeberen og folks generelle forsøk på å fornye seg selv og sine omgivelser er i stor grad basert på bilder, sier Reiulf.

–Man leser blader og ser TV og vil ha det slik som på bildene. Men problemet er at bilder blir så fort brukt opp: det rent visuelle fanger ikke opp opplevelsen av å være i et rom. Å skape rom ut i fra bilder er en dårlig strategi.

–Det er nettopp de tingene som bilder ikke kan fortelle som arkitekter må være spesialister på. Vi er som leger som må kjenne menneskets anatomi for å forstå hvordan kroppen fungerer. En del av arkitekturen handler om original skaperevne, men det viktigste er kunnskapen om hvordan et rom fungerer og hvordan det vil bli å leve i rommene vi skaper. Vi må kunne forutsi og planlegge rundt en helhetlig sanseopplevelse. Det er dette som er det mystiske og fantastisk med rom; at det handler om lys og skygge og materialer, om en balanse av stillstand og bevegelse, og derfor om kroppslig tilstedeværelse. Det er bare ved å forstå slike ting at vi kan skape nærhet og tilhørlighet.

Lyset faller annerledes nå, på kontoret, og de usynlige glassveggene er blitt store sølvflater. Reiulf spiser et eple. Det er merkelig, rommet vi sitter i passer liksom til å spise frukt. Jeg får lyst på en pære, det gjør jeg ikke i mørke stuer med store TV-er. Man kan altså skape rom som gjør en sunn.

Vi må snakke om Oslo sier Christian Dahle, arkitekt og medintervjuer. Han har hittil fylt en halv ulinjert moleskinbok med notater: tegninger og lubne blyantsetninger og en masse bokser og linjer rundt ordene.

Nå er det er ham og Reiulf som snakker, jeg lytter og skriver.

Byen er i stor forandring, sier Christian. Hvilke muligheter og utfordringer står vi ovenfor?

–Oslos sentrale områder er et byrom med klare rammer. Fjorden, markagrensen og den karakteristiske topografien gjør at man må tenke nytt om byen slik den ligger snarere enn å la den flyte ut. Det er en god ting, men samtidig utfordrende og det krever en unorsk tankegang. Vi er ikke egentlig urbane folk og er ikke vant til å tenke langsiktig på kvalitetsmessig gode løsninger når vi bygger i byer. Oslo lider av dette, noe som blir mer og mer åpenbart. Folk har mange behov som byen, som apparat, rett og slett ikke greier å lese. F.eks. har vi et kollektivsystem som ikke klarer å transportere folk rundt dit de vil. Derfor er mange fine deler av byen utilgjengelige og vi får ikke en følelse av sammenheng. I Norge snakker man om redusert bilbruk utelukkende i miljøperspektiv, som om byen ville bli flott bare man ble kvitt bilene. Men uten annen effektiv transport blir byen ubrukelig. Det mangler en tanke om å bygge et virkelig effektivt system som på lang sikt kan gjøre hele byen raskt tilgjengelig for alle. Tenk på damen i Venezia; jeg synes det bør være et ideal at det å reise rundt i Oslo skal være så enkelt at man ikke trenger å planlegge; at man kan gå ut i tøflene, så og si. I mange europeiske storbyer ser man at god infrastruktur gjør at folk bruker og føler tilhørlighet til hele byen.

Biler bringer tankene til Bjørvika, Operaen og de mye omtalte fjordbyplanene. I disse dager, når det blir klart at Operaen også skal være scene for DDE og annen folkelig moro, blir det nærliggende å spørre om den faktiske fremtidige bruken av Oslos nye områder.

–Jeg synes det var en positivistisk gest å legge Operaen i Norges største trafikkmaskin, sier Reiulf. Det vitner om troen på at en radikal forandring av indre Oslo er mulig. Initiativet er lovende, men det innebærer en stor forpliktelse. Det er litt typisk norsk å la Operaen komme først, med den tanke at verden rundt vil falle på plass i kraft av den. Bjørvika handler jo om et enormt byplanmessig løft, men det er liksom Operaen som gjør det nødvendig, og mulig. Det understreker igjen poenget om at vi ikke er vante med å tenke kontinuerlig og systematisk rundt by-kvalitet, behov og gode løsninger. Vi satser helst på trumfkort og skippertak. Allikevel er det flott at vi kan bruke så mye penger på et enkeltbygg i dag. Altfor mye av arkitekturen og planleggingen er styrt av hovedsakelig økonomiske verdier og systemer som ikke egentlig tar hensyn til kvalitet og menneskelig opplevelse. For å rettferdiggjøre investeringen og den vekten som blir lagt på Operaen er det kanskje politisk nødvendig å gjøre den til en mer generell musikalsk storstue. Det er i så fall greit synes jeg.

Selv er jeg litt mer usikker på nettopp det. Jeg har bare vært i opera en gang. Det var i Tasjkent i Usbekistan. Et praktfullt bygg: de dyreste materialer, plysj, speiler, og krystallkroner. Men sørgelig forfallent. Det kostet én dollar å se Don Giovanni. På to tusen seter satt kanskje 30 mennesker. På scenen slet et gammelmodig ensemble i altfor trange kostymer seg gjennom ariene. Dramatikken og de store følelsene hadde en undertone av tapper livstretthet.

Jeg synes det var veldig rørende, ikke så mye Mozarts stykke, men hele situasjonen. En stolt operatradisjon lå med brukket rygg, men de ga seg ikke. Og de tretti i salen visste i alle fall én ting: at de elsket opera.

Alternativet i Oslo er litt kunstig i sammenligning, det har et snev av bedrag: Vi bygger en hvit juvel i vannkanten; et vidunder med bare de dyreste løsninger. Vi kaller det Opera, men det er ikke det. Det er som med forsvaret: et utenrikspolitisk verktøy som driver med veldig mye annet enn forsvar. (Og som ikke kan forsvare landet om det skulle trenges). Men navnet, Forsvaret, er moralsk velklingende og politisk forenende. Operaen klinger også godt. Bedre enn Nye Spektrum. Det er kanskje en smålig innvending, for operakunsten vil jo ikke lide av den andre bruken av bygget. Men er det ikke slik at de fleste av oss heller vil hatt vårt eget moderate hjem, enn å bo i et fantastisk kollektiv? Det handler om identitet.

Reiulf fortsetter:

–Det er veldig optimistisk at ambisjonene rundt utviklingen av Oslo er så høye. Ingen annen europeisk hovedstad står i proporsjon foran så store sentrumsforandringer og i utgangspunktet så store muligheter. Oslo kan i teorien bli en helt spesiell by. Men jeg er bekymret for hvor grundig man er villig til å gå kvalitativt til verks for å gjøre de nye områdene tilgjengelige og forenende. En ting er infrastruktur, en annen ting er sosio-økonomi. Fjordbyplanen om å åpne vannkanten for mennesker er positiv. Men hvem blir det egentlig åpnet for? Det ville være utrolig synd om vannkanten, som er en så viktig del av Oslos identitet og som alle setter pris på, blir en stripe av overklasseboliger. Det er mye som står på spill, og jeg tror det er avgjørende at prosessene rundt utviklingen er tuftet på kvalitet og mangfold. Da får det heller ta lang tid.

Fremtiden er kan hende gyllen for vår hovedstad. Men i dag da? -Hva med å avslutte med noen tips om gode og dårlige rom-opplevelser i dagens Oslo?

(Vi vil jo gjerne at folk skal ut å se seg om etter å ha lest dette intervjuet. Og kanskje finne frem til noen nye plasser. Kanskje finner de også at det er vanskelig å komme seg dit, og så vinner tanken om funksjonell by-kvalitet en stemme.)

–Rådhusplassen er finest. Rammen; med Akershus og Pipervika, vannet og blikket ut mot øyene, lyset, fargene og alle formene; det er et fantastisk rom. Også synes jeg Blindern er flott. Grünerløkka er veldig bra som bydel; en klar tanke som ga et varig og godt resultat. Ekebergåsen er også spesiell, ta f.eks. Sjømannskolen. Der ser du utover hele byen, samtidig som den er veldig nær, nesten som man sitter på et fremspring.

Blant de dårlige vil jeg nevne Tjuvholmen, som ser ut til å bli et uheldig kompakt sted som ikke skaper noen fin overgang mellom by og fjord. Ellers fremstår steder som Ullevål stadion og Storo som kvalitetsløse. Ikke bare fordi det er mye trafikk, men fordi det ikke er tatt ett eneste hensyn til gode rom og genuin menneskelige tilstedeværelse.

Et godt rom er et sted der man kan merke seg selv. Det er vår konklusjon etter samtalen. Oslo kan få mange slike nye rom, der lyset og sikten og fargene og materialene er nære og virkelige ting, ikke bilder på avstand. Det kan bli riktig fint.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s